Noe så inn i granskauen bra!

Jeg innrømmer det gjerne og lett: jeg har vært avstandsforelska I Highasakite lenge. Nå har vi tilbragt kvalitetstid sammen og jeg kommer ut av anmelderskapet og slår fast at dette er noe så inn i helvete bra.

Det er absolutt ingen grunn til å se verken ned eller bort for Highasakite. Vi snakker nemlig verdensklasse.

Duke Ellington sa det slik det er: det finnes bare to typer musikk, nemlig god og dårlig. Grunnen til at jazz-hertugen blir trukket inn her er at musikken Highasakite har gitt oss helt siden debuten i 2012 med "All that Floats Will Rain" og ikke minst med kjempesuksessen som oppfølgeren "Silent Treatment" førte til fra 2014 og fram til nå, nok i utgangspunktet ligger en meter eller to utafor den musikalske verdenen jeg stort sett befinner meg i. Den kvaliteten og originaliteten Highasakite bringer til torgs gjør likevel sitt til at jeg digger det de har å melde noe så inn i granskauen – jeg mener enkelt og greit at dette er musikk og et band i verdensklasse.

I jazzens veden er det ofte slik at man leiter etter særpreget – The Sound. Det tar liksom bare et ei takt eller knapt nok det å slå fast at det er Jan Garbarek, Stan Getz eller Pat Metheny som spiller. Slik er det definitivt innenfor andre sjangre også og sjøl om jeg ikke har bøttevis med referanser innen Highasakite-gata, så er det åpenbart at bandet og musikken har noe de er helt aleine om. Sjøl om dette er popmusikk av aller ypperste merke, så ser jeg ikke bort fra at bakgrunnen både vokalist og låtunnfanger Ingrid Helene Håvik, tangentbehandlerne og vokalistene Marte Eberson og Øystein Skar, gitarist, tubaist, flugabonist og vokalist Kristoffer Lo og trommeslager, perkusjonist og vokalist Trond Bersu har fra jazzens verden, har vært viktig for både evnen og ønsket om å skape sin egen sound.

Håvik er en bortimot fantastisk vokalist med en slags kald/varm måte å uttrykke seg på. Hun er heldigvis miksa så langt fram i lydbildet at det er lett å oppfatte tekstene som har substans langt bortenfor det vi er vant til fra popverdenen – hun har enkelt og greit noe, eller for å si det enda mener korrekt, mye å melde. Lydlandskapet Highasakite har skapt og fortsetter å skape er både intenst, hipt, groovete og usedvanlig tøft. Vi har med fem musikanter å gjøre som er akkurat det: usedvanlig dyktige MUSIKANTER som greier å legge vekk tilstrekkelig av egoene sine til å skape Highasakite-verdenen.

"Camp Echo" har hitlåter som "Someone Who´ll Get It" og "Golden Ticket" som går rett i øret og blir værende i hele kroppen – lenge. Ellers er skiva breddfull av strålende låter med mange lag, du verden for en (pop)komponist Håvik er! Og du verden for et band Highasakite er – jeg skjønner godt at publikum over store deler av kloden er overbegeistra for musikken og bandet. Noe annet ville vært blodig urettferdig – ferdig snakka.

Highasakite

Camp Echo

Propeller Recordings/Musikkoperatørene

Spennende time fra vest

Det unge bandet Significant Time greier seg sikkert utmerket på egen hånd, men det skader definitivt ikke med assistanse fra "veteranene" Hayden Powell og André Roligheten heller.

Significant Time med utmerket assistanse kan man trygt si.

Foto: Bjørn-Ante Angeletaki Roe

Spending time with you is ok synger Signe Irene Time på hyllesten til Ornette Coleman. Det er bare å returnere utsagnet: det er en sann svir å tilbringe mye tid sammen med denne unge og originale kvarretten og de to "gamle" vennene deres. Sjøl om dette er et band med unge medlemmer, så går røttene til gruppa helt tilbake til 2010. Da hørte pianist Øyvind Gjelsten Dale, sønn av den usedvanlig begavede saksofonisten Olav Dale, som gikk bort så alt for tidlig, vokalisten Signe Irene Time synge Duke Ellingtons "T.G.T.T." fra hans "Sacred Concert". Gjelsten Dale skjønte at her var det mye å bygge videre på og han mente hun var den rette i forhold til ønsket om å benytte stemma som melodiinstrument. Etter en del endringer i besetninga er den nå slik den bør være med Fredrik Luhr Dietrichson på bass og Raymond Storaunet Lavik på trommer.

