Etter duoen Espen Eriksen og Gunnar Halle sine to første plater, kommer det avgjort ikke som noen overraskelse at den tredje også holder svært høy klasse.
Espen Eriksen og Gunnar Halle må gjerne smile litt – det har de all grunn til.
Samarbeidet mellom pianist Espen Eriksen og trompeter Gunnar Halle strekker seg 14 år tilbake og har ført til utgivelsene “Meditations on Christmas” og “Psalm” samt en rekke konserter i inn- og utland. Der har de to fortalt alle med åpne ører og andre sanser intakt at vi har med en duo å gjøre som har noe helt eget på hjertet og samtidig er full av empati.
Denne gangen har de tatt motsatt vei av de fleste jazzmusikere som vil hylle en sangskatt. De har altså ikke gått til The Great American Songbook for inspirasjon, men der i mot til Mads Bergs sangbok fra 1914. Der er det, for oss som har levd ei stund i alle fall, mye både å minnes og å ta fatt i.
For noen generasjoner siden kunne “alle” disse sangene. Ikke nok med det: de var faktisk med å bygge nasjonene etter 1905. Vi snakker om “Mellom bakkar og berg”, “Uit vår hage”, “Vi skal ikkje sova bort sumarnatta”, “Ola Glomstulen”, “Bind deg ein blomekrans” og “Blant alle lande” og i tillegg er også svenske “Byssan lull” og danske “Jeg er havren” en del av denne sangboka som Eriksen og Halle har valgt å løfte frem nok en gang. Det skal de ha all mulig slags takk for.
Eriksen, med sin unike touch og rytmiske utadvendthet, og Halle med sin nydelige og luftige tone, har skapt et flott og nytt univers for disse fantastiske melodiene. Med usedvanlig smakfull bruk av elektronikk gir de det hele et ekstra sett med nye farger også.
“Sangboka” er et utmerket eksempel på hvordan en nasjonalskatt skal tas vare på og videreføres. Espen Eriksen og Gunnar Halle forteller oss at de er i stand til det på et svært flott vis.
Espen Eriksen – Gunnar Halle «Sangboka» Unit records/unitrecords.com
Septetten Crush String Collective består av sju kvinner fra blant annet Norge som gir oss noe helt utenom det vanlige.
Crush String Collective er noe helt for seg sjøl.
Stadig nye konstellasjoner skaper nye lydunivers og fører til at sansene blir skjerpa gang etter gang. Etter noen år i bransjen har jeg hørt mangt og mye, men en eksperimentell strykeseptett bestående av to fioliner, to bratsjer og tre celli er nok definitivt første gang mitt sanseapparat har blitt utsatt for.
Hva som er skrevet og hva som er improvisert er jeg overhodet ikke klar over – og dessuten er det også ganske så likegyldig. Hele truppen er oppgitt som komponister på de tolv “låtene” innspilt i Koncertkirken i København.
Det viktige er kommunikasjonen og uttrykket de sju skaper. Her snakker vi om særdeles velutdanna musikanter, flere av dem fra Norges Musikkhøgskole, og Harald og Sonja har sendt cellisten Oda Dyrnes fra Sortland som sin representant. De seks andre kommer fra Danmark og Sverige og gruppa har sin base i København og Malmö.
Er det Crush String Collective vil gi oss impro eller samtidsmusikk? Eller noe helt annet? Sannelig om jeg vet og heller ikke det er viktig. Det som er viktig er at de er i stand til å fortelle og formidle unike historier rundt blant annet temaer om vekst og det motsatte – kollaps.
De er framifrå instrumentalister og lyttere som benytter seg av dynamiske virkemidler på et vidunderlig vis. De har funnet fram til et landskap og et uttrykk de er ganske så aleine om og de vil garantert egne seg på en rekke forskjellige scener i åra som kommer.
Kirkeorgel, strømgitar og sopransaksofon er ikke akkurat hverdagskost. Det andre albumet fra herrene Thomas Torstrup, Martin Högberg og John Pål Inderberg bekrefter uansett at det er spennende og vel så det i de rette hendene.
JOHN PÅL INDERBERG, THOMAs Torstrup og Martin Högberg har noe get på hjertet.
