Bak det noe spesielle bandnavnet Aiming for Enrike finner vi to unge norske herrer på trommer og gitar som beveger seg fritt i alle typer grenseland: rock, jazz, funk, punk – you name it. Det gjør de på et høyst originalt og spennende vis.

Simen Følstad Nilsen og Tobias Ørnes Andersen skaper musikk det ryker av.

Foto: Marius Mada Dale

Fra Halden og Rjukan kommer det sikkert mye godt, men at jeg skulle støte på en urheftig duo bestående av Tobias Ørnes Andersen på trommer og Simen Følstad Nilsen på gitar fra de to musikkmetropolene, kom likevel som en stor overraskelse. Det som på alle vis er avdekka etter at jeg har tilbragt kvalitetstid sammen med dette sjangersprengende lille kollektivet er at de byr på beintøff musikk i så mange grenseland som vel tenkelig.

Begge gutta, som fortsatt har et stykke vei å gå før de runder 30, er ukjente størrelser for meg. Jeg har faktisk ikke hørt om noen av dem tidligere, men har etter hvert skjønt at Ørnes Andersen nå også bekler trommekrakken i et anna heftig kollektiv, sjølveste Shining. Det er ikke til å bli overraska over etter møtet med Aiming for Enrike – det er et trøkk og en tilstedeværelse i trommespillet til Ørnes Andersen som absolutt slekter på hans forgjenger i Shining, Torstein Lofthus. Det sier ikke reint lite for å si det på den måten.

Simen Følstad Nilsen har mange av de samme kvalitetene i uttrykket sitt og kjemien mellom de to er allerede langt framskreden.

Hva er det så de har å by på? Begge tilhører en generasjon og et miljø der båser og sjangre er svært lite viktig å forholde seg til. Det betyr at de henter hemningsløst fra rock, impro, jazz, punk og gudene vet hva og setter det sammen til noe de er ganske så aleine om.

De har allerede spilt på Nattjazz i Bergen i vår og om ikke lenge står Øya for tur og til New York som support for Jaga Jazzist. Det forteller sitt tydelige språk om at dette er musikk jazzfolk som digger rock liker og det samme for rockefolk som synes jazz er spennende. Aiming for Enrike – også bandnavnet er av den unike sorten – kom til meg fra det store intet og har virkelig rensa opp i øregangene. Heftig!

Aiming for Enrike

Segway Nation

Name Music/Musiikkoperatørene

Spanske Gerardo Núñez og svenske Ulf Wakenius har satt hverandre stevne. Stort mye strengere blir det ikke.

Gerardo Núñez og. Ulf Wakenius – vi snakker to av klodens aller dyktigste gitarister.

Annonsørinnhold

De beste mascaraene i alle prisklasser

Foto: Siggi Loch

Festivalarrangører og plateselskapssjefer har ofte veeeeeldig gode ideer til nye konstellasjoner. Som oftest synes ikke musikantene sjøl all verden om disse ideene – det er ikke fra musikantene de kommer. Noen ganger stemmer det derimot på alle slags vis. Et godt eksempel er da sjefen for det tyske plateselskapet ACT fant ut at et møte mellom trioen In The Country, Knut Reiersrud og Solveig Slettahjell kunne ha noe magisk i seg. Det hadde – og har – det på alle mulige vis. Siggi Loch, som sjefen heter, har hatt flere slike ideer og her kommer en til som har dette magiske ved seg.

ACT og Loch har en mer eller mindre årlig konsertserie i Berlin under navnet "Jazz at Berlin Philharmonic" og i 2014 mente Loch at det var på sin plass å finne ut hva som ville skje hvis flamenco nuevo-mesteren Gerardo Núñez møtte den svenske jazzmestergitaristen Ulf Wakenius. Publikum i Berlin var begeistra og det skjønner vi godt etter at konserten kom ut på cd i fjor under navnet "Jazzpaña Live". Alle involverte syntes det var en fin tanke å følge opp Berlin-konserten og ikke lenger etterpå inviterte Núñez Wakenius til Madrid for omkamp – sjøl om det ikke var noen taper eller vinner i den første "kampen".

Med Núñez´ faste band bestående av Cancun på flamenco sang, Cepillo på perkusjon og Carmen Cortés og Isabel Núñez på klapping og tilrop – det blir ikke flamenco uten det – som empatisk reisefølge, får vi nok et møte med to gitarmestre fra hver sin verden. Vi snakker her utelukkende om akustiske gitarer og de to virtuosene "snakker" med hverandre som om de ikke har gjort noe annet. Utgangspunktene er som oftest låter av Núñez – Wakenius har skrevet en og en annen er unnfanga felles – og sjøl om det er mye drama og temperament i musikken, så er de to også veldig i stand til å ta´n helt ned.

