Nytt stort talent

For vel et år siden hørte jeg debuten til det nordiske bandet Shrine med Hannes Bennich som en del av det lovende kollektivet. Nå debuterer han under eget navn og bekreftelsen på det store talentet lar ikke vente på seg.

Hannes Bennich bør følges med argusører.

Altsaksofonisten, komponisten og bandlederen Hannes Bennich (28), fra Norrköping, men med base i Malmö, har i tillegg til Shrine også vist seg fordelaktig frem i danske Kathrine Windfeld Sextet. Forbindelsen mellom Malmö og København er jo ganske enkel geografisk – også musikalsk er det mye som stemmer mellom de to byene med Broen mellom seg.

Det overrasker på ingen måte at Bennich etter hvert har blitt en ettertrakta “medspiller”. Hans friske, herlige tone og utadvendte uttrykk har noe spennende og “internasjonalt” ved seg. Låtene hans, fine melodiske saker med alt fra folkemusikalske inspirasjonskilder via klassiske toneganger til straight jazz med både amerikanske og nordiske vibber, sørger for flotte utskytingsramper for en fin kvartett.

Med seg har Bennich den danske trommeslageren Emil Norman, den svenske bassisten Tomas Sjödell og den estiske pianisten Britta Virves. Alle med store hjerter for Bennichs tanker og musikk og de er med å løfte det hele til noe veldig flott. På ett spor er også vokalisten Helen Salim med og gir det hele flott krydder.

Hannes Bennich er en mer enn lovende saksofonist og komponist som det skal bli spennende å følge i åra som kommer.

Hannes Bennich
«When Losing a Dream to Reality»
Whirlwind Recordings/hannesbennich.com

Fyrrig nykommer

Ikke hørt om pianisten, komponisten og bandlederen Runa Viggen? Da er vi minst to. Men det er bare å gjøre klar ørene og resten av sanseapparatet

Runa Viggen Trio i aksjon på Kongsberg Jazzfestival.

Jeg har med et lite smil rundt munnen kalt Moelv nord for Hamar for en jazzmetropol når jeg har skrevet om den framifrå pianisten Helge Lien som har sine røtter der. Når Runa Viggen (36) også kommer fra Moelv, så er det vel på tide å tørke av seg gliset. Bygda har så avgjort to jazzpianister å være stolt av nå.

Med denne debuten møter Viggen, som jobber som kirkeorganist til daglig, oss med en ganske så unorsk innfallsvinkel til det å skape et jazzlandskap. Hun har skrevet all musikken sjøl bortsett fra et transponert parti av Rachmaninovs “Italian Polka” og her møter vi en musikant som henter hemningsløst fra både klassisk musikk, rock, jazz og krydrer det med sigøyner- og arabiske skalaer.

Med et følsomt og samtidig temperamentsfullt uttrykk gir Viggen oss et personlig visittkort innspilt i Stable Studios i Oslo hos Leif Johansen. Bortsett fra ei låt som er gjort solo, så har Viggen med seg to utmerkede sjelsfrender fra Mexico, elbassisten Fermin Fortiz og trommeslageren Enrique Nativitas.

Hvordan de har funnet hverandre vet jeg ikke, men at de to mexicanerne har skjønt Viggens intensjoner til fulle er det overhodet ingen tvil om. I dette personlige fusionlandskapet stortrives de tre åpenbart og det er også veldig hyggelig å tilbringe kvalitetstid sammen med dem.

Jazzmetropolen Moelv ruler!

Runa Viggen Trio
«Ámbar»
Memento Records/runaviggen.com

ACT og Landgren i 30

Det tyske selskapet ACT runder 30 år i musikkens tjeneste og det er bare rett og rimelig at Nils Landgren står i sentrum for jubileet. Han har på alle vis vært selskapets viktigste støttespiller i 28 av disse åra.

Nils Landgren, til venstre, sammen med blant andre Cæcilie Norby, Jan Lundgren og Lars Danielsson – fra øverste hylle.

Da den tyske plateselskapsveteranen Siggi Loch (82) fant ut at han ville sjøsette et nytt jazzselskap på begynnelsen av 90-tallet, så skulle det vise seg at det skulle bli en kjempesuksess. Loch hadde da vært en svært sentral herre i den kommersielle platebusinessen og var blant annet sjef for Warner Music i Europa i en årrekke.