Studier i Stavanger er utgangspunktet for hele kvartetten og i fjor blei bandet invitert av Maijazz i "hjembyen" til å framføre nyskrevet musikk til festivalen. I den forbindelse blei også trompeteren Hayden Powell og sopran- og tenorsaksofonisten og bassklarinettisten André Roligheten invitert med på reisa – to av de aller beste og mest originale stemmene blant den nye vinen jazzmusikanter her hjemme.

Konserten blei en suksess og i fjor høst gikk de seks i studio og dermed får alle vi andre også oppleve musikken – når det enn måtte passe. Gjelsten Dale og Time, som står bak all musikken og tekstene, har henta impulser fra moderne jazz med røtter i Coleman, Mingus, Monk og Ellington blant andre, i europeisk klassisk musikk og i det de kaller utradisjonelle komposisjonsteknikker. Uansett så har det til sammen blitt en herlig og original fusjon der alle får godt med rom til å strekke ut og til å fortelle oss at de har mye å melde. For meg er Signe Irene Time den største overraskelsen. Noe av grunnen er sikkert at jeg aldri har hørt henne tildigere, men aller viktigst er det at hun, både med og uten ord, umiddelbart forteller oss at her har vi med nok en vokalist å gjøre med et enormt potensial.

Både kollektivt og individuelt er dette møtet av typen som både inspirerer og roper etter mer: hvor vil dette bandet gå videre eller hvor vil vi møte disse mer enn lovende unge musikantene neste gang? Enn så lenge greier det seg ei god stund med "Regnbueponniens significante påskesang".

Significant Time with Hayden Powell & André Roligheten

Regnbueponniens significante påskesang

Periskop/Musikkoperatørene

Spennende time fra vest

Det unge bandet Significant Time greier seg sikkert utmerket på egen hånd, men det skader definitivt ikke med assistanse fra "veteranene" Hayden Powell og André Roligheten heller.

Significant Time med utmerket assistanse kan man trygt si.

Foto: Bjørn-Ante Angeletaki Roe

Spending time with you is ok synger Signe Irene Time på hyllesten til Ornette Coleman. Det er bare å returnere utsagnet: det er en sann svir å tilbringe mye tid sammen med denne unge og originale kvarretten og de to "gamle" vennene deres. Sjøl om dette er et band med unge medlemmer, så går røttene til gruppa helt tilbake til 2010. Da hørte pianist Øyvind Gjelsten Dale, sønn av den usedvanlig begavede saksofonisten Olav Dale, som gikk bort så alt for tidlig, vokalisten Signe Irene Time synge Duke Ellingtons "T.G.T.T." fra hans "Sacred Concert". Gjelsten Dale skjønte at her var det mye å bygge videre på og han mente hun var den rette i forhold til ønsket om å benytte stemma som melodiinstrument. Etter en del endringer i besetninga er den nå slik den bør være med Fredrik Luhr Dietrichson på bass og Raymond Storaunet Lavik på trommer.

Studier i Stavanger er utgangspunktet for hele kvartetten og i fjor blei bandet invitert av Maijazz i "hjembyen" til å framføre nyskrevet musikk til festivalen. I den forbindelse blei også trompeteren Hayden Powell og sopran- og tenorsaksofonisten og bassklarinettisten André Roligheten invitert med på reisa – to av de aller beste og mest originale stemmene blant den nye vinen jazzmusikanter her hjemme.

