Pianisten, komponisten og bandlederen Arne Torvik fra Molde stakk til øya Sekken for å gjøre ferdig musikken til sin debut-cd – “Northwestern Sounds”. Det gjorde han veldig rett i.

Arne Torvik har blikket retta opp og fram – og mot det vakre.

Arne Torvik (34), fra Skåla/Molde/Sekken, har spilt ei sentral rolle i Moldes jazzliv de seineste åra. Etter studier både i Bergen og Trondheim, har turen gått hjem igjen og musikken – som tittelen mer enn antyder – er prega av det.

Etter at Torvik blei tildelt Møre og Romsdal Fylkeskommunes kunstnerstipend i 2013, satte han fart på å få sin egen musikk opp til overflata. Under Moldejazz året etter så den dagens lys for første gang og resultatet og responsen blei så bra at jobben med å gjøre musikken klar for plate blei satt i gang. Og Torvik fant da ut at å emigrere til Sekken var måten å gjøre det på!

Jeg skal ikke påstå at jeg “hører” Nordvestlandet spesielt i musikken til Torvik. Det jeg imidlertid hører er både vakker, søkende og til tider dramatisk musikk og det er jo på mange måter det jeg forbinder med Nordvestlandet – så kanskje jeg hører det likevel! Torvik er en låtsnekrer av meget høy klasse og de fleste låtene her glir lett inn i øregangene allerede ved første gjennomlytt, sjøl om de på ingen måte er lettvinte. Det hevdes at musikken blant annet har et slags hiphop-fundament, noe jeg ikke opplever som fremtredende. Det som imidlertid er helt åpenbart er det melodiske og det nesten popinspirerte – dette er musikk også for musikkelskere langt utenfor jazzmenigheta.

Med seg har Torvik, som spiller både piano og ymse andre tangentinstrumenter, et herlig lag og spesielt hyggelig er det at to av de andre også stammer fra Molde og viser hvilken stor betydning inspirasjonen fra festival og Storyville Jazz Club har. Både gitarist Espen Jørgensen Bjarnar og trompeter Kristoffer Eikrem viser seg her fram fra ei ny side for meg – vakrere, mer stemningsfullt og mer melodisk har jeg aldri hørt noen av dem tidligere. Trommeslager Tomas Järmyr, altsaksofonist Martin Myhre Olsen og bassist Dan Peter Sundland er alle studiekamerater av Torvik og er så definitivt med på å gjøre denne musikalske reisa til Nordvestlandet til en herlig opplevelse.

Arne Torvik har lagt lista høyt og på et vakkert sted. Det gjør at forventningene til det som skal skje i åra som kommer blir skrudd ytterligere opp. Enn så lenge er det bare å hygge seg ofte og lenge med “Northwestern Sounds”.

Arne Torvik

Northwestern Sounds

Øra Fonogram/Musikkoperatørene

Harris Eisenstadt er en canadisk trommeslager, komponist og bandleder med base i det hippeste Brooklyn. Slik låter det da også.

Harris Eisenstadt – street smart og vel så det.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Harris Eisenstadt (40) er en av den moderne, stadig søkende jazzens viktigste trommeslagere i jazzens hovedstad, New York. Lista over hvem han har jobba med er langt som et godt år og inneholder blant annet navn som Wadada Leo Smith, Nate Wooley og Myra Melford. Likevel er det som leder for egne ensembler han har utmerka seg aller mest – ikke minst bandet Canada Day som han kommer til Oslo med i slutten av april. I tillegg har den Toronto-fødte og oppvokste Eisenstadt flere bein og flere band å stå på.

Dagen før innspillinga live på Stone i New York: Jeb Bishop, Jason Roebke, Harris Eisenstadt og Tony Malaby i fullt driv.