Sjøl om de to kommer fra hver sin musikalske plattform, så har de så mye felles i bagasjen at "Logos" har blitt noe helt spesielt. Gitarfantaster kloden rundt får garantert vann i munnen etter bare noen sekunder. For alle oss andre er dette også veldig stas med masse påfyll av inderlig og dramatisk musikk servert av mestrene Gerardo Núñez og Ulf Wakenius. Olé!

Gerardo Núñez &. Ulf Wakenius

Logos

ACT/Musikkoperatørene

Spanske Gerardo Núñez og svenske Ulf Wakenius har satt hverandre stevne. Stort mye strengere blir det ikke.

Gerardo Núñez og. Ulf Wakenius – vi snakker to av klodens aller dyktigste gitarister.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Foto: Siggi Loch

Festivalarrangører og plateselskapssjefer har ofte veeeeeldig gode ideer til nye konstellasjoner. Som oftest synes ikke musikantene sjøl all verden om disse ideene – det er ikke fra musikantene de kommer. Noen ganger stemmer det derimot på alle slags vis. Et godt eksempel er da sjefen for det tyske plateselskapet ACT fant ut at et møte mellom trioen In The Country, Knut Reiersrud og Solveig Slettahjell kunne ha noe magisk i seg. Det hadde – og har – det på alle mulige vis. Siggi Loch, som sjefen heter, har hatt flere slike ideer og her kommer en til som har dette magiske ved seg.

ACT og Loch har en mer eller mindre årlig konsertserie i Berlin under navnet "Jazz at Berlin Philharmonic" og i 2014 mente Loch at det var på sin plass å finne ut hva som ville skje hvis flamenco nuevo-mesteren Gerardo Núñez møtte den svenske jazzmestergitaristen Ulf Wakenius. Publikum i Berlin var begeistra og det skjønner vi godt etter at konserten kom ut på cd i fjor under navnet "Jazzpaña Live". Alle involverte syntes det var en fin tanke å følge opp Berlin-konserten og ikke lenger etterpå inviterte Núñez Wakenius til Madrid for omkamp – sjøl om det ikke var noen taper eller vinner i den første "kampen".

Med Núñez´ faste band bestående av Cancun på flamenco sang, Cepillo på perkusjon og Carmen Cortés og Isabel Núñez på klapping og tilrop – det blir ikke flamenco uten det – som empatisk reisefølge, får vi nok et møte med to gitarmestre fra hver sin verden. Vi snakker her utelukkende om akustiske gitarer og de to virtuosene "snakker" med hverandre som om de ikke har gjort noe annet. Utgangspunktene er som oftest låter av Núñez – Wakenius har skrevet en og en annen er unnfanga felles – og sjøl om det er mye drama og temperament i musikken, så er de to også veldig i stand til å ta´n helt ned.

Sjøl om de to kommer fra hver sin musikalske plattform, så har de så mye felles i bagasjen at "Logos" har blitt noe helt spesielt. Gitarfantaster kloden rundt får garantert vann i munnen etter bare noen sekunder. For alle oss andre er dette også veldig stas med masse påfyll av inderlig og dramatisk musikk servert av mestrene Gerardo Núñez og Ulf Wakenius. Olé!

Gerardo Núñez &. Ulf Wakenius

Logos

ACT/Musikkoperatørene

Midtnorsk Ungdomsstorband sammen med vokalensemblet Young Voices forteller oss at det er absolutt ingen fare på ferde for etterveksten i norsk jazz.

Blant medlemmene i Midtnorsk Ungdomsstorband og Young Voices befinner det mange framtidige stjerner på jazzhimmelen. Garantert!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Foto: Aleksander Lindås

Midtnorsk Ungdomsstorband (MUST) og Young Voices (YV) er to ensembler som Midtnorsk Jazzsenter har etablert for å fremme unge, fra 16 til 20 år, jazztalenter fra regionen under ledelse av toppinstruktører. Etter at Kristoffer Lo, som sikkert blei for opptatt med Highasakite, overlot roret til Martin Myhre Olsen, sjøl bare 25 år, i 2014, har ensemblene tatt nye skritt og med "Plays the Music of Martin Myhre Olsen" gir de oss sin første cd-utgivelse. La det være klokkeklart med en gang: hadde jeg ikke visst det, så hadde jeg trodd at det i stor grad var proffe, voksne musikanter vi hadde med å gjøre.