Konserten blei en suksess og i fjor høst gikk de seks i studio og dermed får alle vi andre også oppleve musikken – når det enn måtte passe. Gjelsten Dale og Time, som står bak all musikken og tekstene, har henta impulser fra moderne jazz med røtter i Coleman, Mingus, Monk og Ellington blant andre, i europeisk klassisk musikk og i det de kaller utradisjonelle komposisjonsteknikker. Uansett så har det til sammen blitt en herlig og original fusjon der alle får godt med rom til å strekke ut og til å fortelle oss at de har mye å melde. For meg er Signe Irene Time den største overraskelsen. Noe av grunnen er sikkert at jeg aldri har hørt henne tildigere, men aller viktigst er det at hun, både med og uten ord, umiddelbart forteller oss at her har vi med nok en vokalist å gjøre med et enormt potensial.

Både kollektivt og individuelt er dette møtet av typen som både inspirerer og roper etter mer: hvor vil dette bandet gå videre eller hvor vil vi møte disse mer enn lovende unge musikantene neste gang? Enn så lenge greier det seg ei god stund med "Regnbueponniens significante påskesang".

Significant Time with Hayden Powell & André Roligheten

Regnbueponniens significante påskesang

Periskop/Musikkoperatørene

Det swinger i Brexit

Claire Martin og Ray Gelato er to av de beste jazzvokalistene i Europa. Nå har de slått sine putler sammen og viser oss at det kan swinge heftig der borte på øya til tross for både Brexit og tap for Island.

Det er klart for fest med Ray Gelato og Claire Martin.

Siden Claire Martin (48) og Ray Gelato (54) begge er født og oppvokst på fotballøya, så viser det seg at det er vanskelig å oppnå verdensherredømme. Det har seg nemlig slik at begge to ville hatt anseelse helt der oppe hvis de hadde hatt USA som utgangspunkt – med andre ord er det ikke kvaliteten det står på.

Såvidt jeg vet er det første gang de to vokalistene samarbeider, i alle fall på plate, og de to stemmene egner seg ypperlig til duetter i swing.bebop-gata. Ingen av de to har behov for å hevde seg i forhold til den andre. De er tydeligvis begge trygge på hvem de er og har bare ønske om å synge den andre god – som Nils Arne Eggen ville ha sagt det.

De serverer oss et repertoar med 13 låter som mange vil kjenne seg igjen i som "More than You Know", "C`est Si Bon", "The Coffee Song", "Onrnithology" og "Smack Dab in the Middle" og uten å flytte en eneste lettvegg i musikkhistoria, noe de færreste gjør forresten, så gir de oss en time med tidløs, groovy og hardtswingende jazz som "alle" lett kan like.

Gelato spiller også tenorsaksofon i en solid jump/swing-tradisjon og med en meget empatisk og solid rytmeseksjon bestående av Sebastiaan de Krom på trommer og perkusjon, David Newton på piano og Dave Whitford på bass, så har dette blitt ei musikalsk hyggestund som vil vare i åresvis.

Claire Martin – Ray Gelato

We´ve Got a World that Swings

Linn Records/Naxos Norway

Sommergavene

Det er ikke mye som er vakrere enn å gi inderlig musikk som gave til noen man setter pris på. Det kan skje på mange slags vis, men siden det nå er lenge til jul kommer det her to gode forslag som kan gjøre ventetida kortere: Brad Mehldau og Pat Metheny.

Pat Metheny sammen med Chris Potter, Antonio Sanchez – som også blir med til Kongsberg. – og Ben Williams. Et glitrende band!

Det er ikke mange dager til Pat Metheny, jazzens største stjerne anno 2016, står på scena både på Kongsberg og i Molde. Det gjør supergitaristen med to forskjellige konstellasjoner – først med en helt ny kvartett og i Molde sammen med basslegenden Ron Carter. Ustoppelige, kreative og umiskjennelige Metheny har de seineste åra reist verden rundt med en annen kvartett som han satte sammen i 2012 og som gikk under navnet Unity Band. Det har hittil ført til hundrevis av jobber kloden rundt, to skiver og Grammy-pris. Etter vel 150 jobber i 2014, der Metheny følte at bandet blei bedre for hver gang nesten, mente sjefen at dette måtte dokumenteres nok en gang før de takka av. Det blei gjort på ekte jazzvis med to dager i studio – mer enn nok tid til en dobbelt cd – og der opptakene også blei filma slik at de vil komme på DVD i nær framtid vil jeg tro.

