Sjøl om pianisten, komponisten og bandlederen Darrell Grant er et nytt navn for meg, så er han bortimot for en veteran å regne. Her hyller han både Modern Jazz Quartet og sin egen trommeslager, Carlton Jackson.

Det bør sjølsagt ikke komme som noen overraskelse at det skjer mye flott og spennende på jazzfronten også utenfor de store byene i USA. Problemet, i den grad det er et problem, er at det er vanskelig å nå gjennom støymuren. Men det finnes heldigvis såkalte agenter i jazzuniverset som er i stand til å gjøre slike som meg oppmerksom på musikk og artister vi ellers ikke ville ha fått møte.

Portland, Oregon

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Darrell Grant (61) er professor ved jazzutdanninga i Portland. Det er kjent som en by med stor jazzaktivitet. For ti år siden fikk han tilbud fra byens jazzfestival om å spille en hyllestkonsert til et av jazzens lengstlevende og viktigste band, Modern Jazz Quartet. Grant var åpenbart ikke vanskelig å be og han satte sammen et band bestående av Mike Horsfall på vibrafon, Carlton Jackson på trommer og Marcus Shelby på bass – ytterligere tre musikanter jeg aldri har hørt om før.

Kvaliteten på musikerne er det definitivt ikke noe å si på og kvaliteten på konserten var også av typen som frista til å ta det hele videre.

Utvida repertoaret

Med den samme besetninga som MJQ så var det jo naturlig at noe av repertoaret også var henta fra inspiratorene Percy Heath, Milt Jackson, Connie Kay og John Lewis. “Bag´s Groove”, “Versailles” og “Autumn in New York”, som MJQ spilte inn allerede i 1956, er med. I tillegg har Grant skrevet musikk inspirert av MJQ, henta inn impulser fra både klassisk og brasiliansk musikk og plussa på med Terence Blanchards “Wading Through”.

Sin egen Jackson

MJQ hadde jo legendariske Milt Jackson på vibrafon, mens Grant hadde trommeslager Carlton Jackson med fra start til denne innspillinga blei gjort i 2018. Tre år seinere la Jackson ned trommestikkene for godt og derfor er skiva også blitt en hyllest til han, som nå har blitt erstatta av Cecil Brooks III.

Dette har vært et hyggelig møte med både Darrell Grant, hans band samt en påminnelse om hvor flotte ideene og universet til Modern Jazz Quartet var og er.

Marthe Lea er blant våre aller mest spennende musikanter – uansett sjanger. Her kommer det nok en bekreftelse på akkurat det.

Marthe Lea der hun trives aller best – i naturen.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg hørte mye om tenorsaksofonisten, fløytisten, pianisten, vokalisten, udunguisten, perkusjonisten, låtskriveren og bandlederen Marthe Lea før jeg hørte noe særlig av og med henne. De seineste åra har det heldigvis blitt ei forandring på det.

For et par år siden laga vi et Tor de Jazz-radioprogram sammen. Da var Lea akkurat i ferd med å kjøpe seg hus i Rollag i Numedal et stykke nord for Kongsberg – hun ville legge Oslobyen bak seg og var litt spent på hva flyttinga kom til å føre til.

Miljø

Det var jo ikke akkurat tilfeldig at det blei Rollag som blei neste stopp for Lea. Deler av miljøet rundt Motvind Kulturlag hadde også funnet ut at Rollag både var et fint sted å bo og til å videreutvikle ideene og kulturen de var i ferd med å skape. Med fasit i hånd, og i ørene og resten av kroppen, så er det åpenbart at denne nye smeltedigelen har blitt, for Marthe Leas del i alle fall, den inspirasjonskilden hun trengte for å gå videre.

Unikt lag – unik musikk

Sammen med Hans Hulbækmo på trommer, perkusjon og stemme, Egil Kalman på bass, modulær synth og stemme, Hans P. Kjorstad på fele, perkusjon og stemme og Andreas Røysum på klarinett, bassklarinett, kontrabassklarinett, fløyte, perkusjon og stemme – intet mindre enn et unikt lag av kompromissløse musikanter fra en rekke utgangspunkt som skaper helt spesielle lydlandskap – har Lea skapt livsbejaende og original musikk i ymse grenseland som impro, folkemusikk fra en rekke kulturer og jazz. Gumboen har blitt både herlig, høyst personlig og altså nok et prov på at Marthe Lea allerede har satt voldsomme preg på musikk anno 2023 og garantert kommer til å gjøre det i åra som kommer også.