Myhre Olsen, saksofonist fra Leirsund ved Lillestrøm, er et av de største talentene som har kommet ut av den etterhvert så mye omtalte jazzlinja i Trondheim. Han har sjøl vist seg fram i en rekke konstellasjoner og debuterte under eget navn med, eller rettere sagt med MMO-Ensemble, for kort tid siden med "Lonely Creatures" – en strålende debut. Her har han skrevet musikk for ensemblet og gjort det på Duke Ellington-måten: han kjenner godt til styrkene og personlighetene i bandet og har skrevet musikken spesifikt for hver enkelt. Dessuten er musikken tilpassa tekster av Emily Dickinson og Al Purdy.

Storbandet består av to vokalister, en trompeter, tre saksofonister, piano, vibrafon, gitar, bass og trommer og de unge stemmene er er fire jenter og en gutt under ledelse av Ingrid Lode.

Det hevdes at stikkordene for dette prosjektet er energi, pågangsmot, lekne figurer og former, sårbar mystikk og fokus på det spontane og uhøytidelige. Det er absolutt mulig å kjenne igjen alt dette og mere til på denne herlige ekskursjonen spilt inn i løpet av én dag i desember i fjor. Musikken og arrangementene til Myhre Olsen er uten unntak usedvanlig melodiske og vakre. Det groover noe voldsomt av de unge guttene og jentene – hyggelig at det stadig kommer opp flere jenter forresten – og de er allerede utstyrt med dynamiske kvaliteter som man vanligvis er mye eldre for å mestre.

Jeg kunne nevnt navn på mange av de allerede mer enn lovende solistene her, men synes det er like greit å slå fast at her finnes det mange vi kommer til å høre svært mye fra i åra som kommer. Det som er uomtvistelig er at Martin Myhre Olsen og Ingrid Lode har makta å skape "et band" av unge særdeles lovende musikanter og gitt de meget utfordrende og herlig musikk å bryne seg på.

Midtnorsk Ungdomsstorband & Young Voices

Plays the Music of Martin Myhre Olsen

MNJ Records/MusikkLosen

Fra mitt første møte med gitaristen og lydlandskapsmaleren Stian Westerhus har jeg vært fascinert. Nå mer enn noen gang.

Stian Westerhus går det ikke 13 av på dusinet – ikke 12 heller.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Stian Westerhus (37) er bondesønn fra den lille bygda Jådåren ved Steinkjer i Nord-Trøndelag. Det var liksom ikke åpenbart at han skulle bli en av Europas mest interessante og spennende gitarister i diverse grenseland, men det har han altså allerede blitt. Han har turnert verden rundt, han har vunnet Spellemannpris og han har jobba med blant andre Sidsel Endresen, Nils Petter Molvær, Jaga Jazzist og Trondheim Jazz Orchestra. Han har vært og han er en fullstendig kompromissløs musikant som bare MÅ gå sine egne veier og det gjør han så definitivt på denne soloutgivelsen også.

Med sin gitar, sin stemme og sin trommemaskin til fri disposisjon tar Westerhus oss med til steder de færreste av oss noen gang har vært før. Her er det solide impulser fra impro, støy og rock – og sikkert mye annet også – som Westerhus setter sammen til et helt nytt brygg. Jeg har aldri opplevd vokalisten Westerhus så tydelig og så sentral tidligere og kanskje derfor er også rockebakgrunnen viktigere enn tidligere. Det utadvendte blander han også på et elegant vis med det melankolske.

Stian Westerhus´ mesterskap for min del er hans sound – uttrykket han har skapt seg siden mitt første møte med han med powertrioen Puma. Den har han fortsatt å videreutvikle til noe som er umiskjennelig Stian Westerhus og med de seks ganske så forskjellige låtene på "Amputation" så kommer han til å snakke til et stadig større og mangefasettert publikum rundt om på kloden. Det er svært fortjent for en ev de viktigste og meste spennende, nye stemmene som har kommet ut av kongeriket de seineste åra.

Stian Westerhus

Amputation

House of Mythology/bordermusic.no

Til tross for at pianisten, komponisten og bandlederen Eyolf Dale kun er 31 år, så har han allerede markert seg kraftig i jazzverdenen både hjemme og ute. Med "Wolf Valley" forteller han oss at han er klar for å ta nye, store steg.

