Fra det store intet

Har du aldri hørt om jazzrockbandet Jazzmine og sjefen Tore Bø før? Da er vi i alle fall to, men det anbefales absolutt å bruke tid sammen med musikken deres.

Jazzmine har akkurat gjort unna kirketjenesten og spilt inn sitt debutalbum.

Til tross for at Tore Bø er vaktmester for Ris menighet i Oslo og at “Play” er spilt inn i Holmenkollen kapell, så er det ikke så mye annet som minner om religiøse overtoner her. Vel var det et jazzrockband for noen tiår siden, Koinonia, med blant andre Alex Acuna og Abraham Laboriel på laget som fronta sin kristne overbevisning, men det ser eller hører vi ikke spor av her.

Sjøl om bandleder, elbassist og komponist Bø er en godt voksen mann, så har han altså makta å passere under min radar. Med dette bandet, disse ni låtene – som har fått navnene “Act 1-9” – og dette gjennomførte uttrykket, forteller Bø oss at han har hatt mye på lur – lenge.

Han har vokst opp i et jazzhjem med en far som var som var jazzmusiker og det er tydelig at den gode og varme melodien har spilt ei viktig rolle for Bø – slik låter det i alle fall av Jazzmine.

Med seg har Bø musikanter fra Frankrike, Romania, Tyskland og Ungarn samt den meget lovende saksofonisten Magnus Bakken som sjøl har cd-debutert under eget navn for ikke lenge siden.

Bandet har eksistert siden høsten 2014 og er å finne på klubber i Oslo-området – alle musikantene er bosatt i hovedstaden. I fjor stod Jazzmine også på scena på festivalene både i Kongsberg og i Molde.

Musikken til Bø og Jazzmine er ganske unorsk på mange vis. Vi snakker reinhekla, funky jazzrock og hvis noen spør om det har likhetstegn med band som Spyro Gyra og Yellowjackets, så vil ikke jeg nekte.

Besetninga er i tillegg til Bøs elbass og Bakkens saksofon og EWI, vibrafon, gitar, tangenter og trommer og det er utvilsomt velskolerte musikanter vi har med å gjøre. Det går så absolutt an å hygge seg med musikken til Jazzmine, men av og til havner jeg der at jeg begynner å kjede meg litt. Det blir litt for lite motstand i uttrykket – jeg føler jeg har hørt dette før, sjøl om jeg altså ikke har det.

Uansett skal Tore Bø og Jazzmine ha all mulig slags klapp på skuldera for at de gir oss varm og hyggelig jazzrock – nesten rett fra døpefonten.

Jazzmine

The Play

TerjeB Production/terjeb.no

Herlig å være svensk – i Bergen

Den svenske viseangeren og låtskriveren Robert Vennström har møtt den virtuose trekkspilleren Heine Bugge fra Molde – i Bergen. Fellesnevneren er legendariske Nils Ferlin.

Heine Bugge og Robert Vennström i vakker samklang.

Msnge av oss kjenner Heine Bugge som en stor musikalsk humorist som Kleine Heine sammen med Polka-Bjørn Tomren. Nå møter vi 31-åringen, som også var en meget lovende back på Molde-lag helt opp til seniornivå, i en helt ny setting. Ikke overraskende overbeviser Bugge også voldsomt i et visejazzlandskap der trekkspillet får spille ei framtredende rolle.

Det hevdes med et smil rundt munnen at definisjonen på en gentleman er en som kan å spille trekkspill, men som ikke gjør det. For å si det på en annen måte så har trekkspillet vært instrumentet “musikk-forståsegpåere” har elska å mobbe. Når vi her hjemme de seineste åra har fått opp trekkspillere som Stian Carstensen, Heine Bugge og unge Daniela Reyes Holmsen, så har det blitt litt stillere med trekkspill-vitsinga.

Her forteller Heine Bugge oss kanskje bedre enn noen gang hvilken virtuos musikant han er og du verden som det swinger av han. Bugge er enkelt og greit en strålende jazzmusikant også.

Det forteller han oss i samarbeid med den svenske visesangeren, gitaristen og komponisten Robert Vennström som også har gjort bergenser av seg. Med 16 av den folkekjære svenske poeten Nils Ferlin (1898-1961) sine tildels melankolske, men samtidig også morsomme tekster – som Vennström har satt musikk til, noe Cornelis Vreeswijk ikke fikk lov til av Ferlins kone – tar de to oss med på en herlig drøy halvtime der tekstene får leve godt på toppen av Bugge og Vennströms tonefølge.

