Nok en gitarhelt er tilbake

Bill Frisell har vært, er og kommer til å bli værende en av klodens aller mest originale gitarister. Her følger nok et bevis på det.

Bill Frisell på hjemmebane med noen av sine kjære gitarer og sin like kjære hund.

Bill Frisell (64) blei vi først oppmerksom på her hjemme da Arild Andersen tok han med seg i “drømmebandet” sitt til “Molde Concert” i 1981. “Drømmeband” i hermetegn fordi heller ikke Andersen visste hvem Frisell var da: orkesterlederen tok ikke sjansen på den engelske fantomgitaristen Allan Holdsworth siden det viste seg at han ikke kunne lese noter og øvetida var svært begrensa. Da foreslo ECM-sjef Manfred Eicher Bill Frisell som han hadde møtt i forbindelse med en Eberhard Weber-innspilling.

Som sagt så gjort og resultatet fra den legendariske Molde-konserten, som også finnes på ECM, fortalte både Andersen og alle oss andre at ei ny gitarstjerne var vist fram for oss. Seinere har Frisell gått fra høydepunkt til høydepunkt, blant annet sammen med Jan Garbarek og Paul Motian, men aller mest som leder for egne band.

Bill Frisell har helt fra starten vist seg som en usedvanlig allsidig og sjangerfri musikant. Jovisst er han en strålende jazzmusikant med en ytterst personlig sound i gitarene sine, men han har også fortalt oss at han har et nært og godt forhold til alt amerikansk – ikke minst country som han har vist oss blant annet på det strålende albumet “Nashville”. Han har også gjort sine egne tolkninger av noe av det beste som finnes av amerikansk rock på “Have a Little Faith” og skrevet unik musikk til stumfilmene til Buster Keaton. Med “When You Wish Upon a Star” møter vi nok ei side av innovatøren Bill Frisell.

Frisell forteller oss at han er mer enn gjennomsnittlig opptatt av film og tv-serier og har vært det hele sitt liv. Det har hatt en enorm påvirkning på hva og hvem han er som musiker og her er det virkelig payback time som det heter på ny norsk.

Sammen med Charlie Hadens datter, Petra Haden, på vokal, Eyvind Kang på bratsj, Thomas Morgan på bass og Rudy Royston på trommer, tar Frisell, med noen av både sine akustiske og elektriske gitarer, oss med på en eksursjon gjennom viktige deler av sitt liv.

Det betyr “To Kill a Mockingbird”, “You Only Live Twice”, “Psycho”, “The Shadow of Your Smile”, “Bonanza” (!!!!!!), “Once Upon a Time in the West”, “When You Wish Upon a Star”, “Tales from the Far Side” – Frisell er en personlig venn av Gary Larson, “Moon River”, “The Godfather”, “The Bad and the Beautiful” og “Happy Trails”.

Det er både mye country og mye jazz i disse Frisell-tolkningene – altså mer av det vi har hørt før, men med et helt nytt utgangspunkt. Og så er det sjølsagt slik at Bill Frisell aldri gjentar seg sjøl. Slik er det med de største.

Bill Frisell

When You Wish Upon a Star

OKeh Records/Sony Music

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg