Tøft fra Italia via Norge

Du skal ha fulgt ekstremt godt med for å kjenne til det italienske CMC Ensemble. Det har heldigvis Odd Gjelsnes gjort.

CMC Ensemble, med Michel Godard som nummer to fra venstre, gir oss original og tøff musikk fra mange ståsteder.

Gjelsnes er en idealist som blant annet driver det meget oppegående plateselskapet Losen Records. Derfra serverer han kvalitetsmusikk i hovedsak fra Norge, men også fra andre land. I dette tilfellet er det et ungt italiensk band med den store franske tubaisten og serpentisten Michel Godard som dukker opp – og takk for det.

Gjelsnes holder heldigvis ørene oppe for oss andre. Det førte blant annet til at han serverte oss ei flott skive med italienske Dino Massa Quartet i fjor. Der spilte blant andre sopransaksofonisten Nicola Pisani. Det er en herre som i tillegg til å være en utmerka instrumentalist også er pedagog og han har vært sjef for jazzutdanninga i byen Cosenza i en årrekke.

Der har han satt sammen CMC Ensemble, et band med strålende studenter med flott komp, fine blåsere og en vokalist, Erica Gagliardi, som vi gjerne og ganske sikkert vil få høre mye fra i åra som kommer. Bandet vant en stor konkurranse, som virker som en italiensk variant av norske JazzIntro, der grupper fra en rekke konservatorier var involvert.

En del av premien var, også som i Norge, ei plateinnspilling og med seg fikk de den franske tubagiganten Michel Godard, som også spiller serpent – et "gammelt" blåseinstrument.

Med fasit i hånd er det lett å forstå den italienske juryen. Dette er nemlig et band med solister og musikk på et svært høyt nivå. Musikken er skrevet av Pisani, Godard og flere av bandets medlemmer og henter uhemma fra en melodisk, moderne jazztradisjon, toneganger fra Middelhavsstrøkene og klassisk musikk – med masse rom for utmerkede solister og ditto ensemblepartier.

Odd Gjelsnes skal ha all ære for sin musikalske nese og sin vilje og evne til å gi oss viktig musikk vi ikke ante fantes. CME Ensemble er et utmerka eksempel på det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

CMC Ensemble featuring Michel Godard

Contra Puncta

Losen Records/MusikkLosen

Groooveren Gadd igjen!

Steve Gadd er for svært mange verdens hippeste og mest grooovete trommeslager. Her kommer det to nye eksempler på at det nok stemmer.

Steve Gadd i sentrum for sitt eget band – Steve Gadd Band.

Steve Gadd har rukket å bli 73 år. Han har rukket ganske mye annet også – blant annet å danne skole for flere generasjoner trommeslagere innen en rekke sjangere. Her dukker han opp i to ganske så forskjellige konstellasjoner – uansett like hip.

Jazz har hele tida ligget i bånn for Steve Gadds trommespill og musikkforståelse. Likevel, eller kanskje akkurat derfor, har han vært den mest ettertrakta trommisen på Tellus innen alle musikksjangre. Ingen har har sittet i så mange platestudioer som Gadd og ingen andre har stått øverst på ønskelista til Paul McCartney, Paul Simon , James Taylor og Eric Clapton. Mannen kan alt og det groover uansett så vederstyggelig av spillet hans at han står øverst på alle lister – alltid. De som har sett videoen med Gadd sammen med to andre trommestorheter, Vinnie Colaiuta og Dave Weckl, skjønner hva jeg snakker om: de to sistnevnte gjør begge en fabelaktig innsats, men det er likevel liksom aldri tvil om hvem som er sjefen.

I tillegg til alle sidemannjobbene og studioengasjementene, så har Gadd mer eller mindre hele tida hatt et eget band gående. Enten har han kalt det Gadd Gang eller, som her, Steve Gadd Band.