Ferlin har skrevet poesi som førte til at han solgte over 300.000 diktsamlinger. Det er poesi som lever den dag i dag – og for mange nye generasjoner også, den er tidløs. Robert Vennström har ei stemme som passer ypperlig til dette landskapet og i Heine Bugge har han funnet det best tenkelige reisefølget.

Heine Bugge er en gentleman som både kan å spille trekkspill og som gjør det – heldigvis!!

Vennström & Bugge

Till Berlin (med Nils Ferlin)

Acoustic Records/Musikkoperatørene

Hipt og ganske glatt

Mindi Abair er en altsaksofonist og vokalist fra det radiovennlige USA som snakker til mange, men ikke så veldig til meg.

Mindi Abair med sin medvokalist og gitarist Randy Jacobs.

Mindi Abair (46) har i flere tiår allerede vist et stadig voksende publikum at hun har et solid grep om det som amerikanerne kaller adult contemporary music, smooth jazz eller instrumental pop. Det er stor sett hjemme i Sambandsstatene hun har slått veldig gjennom – på de rette radiostasjonene er hun stooor. Her hjemme har det aldri vært noe stort publikum for denne typen musikk og jeg skjønner forsåvidt det.

Her møter vi Mindi Abair og hennes band Boneshakers live på klubben Jazz Alley i Seattle og jeg må innrømme først som sist at dette ikke er min favorittmusikk.

Smooth jazz er akkurat det som uttrykket hevder – glatt og motstandsløs musikk. Når den er spilt inn og produsert i studio så skjer det vanligvis altfor lite for min smak, men når sant skal sies så er det faktisk mye mer trøkk og vitalitet i det når det skjer live.

Abair har i sitt Boneshakers et band der alle synger i tillegg til å spille gitar, keyboards, bass og trommer pluss Sweet Pea Atkinson som “bare” synger. I løpet av de fire februardagene i Seattle gjorde de låter hun stort sett har skrevet sjøl eller sammen med noen av de andre i bandet eller sammen med en av hennes store forbilder, orgelikonet Booker T. Jones. Som en liten ekstra “presang” til folket gjør hun også en versjon av “Summertime” som i alle fall ikke salige George Gershwin hadde hørt for seg og James Browns “Cold Sweat”.

Det er masse soul, rhythm and blues, pop, jazzrock, fusion og blues i musikken hennes og publikum i salen hadde det tydeligvis storveis.

Både Abair og hennes medsammensvorne er sjølsagt dyktige musikanter. Likevel er ikke dette noe som går veldig hjem hos meg – det blir for forutsigbart og for glatt enkelt og greit. Som musikk der drinkene er fruktige og schwære og på store festivalscener som Kirketorget i Kongsberg eller Alexandraparken i Molde kan den helt sikkert funke utmerket likevel – også for meg kanskje?

Mindi Abair and the Boneshakers

Live in Seattle

Heads Up International

En av de mest ettertrakta

Eivind Aarset er en av Europas aller mest etterspurte gitarister. Grunnen er åpenbar: han er utstyrt med ei helt spesiell stemme. Her kommer det to nye eksempler på det.

Eivind Aarset med den grå gitaren og den unike sounden.

For de som har fulgt norsk musikk de seineste tiåra så har Eivind Aarset spilt ei veldig sentral, men samtidig beskjeden rolle. Det er ikke overraskende: Aarset er ikke akkurat typen som roper høyest for å si det slik. Musikalsk derimot har Aarset, som for det internasjonale publikummet fikk sin stemme først godt eksponert i forbindelse med Nils Petter Molværs gjennombruddsskive “Khmer”, vist seg fram i stadig større grad og det med en originalitet og en vilje og evne til å fargelegge enhver setting han blir invitert med i som ikke kan sammenliknes med noen andres. Internasjonalt spiller Aarset viktige roller over store deler av kloden og her får vi hilse på han med to ganske så forskjellige uttrykk.

Aarset på vingen, Benita i midten og sammen med resten av Ethics.