Sjøl om han jobba i den kommerse delen av bransjen så var det alltid jazzen som lå Lochs hjerte nærmest og i åra siden 1992 har Loch løfta fram masse ny musikk og nye musikanter fra store deler av verden.

Da de satte seg ned i kontorene til ACT i Berlin for å finne ut hvordan jubileet skulle markeres, så tipper jeg at det ikke tok lang tid før Nils Landgrens navn dukka opp. I løpet av Landgrens tid med ACT så har han nemlig gitt ut 40 plater som leder pluss 20 som produsent eller som gjest. Intet mindre enn voldsomt imponerende.

ACT ønska at Landgren skulle invitere noen av sine nærmeste musikalske venner for både å oppsummere og se fremover med ACT-familien. Landgren var ikke vanskelig å be og i løpet av tre dager i juni, med mye logistikk i tida mellom møtet i februar og innspillinga, var alt klart for usedvanlige mange møter med representanter for tre generasjoner ACT-musikere.

30 spor – noen av dem er henta fra konserter tidligere i ACT-historia – med tyske storheter som Joachim Kühn, Wolfgang Haffner og Michael Wollny, finske Iiro Rantala, svenske Lars Danielsson, Ida Sand, Viktoria Tolstoy og Jan Lundgren, danske Cæcilie Norby, franske Vincent Peirani og Emile Parisien og vår egen Marius Neset, sørger for en usedvanlig sammensatt og heftig feiring av musikken og av ACT,

Her får vi alt fra inderlig modernistisk duosamarbeid med Kühn og Landgren, via herlige ballader til heftig, opptempo jazz og til funky utflukter som Landgren styrer bedre enn de fleste på denne sida av Atlanterhavet.

“3 Generations” har blitt ei herlig feiring av 30 års-jubilanten ACT – og av Nils Landgren.

Nils Landgren
«3 Generations»
ACT/Musikkoperatørene

Flott idé – strålende gjennomført

Med platetittelen “Kim Åge Furuhaug” er det ikke så mye tvil om hvem som sitter i sjefsstolen. Det er trommeslageren i trioen Orions Belte, Kim Åge Furuhaug.

Orions Belte – en trio med gode ideer.

Orions Belte, bestående av gitarist Øyvind Blomstrøm, trommeslager Kim Åge Furuhaug og bassist Chris Holm, er ikke akkurat som andre band. Medlemmene i kohorten er åpen for det aller meste av musikalske ideer og da forslaget om å lage tre soloalbum med de tre i hvert sitt førersete dukka opp, så var det liksom helt normalt at det blei noe av det.

Jeg har ikke hørt Chris Holms indiepopskive eller Øyvind Blomstrøms bokstavelig talt soloskive – han gjør visstnok absolutt alt sjøl -, men noe – ganske mye faktisk – forteller meg at de tre visittkortene er totalt forskjellige.

Furuhaug har skrevet all musikken sjøl, men har garantert fått mye hjelp av bandets faste produsent, Matias Tellez, underveis. Det har ført til sju fine låter, med herlig titler som “Langeland Frukt & Tobakk”, “Haraldsvik Camping” og “Det aandelige kompasset er i vater”, som er fine utgangspunkt for jazzikalske utflukter med et håndplukka kremlag. For å si det sånn: jeg tror Furuhaug fikk ja fra de aller første han tok kontakt med!

Kjernetroppa består nemlig av Andreas Ulvo på piano og Ole Morten Vågan på bass – vi snakker de beste det er mulig å få tak i til den prisen på bygdene nå til dags. Krydderavdelinga med Lars Horntveth, Matias Tellez og Stein Urheim, til sammen på et titalls instrumenter, sørger for at dette har blitt et svært innholdsrikt statement fra Furuhaug.

Det er ei nydelig stemning over dette albumet. Alle låtene er nok ikke like minneverdige, men jeg koser meg mer og mer for hver gjennomlytting i dette nedstemte og melodiske universet. Kim Åge Furuhaug har så avgjort fått satt ideene sine ut i livet og han har fått gjort det på et framifrå vis.

PS Er du blant de som “må” ha alt, så finnes også disse tre albumene i en fellesboks.