Det vil sikkert bli stas å se Metheny i aksjon sammen med tenor- og sopransaksofonist, bassklarinettist, fløytist og gitarist Chris Potter, trommeslager og cajonist Antonio Sanchez og både akustisk og elektrisk bassist Ben Williams, men jeg kan love at det holder mer enn lenge med denne dobbelt cd-en også!

Dette er altså en så samspilt enhet som vel mulig etter at de har "bodd" sammen i nærmere tre år. Nesten all musikken er som vanlig skrevet av sjefen sjøl og er i stor grad ny og spesialkomponert for akkurat denne gjengen. Unntaka er en duoversjon med Potter av Charlie Parkers legendariske "Cherokee" pluss en solo-medley der Metheny spiller en del av sine hits. Ellers blir vi servert urhippe utflukter som både er rocka som duetten med Sanchez på avslutningssporet "Go Get It" og musikk i mer Pat Metheny Group-gate. det som uansett slår meg er at Unity Band slik det framstår her, kanskje ved reisas slutt, er minst like samspilt, tøft og unikt som PMG var på sitt beste.

Med sitt arsenal av gitarer forteller Metheny oss, sjøl om det ikke er nødvendig akkurat, at han er minst like bra, utadvendt, unik og spillesugen som da jag møtte 61-åringen som 19-åring i Molde for første gang. Om jeg gleder meg til å høre han på Kongsberg og i Molde? Vil mene det ja.

Jeff Ballard, Brad Mehldau og Larry Grenadier – trio i ultraklassen.

Brad Mehldau har det siste tiåret og vel så det tatt over jazzpianotrona etter Keith Jarrett. Helt siden Mehldau (45) viste seg fram for første gang på midten av 90-tallet med "Introducing Brad Mehldau" var det åpenbart at det akustiske pianoet hadde fått ei ny stemme som ville markere seg kraftig i åra som skulle komme. Slik har det også blitt og, sjøl om Mehldau har samarbeida med mangt og mange, blant andre Metheny, så er det i trioformatet han i all hovedsak har vist oss sitt mesterskap.

Mehldau synes visstnok ikke noe særlig om å bli sammenlikna med salige Bill Evans, men det er nesten uunngåelig ikke å nevne Evans når man blir invitert inn i Mehldaus klangverden. Den er altså så elegant, så smakfull og så ettertenksom at det bare er å søke tilflukt der – hans mesterskap der er likevel djupt personlig. Mehldaus måte å operere med begge hender bortimot uavhengig av hverandre er også av en annen verden.

Når han bak den usedvanlig oppfinnsomme tittelen "Blues and Ballads" serverer standardlåter som "Since I Fell for You", "These Foolish Things" og "Cheryl" sammen med Lennon og McCartneys ""And I Love Her" og "My Valentine", noe innspilt i 2012 og noe i 2014, så er det mye av det samme vi har opplevd i Mehldaus verden tidligere, men fortsatt med nytt særpreg.

Jeff Ballard på trommer og Larry Grenadier på bass har vært sjelevenner med Mehldau i åresvis og de tre snakker akkurat det samme språket – de forstår hverandre, de utfordrer hverandre og de sørger for at musikken aldri blir likegyldig.

Både Pat Metheny og Brad Mehldau er garantister for at musikk blir unik, vakker og personlig – her kommer det to nye bevis.

Pat Metheny

The Unity Sessions

Nonesuch Records/Warner Music

Brad Mehldau Trio

Blues and Ballads

Nonesuch Records/Warner Music

Fritt fram

Parrhésie betyr fryktløs tale – det betyr at man tør å si sannheten sjøl om omkostningene kan være store. Dette frihetssøkende like kollektivet tør på mange slags vis.

Nusch Werchowska, Kristin Norderval og Ida Heidel – noe helt for seg sjøl.

Kombinasjonen stemme/lap top med live prosessering, ymse fløyter/perkusjon og piano – både innvending og utvendig – er liksom ikke noen dagligdags affære – verken ute eller hjemme som Kong Olav ville ha sagt det. Nå tar norsk-amerikanske Kristin Norderval, norske Ida Heidel og franske Nusch Werschowska ansvaret for at dette avsindige misforholdet blitt gjort noe med.