I september i fjor spurte John Zorn Eisenstadt om han kunne tenke seg å vise fram flere sider av seg sjøl på Zorns klubb Stone på Manhattan. Vår mann takka sjølsagt ja til tilbudet og ett av de første bandene han tenkte på var en trio han satta sammen for nesten ti år siden da han flytta fra Los Angeles til New York. Den bestod av trombonisten Jeb Bishop og bassisten Jason Roebke. Planen var å utvide det hele til kvartett, men det lykkes ikke å skaffe tilstrekkelig med jobber til at det var liv laga.

I forbindelse med Zorns tilbud åpna døra seg og tenorsaksofonist Tony Malaby, som hele tida var tiltenkt rolla som fjerdemann, var det sjølsagte valget.

Det betyr at fire svært langt framskredne modernister/avantgardister har satt hverandre stevne over åtte Eisenstadt-komposisjoner. Etter en del øvelse og to sett på Stone, gikk kvartetten i studio dagen derpå og det låter da også så friskt og ferskt som vel tenkelig. Jovisst er det struktur på materialet, men det er samtidig store åpne flater som de fire kan strekke ut på både individuelt og kollektivt – og her er det lyttere av høy byrd vi har med å gjøre.

De fire herrene her tilhører en generasjon eller i alle fall et miljø som ikke har noe stort behov for å vise sine omgivelser hvor de flinke de er. De er derimot ute etter å skape noe sammen og det har de greid på et ypperlig vis her med “Old Growth Forest”.

Harris Eisenstadt

Old Growth Forest

Clean Feed Records/MusikkLosen

Få om noen vet som Jon Harald Gjesdal at musikk kan hjelpe mennesket å komme tilbake til livet.

Jon Harald Gjesdal har fått orden både på pianoet og livet.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Det hevdes, og med rette, at vi alle har ei historie. Jon Harald Gjesdal har det i større grad enn de aller fleste. I 1992 blei han en del av ei religiøs sekt i Tyskland. Den opplevelsen skulle vise seg nesten å koste han livet. I 2000 kom han seg ut av sekta – fullstendig traumatisert. Han trengte mange år for å komme tilbake til livet, men sakte kom han seg tilbake på beina – han lærte seg både og elske og tilgi igjen, som han sjøl sier.

En del av hverdagen i det tyske klosteret gikk ut på at Gjesdal måtte kutte alle bånd til familie og venner og han måtte også slutte å spille piano, noe han hadde gjort siden han var ung gutt. Rundt 20 år etter at han blei en del av sekta begynte han å spille musikk igjen og han begynte også å komponere. Som han sier: musikken hadde aldri forlatt han og den var med på å bringe han tilbake til livet.

I oktober i fjor inntok Gjesdal flygelet i Aas kirke på Bøverbru ikke langt fra Gjøvik. Med seg i bagasjen hadde han ni komposisjoner egna til å skape ro og ettertanke ikke bare hos Gjesdal, men også hos alle de som vil tilbringe tid med han og musikken hans. Gjesdal er en melodiker av rang og det er en rik klangverden han inviterer oss inn i. Det er små, korte melodier han serverer oss – to til tre minutter – og det er en verden der både Chopin og Elton John høyst sannsynlig har spilt ei rolle.

Det er flott at musikken har vært med å bringe Jon Harald Gjesdal tilbake til livet. Og med “Still Playing” greier Gjesdal så avgjort å gi liv til musikken.

Jon Harald Gjesdal

Still Playing

Jon Harald Gjesdal Records/jonharald.com

Det har tatt si tid før jeg har fått tilbragt kvalitetstid med en av fjorårets store popnavn – Bror Forsgren. Musikken holder også nå og i lang tid framover.

Bror Forsgren – hinsides bra!

Foto: Nathalie Wik Lystad

Jeg fikk streng beskjed fra flere: du MÅ sjekke ut Marcus “Bror” Forsgrens debutalbum “Narcissus”. Som den høflige herren jeg er, så gjør jeg sjølsagt som jeg får beskjed om. Og det er bare å takke: “Narcissus” er nemlig det mesterverket Forsgren sa han skulle lage.

Ja da, jeg vet – skiva kom ut i september i fjor. Likevel er det noen ganger slik at det er på sin plass å skue litt bakover for å se framover: “Narcissus” kommer nemlig til å være med oss i mange år framover.

Jeg har bare hatt et perifert forhold til Forsgren tidligere. Jeg har hørt noe av det han gjorde med Lionheart Brothers, men aldri gått i dybden. Jeg har også fått med meg at 34-åringen, opprinnelig fra Klæbu ved Trondheim, har spilt gitar i Jaga Jazzist de siste åra. Likevel var det ikke noe av dette som fortalte meg at “Narcissus” var på gang. Vi snakker nemlig for viderekomne – intet mindre.

Med bakgrunn i sin gudstro og sitt eget liv med blant annet samslivsbrudd, så har Forsgren skrevet tekster som er verdt å lytte til og ta lærdom av. Når han så synger som en – unnskyld – gud, så er det en sann fryd å være i Bror Forsgrens selskap. Av og til minner det vokale lydbildet meg faktisk om Beach Boys – av og til ikke – og hele tida om Bror Forsgren.

Likevel er det låtene og ikke minst de voldsomme arrangementene som bergtar meg aller mest. Forsgren har ikke kompromissa et eneste sekund og det er voldsomme landskap han inviterer oss inn i. Med hjelp av Jaga-kollega Erik Johannessen har Forsgren skrevet arr så sterke og “store” at det er noe historisk over det hele. Når han så har fått med seg halve Jaga, Marte Eberson og hele TrondheimSolistene til å gi dem liv, så har det blitt så bra som det nesten måtte bli.

Bror Forsgren har brukt langt tid på å skape dette unike “verket” – som nesten måtte hete “Narcissus”. Det har han – og ikke minst vi – på alle måter fått godt betalt for. Og jeg kan bare takke og bukke til de som mente jeg MÅTTE sjekke ut “Narcissus” – jeg hadde vært et fattigere menneske uten denne opplevelsen.

Bror Forsgren

Narcissus

Jansen plateproduksjon/Musikkoperatørene

Bill Frisell har vært, er og kommer til å bli værende en av klodens aller mest originale gitarister. Her følger nok et bevis på det.

Bill Frisell på hjemmebane med noen av sine kjære gitarer og sin like kjære hund.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Bill Frisell (64) blei vi først oppmerksom på her hjemme da Arild Andersen tok han med seg i “drømmebandet” sitt til “Molde Concert” i 1981. “Drømmeband” i hermetegn fordi heller ikke Andersen visste hvem Frisell var da: orkesterlederen tok ikke sjansen på den engelske fantomgitaristen Allan Holdsworth siden det viste seg at han ikke kunne lese noter og øvetida var svært begrensa. Da foreslo ECM-sjef Manfred Eicher Bill Frisell som han hadde møtt i forbindelse med en Eberhard Weber-innspilling.

Som sagt så gjort og resultatet fra den legendariske Molde-konserten, som også finnes på ECM, fortalte både Andersen og alle oss andre at ei ny gitarstjerne var vist fram for oss. Seinere har Frisell gått fra høydepunkt til høydepunkt, blant annet sammen med Jan Garbarek og Paul Motian, men aller mest som leder for egne band.

Bill Frisell har helt fra starten vist seg som en usedvanlig allsidig og sjangerfri musikant. Jovisst er han en strålende jazzmusikant med en ytterst personlig sound i gitarene sine, men han har også fortalt oss at han har et nært og godt forhold til alt amerikansk – ikke minst country som han har vist oss blant annet på det strålende albumet “Nashville”. Han har også gjort sine egne tolkninger av noe av det beste som finnes av amerikansk rock på “Have a Little Faith” og skrevet unik musikk til stumfilmene til Buster Keaton. Med “When You Wish Upon a Star” møter vi nok ei side av innovatøren Bill Frisell.