Med fire sjelsfrender i trompeteren og flygelhornisten Walt Fowler, tangentisten og vokalisten – på ett spor – Kevin Hays, elbassisten Jimmy Johnson og gitaristen Michael Landau, pluss gjesteopptredener fra sønnen Duke Gadd på gitar og perkusjon på noen spor, blir vi invitert med på ei ufarlig, melodiøs og sjølsagt særdeles groovy reise med låter alle de involverte har skrevet pluss et par av Larry Goldings og Allan Holdsworth.

Hva groove er for noe? Vanskelig å beskrive, men lytt på Steve Gadd – enten skjønner du det eller så skjønner du det ikke. Slik er det med den saken.

«Alle» har vært ute etter å få med seg Gadd på veien. De fleste som har spurt har nok fått nei av enten praktiske eller musikalske årsaker, men danskene Michael Blicher på saksofon og Dan Hemmer på orgel fikk ja. Årasaken var helt sikkert at de begge er svært dyktige musikanter samt at de byr på groooovy musikk.

I februar 2016 la de ut på tur og vi får være med på liveopptak gjort blant annet i London, Odense og Kiel. Det aller meste av musikken er skrevet av Blicher og her er det aldri tvil om hvor eneren er for å si det sånn.

Orgelsoundet til Hemmer passer utmerket til trommespillet til Gadd – hva gjør forresten ikke det? – og både publikum og de på scena storkoste seg tydeligvis. Tøft, hipt og…..groooovy.

Steve Gadd er uansett hva man måler det med en av trommehistoriens aller største – sånn er det bare med den saken.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Gadd sammen med to hardtswingende dansker, Dan Hemmer og Michael Blicher.

Steve Gadd Band

Steve Gadd Band

BFM Jazz/Border Music

Blicher Hemmer Gadd

Omara

C-Nut Records/Border Music

Gode tanker

Jon Harald, som heter Gjesdal til etternavn, har gått en lengre vei enn de fleste for å komme frem til musikken inne i seg.

Jon Harald har funnet noe i musikken som er viktig.

Etter å ha blitt hjernevaska av ei religiøs sekt i Tyskland, holdt Jon Harald på å miste både forstanden og livet. Heldigvis fant han en vei ut og han fant også veien inn i musikken. Her gir han oss sitt andre solopiano-visittkort. Også det er egna til ettertanke og ro.

Mange har nok fått med seg den smått utrolige livshistoria til Jon Harald, som har valgt å droppe etternavnet i forbindelse med denne innspillinga. Den er på mange vis ei historie til skrekk og advarsel for alle som er i gang med en flørt med en eller annen form for karismatisk bevegelse.

Hvordan man enn snur og vender på det så er det i alle fall mulig å se på Jon Haralds historie slik at det alltid er en sjanse til å komme seg ut og komme seg videre. Han er åpenbart en søker på alle mulige slags vis og han har garantert funnet noe som er mer verdifullt gjennom musikken enn der han søkte tidligere.

Jon Harald er en melodiker og en estetiker som gjerne vil formidle noe enkelt og noe vakkert. Han er ikke noen teknisk verdensmester ved pianoet – det er det forsåvidt mange nok som er – men han er en uttrykksfull pianist som har funnet fram til kjernen i seg sjøl og til det melodisk vakre han ønsker og makter å formidle.

Han har skrevet ti låter som kan bli noe like i formen og når det gjelder tempi og temperament, men som hele tida har dette ekte og personlige i seg.

«Sky Is the Limit» er musikk som egner seg til ettertanke, ro, meditasjon og til det som er ekte. Jon Harald har og er ei viktig stemme for mange.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jon Harald

Sky Is the Limit

Jon Harald Gjesdal Records/jonharald.com

Fransk og hot

Den franske vokalisten Cyrille Aimée har fortalt oss om sitt potensiale noen år nå. Med denne liveskiva er det lett å skjønne at vi snakker om et fyrverkeri.

Cyrille Aimée er garantert et fyrverkeri i levende live.