I fem år den algerisk-franske bassisten Michel Benita dyrka sitt band Ethics. Med den franske trommeslageren Philippe Garcia, den sveitsiske flügelhornisten Matthieu Michel, den japanske kotospilleren Mieko Miyazaki og vår mann på gitar og elektronikk – ei besetning som har vært uforandra fra første dag – har Benita skapt et lyrisk og melodisk univers som jeg ikke har hørt maken til hos noen andre.

Benita henter inspirasjon fra både jazz, pop, folk – vi får faktisk også en norsk melodi, “Lykken”, komponert av Eyvind Alnæs for snart 100 år siden, som Benita fant på ei flyplass-sjappe!!!! Morsomt! Miyazaki bringer også en japansk-inspirert låt inn i landskapet og er med på å gjøre “River Silver” til noe helt spesielt. Og som alltid: Aarset krydrer musikken på sitt uforliknelige vis med lyder og soundscapes som ingen andre er i nærheten av.

J. Peter Schwalm er også svært fornøyd med å ha fått med seg Aarset på laget.

Tyske J. Peter Schwalm starta å jobbe tett med Brian Eno i 1998. Gitaristen, pianisten, elektronikeren, trommeslageren og gudene vet hva har skapt masse unik musikk med og for en rekke andre og her hjemme har vi blitt stadig mer kjent med han gjennom hans mange bidrag under Punkt-festivalen i Kristiansand.

Der har han nok blitt kjent med Aarset også – en annen fast Punkt-gjest. Her har Schwalm skapt et slags instrumentalt tonedikt som har både Kraftwerk, live-remixfilosofien, ambient, en slags impro og Miles´ Bitches Brew-tenking som noe av fundamentet.

Når han så har med seg blant andre bassisten Tim Harries, trommeslageren Martin France, for anledningen organisten Michael Wollny og ikke minst Kolbotn/Oslo/Drøbaks store sønn, Eivind Aarset – noen av Europas store personligheter på sine respektive intrumenter, så har det ført til et unikt og svært personlig visittkort fra 45 år unge J. Peter Schwalm.

Og fellesnevneren for begge disse utfluktene er altså Eivind Aarset – en av moderne musikks mest spennende instrumentalister. Sånn er det med den saken.

Michel Benita Ethics

River Silver

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

J. Peter Schwalm

The Beauty of Disaster

RareNoise Records/MusikkLosen

Sagt så vakkert

Når Tord Gustavsen gir oss et nytt visittkort, så er det vanligvis en begivenhet. “What Was Said” har faktisk blitt en helt spesiell sådan.

Jarle Vespestad, Simin Tander og Tord Gustavsen sammen på en nydelig ekskursjon.

Etter seks fantastisk suksessrike trio- og kvartettskiver på ECM, hundrevis av konserter på de fleste kontinenter og et neddempa og vakkert uttrykk han har helt aleine om, har nå Tord Gustavsen gitt oss ei ny side av seg sjøl.

Sammen med den afghansk-tyske vokalisten Simin Tander og hans sjelsfrende siden starten på 2000-tallet, trommeslager Jarle Vespestad, har Gustavsen skapt musikk så inderlig og unik at det hjertet som er uberørt av dette trenger tung profesjonell hjelp.

Tord Gustavsen i nærkontakt med både musikken og pianoet.

De tre har tatt for seg en rekke norske salmer/hymner og fått oversatt tekstene til det afghanske språket pashto. Dette har sjølsagt vært ei stor utfordring både tekstmessig og musikalsk, men du verden for ei utrolig vakker løsning de tre har funnet fram til. Dessuten gir de oss også sufi-poesi i engelsk gjendiktning satt til originalmusikk av Gustavsen. Som alltid er det musikalske uttrykket til Gustavsen preget av minimalisme – av og til er det så skjørt at jeg nesten er redd for at det det hele skal falle sammen, men jeg vet jo av erfaring at det ikke kommer til å skje – og usedvanlig vakre melodier.

For første gang benytter også Gustavsen elektronikk og synthbass, men han gjør det sjølsagt med den samme finfølelse som han har forført en stor musikkverden med allerede med sitt flygel.