Frisell forteller oss at han er mer enn gjennomsnittlig opptatt av film og tv-serier og har vært det hele sitt liv. Det har hatt en enorm påvirkning på hva og hvem han er som musiker og her er det virkelig payback time som det heter på ny norsk.

Sammen med Charlie Hadens datter, Petra Haden, på vokal, Eyvind Kang på bratsj, Thomas Morgan på bass og Rudy Royston på trommer, tar Frisell, med noen av både sine akustiske og elektriske gitarer, oss med på en eksursjon gjennom viktige deler av sitt liv.

Det betyr “To Kill a Mockingbird”, “You Only Live Twice”, “Psycho”, “The Shadow of Your Smile”, “Bonanza” (!!!!!!), “Once Upon a Time in the West”, “When You Wish Upon a Star”, “Tales from the Far Side” – Frisell er en personlig venn av Gary Larson, “Moon River”, “The Godfather”, “The Bad and the Beautiful” og “Happy Trails”.

Det er både mye country og mye jazz i disse Frisell-tolkningene – altså mer av det vi har hørt før, men med et helt nytt utgangspunkt. Og så er det sjølsagt slik at Bill Frisell aldri gjentar seg sjøl. Slik er det med de største.

Bill Frisell

When You Wish Upon a Star

OKeh Records/Sony Music

Det annerledes rockebandet Meer fra Hamar har mye godt og originalt på hjertet.

Meer på god vei til noe veldig spennende.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Det heter seg at man er på Hamar med slakt, men det åtte manns/kvinners bandet Meer forteller oss at man kan komme fra Hamar med noe som er mer livgivende enn som så. De har enkelt og greit gitt meg en overraskende lykkepille av et musikalsk visittkort basert på orkestral pop, en dose klassisk musikk og ikke så reint lite progrock. Jeg vil heller ikke bli spesielt overraska om det skulle vise seg at det finnes spor av jazzinspirasjon hos flere av de involverte.

Meer starta ut som en duo i 2008 og har stadig utvikla seg fram til det som med gruppas debut-cd framstår som et helstøpt høykvalitetsbevis på at det skjer mye spennende også utenfor de store byene.

Bandets medlemmer skriver all musikken og alle tekstene sjøl – med litt hjelp av en William Shakespeare. Med ei besetning på åtte, med søsknene Johanne Margrethe og Knut Kippersund Nesdal på vokal – de gir uttrykket et flott spenn med sine “utfyllende” stemmer, Ole Gjøstøl på tangenter, Eivind Strømstad på gitarer, Morten Strypet på bassgitar, Mats Lillehaug på trommer og ikke minst Åsa Ree på fiolin og Ingvild Nordstoga Eide på bratsj som er en viktig igrediens når det gjelder å gi Meer sitt særpreg.

Både bandet Meer og skiva med samme navn er gode bevis på popmusikk av meget solid kvalitet. Her er vi milevis unna lettbeint pop av døgnfluetypen og er det noen form for rettferdighet innen denne businessen så får Meer mye oppmerksomhet i tida som kommer. Det fortjener de!

Meer

Meer

strømstans/meerband.com

Gitaristen Per Olav Kobberstad viser oss at man ikke må være oppvokst på Copacabana for å spille vakker brasiliansk musikk.

Per Olav Kobberstad – en annerledes gitarist.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Aldri hørt om Per Olav Kobbertad før sier du? Jeg tror ikke du skal føle deg veldig utafor av den grunn. De aller fleste av oss har neppe noen voldsom kunnskap om eller kjennskap til 26-åringen fra Stord. Nå har heldigvis hans debut-cd kommet min vei og jeg kan absolutt anbefale mange andre å komme i kontakt med Kobberstad og hans musikk også.