Det er på ingen måte lett for «utlendinger» å slå gjennom i jazzens hjemland, USA. Cyrille Aimée (33) er et av få unntak som beviser at det går an og stjernestatusen har bare vokst siden debuten på et stort selskap med «It´s a Good Day» kom i 2014. Seinere fulgte hun godt opp med «Let´s Get Lost» for to år siden, men dette er likevel en annen type stadfestelse siden det er Aimées «livedebut».

Musikken er spilt inn i løpet av en kveld på jazzklubben med det franske navnet Le Poisson Rouge i New York den den 16. august i fjor. Det var et farvel til bandet hun hadde jobba med i flere år og gjort flere hundre konserter med over hele kloden. Det skulle være en fest for både bandet og for hennes trofaste fanskare og det har det da også blitt.

Sammen med gitaristene Adrien Moignard (akustisk) og Michael Valeanu (elektrisk), trommeslageren Dani Danor og bassisten Dylan Shamat, tar Aimée oss med på ei rundreise i sitt musikalske repertoar som forteller oss om en usedvanlig utadvendt, hot og ikke minst allsidig vokalist.

Aimée er vokst opp med stringswingmusikk og stakk av hjemmefra som lita jente for å få synge med Django-band i hjembyen. Den musikken har fortsatt en sentral plass i hennes hjerte, men sammen med sitt utmerkete band har hun satt et stempel på det som har flytta musikken mot vår tid også.

I tillegg har Aimée full oversikt over bebop-uttrykket, Thelonious Monks «Well, You Needn´t» er et godt eksempel og hun scatter som få, pluss at hun tolker både Stephen Sondheim og Michael Jackson-låter på et herlig jazzvis.

Cyrille Aimée er åpenbart en liveartist som går veldig hjem hos sitt publikum. På sitt sjarmerende engelsk, med en liten fransk aksent både når hun synger og når hun sjarmerer publikum mellom låtene, bekrefter hun at hun kommer til å være i den ganske tradisjonelle og hardtswingende vokaljazzens tetsjikt noen tiår fremover.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Cyrille Aimée

Live

Mack Avenue Records/MusikkLosen

Årets bok?

Dette er mitt første møte med den islandske forfatteren Jón Kalman Stefánsson. Og hvilket møte det har vist seg å være!

Jón Kalman Stefánsson – jeg har fått meg en ny favorittforfatter.

Dette er åpenbart et forfatterskap som fortjener stor oppmerksomhet og da er det vel like greit å begynne med starten. «Sommerlys, og så kommer natten» kom ut på morsmålet i 2005 og er Stefánssons debutroman. Av en eller flere merksnodige årsaker har den ikke blitt oversatt til norsk før må. Her kan vi så avgjort slå fast at det var på høy tid.

Jeg bryter sammen, om ikke i krampegråt, så i alle fall lett rødmende og tilstår at jeg altså heller ikke har oppdaga det som skal være hans største verk, trilogien «Himmelrike og helvete», «Englenes sorg» og «Menneskets hjerte», som er historiske romaner med fundament i fiskeriene på Island rundt det forrige århundreskiftet. Basert på hans debutroman så har jeg mye å glede meg til.

I «Sommerlys, og så kommer natten» tar Stefánsson (54) oss med til et lite univers et stykke utenfor Reykjavik. Det hele foregår i en småby med rundt 500 innbyggere, og områdene utenfor, og kan leses både som en helhetlig roman eller som ei novellesamling med åtte nesten frittstående elementer.

Med et språk så rikt, så sterkt og så uhyre personlig som jeg sjelden har opplevd, så inviterer Stefánsson leseren inn i et møte med mennesker, en kultur, et liv og måter å leve på som både er spennende og annerledes for de aller fleste av oss.

Det er et driv i fortellingene som hans språklige mesterskap løfter frem, og som oversetter Tone Myklebost skal han stor ære for å ha ikledd en vakker norsk språkdrakt, og som gjør dette til et møte som aldri kommer til å bli glemt. Vi blir kjent med mennesker, karakterer, skjebner og drømmer som uten stans fascinerer.

Det er ikke til å undres over at Stefánsson har blitt nominert til Nordisk Råds litteraturpis fire ganger. Det som forundrer er at han aldri har vunnet den. Jeg har uansett fått meg en ny favorittforfatter.