Simin Tander er et nytt bekjentskap for meg, men det tar ikke lang tid å skjønne hvorfor Gustavsen har ønska å samarbeide med henne. De to – og på alle slags måter også Jarle Vespestad, en av improvisert musikks mest allsidige, følsomme og mest virtuose perkusjonister – har funnet hverandre i et nytt, inderlig og usedvanlig vakkert musikalsk landskap. Det er bare å takke og nyte – ofte og lenge.

Tord Gustavsen

What Was Said

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Du store verden!

Michael Formanek har i en årrekke vært en musikernes musiker. Nå viser han oss hvilken enorm komponist og bandleder han er med sitt schwære band.

Michael Formanek Ensemble Kollosus – lever opp til navnet.

Michael Formanek har nådd den anstendige alder av 57. Helt siden han viste seg fram med Tony Williams´ Lifetime som 18-åring, har jazzpolitiet, men ikke det store publikum, skjønt at man hadde med et helt spesielt talent å gjøre. Formanek har jobba med giganter som Stan Getz, Joe Henderson, Freddie Hubbard og Lee Konitz, men har også bevegd seg en hel del utenfor den slagne landevei. Hans to første soloskiver på ECM, “The Rub and Spare Change” og “Small Places”, fikk begge noe så sjeldent som toppkarakter i det amerikanske jazzmagasinet DownBeat. Begge var i kvartettformat med Tim Berne, Gerald Cleaver og Craig Taborn – nå tar Formanek oss med på en helt annen utflukt med et 18 manns superband bestående av noen av New Yorks aller mest meritterte musikanter.

Formanek har alltid vært tiltrukket av storbanduttrykket, men når han først skulle skrive og arrangere musikk for et slikt ensemble så ønska han å gjøre det på sitt eget, 21. århundre, vis.

I tillegg til tittellåta har Formanek skrevet en ni-delers suite, “Exoskeleton”, og sjelden eller aldri har vi vel opplevd så frisk og moderne storbandmusikk tidligere. Det Formanek har tatt med seg fra salige Duke Ellington sin måte å tenke storband på, er at Formanek også har skrevet spesielt for de musikantene han har med seg og som han kjente kvalitetene godt til.

Her har Formanek henta inspirasjon fra så forskjellige kilder som Messiaens orgelverk til jazzikoner som Charles Mingus, Sun Ra, Anthony Braxton og Henry Threadgill. Musikken er både strukturert og groovende og til tider helt fri – for så å gli over i det herlig melodiske igjen. Det er en helhet og en dynamikk i musikken og bandet som jeg nesten tror man må til New York for å finne.

Når han så har fått velge på øverste hylle og har med seg Tim Berne, Oscar Noriega og Chris Speed i sakserekka, Ralph Alessi, Dave Ballou og Kirk Knuffke i trompet/kornett-rekka, trombonister som Alan Ferber og Ben Gerstein og et femmanns/kvinnerskomp med blant andre Kris Davis (piano) og Mary Halvorson (gitar) og det hele dirigert av basskollega Mark Helias slik at Formanek kunne konsentrere seg 100% om å spille bass, så skal det ikke så stor fantasi til for å skjønne at dette både er dritbra og et godt stykke utafor boksen.

Michael Formanek fortalte oss veldig tydelig med sine kvartettskiver på ECM at han er en spesiell og sjelden musikalsk søker. Med “The Distance” tar han ytterligere steg. Dette er strålende – intet mindre og tipset om et samarbeid med Trondheim Jazz Orchestra er herved overlevert fullstendig vederlagsfritt.

Michael Formanek Ensemble Kolossus

The Distance

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Over alle hav

Boreas er en kvartett der fire svært langt framskredne folkemusikkjenter fra Norge og Skotland har satt hverandre stevne og laga musikk de er helt aleine om.

Boreas lager musikk basert på tradisjon, men tar den inn i vår tid.

En av de store gledene ved å skrive om musikk er at postmannen ganske ofte leverer fra seg musikk jeg nesten ikke ante fantes. Gruppa Boreas og musikken deres hører med i den kategorien for min del – noe jeg sikkert burde skamme meg over. Uansett, slik er det nå en gang og nå skal jeg prøve å gjøre det godt igjen!

Britt Pernille Frøholm fra Hornindal på hardingfele og Irene Tillung fra Voss på trekkspill har altså møtt Rachel Newton, som spiller skotsk harpe, elharpe og synger, og Lori Watson som trakterer fele og som også synger. Jeg bryter sammen og inrømmer at det er en hel del jeg ikke vet om både denne folkemusikktradisjonen og disse musikantene, men jeg har i alle fall lest og hørt meg litt opp og har skjønt at det er meget anerkjente musikere, på begge sider av Nordsjøen, vi har med å gjøre.