Etter studier rundt omkring i Norge, blant annet på universitet i Agder, Kristiansand, satte Kobberstad kursen for kilden til sin store musikkinteresse – Brasil.

Med sin spesiallagede åttestrengers akustiske gitar, like mange egne komposisjoner samt en original versjon av den norske folkemelodien “Storeguten”, har Kobberstad samla et et heftig lag av musikanter stort sett fra Brasil, men også et par fra Sverige og USA i studio i nærheten av Rio i 2014.

Bass, trommer, perkusjon, saksofon, elektrisk gitar, trekkspill og pandeiro er instrumenteringa som kler den varme, melodiske og nesten sjølsagt rytmisk spennende musikken til Kobberstad.

Det er et godt stykke fra Antonio Carlos Jobim og hans kollegers verden til Kobberstads univers. Han er sjølsagt et “barn” av sin tid og har flytta musikken inn i vår tid samtidig som han så absolutt har tatt vare den stolte tradisjonen fra bossafolket også.

Per Olav Kobberstad har tatt sjansen og levd ut drømmen. Han gjør det på et flott og inderlig vis også og han fortjener mye mer oppmerkosmhet enn han har fått så langt.

Per Olav Kobberstad

Os Rios, As Ligações

POK Records/pokobberstad.com

John Scofield har de siste 40 åra vært helt der oppe blant jazzens aller største gitarister. Med “Past Present” bekrefter han at han fortsatt hører hjemme akkurat der.

John Scofield – så inderlig, så ærlig.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Helt siden jazzverdenen begynte å bli oppmerksom på John Scofield på slutten av 70-tallet, og ikke minst etter det store gjennombruddet med Miles Davis på midten av 80- tallet – ingen som var tilstede kommer til å glemme midnattskonserten i Molde i 85 – har Scofield besatt en meget sentral posisjon på jazzgitartrona. Han har vist seg fram i en rekke utgaver, blant annet med et souljazzutrrykk, inspirasjon fra det funky New Orleans, rocka jazz med bandet Überjam og sammen med Medeski, Martin and Wood, sammen med våre egne storheter Jon Christensen og Knut Riisnæs og ikke minst i et ganske straight, men soulfyllt jazzuttrykk sammen med Joe Lovano, Bill Stewart og nå avdøde Dennis Irwin. På begynnelsen av 2000-tallet dukka kameraten fra studietida på Berklee, Joe Lovano, opp igjen i stjernekvartetten ScoLoHoFo – også med Dave Holland og Al Foster.

A-laget: Joe Lovano, John Scofield, Bill Stewart og Larry Grenadier.

Den meget allsidige Scofield, med en gitarsound det tar akkurat et nanosekund å gjenkjenne, visste at samarbeidet med Lovano og Stewart måtte friskes opp igjen. Med bassist Irwin borte, blei Larry Grenadier, som Scofield hadde jobba med i flere andre sammenhenger, et naturlig nytt valg.

Med ni nye Scofield-låter i bagen, og alle pedaler lagt igjen hjemme, satte kvartetten av tre dager til øving og innspilling – mer enn nok for en slik gjeng med empatikere og verdensklasse både individuelt og kollektivt.

“Past Present” er på alle vis en typisk Scofield-utgivelse med usedvanlig melodiske låter i bånn og med et slags souljazzuttrykk han er helt aleine om. Bedre reisefølge enn Grenadier, Lovano og Stewart er det ikke mulig å be om til en slik utflukt og sjøl om vi ikke blir overraska et eneste sekund underveis her, så blir jeg like fullt akkurat så begeistra som jeg nesten alltid blir med et nytt visittkort fra John Scofield.

John Scofield

Past Present

Impulse!/Universal

Vossajazz har i alle år tatt onga på alvor – nå også på plate!