Pianisten og organisten Thomas Torstrup fra Stavanger og den svenske gitaristen Martin Högberg møttes på jazzlinja i Trondheim og de fant hverandre ganske så kjapt. Det har ført til at de har jobba som duo siden 2010. For fem år siden platedebuterte de med “Selbu Sessions” – innspilt i den lokale kirka. Da blei duoen også utvida til trio og hvem kunne være mer naturlig å spørre enn deres lærer på den berømte linja, saksofonist i superklassen John Pål Inderberg?
Kirkeorgel, strømgitar og sopransaksofon er ikke akkurat hverdagskost. Det andre albumet fra herrene Thomas Torstrup, Martin Högberg og John Pål Inderberg bekrefter uansett at det er spennende og vel så det i de rette hendene.
“Selbu Sessions” var et kjempefint visittkort med komposisjoner av de to “elevene” og heldigvis frista utvidelsen av duoen til en fortsettelse. Denne gangen har turen gått til Sakshaug kirke i Inderøy kommune og måten de inkorporerer kirkerommet nesten som et fjerde medlem av bandet er veldig smakfullt.
Nok en gang er låtene skrevet av Torstrup og Högberg og med Inderberg utelukkende på sopransaksofon, sjelden vare fra han, så blir dette et uvant, spennende og veldig tiltalende lydbilde.
Musikken blei spilt inn i desember 2020, midt i pandemien, og det er tydelig at det er mye oppmagasinert energi som skal ut. Musikken er vakker, intim, søkende og høyst personlig. Torstrup, Högberg og Inderberg fører eleverte samtaler på svært høyt nivå.
Thomas Torstrup – Martin Högberg – John Pål Inderberg «Patos» Øra Fonogram/Musikkoperatørene
Danske Per Møllehøj, amerikanske Kirk Knuffke og svenske Thommy Andersson gir oss empatisk musikk med solide røtter i tradisjonen.
Thommy Andersson, Per Møllehøj og Kirk Knuffke – en herlig trio. Foto: Annett Ahrends
Copenhagen Jazz Festival er en smeltedigel av de sjeldne. Det arrangeres rundt 1300 konserter årlig i løpet av festivalen og en rekke nye konstellasjoner dukker opp. Dessuten er det slik at bandene som ofte er en slags ad hoc-grupper får muligheten til å spille flere jobber rundt om i den jazzglade storbyen.
Den amerikanske kornettisten og vokalisten Kirk Knuffke og den svenske, men Danmark-bosatte bassisten Thommy Andersson hadde jobba sammen en rekke ganger tidligere. Et klokt hode både så og/eller hørte for seg at et møte mellom de to og gitaristen Per Møllehøj kunne være en god idé. Det skulle vise seg å være helt rett.
Trioen gjorde flere jobber under festivalen i fjor sommer og avslutta det med denne innspillinga. Knuffke, som jeg kjenner som en spennende modernist, viser oss at han har solide røtter helt tilbake til jazzens opprinnelse også og med sine to dansk/svenske sjelsfrender skaper han et kammerjazzaktig univers det er svært lett å hygge seg i.
Repertoaret går helt tilbake til WC Handys klassikere som “Beale Street Blues” og “St. Louis Blues” samt “I Cover the Waterfront”, som Knuffke hadde sett Louis Armstrong gjøre på en video med en rørt Handy til stede, “Just Squeeze Me” og tittelsporet “S´Wonderful” pluss flere låter av Knuffke og Møllehøj.
I denne trommeløse og usedvanlig empatiske kohorten er det en åpenbar kjærlighet til denne tidlige epoken og musikken og vi møter tre solister som sier det de skal i løpet av få kor og som hele tida spiller de “riktige” tonene og ikke nødvendigvis så mange.
Et svært hyggelig møte med herlig og uvanlig trio.
Per Møllehøj/Kirk Knuffke/Thommy Andersson «S´Wonderful» Stunt Records/MusikkLosen
Pianisten, komponisten og arrangøren Egil Kapstad har gitt oss mye vakkert. Her kommer nok et eksempel på det gjennom musikk han skrev og arrangerte for tuba, piano og strykekvartett.