Med sitt nye superlag er Eyolf Dale, nummer fire fra venstre, klar for verden. Verden bør være klar for Dale også.

Foto: Lars-Ingar Bragvin Andresen

"Wolf Valley" er Dales femte album siden vi først blei oppmerksom på han i 2008. Vi har møtt han i alt fra solopiano, via den unike duoen Albatrosh med saksofonisten André Roligheten, til større konstellasjoner blant annet med Trondheim Jazz Orchestra. Overalt har Dale framstått som en musikant med noe helt eget på hjertet.

Med "Wolf Valley" forteller han oss at han er en komponist som evner å ta med seg impulser fra alle sine kilder, det være seg klassisk, impro eller stor-band jazz, og sette det sammen til noe som heter Eyolf Dale-musikk. Musikken er uten unntak melodisk, dynamisk, ettertenksom, rytmisk spennende og hele tida utfordrende både for de som spiller den og oss som har gleden av å lytte til og oppleve den.

Når så Dale, som framstår nok en gang som en glitrende solist som glir sømløst inn og ut av solo- og ensemblepartier, har med seg et superlag av stort sett jevnaldrende musikanter, så er alle forutsetninger til steder for at "Wolf Valley" skal bli akkurat som tittelen mer enn antyder: noe som har ordet mesterverk i seg..

Hør bare her: Kristoffer Kompen på trombone, Gard Nilssen på trommer, Hayden Powell på trompet, André Roligheten på tenorsaksofon og klarinett, Rob Waring på vibrafon, Adrian Løseth Waade på fiolin og Per Zanussi på bass – da snakker vi at Dale har valgt på aller øverste hylle og både som oktett og solistisk er dette framifrå.

Innspillinga er gjort i utmerkede Athletic Sound i Halden, coveret er smakfullt og lurer du på hvor tittelen "Wolf Valley" kommer fra så er navnet til opphavsmannen et sted å leite etter løsninga. Om noen uker står dette superlaget med denne usedvanlig vakre musikken på scena under Moldejazz – jeg er veldig glad jeg skal dit!

Eyolf Dale

Wolf Valley

Edition Records/Bordermusic.no

Jan Ove Ekeberg fortsetter å gå tilbake i tida. Med "Den siste vikingkongen – Krigens læregutt" tar han oss med tilbake til 1000-tallet og Olav den Hellige og hans halvbror Harald Hardråde. Med de to i sentrale roller har Ekeberg skapt en glitrende og historisk spenningsroman.

Jan Ove Ekeberg skaper stor spenningslitteratur med vikingtida som bakteppe.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Når man kommer fra verdensmetropolen Lillestrøm, så ligger det i sakens natur at man må finne seg en fritidssyssel. Ekeberg skjønte tidlig at lediggang kunne føre mye rart med seg og i tillegg til journalistjobben, i TV 2 de seineste åra, tok han derfor forfatterpennen fatt. Mellom 2011 og 2013 ga han oss trilogien "I sverdets tid" og i 2014 kom kriminalromanen "Den barmhjertige terroristen". Tre barnebøker og flere biografier har det også blitt og og med årets roman bekrefter Ekeberg at han behersker denne sjangeren med historiske spenningsromaner på et glitrende vis.

Jeg var så heldig at jeg hadde Edvard Bull som foreleser da jeg studerte historie. Det førte til at faget historie både blei spennende, interessant, morsomt, lærerikt og nyttig for resten av livet. La det være klart med en gang: Alt dette får også Ekeberg til med sin roman.

Det har hendt at Jan Ove Ekeberg har kommet lovlig seint til sine egne sendinger, noe blant andre Oddvar Stenstrøm har hatt stor glede av.

Med sin elegante og lette språkføring viser han oss inn i en epoke rundt slaget på Stiklestad i 1030 og et slag som skulle vise seg å få enorm betydning for Norge. Han beskriver hovedpersonene, samt en rekke andre mer eller mindre sentrale skikkelser, på et levende og empatisk vis. Samtidig er det åpenbart at Ekeberg har drevet research en toppjournalist verdig – jeg tipper faghistorikere skal djupt ned i materien for å finne noe å ta Ekeberg på.

Det aller mest fascinerende her er likevel den levende historia Ekeberg har skapt – hvor det vi vet stemmer slutter og hvor Ekebergs fantasi tar over, er ikke godt å vite, men viktig er det heller ikke. Det som er viktig for oss lesere er at han har makta å skape ei spennende reise som samtidig er lærerik og fra start til mål opplever jeg denne ferden nesten som en krimroman – det er spennende hele veien.