Orions Belte
«Kim Åge Furuhaug»
Jansen Records/Diger Distro

Gromstemma fra sør

Uansett hvor våre preferanser befant seg, så var det umulig ikke å bli begeistra for uttrykket og inderligheten til vinneren av The Voice 2021, Erlend Gunstveit. Nå platedebuterer han og bekrefter inntrykket på alle slags vis.

Erlend Gunstveit – hvilken stemme, hvilket uttrykk!

Erlend Gunstveit (27) fra Grimstad var ikke den åpenbare folkehelten da The Voice blei sjøsatt i fjor, men han vokste seg større og større fra opptreden til opptreden. Til slutt var det altså han som stod igjen som vinneren – folkets vinner.

Det kommer kanskje ikke som noen bombe at country-musikk ikke er det som fyller heimen min hver eneste dag. Men det er slik Duke Ellington så klokt uttalte en gang: There are only two kinds of music – good and bad. Gunstveit hører så avgjort hjemme i den andre kategorien og jeg stortrives i hans univers og selskap.

Med si djupe og store stemme så har Gunstveit det aller viktigste for meg: jeg tror på han. Det er ekte, inderlig og gjort på et vis som gjør at vi kommer tett på en formidler av sjelden kvalitet.

Mye ære skal også produsent og en av de som har bidratt med flest låter underveis her, Knut Bjørnar Asphol, ha. Han har helt sikkert vært en nøkkelperson når det gjelder å skape et flott country-pop landskap rundt den flotte stemma til Gunstveit. Når så sjølvaste Stian Carstensen bidrar med steelgitaren sin og nylig avdøde Iver Olav Erstad helt til det siste viste hvilken usedvanlig groovy tangentør han var, så har det ført til at “Coming Home” og Erlend Gunstveit har kommet for å bli – lenge.

Erlend Gunstveit
«Coming Home»
Grammofon/Musikkoperatørene

Perfekt måte å feire dagen

Den amerikanske plateprodusenten Zev Feldman er en av jazzfamiliens virkelige arkeologer eller detektiver. I en årrekke har han funnet frem ukjente og uutgitte konsertopptak, satt dem i strålende teknisk stand og utstyrt dem med coverhefter av sjelden kvalitet. Denne gangen overgår han nesten seg sjøl.

Ahmad Jamal – hvilken elegantier!

For nerder så har Feldmans navn dukka opp i forbindelse med Resonance Records som har gitt oss masse unik livemusikk med blant andre Bill Evans, Charles Mingus og Sonny Rollins. Veldig ofte har kilden vært kringkastingsopptak som har ligget godt gjemt djupt i diverse arkiv.

I forbindelse med Record Store Day, alle skal jo ha sin dag og den hardt pressede bransjen plateforretninger er sjølsagt ikke noe unntak, har Feldman funnet frem til nytt gull, pusset det opp og satt det i perfekt stand inkludert coverhefter av samme kvalitet.

Denne gangen er det Ahmad Jamal (92), født Frederick Russell Jones, som blir trukket frem og grunnen til at han var blant Miles Davis´ absolutte favorittpianister er ikke vanskelig å skjønne. Jamal konverterte til islam allerede da han var i begynnelsen av 20-åra og skifta raskt navn.

Her møter vi Jamal i hans favorittformat trioen på klubben The Penthouse i Seattle i løpet av en rekke engasjement fra 1963 til 1966 samla på to doble cd-er. Mer smakfullt pianospill serveres faktisk ikke på bygdene nå til dags!

Miles skrev i sin sjølbiografi at han blei slått ut av Jamals bruk av luft, hans florlette touch og hans måte å frasere på. Jamals lyriske uttrykk tiltalte også Mr. Davis veldig. Det er bare å si seg enig i alt dette. Ahmad Jamal er intet mindre enn en lyrisk magiker.

Med seg her har Jamal enten Richard Evans eller Jamil Nasser på bass og på trommer enten Vernel Fournier, Frank Gant eller Chuck Lampkin. Spesielt Fournier og Nasser har fulgt Jamal gjennom store deler av hans lange karriere.

Her viser Jamal, og Feldman, oss kvalitet så det holder på alle slags vis. Nydelige tekster av pianokollegaer som Kenny Barron, Jon Batiste og Ramsey Lewis er også med å løfte det hele nok et hakk.

Gratulerer med dagen Ahmad Jamal, Zev Feldman og Record Store Day!

