Endelig er også Vestnorsk Jazzensemble oppe og står og bedre internasjonal lansering enn med Per Zanussis verk “Li (and the Infinite Game)” er vanskelig å høre for seg.

Ingenting – ikke så mye i alle fall – er hyggeligere enn at det kommer avleggere etter det fantastiske som skjedde på begynnelsen av årtusenet med etableringa av Trondheim Jazzorkester. Samarbeidet mellom Midtnorsk Jazzsenter og Moldejazz har ført til fantastisk mye flott musikk og enorme muligheter for TJO og enkeltmusikere både nasjonalt og internasjonalt. Sakte, men sikkert har dette ført til liknende ensembler både i øst, sør og nord og nå også i vest-Norge.

Under ideologisk og kunstnerisk ledelse av Kjetil Møster har det, som det har vært tradisjon for siden starten med TJO, blitt satt sammen en pool av musikanter som kan egne seg til de forskjellige prosjektene som blir unnfanga. Denne gangen har store deler av kremen av musikere fra Bergen og Stavanger funnet sammen – og du verden for et møte det har ført til.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Dusinet fullt er denne utgava av VNJE og her skal alle være nevnt – ingen glemt: Kristoffer Alberts på saksofoner, Gro Austgulen på fiolin, Thomas Dahl på gitar, Børge Fjordheim på trommer, Simen Kiil Halvorsen på trompet, Didrik Ingvaldsen på trompet, Heidi Kvelvane på saksofoner, Kjetil Møster på saksofoner, Øyvind Skarbø på trommer, Elisabeth Lid Trøen på saksofoner og Jørgen Træen på elektronikk pluss sjefen, Per Zanussi, på bass. Vi snakker et skikkelig a-lag med stort sett veletablerte navn samt noen “nye” – slik skal det være.

De 12 edsvorne blir gitt masse herlige utfordringer i Zanussis musikk. Verket er nemlig usedvanlig sammensatt med bare pluss-fortegn. Zanussi har henta inspirasjon fra veldig mange kilder. Med en fantastisk dynamisk innfallsvinkel beveger musikken seg fra det frie og åpne til det strukturerte og nesten straighte, fra kilder med verdensmusikk i bunn til det nesten rocka og spaca. Noe er veldig på plass, noe er ganske kaotisk – som livet, der altså.

Per Zanussi har vist oss ved en rekke anledninger, ikke minst med Zanussi 13, hvilken voldsom komponist-kapasitet han også er. Med dette verket og dette ensemblet har han tatt nok et megasteg i retning seg sjøl.