Mange med meg har nok stilt seg spørsmålet om det finnes en arvtaker etter Jimi Hendrix og Terje Rypdal noe sted? Nå er svaret klart, nesten i alle fall, og det er vel kanskje noe overraskende at det er ei jente med bestefar som var frisør i Myrabakken i Molde som skulle føre stafettpinnen videre. Hedvig Mollestad er mer enn klar!

Annonsørinnhold

Her får du tak i den søteste kalenderen for 2025

Rød kjole, høye hæler og et helvetes trøkk – Hedvig Mollestad Trio.

Festen begynte på sett og vis i 2009. Da fikk nemlig den da 27 år unge gitaristen Hedvig Mollestad Thomassen, datter av den strålende flügelhornisten Lars Martin Thomassen født og oppvokst i Molde, et stipend på 50000 kroner fra SpareBank1 SMN som årets jazztalent under Moldejazz. En mildt sjokkert Hedvig Mollestad, som hun bruker som artistnavn, måtte ta seg en tur i Tafjordfjella får å finne ut hvordan pengene skulle brukes og hvordan hun skulle framstå året etter da takk-for-prisen-konserten skulle gå av stabelen i Molde. Ingen som var til stede på lille, intime Forum den gangen i 2010 kommer til å glemme det.

Siden jeg hadde gleden av å være konferansier på konserten, samtidig som jeg faktisk introduserte foreldrene for hverandre noen tiår tidligere, så må jeg innrømme at jeg var ekstra spent da, har vært det siden og er det fortsatt når Hedvig Mollestad Trio har noe nytt å melde – og det har hun og de hele tida.

Trioen, som heile tida har bestått av sjefen på gitar, Ivar Loe Bjørnstad på trommer og Ellen Brekken på både akustisk og elektrisk bass, har til nå gitt oss tre album på velmeritterte Rune Grammofon og høsta tildels voldsomme kritikker verden rundt. Iført sin kledelige røde kjole og høye hæler, så var det ikke, og er det kanskje fortsatt ikke, urheftig og tøff musikk med solide røtter i heavy rock og ditto jazz man kunne forvente seg fra jenta oppvokst i Ålesund, men det er altså hva de hadde å by på og fortsatt byr på.

Med sitt fjerde – og femte – visittkort gir de oss henholdsvis ei skive med et helt nytt materiale skrevet av alle tre og ei liveskive med "gamle hits" spilt inn på Oslo-klubbene Buckley´s og John Dee med et begeistra publikum hjertelig tilstede. Musikken er like tøff, melodisk, heftig, riffbasert, dynamisk – det finnes faktisk ballader her også – og personlig som den har vært helt siden 2010 og trioen er i stadig utvikling og mer samspilt enn noen gang. Dessuten er Hedvig Mollestad en bedre og mer spennende solist enn jeg noensinne har hørt henne og at journalistveteranen Richard Williams fra engelske Melody Maker har takka ja til å skrive liner notes, sier også en hel del om hvilken anseelse Hedvig Mollestad Trio nyter etterhvert rundt om på kloden.

Under årets Moldejazz år vi møte trioen med fjorårets Artist In Residence, Mats Gustafsson, som spesiell gjest. Bedre oppvarming enn disse to skivene er ikke mulig å få. Tøft og herlig og det er bare å spenne fast sikkerhetsbeltene allerede!

Hedvig Mollestad Trio

Black Stabat Mater

Rune Grammofon/Musikkoperatørene

Hedvig Mollestad Trio

Evil in Oslo

Rune Grammofon/Musikkoperatørene

Med sin tredje krim om og med privatdetektiv Olivia Henriksen, sørger Lene Lauritsen Kjølner nok en gang for at spenningssommeren er redda for både vestfoldinger og mange andre.

Lene Lauritsen Kjølner holder spenninga ved like.

Livet har gjort det slik med meg at mye av denne romanen har blitt lest i Vestfold. Det passer for så vidt utmerket siden hele historia til Lene Lauritsen Kjølner er lagt til dette lille fylket der sommeren helst skulle vart hele året.

Dette er mitt første møte med Lauritsen Kjølner og hennes heltinne Olivia Henriksen – en tidligere diplomatfrue som nå står på egne bein og altså har blitt privatdetektiv. "Dakota rød" er den tredje boka om og med Olivia H i sentrum for det hele og Lauritsen Kjølner har tydeligvis funnet en nerve og har solgt rundt 50000 av de to første bøkene.

Lauritsen Kjølners tilhengere får nok mer av den samme sommerlette medisinen her. Plottet er for så vidt ganske enkelt og lettfattelig – den ikke veldig ansette byggmester Bergersen blir fungert drept ombord i et veteranfly som har vært på en liten chartertur fullt av andre kolleger som alle mer eller mindre har et mulig motiv. Noen stoler ikke på at politiet i Tønsberg er rette adresse for å oppklare mordet og da kommer sjølsagt Olivia Henriksen inn i bildet. Det er vel heller ingen bombe hvem som til slutt går seirende ut av akkurat den "kampen".

Dette er altså ingen blodig krim som blir "krydra" med den ene mer utspekulerte drapsmetoden etter den andre. Det er en lett, velskrevet historie som egner seg utmerket for ymse svaberg utover sommeren og som holder leseren fanget nesten helt til slutt. Sommeren kan bare komme til Vestfold og alle andre fylker: Olivia Henriksen er klar!

Lene Lauritsen Kjølner

Dakota rød

Vigmostad & Bjørke

Det er ikke hver dag vi blir møtt av en duo med gitar og klarinett som instrumenter. Så er ikke ECM-sjef Manfred Eicher noen A4-produsent heller.

Mona Matbou Riahi og Golfam Khayam gir oss musikk vi ikke visste fantes.