Geir Løvold forvalter arva etter Egil Kapstad på et inderlig vis.
De seineste åra har Daniel Herskedal løfta tubaen som solistinstrument til nye høyder både her hjemme og internasjonalt. Andre yngre tubaister som Kristoffer Lo og Kalle Moberg har også markert seg kraftig. – med positivt fortegn. Alle disse tre hviler på skuldrene til de noe eldre Geir Løvold og Stein Erik Tafjord. Her forteller Løvold oss at han så definitivt fortsatt er ei sterk og flott stemme via musikken Egil Kapstad skapte for han.
For rundt ti år siden skreiv Kapstad (1940-2017) musikk for Løvold og hans tuba, låter og arrangement for tuba og strykekvartett og noe for tuba og piano eller orgel. Dette turnerte Geir Løvold (65) en del med da det hadde sett dagens lys, men tatt opp blei det aldri.
Nå er endelig muligheten der for alle oss andre som ikke fikk hørt musikken i levende live til å få oppleve Kapstads skrivende mesterskap nok en gang. Om det er Povel Ramels ikoniske “Underbart är kort”, Bill Evans´ like ikoniske “Waltz for Debby”, “Jag vet en dejlig rosa” eller Kapstads originalkomposisjoner, så er det en sann glede å vandre inn i Kapstads univers igjen. Nydelig og originalt – Kapstads bumerke er ikke til å ta feil av.
Når så den framifrå tubaisten Løvold har alliert seg med sjølvaste Jens Christian Bugge Wesseltoft på piano og den utmerkede strykekvartetten Oslo Strings, så har dette levende minnesmerket over Egil Kapstads storhet blitt akkurat så flott som det var lov å håpe på.
Geir Løvold «Egil Kapstad: Music for Tuba, Piano & String Quartet» TUBA CD/tuba.no
For noen tiår siden var det en invasjon av amerikanske toppmusikere til København. Det setter fortsatt sitt preg på jazzlivet i den danske hovedstaden og nå har den ungarske saksofonisten Gábor Bolla fulgt opp denne tradisjonen på et flott vis.
Gábor Bolla med sin ypperlige kvartetti København. Foto: Annett Ahrends
Gábor Bolla (33), født og oppvokst i Budapest, var på sett og vis ei barnestjerne og kom til semifinalen i den prestisjetunge ungdomskonkurransen under jazzfestivalen i Montreux som tenåring bare kort tid etter at han hadde bytta fra klarinett til saksofon.
Nå har altså ferden gått til København og jeg hadde gleden av å høre han der under festivalen i fjor sommer noen dager før denne innspillinga blei gjort. For å si det sånn: det tok ikke mange takter å skjønne at Bolla var en strålende tenorsaksofonist i tradisjonen etter den stolte Blue Note-epoken på 60-tallet. Coveret på plata forteller også sitt tydelige språk om slektskapet.
Sammen med utmerka reisefølge i den amerikanske topptrommeslageren Billy Drummond, med fortid hos Sonny Rollins, Horace Silver, Chris Potter og mange andre storheter, svensk-danske Daniel Franck på bass og sjelsfrenden fra ungdomstida i Ungarn, pianisten Robert Lakatos, tar Bolla oss med på ei rundreise med Billy Strayhorns “Chelsea Bridge”, Thelonious Monks “We See”, JJ Johnsons “Lament” og Ellis Marsalis´”Swingin´ at the Haven”, samt fem egenkomponerte hardbop-inspirerte låter som utskytingsramper.
De som som husker Eastern Rebellion og Bjørn Johansen fra deres storhetstid og som hadde stor glede av det, vil definitivt finne svært mye å glede seg over her. Her byr vennene til Petter Wettre – han har spilt mye med både Bolla og Franck – på hardtswingende og særdeles groooovete Jazzmusikk med stor J. Gábor Bolla forteller oss at han er en saksofonist i denne gata som vil komme til å sette stadig større preg på dette uttrykket både i København og hvor ellers slik jazzmusikk vil spilles i tiåra som kommer.