Her har de fire dykka ned i både norsk og skotsk tradisjonsmusikk og har ved hjelp av nye og eksperimentelle former for musikk, men hele tida med folkemusikken i ryggmargen, skapt sitt eget veldig spennende uttrykk.

De fire “snakker” sammen som jazzmusikere gjør og her er det absolutt ingen språkproblemer for å si det sånn. De to skotske jentene synger også nydelig og det er ekstra fascinerende når de synger på ei dialekt som vi vanlig dødelige ikke skjønner det kvekk av, men likevel skjønner stemninga i.

Møtet med Boreas har vært av de veldig hyggelige og ikke minst stemningsfulle. Det skader heller ikke at de har vært med på å utvide min horisont en smule om enn ikke et helt brød.

Boreas

Ahoy Hoy

ISLE/islemusicscotland.com

Vakker klang på kammeret

Trompeteren, komponisten og bandlederen Stian Omenås er tilbake med superbandet sitt og nok et kapittel med Klangkammer.

Mats Eilertsen, Stian Omenås, Rob Waring og Erik Nylander – vi snakker bra band.

For fire år siden ga den nå 35 år gamle Stian Omenås oss “Klangkammer 1”. Det var en klar og tydelig beskjed om at sunnmøringen hadde noe helt spesielt på lur. 1-tallet fortalte oss også at han hadde mer på lager og nå, fire år seinere, så er del 2 klar for sjøsetting og det er nok en bekreftelse på at Omenås vil noe helt eget.

Det at bassist Mats Eilertsen, trommeslager Erik Nylander og vibrafonist Rob Waring ville være med den da relativt uerfarne Omenås sa også en hel del om potensialet, og når de nå fortsatt er mer enn hjertelig tilstede, så bare understreker det hvilken tro de har både på Omenås og hans musikalske visjoner.

Stian Omenås har all grunn til å smile.

Nå, som forrige gang, har Omenås lagt forholda til rette for at de fire skal komme sammen i et kammermusikalsk univers basert på hans 14 korte, tydelige og åpne komposisjoner.

Omenås har med seg tre av Harald og Sonjas aller beste lyttere og derfor blir uttrykket også både uforutsigbart og lekent.

Omenås hevder at det musikalske utgangspunktet gir både luft, konsentrasjon og fokus på detaljer og det er ikke vanskelig å være enig i det. Noen ganger er musikken i et bortimot jazzaktig landskap med straight beat, mens det andre ganger nærmer seg et samtidsmusikalsk uttrykk. Uansett så føler de fire seg svært så hjemme og de stortrives åpenbart i disse uutforska områdene.

Stian Omenås har brukt de fire åra siden “Klangkammer 1” svært godt og utvikla seg sjøl og musikken sin på et spennende vis. Det er bare å håpe at det ikke tar fire nye år før “Klangkammer 3” ser dagens lys.

Stian Omenås

Klangkammer 2

NORCD/Musikkoperatørene

Country and jazzern

Finske Kalle Kalima er et helt nytt navn for meg. Han forteller oss raskt at her er det bare å sperre opp ørene.

Kalle Kalima er et nytt spennende gitarnavn.

Kalle Kalima (42) hadde en gitarlærer i sine fødeby Helsingfors som hadde en forkjærlighet for countrymusikk. Den inspirasjonen har aldri forlatt Kalima og, sjøl om han har blitt en meget langt framskreden jazzmusikant, så har altså lysten til å utforske countrymusikken med en jazzinnfallsvinkel aldri forlatt Kalima.

Etter studier ved Sibelius-akademiet i hjembyen gikk ferden til videre studier i Berlin og der har han også bosatt seg. Han har jobba med mange slags uttrykk opp gjennom sin karriere, mye frijazz, og han har blant andre jobba med storheter som Juhani Aaltonen og Tomasz Stanko. Han spiller også med den finske popkultstjerna Jimi Tenor, så allsidigheten til Kalima er det absolutt ingenting å si noe på.