Med ustoppelige Odd Gjelsnes i Losen Records som vert og hans studio i Spania som base, møttes de tre i september i fjor og med tekster av Dina von Zweck, eller ingenting, som fundament laga de tre ekskursjoner ingen av oss har vært med på tidligere – og som vi heller aldri får bli med på igjen.

Norderval kaller disse utfluktene for spontane felleskomposisjoner og det er ikke vanskelig å følge henne på det. Her er det impulser i minst like stor grad fra samtidsmusikk og opera – Norderval er sjøl en høyt utdanna sopran – som fra impro og det betyr igjen at sluttresultatet blir milevis unna det vi vanligvis forbinder med frijazz.

Musikken er åpen og søkende hele veien og det er tre svært lyttende musikanter som finner veier sammen – veier som er uoppgåtte tidligere. Musikken er hele tida fascinerende, men det er likevel ikke alt som snakker til meg – noe blir for kjølig og innadvendt, men når den snakker så er det i spennende grenseland de er helt aleine om.

Odd Gjelsnes skal nok en gang ha mye ære for at han tør å gi ut utfordrende musikk. Om et år kommer del to av denne trioen – da i en mer elektrisk versjon. Det er bare å vente i spenning til da og hygge seg med "Parrhésie" i mellomtida.

Kristin Norderval

Parrhésie

Losen Records/MusikkLosen

Fra Jømna til Rio

Tom S. Lund falt i den musikalske Brasil-gryta som ung. Der har han heldigvis blitt værende.

Tom S. Lund, Eva Bjerga Haugen og Tor Yttredal gir oss musikk som smaker av sommer og som egner seg for resten av året også.

Gitaristen, muntrasjonsrådet, bandlederen og den ustoppelige entusiasten når det gjelder arven etter Antonio Carlos Jobim & Co, Tom Steinar Lund – mitt navn er ødelagt, som han har fått sagt noen ganger med sitt sedvanlige varme smil, kommer fra den lille bygda Jømna ved Elverum. Der heter en sentral del av bygda Prærien og spesielt mye lenger unna Ipanema, Copacabana, Rio og brasiliansk musikk tror jeg det er vanskelig å komme. Likevel har Lund i store deler av livet vært mer tiltrukket av det som har skjedd musikalsk på den andre siden av kloden enn i og rundt de mørke skogene. Det er mulig å ha forståelse for det.

Lund har i flere tiår spredd både mye glede og store doser varm og herlig musikk med brasilianske røtter med bandene Trio de Janeiro og Desafinado. Det gjør han så avgjort fortsatt spesielt med Trio de Janeiro, men heldigvis er det andre som også vil benytte seg av Lunds tjenester og kvaliteter.

I 2010 blei han invitert til Stavanger av sjefen for jazzutdanninga i oljebyen, saksofonisten og fløytisten Tor Yttredal, og der skulle han også få møte den meget begavede vokalisten Eva Bjerga Haugen. Det sa seg sjøl i hvilket landskap de skulle bevege seg i, men alle var innstilt på å styre unna de vanligste låtene som "Girl from Ipanema" og "One Note Samba". Det finnes nemlig en voldsom underskog av fantastiske låter der sør som de fleste av oss aldri har hørt tidligere, men Lund har heldigvis en oversikt som er sjelden.

Møtet mellom de tre blei så vellykka at Maijazz inviterte de til å gjøre en konsert året etter og NRKs eminente tekniker Per Ravnaas satt heldigvis ved spakene og nå får også vi være med på konserten.

Publikum den gangen og vi nå, og for evigheten, blir servert et dusin nydelige låter av storheter som Ivan Lins, Toninho Horta og Chico Buarque. Lunds gitarspill er så autentisk og "riktig"at det som alltid er en fryd å være i hans selskap. Det samme gjelder på alle vis Bjerga Haugen som, på portugisisk må vite, gjør en inderlig og strålende innsats med sin varme og lyse stemme. Intet mindre enn en liten sensasjon – dette er nemlig mitt første møte med henne. Tor Yttredal fargelegger også med sine ymse instrumenter akkurat slik det skal gjøres – og akkurat på rett sted hele veien.