Jan Ove Ekeberg har har gitt oss en roman som roper på en oppfølger. Nå synes jeg Ekeberg kan ta sluttpakke i TV 2 og skrive på heltid. Økonominyhetene kan mange ta seg av – denne litteratursjangeren derimot er Jan Ove Ekeberg bortimot aleine om. Det er en ordre!

For ordens skyld: jeg kjenner Jan Ove Ekeberg godt etter å ha jobba sammen med han i TV 2 i bortimot 20 år. Til tross for det mener jeg alt jeg har skrevet.

Jan Ove Ekeberg

Den siste vikingkongen – Krigens læregutt

Gyldendal

I mine ører er Terje Nilsen en av kongerikets aller største hverdagspoeter med en snert i stemma og en underfundig humor og samtidig et alvor i tekstene som forteller oss om et levd liv. Med "Nye låta" gir han oss nok et bevis på det. Som Nilsen sjøl sier: "Han Tykje va raus da det gikk som det gikk".

Terje Nilsen er endelig blant oss igjen. Det blir vi rikere av.

Annonsørinnhold

De beste mascaraene i alle prisklasser

Det har blitt sagt så mange ganger, men det blir ikke mindre sant av den grunn:: Terje Nilsen (64) fra Bodø er en av musikk-Norges største hemmeligheter. For oss som har fulgt han i flere tiår gjør det jo ingenting, men for alle andre er det enkelt og greit jævla synd. Det som er leit for oss som er blodfans fra før er at voksne Nilsen, han har faktisk aldri vært voksnere, har tatt seg alt for lange pauser mellom hver gang han har avlagt oss besøk.

Som han også sjøl sier så har han nå lagt både alkoholen og kuken på hylla. Det første tror jeg er avgjørende for at han nå har gitt oss sitt flotteste visittkort noensinne. Han viser oss gjennom de 11 låtene hvilken fantastisk historieforteller han er. Han observerer, funderer, tar seg tid og kommer ut på den andre sida med så mye humoristisk og samtidig alvorlig livsvisdom at man kan bli værende i Nilsens univers i times- og dagesvis og stadig få nye a-ha opplevelser.

Med sin mørke og djupe stemme er Nilsen en formidler av rang, med en inderlighet og ekthet i måten å formidle historier på som alle har mye å lære av. Det er enkelt og greit umulig ikke å tro på Terje Nilsen og sjøl om det er alvor til stede i budskapet hele veien, så er aldri smilet langt unna. Ingen andre enn Terje Nilsen kan skrive følgende linjer:

"Æ har aldri vært gift, men æ har vært skilt en god del ganga" og "Må alt vær nytt og coolt og hipt fra sykla te salata? Æ mein jakken min e eldre enn no´n av husan her i gata" fra min favorittlåt "Gammelungkar" der han duetterer med Bjørn Sundquist. På to andre låta bidrar også Åge Aleksandersen og Helge Jordal slik bare de kan. Med et kremlag bestående av Steinar Krokstad, Terje Nohr Olsen, Gunnar Pedersen og Kyrre Sætran er tonefølget også i de beste hender og føtter.

Vi har mye å takke han Tykje for! Men la nå ikke pausa bli så lang til du hilser på oss igjen da Terje Nilsen!!!! Avtale?????

Terje Nilsen

Nye låta

Grammofon/Musikkoperatørene

Røtter i Ålesund, oppvokst i de svenske skogene og med solid fartstid fra både Los Angeles og New York, er Rebecka Larsdotter så avgjort ei ny stemme å lytte til.

Rebecka Larsdotter er et usedvanlig hyggelig bekjentskap.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

34 år unge Rebecka Larsdotter skal du ha svært gode antenner for å ha fått med deg. Den norsk/svenske vokalisten, komponisten og tekstforfatteren har gitt ut ei skive før "Whirlwind", men såvidt jeg vet har den aldri nådd norske strender. En som har antenner er sjefen for Losen Records, Odd Gjelsnes, som sikkert blir nedrent av demotaper fra de fleste hjørner av kloden. En del av hans jobb blir derfor å plukke ut gullet fra gråsteinene og Rebecka Larsdotter vil jeg nesten tro har vært blant hans lettere valg: vi har nemlig med en artist å gjøre som har noe eget å melde.