Jón Kalman Stefánsson

Sommerlys, og så kommer natten

Forlaget Press

Dobbel Thomas

Dobbel Axel hører hjemme et annet sted enn i improvisert musikk. Her er Thomas Johansson på god vei til å etablere begrepet Dobbel Thomas i jazzen.

Jon Rune Strøm Quintet i full blomst.

Trompeteren Thomas Johansson (35) fra Skien har gjennom en rekke konstellasjoner de seineste åra etablert seg på ei svært høyt plassert hylle – også internasjonalt. Her får vi møte han i to ganske så forskjellige settinger og du verden for noen bekreftelser vi får.

Skien Jazzorkester, Large Unit og ikke minst kvartetten Cortex er tre band der talentet og originaliteten til Thomas Johansson har fått anledning til å blomstre noe voldsomt. For meg er møtet med Jon Rune Strøm Quintet og «Fragments» det første med denne gruppa. Innspillinga er gjort på Nasjonal Jazzscene Victoria i mars i fjor og bassist, komponist og bandleder Strøm har, i tillegg til Johansson, med seg André Roligheten, også han fra Skien, på tenorsaksofon, nok en bassist i Christian Meaas Svendsen og trommeslager Andreas Wildhagen.

Man skal ikke ha tilbragt veldig mye tid sammen med frilynt, yngre norsk jazz for å ane at dette nesten må være en konstellasjon med usedvanlig mye originalt og framtidsretta på hjertet. Strøm & Co har hele den moderne jazzhistoria innabords, man kan på ingen måte se bort fra at Ornette Coleman har vært en stor inspirasjon, og makter på sitt unike vis, både individuelt og kollektivt, å ta musikken inn i vår tid også.

Bortsett fra åpningssporet, «Bånsull etter moren», har Strøm skrevet all musikken og i landskap der det melodiske møter det frie, er det usedvanlig herlig å oppholde seg.

Thomas Johansson har svært mye å melde.

Thomas Johansson har også tatt steget helt ut og laga ei solo trompetskive. Den finnes på vinyl og digitalt og er spilt inn i hjembyen på Spriten Kunsthall i november 2016. På enten trompet eller flygelhorn serverer Johansson oss ti låter han har skrevet sjøl.

Er det mulig å holde på oppmerksomheten med kun et blåseinstrument slik Johansson gjør det her? Noe så definitivt! Med sin tekniske briljans, sin allsidighet og sine mange tilnærmingsmåter, så bokstavelig talt spruter Johansson ut ideer og løsninger. Han bekrefter til fulle sitt voldsomme potensial og forteller oss at i han har kongeriket fått en topp internasjonal trompeter – igjen.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jon Rune Strøm Quintet

Fragments

Clean Feed Records/MusikkLosen

Thomas Johansson

Home Alone

Tammtz Records/thomasjohansson.no

Tøft og originalt

Det sveitsiske bandet Sonar er et nytt bekjentskap for meg. Når den amerikanske toppgitaristen David Torn er med, så vekkes nysgjerrigheten kraftig.

David Torn sammen med Sonar – det har det blitt tøff musikk av.

Sonar, bestående av gitaristene Stephan Thelen og Bernhard Wagner, elbassisten Christian Kuntner og trommeslageren Manuel Pasquinelli, har eksistert siden 2010 og gitt ut tre skiver før «Vortex». Her har de invitert med seg David Torn, som blant annet har jobba med Jan Garbarek, kd lang og David Bowie, i utgangspunktet som produsent, men det endte med at han spiller på alle spora også.

Sonar er åpenbart et band med en tydelig retning og en helt spesiell måte å skape sitt univers på. Det er mye rock i det minimalistiske uttrykket og gitaristene har en helt egen måte å stemme horna sine på. Det betyr at Sonar låter ulikt alt annet som har kommet min vei.