Gábor Bolla Quartet «On the Move» Stunt Records/sundance.dk
For fire år siden “møtte” jeg vokalisten Marianne Engebretsen for første gang. Det var en hyggelig overraskelse og med “Something New” forteller hun oss at hun har enda mer vakkert på hjertet.
Marianne Engebretsen har noe flott å by på.
De som husker virkelig godt, kan slå seg på brystet å si at Marianne Engebretsen at det er jo hun som kom til semifinalen i The Voice i 2015 det. Jeg hører ikke hjemme i den kategorien, så mitt første møte var platedebuten hennes, “Redefined”, som kom et par år seinere. Den gjorde inntrykk og fortalte meg om en artist med noe spesielt på hjertet.
Nå har Engebretsen (34) blitt enda mer “voksen”, stifta familie, tatt nye steg både som produsent, låtskriver og drifter av eget plateselskap. Hun har enkelt og greit et nytt kapittel om et levd liv med opp- og nedturer å melde om og det gjør hun på et kraftfullt vis gjennom tekstene sine.
Engebretsen skriver alt av tekst og musikk og det er popmusikk med det ekte og personlige ved seg hun nok en gang møter oss med. Jeg har ikke så mange referanserammer i dette universet å vise til, men hun nevner sjøl Sufjan Stevens som en inspirasjonskilde så da vet vi sånn cirka i hvilken retning pila peker.
Engebretsen har ei vakker stemme som bærer gjennom både store og schwære innpakninger med synther og stryk eller kun aleine med piano.
“Something New” er kvalitetspop fra ende til annen og Marianne Engebretsen bekrefter det vi mer enn ante gjennom debuten. Om det er nok til å komme gjennom det usedvanlig trange suksessnåløyet, se det er en helt annen sak.
Trompeter, komponist og bandleder Karl Strømme er en musikant som dukker opp med alt for sjeldne mellomrom. Ny bekreftelse på det kommer med “Song Dust”.
Karl Strømme, Per-Arne Ferner og Gard Kronborg – en strålende kohort.
Karl Strømme (45) har jeg hatt gleden av å høre med bandet Peloton og med debuten hans under eget navn, “Dynalyd”, for tre år siden. Det har hele tida frista til påfyll og nå er han heldigvis klar igjen og det med en ganske annerledes setting og i et lydlandskap der det er mulig å finne både utfordringer og ro.
Med ei nydelig og nedpå åpning med en av de vakreste låtene jeg vet om, “Nature Boy”, følger det en god halvtime med originalmusikk signert Strømme. Fellesnevneren er at det er åpent, vakkert, melodisk, søkende og høyst unikt.
Strømme henter inspirasjon til sin musikkanskuelse fra begge sider av Atlanterhavet – amerikansk vestkyst-jazz og jazzen som har danna grunnlaget for så mangt her hjemme de siste tiåra er mulig å finne spor av, men Strømme har laga sin egen gumbo av det som det er svært lett å trives med og i.
Med seg har han, fra sin kvintett på debuten, gitaristen Per-Arne Ferner samt unge Gard Kronborg på akustisk bassgitar. Sjøl trakterer Strømme, i tillegg til trompet, synther, perkusjon og bass. Det vil med andre ord si at vi befinner oss i et trommeløst samfunn og, uten forkleinelse for alle strålende trommeslagere ute og hjemme, der er det usedvanlig behagelig å oppholde seg sammen med disse tre.
Det er snart helg, sola er i ferd med å takke for seg, kaminen skal snart fyres opp. Da egner Karl Strømme og “Song Dust” seg ypperlig. Det er jeg ganske sikker på at de kommer til å gjøre resten av døgnet og resten av året også. Vakkert, inderlig og personlig – holder ei god stund det.
Karl Strømme «Song Dust» NXN Recordings/Naxos Norway
Mange av oss trenger et godt smil, en klem, gode ord og trøst fra tid til annen. Randi Tytingvåg vet det bedre enn de fleste. Her gir hun oss alt dette fra sitt overflødighetshorn.
Randi Tytingvåg og hennes empatiske trio.
Randi Tytingvåg (43) har lenge en vært en favoritt både som låtskriver, sanger og formidler. Nå har hun tatt nok et viktig steg og det veldig i retning seg sjøl.