Annonsørinnhold

Spaoppholdet du bør unne deg

Et av de store privilegiene ved å omtale musikk er at postmannen dukker opp med musikk man ikke visste fantes og som får mottaksapparatet til å skjerpe seg kraftig. Naqsh Duo, bestående av gitaristen Golfam Khayam og klarinettisten Mona Matbou Riahi, begge født i Teheran i Iran, tilhører avgjort den kategorien. Nok en gang beviser ECMs ideologiske leder Manfred Eicher at han leiter og finner der andre overhodet ikke søker og de som velger å tilbringe tid sammen med Naqsh Duo, kommer garantert til å få en annerledes opplevelse.

Vi har med to fantastiske instrumentalister å gjøre – meget skolerte for å si det mildt. De har gått tilbake og studert sitt hjemlands rike musikalske tradisjoner og laga ni egne komposisjoner ut av det der ornamenteringer, stemninger, mikrotonale landskap, spesielle rytmiske konstruksjoner og improvisasjon går sammen på et vis jeg aldri har opplevd før i alle fall.

Helle veien fører de dialoger så åpne, unike og inderlige at du blir sittende ytterst på stolen for ikke å gå glipp av en eneste detalj. Stemningene kan ofte virke litt mørke, men de er hele tida søkende og uendelig vakre. Nok en gang har Eicher funnet gull på steder de færreste av oss ikke ante noe om musikken til. Anbefales veldig til de som gjerne vil åpne nye dører og oppleve noe unikt.

Naqsh Duo

Narrante

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Det er jo en viss logikk i det at en herlig dose varm visejazz kommer fra Sørlandet. Love Exit Orchestra med vokalisten Sheila Simmenes i spissen er så greie at de sørger for det.

Love Exit Orchestra gir oss varm og god visejazz.

Annonsørinnhold

Spaoppholdet du bør unne deg

Hvor vi enn snur og vender oss i vårt langstrakte land så dukker det opp nye band og nye artister de fleste av oss aldri har hørt om før. Jazzutdanning på universitetsnivå har dukka opp som paddehatter – nordligst i Tromsø og lengst sør i Kristiansand. Det har resultert i nye muligheter for mange og Love Exit Orchestra er et flott eksempel på hva det kan føre til.

Utgangspunktet var at vokalisten Sheila Simmenes mer eller mindre tilfeldig møtte den svenske bassisten Fredrik Sahlander. Kjemien og empatien var på plass med en gang og snøballen begynte å rulle og med trompeteren Tore Bråthen, pianisten Oscar Jansen og trommeslageren Jens Tobias Nyland ombord, er Love Exit Orchestra ei fullrigga skute som har mye god musikk og musikalsk varme å by på.

Vi snakker om usedvanlig melodisk visejazz med røtter tilbake til 50-tallet, men absolutt med spor av både pop og soul fra våre dager. All musikk og alle tekster, en på norsk og resten på engelsk, er unnfanga av bandets medlemmer og Simmenes, med et varmt og inderlig uttrykk, avslører raskt at hun både har røtter i pop, soul, reggae og jazz – hun scatter også på et vis som forteller oss at hun har lytta til salige Ella Fitzgerald, men samtidig er avstanden til for eksempel Lisa Ekdahl ikke så veldig stor.

Det er varme i lufta og det er varme i musikken til Love Exit Orchestra, sjeldent varmt trompetspill fra Tore Bråthen bør absolutt legges merke til – den musikalske makrellen fra Sørlandet har kommet og det er bare å glede seg noen måneder framover. Noe forteller meg forresten at denne musikken vil virke resten av året også.

Love Exit Orchestra

Darling

SHE Music/shemusic.no

Cellisten og komponisten Lene Grenager har skrevet musikk for en annen cellist, Marianne B. Lie. Resultatet er intet mindre enn flott, spennende og djupt personlig.

Marianne B. Lie har både vilje og evne til å skape noe unikt.

Annonsørinnhold

Spar opptil 1549,- på middager fra Hello Fresh

Lene Grenager og Marianne Baudouin Lie har samarbeida siden. 2002. Hver for seg har de vist oss at de har vært sjangersprengende musikanter som vi har støtt på både sammen med den unike kvartetten Spunk, i Trondheim Jazzorkester og i Alpaca Ensemble, blant annet sammen med Eirik Hegdal.

Med "Khipukamayuk", som er en betegnelse i inkaspråket på en som kan løse opp knuter, tar de samarbeidet et steg videre. Her har Lene Grenager skrevet to verk spesielt for Lie mens det tredje, "Tryllesangen", blei bestilt av Rikskonsertene i 2002 og er et verk Lie har spilt mye siden. To av verkene blir spilt sammen med Trondheim Sifonietta – et ypperlig kammerensemble med samtidsmusikk som sitt spesiale. Det tredje verket, "Prelude, Sarabande, Gig", består av tre satser og er en solokonsert for cello som Grenager beskriver som et søsterverk til Bachs femte solosuite for cello.

Det er tydelig at Grenager og Lie har truffet hverandre noe voldsomt musikalsk.De er begge sterkt tiltrukket av et samtidsmusikalske uttrykk og de skammer seg heller ikke over å utforske bruk av elektronikk og muligens også improvisasjon – hva vet jeg?

Det jeg i alle fall vet er at både musikken Grenager har skrevet og tolkningene Lie gjør – eller knutene han finner løsninger på – er både uttrykksfulle, dynamiske, melodiske, fascinerende og ytterst personlige. Dette er ikke musikk jeg støter på til daglig, men som jeg synes er veldig utfordrende og inderlig.

Marianne B. Lie

Khipukamayuk

Øra Fonogram/Musikkoperatørene