Når så David Torn (65), en av de mest originale gitarstemmene i moderne musikk, har fått frie tøyler som produsent og gitarist, og i tillegg slipper seg løs med live looping og annen manipulering, så blir de seks ganske lang låtene på «Vortex» en ganske så spesiell og annerledes musikalsk utflukt.

På sett og vis er dette sakteflytende og minimalistisk musikk, men det skjer en hel del her hele tiden og spesielt setter Torn sitt umiskjennelige bumerke på musikken som Stephan Thelen stort sett har skrevet. «Vortex» og Sonar med David Torn er intet mindre enn en stor og hyggelig overraskelse.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Sonar with David Torn

Vortex

RareNoiseRecords/MusikkLosen

Tøff melding!

Det er nesten naturstridig, men lille Stjørdalen har altså på kort tid produsert to bassister av meget høy klasse. Her bekrefter Erlend Olderskog Albertsen det.

Erlend Olderskog Albertsen, nummer tre fra venstre, i spissen for nok et ungt kremlag.

For noen måneder siden vant Bjørn Marius Hegge Spellemannprisen med sin debutskive. Som Erlend Olderskog Albertsen så kommer han også fra Stjørdalen.

Det som har skjedd i norsk jazz siden de fire store, det vil si Andersen. Christensen, Garbarek og Rypdal, la lista for rundt 50 år siden, kan gjerne sammenliknes med det svenske tennismiraklet. Først kom Björn Borg og inntok verdenstoppen, så kom mange andre. Slik har det vært i norsk jazz også og nivået på et sensasjonelt høyt antall musikanter har vært og er skyhøyt.

Bassist, komponist og bandleder Erlend Olderskog Albertsen (30) har studert både på jazzlinja i Trondheim og på Musikkhøgskolen i Oslo. Han spiller i band som Filosofer og Akmee og han debuterer under eget navn med «RødssalG nEEn GlassdøR» – del tittelen på midta så skjønner du hvor dette bærer hen.

Sammen med sine samtidige Nils Andreas Granseth på trombone – et nytt og spennende navn for meg som også var med Maria Schneider i Molde, Kjetil Jerve på piano, Martin Myhre Olsen på altsaksofon, Erik Kimestad Pedersen på trompet og Andreas Mannila Wildhagen på trommer, tar Olderskog Albertsen oss med inn i et spennende og usedvanlig univers – et uhyre personlig sådan.

Landskapene vi blir invitert inn i er både sammensatte og vidtfavnende. Noe av musikken er ganske så straight, mens andre deler er åpne og frie og alle de involverte har skjønt hvor Olderskog Albertsen vil. Om det spriker i alle retninger? På ingen måte – de to «verdenene» utfyller hverandre på et eksemplarisk vis og når så bandet er befolka med solister i det ypperste sjiktet – Myhre Olsen blei for sikkerhets skyld henta til Praha av en Chick Corea her om dagen – så har dette blitt en flott bekfreftelse på at bassismen både i Stjørdalen og Norge fortsatt befinner seg på et meget høyt nivå.

PS Dessuten håper jeg Trump blir avsatt så raskt som mulig.

Erlend Olderskog Albertsen

RødssalG nEEn GlassdøR

Dugnad rec/dugnadrec.bandcamp.com

Et viktig budskap

Trompeter og Grammy-vinner Terence Blanchard har som mange reagert på våpengalskapen i USA. Han har også gjort noe med det.

Terence Blanchard i sentrum for sitt unge og hippe band The E-Collective.

Veldig mange er opprørt over det som skjer rundt de mange skytetragediene i USA. Heldigvis er det noen som gjør mer enn bare å mene noe – Terence Blanchard er en av dem.

Blanchard (56) har, helt siden han tok over for en annen New Orleans- trompeter – Wynton Marsalis – i Art Blakey´s Jazz Messengers på begynnelsen av 80-tallet, vært blant de ledende trompeterne på kloden. Lenge har han operert i en straight akustisk setting, men de seinere åra har han også skua inn i et landskap der både funk, hip hop, rhythm and blues og rock har vært blant ingrediensene.