Etter å ha gått gjennom en risikabel hjernehinneoperasjon, som heldigvis gikk fint, men som kunne ha ført til at hun fikk tapt hørsel, lammelser i ansiktet og dårlig balanse og dermed kunne lagt hennes musikalske karriere i grus, så har Tytingvåg garantert tenkt mange slags tanker og gjort seg sine refleksjoner.
Musikalsk har det ført til at hun har gitt oss sitt første album på norsk – det vil si på klingende stavangersk – og sammen med poeten Helge Torvund har hun skrevet tekster som tar oss med innerst inn til kjernen i hvem hun – og ofte vi – er. Tytingvåg er bånn ærlig og sårbar og og kler seg naken med sin frykt og redsel. Samtidig forteller hun oss hvor viktig det er å være åpen og dermed kunne gi seg sjøl og de rundt henne muligheten til å smile, holde rundt, være der i de viktigste livssituasjonene. Hold rondt meg i alt som kan skje, som hun synger i duett med Bjørn Eidsvåg.
Alle låtene, bortsett fra en flott oversettelse og tolkning av Elvis-klassikeren “Always On My Mind”, har Tytingvåg skrevet sjøl. Hun befinner seg i et nedpå vise- og folk-landskap med jazzkrydder på toppen. Med seg til å skape dette universet har hun nok en gang Dag Vagle og Erlend E. Aasland på allehånde gitarliknende instrumenter og kor – de kler henne og hennes uttrykk perfekt.
Når så gjester som Eidsvåg, Børge Fjordheim på trommer og ymse, Vidar Kenneth Johansen på klarinetter og Nils Økland på feler og bratsj, sørger for perfekt krydder underveis, så har dette blitt nok en bekreftelse på at Randi Tytingvåg er ei svært viktig og inderlig stemme.
Randi Tytingvåg Trio «Trøsteviser for redde netter» Kirkelig Kulturverksted/Musikkoperatørene
Jacob Holm-Lupo, her som kaptein og vel så det for Donner, er en musikant jeg har hørt en del om, men relativt lite av. Dette visittkortet forteller meg at det var på høy tid at det blei en orden på det.
Jacob Holm-Lupino – Donner – har noe unikt på hjertet.
Jacob Holm-Lupo (50) er en multiinstrumentalist, produsent og ellers særs musikkyndig herre som blant annet har skrevet bok om Toto og visstnok er et Steely Dan-leksikon. Det er i ymse progrock-univers med band som White Willow og Opium Cartel Holm-Lupo har markert seg kraftigst hittil, men som den uhippe musikkelsker jeg er, så har disse gruppene dessverre gått meg hus forbi.
Donner har heldigvis etter hvert meldt sin vinyl-ankomst og jeg skjønner etter kun få omdreininger at han/det er både tøft, hipt(!), interessant, spennende og unorsk.
Basisen er et melodisk og variert synthlandskap der Holm-Lupos allehånde lydkilder og studiomuligheter har blitt et herlig utgangspunkt for både han og andre til å gå videre på. Nesten all låtene har sjefen også unnfanga – hovedunntaket er Steely Dan-guttas “Night by Night”.
Den musikalske filosofien og uttrykket til Donner ligger heller ikke så langt unna Becker og Fagens. Den er med andre ord uhyre sofistikert, forseggjort og befinner seg i ymse grenseland. Eneren er ikke vanskelig å få øye på og som Steely Dan-gutta så har også Donner invitert inn diverse gjester fra spor til spor.
Når blant andre bidragsyterne er Toto/Steely Dan-trommeslager Keith Carlock, supergitarist Georg “Jojje” Wadenius med fartstid fra alle, Marte Eberson på herlig vokal på “Night by Night” og nok en gitarist i elitedivisjonen, Hedvig Mollestad på to spor, så er det enkel matte å begripe hvor Donner legger lista.
Det Holm-Lupo/Donner gir oss er en unorsk gumbo i prog/fusion-land med jazzingredienser som groover noe vederstyggelig og som byr på et totalt annerledes lydlandskap enn det vi har blitt servert her på berget tidligere. Tøft og (ganske sikkert) jævla hipt.