Alle de store jazzfestivalene her til lands har sitt unike særpreg. Vossajazz, som alltid går av stabelen i palmehelga i fantastiske omgivelser, har hatt sitt tingingsverk som det går gjetord om langt utenfor kongerikets grenser. Ikke nok med det – helt siden 2000 har festivalen vist på et framifrå vis at de har tatt barn og unge på alvor. Badnajazz har blitt et begrep nesten på linje med tingingsverket og tallet på barn og unge som har fått en en flott musikalsk start på livet gjennom dette tiltaket er enormt.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Det var vel Knut Borge som på sitt herlige vis skapte uttrykket gi onga jazz får idretten tar dem. På Voss er det ikke enten eller, men både og som gjelder. Idrettstilbudet i den vakre bygda er enormt og stjernene som har kommet derfra sier det meste om det.

Også når det gjelder musikk og ikke minst jazz, så har bygda fostra storheter i et omfang som skulle tilsi at vi har med en storby å gjøre. Sjølsagt har Vossajazz spilt ei svært viktig rolle når det gjelder inspirasjon og rekruttering. Badnajazzen har vært og er innfallsvinkelen for mange og på denne cden får vi høre og være med på ferden som mange har hatt veldig mye glede av.

Musikalsk er fundamentet melodier og sanger – ballader, slåttestev, bånsuller, barnesanger, religiøse folketoner og stølslokker – som proffe musikanter som Håkon Kornstad og Kåre Opheim har tatt for seg og invitert med seg barnekor til å lage helt nye versjoner av. Det har det blitt svært mye hygge av – spesielt for de involverte og slekt og familie sjølsagt, men også for oss andre.

Mange skal ha mye ære for at Badnajazz har blitt til og blitt tatt vare på og videreført. Noe forteller meg likevel at kvederen Berit Opheim Versto har spilt ei helt avgjørende og viktig rolle og basert på det vi har fått være med på her, så er det å håpe for både unge og gamle at Badnajazzen får gode vesktvilkår også i åra som kommer.

Diverse artister

Eg e liten eg, men eg vaoga meg

Vossa Jazz Records/Musikkoperatørene

Fire! fortsetter å fortelle oss at de er noe av det hippeste som finnes i grenselandet mellom frijazz, psykedelisk rock og støy. Nå gjør de det på et helt nytt vis.

Fire! – sakte, men fortsatt like intenst.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Fire!, med Johan Berthling på bass, Mats Gustafsson på diverse saksofoner og Andreas Werliin på trommer og lap steel gitar, kom sammen i 2009 og har siden satt en standard for denne typen uttrykk på verdensbasis. De har også samarbeida med andre storheter med mer eller mindre like idealer som Jim O´Rourke og Oren Ambarchi. Gustafsson samla også 30 av sine nærmeste venner for å lage gigantutgava Fire! Orchestra, som nå har blitt 18, for noen år siden.

Her er de tilbake til kjerneutgava, men med den australske gitaristen Ambarchi og cellisten Leo Svensson på noen av de totalt fire spora.

Som med alt Gustafsson bedriver, så er også denne utgava av Fire! en intens affære. På trioens femte album har de likevel benytta seg av en litt annen innfallsvinkel enn den vi har blitt vant til. Etter tida med Fire! Orchestra følte de tre et behov få ta´n litt ned og de fire låtene de serverer oss er så nært Fire! kommer balladeuttrykket.

Den kollektivt unnfanga musikken er fortsatt rå, direkte, intens og brutalt vakker. De tre kjenner hverandre særdeles godt og det skinner gjennom i måten samtalene blir ført på – fullstendig fritt for behov om plass i sola for seg sjøl; her er det det kollektive uttrykket og bandet som står noe så vanvittig i fokus.

Fire! tar´n ned på sitt vis med “She Sleeps, She Sleeps”, men samtidig opprettholder de intensiteten og unikheten bandet hele tida har hatt. Fire! Er fortsatt de tøffeste gutta i klassen.

Fire!

She Sleeps, She Sleeps

Rune Grammofon/Musikkoperatørene