Ahmad Jamal
«Emerald City Nights – Live at The Penthouse 1963-1964»
Jazz Detective/Deep Digs Music Group/Elemental Music/thejazzdetective.com
Ahmad Jamal
«Emerald City Nights – «Live at The Penthouse 1965-1966»
Jazz Detective/Deep Digs Music Group/Elemental Music/thejazzdetective.com

Tøft og unikt fra vest

Endelig er også Vestnorsk Jazzensemble oppe og står og bedre internasjonal lansering enn med Per Zanussis verk “Li (and the Infinite Game)” er vanskelig å høre for seg.

Per Zanussi foran sin utgave av Vestnorsk Jazzensemble – strålende! Foto: Jonas Boström

Ingenting – ikke så mye i alle fall – er hyggeligere enn at det kommer avleggere etter det fantastiske som skjedde på begynnelsen av årtusenet med etableringa av Trondheim Jazzorkester. Samarbeidet mellom Midtnorsk Jazzsenter og Moldejazz har ført til fantastisk mye flott musikk og enorme muligheter for TJO og enkeltmusikere både nasjonalt og internasjonalt. Sakte, men sikkert har dette ført til liknende ensembler både i øst, sør og nord og nå også i vest-Norge.

Under ideologisk og kunstnerisk ledelse av Kjetil Møster har det, som det har vært tradisjon for siden starten med TJO, blitt satt sammen en pool av musikanter som kan egne seg til de forskjellige prosjektene som blir unnfanga. Denne gangen har store deler av kremen av musikere fra Bergen og Stavanger funnet sammen – og du verden for et møte det har ført til.

Dusinet fullt er denne utgava av VNJE og her skal alle være nevnt – ingen glemt: Kristoffer Alberts på saksofoner, Gro Austgulen på fiolin, Thomas Dahl på gitar, Børge Fjordheim på trommer, Simen Kiil Halvorsen på trompet, Didrik Ingvaldsen på trompet, Heidi Kvelvane på saksofoner, Kjetil Møster på saksofoner, Øyvind Skarbø på trommer, Elisabeth Lid Trøen på saksofoner og Jørgen Træen på elektronikk pluss sjefen, Per Zanussi, på bass. Vi snakker et skikkelig a-lag med stort sett veletablerte navn samt noen “nye” – slik skal det være.

De 12 edsvorne blir gitt masse herlige utfordringer i Zanussis musikk. Verket er nemlig usedvanlig sammensatt med bare pluss-fortegn. Zanussi har henta inspirasjon fra veldig mange kilder. Med en fantastisk dynamisk innfallsvinkel beveger musikken seg fra det frie og åpne til det strukturerte og nesten straighte, fra kilder med verdensmusikk i bunn til det nesten rocka og spaca. Noe er veldig på plass, noe er ganske kaotisk – som livet, der altså.

Per Zanussi har vist oss ved en rekke anledninger, ikke minst med Zanussi 13, hvilken voldsom komponist-kapasitet han også er. Med dette verket og dette ensemblet har han tatt nok et megasteg i retning seg sjøl.

Per Zanussi & Vestnorsk Jazzensemble
«Li (and the Infinity Game)»
Clean Feed Records/Musikkoperatørene

Utholdende og tøft

Prog/jazz-trioen SOT har eksistert siden 1992 og feirer 30 års jubileum på et svært livsfriskt vis.

SOT trøkker til nok en gang.

Til tross for at SOT altså har holdt det gående i imponerende 30 år, så har bandet passert under alt for mange radarer. Dette er gruppas fjerde visittkort siden 2012 og personlig har jeg bare fått med meg “Redwings Nest” fra 2014.

Har jeg skjønt det riktig så har SOT helt fra starten bestått av Lars Andreas Haug på tuba pluss en hel del andre instrumenter også og Skjalg Reithaug på gitar og ymse. Ny på laget til denne fjerderunden er trommeslageren Arild Nyborg. I tillegg har Haug og Reithaug invitert med seg flere familiemedlemmer på noen av spora, blant andre sønn i det Haugske hus, den mer enn lovende trompeteren Oscar Andreas Haug.

Tittelen “Monster Master”, og coverbildet, sier sitt om at SOT har mer enn et musikalsk budskap å komme med. Det er åpenbart en gjeng med et klart og solid engasjement – det er en dybde både i engasjementet og musikken.