Etter de mange, tiltagende og grusomme skytetragediene rundt om i USA, bestemte Blanchard seg for å prøve og gjøre sitt for å skape en ytterligere opinion mot galskapen. Han bestemte seg for å reise rundt til noen av stedene der de verste tragediene hadde utspilt seg for på den måten å komme i «dialog» med de som var mest prega av grusomhetene.

Det betyr at all musikken her er spilt inn live i enten Cleveland, Dallas eller St. Paul og sammen med et band bestående av mye yngre musikanter enn han sjøl – Fabian Almazan på tangenter, Charles Altura på gitar, David Ginyard, Jr. på elbass og Oscar Seaton på trommer – så tar Blanchard oss med inn i et moderne og hipt landskap som folk også langt utenfor jazzmenigheta kan tillate seg å like.

Dr. Cornel West, en kjent amerikansk filosof, bidrar også med å resitere et par tekster som sier mye om hvordan vi kan og bør være som mennesker og de lange spora – det lengste på vel 17 minutter – er absolutt egna til ettertanke sjøl om de ikke er propagandistiske på noe som helst vis.

Vi snakker bare om funky og tøff musikk på tvers av en rekke sjangere. Også her framstår sjølsagt Blanchard som en glitrende trompeter. Hipt!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig. Noe forteller meg at Blanchard er relativt enig i det.

Terence Blanchard Featuring The E-Collective

Live

Blue Note/Universal Music

Takk for i år!

Moldejazz 2018 gikk ut av historia på samme vis som festivalen har oppført seg hele uka: eksemplarisk!

Maria Schneider leder TrondheimSolistene med Eir Inderhaug som sangsolist.

Foto: Thor Egil Leirtrø

aria Maria Maria

I´ve Just Met a Girl Named Maria heter det i Leonard Bernsteins berømte «West Side Story»-sang. Som avslutning på festivalen fikk vi møte nok en del av musikken til årets Artist in Residence, Maria Schneider. For en fantastisk måte å ta farvel med henne og hennes musikk på i Molde domkirke.

Maria Schneider (57) har vært en annerledes og svært spennende «husartist» under årets Moldefestival. Annerledes fordi hun ikke er utøvende musiker sjøl, men «kun» komponist, arrangør og orkesterleder. Det har aldri skjedd før i rekka av såkalte «husartister» og dermed blei måten hun blei presentert på forskjellig fra tidligere års artister som vi har møtt i en rekke konstellasjoner som utøvende musikanter.

Ensemble Denada

På åpningsdagen møtte vi Schneider i ei fantastisk jazzdrakt sammen med det norske storbandet Ensemble Denada. Der viste hun seg fram som komponist, arrangør og orkesterleder i arva etter sin mentor Gil Evans. Seinere i uka har vi støtt på henne som fuglekikker, i en interessant åpen samtale med publikum tilstede og som gjestedirigent for et lydhørt ungdomsstorband.

Den klassiske Schneider

Festivalen blei bortimot avslutta i natt i det vi fikk møte Schneider i sin klassiske drakt der hun sammen med de fantastiske TrondheimSolistene, blåsere fra Ensemble Denada og Luftforsvarets musikkorps, pianist Olga Konkova og bassist Per Mathisen og ikke minst sangsolist Eir Inderhaug, framførte de to verkene «Carlos Drummond de Andrade Stories» og «Winter Morning Walks», basert på dikt av den amerikanske poeten Ted Kooser. Det første verket hadde tatt utgangspunkt i lyrikk av den brasilianske dikteren med samme navn.

Et herlig samarbeid mellom Eir Inderhaug og Maria Schneider.

Foto: Thor Egil Leirtrø

De to verkene, fantastisk formidla i kirka av lydmaestro Asle Karstad, fortalte oss om bredden i musikktilnærminga og allsidigheten til Schneider. Vi visste hvilken gigant hun er i jazzsammenheng, men for de fleste av oss var det nok en overraskelse hvilken storhet hun også er som klassisk komponist og dirigent.