Blir det ikke varmt og inderlig nok i løpet av sommeren så er det bare å fylle på med Amigo Tom – musikk for alle årstider faktisk.

Amigo Tom

Ao vivo

Balder/Musikkoperatørene

Fra Jømna til Rio

Tom S. Lund falt i den musikalske Brasil-gryta som ung. Der har han heldigvis blitt værende.

Tom S. Lund, Eva Bjerga Haugen og Tor Yttredal gir oss musikk som smaker av sommer og som egner seg for resten av året også.

Gitaristen, muntrasjonsrådet, bandlederen og den ustoppelige entusiasten når det gjelder arven etter Antonio Carlos Jobim & Co, Tom Steinar Lund – mitt navn er ødelagt, som han har fått sagt noen ganger med sitt sedvanlige varme smil, kommer fra den lille bygda Jømna ved Elverum. Der heter en sentral del av bygda Prærien og spesielt mye lenger unna Ipanema, Copacabana, Rio og brasiliansk musikk tror jeg det er vanskelig å komme. Likevel har Lund i store deler av livet vært mer tiltrukket av det som har skjedd musikalsk på den andre siden av kloden enn i og rundt de mørke skogene. Det er mulig å ha forståelse for det.

Lund har i flere tiår spredd både mye glede og store doser varm og herlig musikk med brasilianske røtter med bandene Trio de Janeiro og Desafinado. Det gjør han så avgjort fortsatt spesielt med Trio de Janeiro, men heldigvis er det andre som også vil benytte seg av Lunds tjenester og kvaliteter.

I 2010 blei han invitert til Stavanger av sjefen for jazzutdanninga i oljebyen, saksofonisten og fløytisten Tor Yttredal, og der skulle han også få møte den meget begavede vokalisten Eva Bjerga Haugen. Det sa seg sjøl i hvilket landskap de skulle bevege seg i, men alle var innstilt på å styre unna de vanligste låtene som "Girl from Ipanema" og "One Note Samba". Det finnes nemlig en voldsom underskog av fantastiske låter der sør som de fleste av oss aldri har hørt tidligere, men Lund har heldigvis en oversikt som er sjelden.

Møtet mellom de tre blei så vellykka at Maijazz inviterte de til å gjøre en konsert året etter og NRKs eminente tekniker Per Ravnaas satt heldigvis ved spakene og nå får også vi være med på konserten.

Publikum den gangen og vi nå, og for evigheten, blir servert et dusin nydelige låter av storheter som Ivan Lins, Toninho Horta og Chico Buarque. Lunds gitarspill er så autentisk og "riktig"at det som alltid er en fryd å være i hans selskap. Det samme gjelder på alle vis Bjerga Haugen som, på portugisisk må vite, gjør en inderlig og strålende innsats med sin varme og lyse stemme. Intet mindre enn en liten sensasjon – dette er nemlig mitt første møte med henne. Tor Yttredal fargelegger også med sine ymse instrumenter akkurat slik det skal gjøres – og akkurat på rett sted hele veien.

Blir det ikke varmt og inderlig nok i løpet av sommeren så er det bare å fylle på med Amigo Tom – musikk for alle årstider faktisk.

Amigo Tom

Ao vivo

Balder/Musikkoperatørene

På søken

Den franske fiolinisten Dominique Pifarély har helt siden 80-tallet vist oss at han er en musikant som både leter og finner noe nytt.

Dominique Pifarély, nummer tre fra venstre, sammen med sin empatiske kvartett.