På mitt første med Kalima har han altså laga musikk som trommelegenden Buddy Rich ikke ville likt. Han sa nemlig en gang skulle legges inn på sjukehus at han var allergisk mot to ting: country og western!

Her har Kalima tatt for seg musikk som er kjent for mange gjennom en rekke legendariske westernfilmer fra 50-tallet og framover. Den legendariske russisk/amerikanske komponisten Dimitri Tiomkin står for mange av låtene som “Ballad of the Alamo”, “High Noon”, “The High and the Mighty” og “The Green Leaves of Summer”. Når så dette blant annet blir krydra med “Ghost Riders in the Sky”, “El Paso”, “Hallelujah” og “South of the Border” pluss finske “svisker” av blant andre Jean Sibelius, så er dette et sjeldent og spennende utgansgpunkt.

Kalima har en tøff og annerledes tone i gitaren sin med spor av både countrygitarister og John Scofield. Når han så har med seg den tyske trommeslageren Max Andrzejewski og den amerikanske bssisten Greg Cohen, med fartstid både hos Ornette Coleman og John Zorn, så har han det rette reisefølget til å skape et deilig, vakkert og usedvanlig melodisk visittkort med røtter både i country og jazz.

Det er altså mulig at Buddy Rich ikke ville ha digga dette. Det bryr ikke jeg meg noe særlig om – dette har nemlig blitt et herlig møte med Kalle Kalima. Det finnes bare to typer sa Duke Ellington: god og dårlig. “High Noon” hører hjemme i kategorien god musikk.

Kalle Kalima

High Noon

ACT/Musikkoperatørene

Den ustoppelige

Paal Nilssen-Love er noe av det mest kreative, energiske og kompromissløse som finnes i jazzens verden. Her kommer det to nye eksempler på det.

Marhaug, Yagi, Nilssen-Love og McPhee deler et fortjent glass.

Helt siden begynnelsen av 90-tallet har energibomba Paal Nilssen-Love (41) vist oss her hjemme, og etterhvert publikum over resten av verden også, at han har noe helt eget og noe usedvanlig livgivende å gi oss.

Jeg har for lengst mista oversikten over hvor mange konstellasjoner jeg har møtt Nilssen-Love i, men felles for alle er at han bringer sitt umiskjennelige bumerke med sin ustoppelige energi til torgs. Disse to innspillingene fra Japan er på ingen måte noe unntak.

Det har ikke stått på tilbud og muligheter for Nilssen-Love til å spille mer straight- og låtbasert jazz, vi som var til stede da Pat Metheny utropte Paal til presidentkandidat etter en jobb de gjorde sammen med Arild Andersen i Molde, glemmer ikke det. Likevel har han hele tida følt at det er innafor det frie landskapet han har hørt hjemme og med disse to nye “bevisene” er det vanskelig å være uenig med han.

Paal Nilssen-Love, Michiyo Yagi, Lasse Marhaug og Joe McPhee – vi snakker åpne grenser!

Japan har i mange år vært et viktig “marked” for frijazz. Publikum har vært på plass i mange tiår og en rekke uttrykksfulle japanske musikanter har også bidratt til å utvikle improspråket. På disse to innspillingene, begge gjort i Tokyo henholdsvis i 2011 og 2013, møtes japanske Michiyo Yagi, på det fantastiske japanske strengeinstrumentet koto – både 17 og 21 strengers -, den unike elektronikeren Lasse Marhaug og Nilssen-Love på begge cdene og med den amerikanske pockettrompeteren og alt- og tenorsaksofonisten Joe McPhee, hjertelig tilstede på “Soul Stream”.

Alle de ti “låtene” er kollektivt unnfanga der og da. Vi snakker om tre/fire musikanter med schwære ører som tydeligvis trives både i slike landskap og med hverandre. Det er masse dynamikk i uttrykket og det er like spennende for de involverte som for oss hvor musikken tar veien. Jeg støtter Pat Metheny: Paal Nilssen-Love for president!

PS I tillegg skal Lasse Marhaug ha masse ære for to fine covere.

Michiyo Yagi/Paal Nilssen-Love/Lasse Marhaug

Angular Mass

PNL Records/Musikkoperatørene

Michiyo Yagi/Joe McPhee/Paal Nilssen-Love/Lasse Marhaug

Soul Stream

PNL Records/Musikkoperatørene