Schneider leda TrondheimSolistene med en tydelig autoritet og de lystra hennes minste vink slik bare et ensemble av deres kaliber er i stand til.

Hun resiterte også alle de ni diktene av Kooser som hun hadde tonsatt for å sette «menigheta» inn i stemninga og det var så avgjort med å bidra til at vi kom under huden på både musikken og tekstene. Inderhaug, med sin enorme utstråling og stemmeprakt, løfta poesien til steder Schneider og alle vi som hadde privilegiet å være tilstede bare kunne drømme om.

Denne konserten i domkirka var en bortimot perfekt avslutning på Schneiders residens under Moldejazz. Det var også en strålende avslutning på ei uke som bekrefter Moldejazz sin status som landets beste jazzfestival eller som Maria Schneider har uttalt både underveis og i kirka:

«Moldejazz is the best jazzfestival in the world». Den dama snakker aldri tull. Hun snakker heller ikke over seg!

Sorry brødre – det blei Vold og Andersen

Det er 50 år siden Jan Erik Vold og Arild Andersen var på Moldejazz samtidig for første gang. Da spilte de ikke sammen, men det gjorde de heldigvis nå.

Jan Erik Vold og Arild Andersen – vi snakker øverste hylle. Aller øverste.

Foto: Thor Egil Leirtrø

Det snakkes ofte om legender både innen musikk og litteratur. Det er ikke alltid de som omtales egentlig passer til betegnelsen, men når det gjelder Jan Erik Vold og Arild Andersen så er legende-betegnelsen noe så voldsomt på plass.

Langvarig samarbeid

De to har kjent hverandre siden 60-tallet og samarbeida blant annet på det ikoniske albumet «Briskeby Blues» der Jan Garbarek Quartet var tonefølget. Sjøl om det har vært stor suksess hver gang de har gjenfunnet tonen, så har det skjedd relativt sjelden. Derfor var det ekstra hyggelig å stifte nytt bekjentskap med de to i et repertoar der de både hadde henta frem gamle schlägere og satt det sammen med ganske nytt materiale.

Rosevinner

Arild Andersen har gjesta Moldejazz 44 ganger og blei tildelt Molderosa tidligere i uka. Vold har ikke vært her så ofte, sjøl om han på alle slags vis er verbaljazzeren her til lands. Etter å ha gitt oss fantastisk lyrikk med snert, humor, samfunnskritikk og ironi, samtidig som han har oversatt en rekke utenlandske poeter til norsk, kom han i dag til en mer enn fullsatt sal i Teateret Vårt – en sal med masse forventninger som alle blei innfridd.

Den times lange seansen med sjelsfrendene Vold og Andersen begynte med klassikeren «Tang» fra «Briskeby Blues». Tonen var satt og publikum storkoste seg fra første stavelse/tone. Etterhvert fikk vi både oversatt lyrikk, strålende eksempler på hans bitende samfunnskritikk i dikt om sju år gamle Nathan født og oppvokst på Stord som skulle bli deportert fra Norge, hans humor når han fortalte om Therese Johaug som hadde smurt seg bort og stadig tilbakevendende Billie Holiday i «Strange Fruit».

Looperen fra Notre Dame

Bedre reisefølge for Vold enn Arild Andersen med sin syngende og varme tone, er vel faktisk ikke mulig å tenke seg. Han hadde skrevet en hel del ny musikk for anledninga, men vi fikk også stifte bekjentskap med hans legendariske «Gardsjenta» som var reisefølget for «Loffen» – kanskje Volds mest kjente dikt.

Andersens bruk av loopmaskin er alltid effektfull og uten unntak brukt akkurat der den skal brukes. På det viset utvider han seg sjøl til et lite orkester, men hele tida med den største fintfølelse. De to kledde hverandre slik bare to bestevenner som har mye felles i banken kan kle hverandre.

Som Vold deklamerte fra klassikeren «Funny»: Sorry brødre det ble meg – Jeg får prøve å gjøre så godt jeg kan.

Vi legger til for egen regning: vi er ikke sorry for at det blei Jan Erik Vold og Arild Andersen.