Foto: Jean-Baptiste Millot

Til tross for at snart 60 år gamle Pifarély har vært sentral i fransk jazz helt siden 80-tallet, har han aldri fått noe gjennombrudd her nord. Årsaken er vanskelig å fastslå, men Pifarélys kompromissløse måte å skape musikk på kan nok være medvirkende. Fra starten av var det straight jazz som stod på kjøreplana, men etterhvert var det mer progressive toneganger sammen med blant andre Mike Westbrook og Vienna Art Orchestra som tok over. Fra midten av 80-tallet har også den grensesprengende klarinettisten Louis Sclavis vært en nær samarbeidspartner og de har gjort flere innspillinger for ECM. Vi har også møtt han på duo med pianisten François Couturier, den italienske pianisten Stefano Battaglia og seinest i fjor med soloutgivelsen "Time Before and Time After".

Her møter vi Pifarély med åtte egne komposisjoner der det skrevne og det improviserte ofte er vanskelig å skille fra hverandre – noe som gjør det ekstra spennende å bli med på reisa. Det er hevet over tvil at Pifarély har mye klassisk inspirasjon i seg og han blander det med et moderne, av og til kontemplativt, men ofte også melodisk og rytmisk utadvendt, lydlandskap. Med seg har han to musikanter han har jobba med gjennom mange år, bassisten Bruno Chevillon og trommeslageren François Merville, samt et relativt nytt bekjentskap også for Pifarély, pianisten Antonin Rayon.

De fire passer utmerket sammen i dette søkende og personlige landskapet Pifarély har skissert for dem. Dessuten viser de oss at de alle er solister som gir oss noe de færreste av oss har fått servert før. Dominique Pifarély fortjener mye mer oppmerksomhet her oppe ved Nordpolen også – dette er et utmerket sted å begynne.

Dominique Pifarély Quartet

Tracé Provisoire

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Det stopper aldri

Strømmen av mer enn lovende unge norske jazzmusikanter virker som den er ustoppelig. Trompeteren, komponisten og bandlederen Simen Kiil Halvorsen er nok et bevis på det.

Simen Kiil Halvorsen etablerer seg med sin debut høyt dere oppe.

Etter å ha vært ganske tett på norsk jazz de seineste tiåra, så burde det vel ikke overraske meg noe særlig: uansett blir jeg like begeistra hver gang jeg møter på ei ny, frisk stemme. 25 år unge Simen Kiil Halvorsen, opprinnelig fra Stavanger, men bosatt og studerende på Musikkhøgskolen i Oslo, har alt i seg til å gå inn i trompeteliten både her hjemme og langt utenfor Harald og Sonjas grenser.

For jazzmiljøet i Stavanger kommer det nok ikke som noen bombe at Kiil Halvorsen har noe eget på hjertet. Allerede fra tenåra viste han seg fram på hjemmebane og i fjor mottok han den høythengende Mølsterprisen under Maijazz. Det førte til at han "måtte" tilbake i år med et takk-for-prisen-prosjekt og denne sekstetten, disse låtene og arrangementene er resultatet og det er intet mindre enn veldig bra.

Kiil Halvorsen har valgt på veldig høy hylle når han satte sammen dette bandet: Øyvind Dale på piano, Fredrik Luhr Dietrichson på bass, Hans Hulbækmo og Raymond Lavik på trommer og Hanna Paulsberg på tenorsaksofon har tilsammen bakgrunn fra miljøene både i Oslo, Stavanger og Trondheim og Kiil Halvorsen visste tydeligvis hva og hvem han var ute etter.

Det hevdes at den unge sjefen har henta inspirasjon fra kilder som John Coltrane, Chet Baker, Grieg, Stravinskij samt moderne nordiske jazzretninger. Mye av dette er lett å få øre på, men det betyr i sum at musikken til Kiil Halvorsen er høyst personlig og ikke minst tiltalende.

Mye av tonegangene er helt nedpå og veldig reflekterende, men besetninga med blant annet to trommeslagere inviterer også til lydlandskap i heftigere luftlag – hele tida rytmisk og melodisk oppfinnsomt. Solistisk viser alle seks, med bakgrunn i band som Atomic, Moskus og Trondheim Jazzorkester, at de holder et skyhøyt nivå med en modenhet langt utover alderen de har nådd.

Simen Kiil Halvorsen forteller klart og tydelig at han er på vei til noe ytterst spennende og originalt – han er der allerede forresten.

Simen Kiil Halvorsen

Scripted Conversations

AMP Music & Records/Musikkoperatørene