Bandet med den høyst spesielle besetninga gir oss livsbejaende og tøff musikk der det skrevne møter det improviserte på et flott vis. Om det er progrock eller jazzrock? Ja takk, begge deler – og mere til.

SOT byr på rock for jazzfolket og jazz for rockefolket. De forteller oss med all ønskelig tydelighet at de fortjener mye mer oppmerksomhet enn det som har blitt bandet til del de første 30 åra!

SOT
«Monster Master»
Sotanic Sounds/Musikkoperatørene

Ny bass-stjerne?

Den canadiske, men New York-bosatte, bassisten Rick Rosato er nok et nytt navn for de fleste her hjemme. Hans debut under eget navn bør absolutt gjøre noe med det.

Canadiske Rick Rosato fører flotte samtaler med seg sjøl.

De som har fulgt spesielt godt med på den “nye” New York-jazzen har muligens fått med seg navnet og bass-spillet til Rick Rosato (34) sammen med bandledere som Joel Ross, Dayna Stephens og Immanuel Wilkins. Vi snakker med andre ord om noen av de ledende fremadstormende stemmene i moderne amerikansk jazz og med “Homage” i ørene så er det lett å forstå at Rosato har blitt en ettertrakta bassør.

I løpet av pandemien blei det, som for alle musikere, mye aleinetid også for Rosato. Den benytta han åpenbart på et veldig bra vis og tok en tur tilbake til sin egen musikalske fortid og blei igjen oppmerksom på hvor mye blues hadde betydd og fortsatt betyr for han.

Med sin varme, flotte og store tone i bassen inviterer han oss inn i sitt univers, helt aleine, med åtte låter som utgangspunkt. Ingen passerer fireminuttersgrensa – Rosato sier det han har på hjertet uten å skli ut i “tørrprat”.

Det mest overraskende her er låtvalget. Etter at han åpner med sin egen tittellåt, så får vi tre Skip James-låter, en av Muddy Waters og en av Mississippi John Hurt pluss Thelonious Monks “Crepuscule with Nellie” og Elvin Jones´ “Elvin´s Guitar Blues”!!!! Et spesielt låtvalg av en en jazzmann kan man trygt si og den sistnevnte Elvin-låta så jeg definitivt ikke komme!

Rick Rosato er avgjort ei bass-stemme som bør følges med argusører i åra som kommer – “Homage” er en særdeles flott debut.

Rick Rosato
«Homage»
rickrosato.bandcamp.com

Tar værmelderen feil?

Noe av det aller morsomste med å omtale musikk og plater er møtet med totalt ukjente stemmer og musikk. Det amerikanske bandet Gadadu hører hjemme i den kategorien.

Amerikanske Gadadu har noe eget på hjertet.

Det norske selskapet AMP Music & Records med svenske Anders Thorén i spissen har vært veldig dyktig når det gjelder å kaste sitt nett både vidt og bredt. De har introdusert oss for musikk og musikere fra en rekke land og sjangre, men så vidt jeg vet er Gadadu det første helamerikanske bandet de introduserer.

Jeg har verken hørt om Gadadu, som har to skiver på samvittigheten før denne, eller musikerne i bandet. De to kjernemedlemmene er vokalisten og bratsjisten Hannah Selin og pianisten og synthesisten Nicki Adams – et solid par på alle mulige måter – som også har skrevet all musikken sammen.

Ellers består denne utgava av Gadadu av trompeteren Patrick Adams, tenorsaksofonisten Ayumi Ishito, bassisten Dan Stern og trommeslageren og perkusjonisten Arthur Vint.

Musikalsk inviterer denne kohorten oss inn i et univers de er helt aleine om. Det er absolutt mye jazz i det vi blir servert, men via de akustiske og elektriske instrumentene, elektronikken, stemmen og såkalte field recordings blir totalen original med elementer fra klassisk musikk, pop og rock og andre herligheter også.

Det Gadadu gir oss er original, fascinerende og spennende musikk i mange grenseland. Nok en gang skal Thorén & Co ha all ære for å ha løfta frem musikk mange av oss ellers neppe ville ha blitt utsatt for og blitt kjent med.

Gadadu
«The Weatherman Is Wrong»
AMP Music & Records/Musikkoperatørene