Etter oppvekst i de svenske skoger og musikkstudier i Örebro og Malnö, gikk turen først til Los Angeles i 2008 og etter et par år til New York som har vært hennes hjemby siden. Der har hun dyrket sitt lidenskapelige forhold til både å synge, spille piano, skrive låter og samtidig har hun livnært seg som både vokal- og pianolærer. Uansett er jeg ganske sikker på at det er det hun foretar seg på "Whirlwind" som er det hun synes aller mest om: spille og synge egne og andres låter sammen med noen av New Yorks aller beste musikanter.

I tillegg til Horace Silvers nydelige "Peace" og standardlåtene "Like Someone in Love" og "My Shining Hour", så har Larsdotter skrevet det aller meste av både tekster og musikk. En av tekstene er på svensk – resten på engelsk og med sin varme, inderlige stemme forteller Larsdotter oss at hun er en historieforteller vel verdt å tilbringe kvalitetstid sammen med.

Det musikalske utgangspunktet er akustisk, varm og melodisk jazz med røtter tilbake til både 60-tallet og med spor også fra artister som Rickie Lee Jones og Joni Mitchell. Når hun så har fått med seg toppmusikanter som pianistene Shai Maestro og Aaron Parks, saksofonisten Dayna Sstephens, gitaristen Oz Noy, bassisten Ben Street og trommeslagerne Ari Hoening og Nate Wood, så skjønner de som har fulgt en smule med på amerikansk jazz de seineste åra at tonefølget er i de beste hender.

Rebecka Larsdotter flytter ikke noen merkesteiner med "Whirlwind", men det er da heller ikke nødvendig. Hun gir oss derimot et vakkert og personlig møte med ei ny stemme. Hun "truer" også med å flytte til Ålesund i nær framtid – familien hennes bor der. Hun skal være velkommen.

Rebecka Larsdotter

Whirlwind

Losen Records/MusikkLosen

Robert Glasper er en av de viktigste nye stemmene i moderne amerikansk musikk. Her har han tatt for seg ledestjerna Miles Davis, satt biter av hans musikk inn i en ny setting og invitert med seg en rekke gjester, blant andre Erykah Badu, John Scofield og Stevie Wonder.

Robert Glasper og Miles Davis – sammen og hver for seg.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Pianisten, arrangøren, komponisten og bandlederen Robert Glasper (38) fra Texas har siden begynnelsen av årtusenet i stadig større grad vist oss at han, på tvers av de fleste sjangre i moderne amerikanske musikk, er en viktig retningsgiver. Han kan være en ganske så straight triopianist når han ønsker det, men med "Black Radio" i 2012 vant han en Grammy for beste R&B-album. Om det er jazz, hip hop, soul, R&B eller såkalt neo soul, så kjenner Glasper seg hjemme samtidig som han har vært med å videreutvikle mange av disse sjangrene.

Glasper har, som de fleste andre med godt musikalsk gangsyn, et nært og godt forhold til Miles Davis (1926-1991) og hans musikk. Bakgrunnen for denne skiva og denne hyllesten er jeg faktisk ikke sikker på – kan det det kanskje være at det er 90 år siden sjefen blei født? – men Glasper var tydeligvis ikke vanskelig å be, men han ville ikke lage noen tradisjonell spille-låtene-til-Miles skive med masse trompet. Glasper ønska å sette det hele inn i 2016 og han ville heller ikke spille noe særlig sjøl – han ville hente inn artister han sjøl satte pris på og som han trodde ville tilføre Miles-verdenen noe nytt. I stor grad har han lykkes med det.

Glasper har ofte her plukka at biter av låter og brukt det som utgangspunkt og noen ganger er det "bare" den uforliknelige stemma til Miles som er inspirasjonskilden. Glasper har hatt fri tilgang til Sonys enorme Miles-arkiv og benytta det på et unikt vis.

Med seg her har han mer eller mindre kjente navn fra flere sjangre: Bilal, Illa J, Erykah Badu, Phonte, Hiatus Kaiyote, Laura Mvula, KING, Georgia Anne Muldrow, John Scofield, Ledisi og Stevie Wonder. Hver på sitt vis har de tatt utgangspunkt i Miles´ musikalske verden og laga ny musikk av det. Det er absolutt ikke sikkert at den konservative delen av jazzmenigheta vil juble for det de blir utsatt for, men for nye generasjoner som har et ønske om å finne ut hvor Miles Davis kom fra og hvem han var musikalsk, så er "Everything´s Beautiful" absolutt et sted å begynne. Miles ville ha digga dette – you know what I mean?

Miles Davis & Robert Glasper

Everything´s Beautiful

Columbia/Blue Note/Legacy/Sony Music