For å omskrive avslutningssporet “Aldri ska eg glemma livet” aldri så lite: Aldri skal jeg glemme Marthe Lea.

Low-Fly Quintet fra skøytebyen Hamar fikser den musikalske tredjerunden på et svært fint og elegant vis.

Det er vel fem år siden jeg fikk hilse på den originale kvintetten Low-Fly for første gang. De fortalte umiddelbart at de hadde funnet sitt eget uttrykk med ganske så spesiell besetning også. Det var med debut-skiva “Stop for a While”. I 2019 kom “Winter Love Song” som dessverre gikk meg hus forbi. Men debuten på norsk har jeg heldigvis fått muligheten til å hygge meg med i jula.

Fra engelsk til norsk

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Bandet, med tilhørighet ved Mjøsas bredd altså, blir som alltid fronta av vokalisten Camilla Tømta (48). Har jeg skjønt det rett så har hun både amerikanske og norske røtter og viste allerede på debuten at hun og bandet hadde et nært og inderlig forhold til den amerikanske 20-tallstradisjonen. All vokal var også på engelsk. Nå har de tatt en u-sving i så henseende og all tekst, skrevet av Tømta, er altså på norsk. Hun er en flink historieforteller som med sine fine og personlige stemme formidler alt fra melankolske stemninger til stor eufori.

Eget sound

Fortsatt møter Low-Fly med Siri Snortheim på cello, Ole Gjøstøl på piano, Skjalg Lidsheim på trommer og perkusjon og Uri Sala på bass, der alle bortsett fra Lidsheim bidrar på kor også, og det betyr nok en gang at låtene, som er skrevet av bandets medlemmer, fortsatt har røtter tilbake til jazzens opprinnelse, men nå har de også tatt opp i seg mer moderne uttrykk. Og med celloen i ei så sentral rolle så blir det sjølsagt et eget og personlig lydbilde.

Low-Fly Quintet forsetter å utvikle seg og Camilla Tømta synger bedre enn noen gang – på norsk.

Krafttrioen Kanaan dukker opp med hyppige mellomrom og de sparer verken på kruttet eller energien. Om det er rock, impro eller jazz? Ikke godt å si, gitt. Men beintøft er det.

Jeg har ikke greid å følge med i det vanvittige utgivelsestempoet som Kanaan har satt opp. Da skal du i tilfelle stå opp tidligere om morran enn meg – og legge deg seinere om kvelden. Når jeg først får hekta meg på det bassist og synthesist Eskild Myrvoll, gitarist Ask Vatn Strøm og trommeslager og organist Ingvald André Vassbø gir seg i kast med, så blir jeg alltid like fascinert. Her snakker vi om tre unge og totalt kompromissløse herrer som uten stans kaster seg ut på 70000 favners djup – og det uten redningsvest.

Utfordre

Denne gangen dreier det seg om et møte i et grenseløst landskap der det er store doser rock, impro, jazz og gudene vet hva, unnfanga av de tre der og da live i studio. Kanaan-gutta har åpenbart lyst å utfordre seg sjøl for å se hvor musikken havner og de fem spora får lov å leve så lenge det er tegn til intelligent liv der. Samtidig vil de sjølsagt også utfordre oss på den andre sida og de som er upåvirka etter dette møtet, må nesten søke hjelp andre steder.

Samme språk

De tre framifrå instrumentalistene, definitivt med ei solid jazzbakgrunn, har spilt myyye sammen, både live rundt om i Europa og i studio. De vet hvor de har hverandre og de vet hvilke knapper de skal trykke på for at noe skal skje – og det gjør det. Her gir de seg sjøl og musikken den tida den trenger for å komme videre og det er så herlig å oppleve musikere og musikk som gir seg sjøl, og oss, tid.

Eget univers

Kanaan har definitivt greid å skape noe helt eget siden de så dagens lys i 2016. Det er å håpe at de fortsetter å videreutvikle språket sitt videre – denne tilstandsrapporten tyder i alle fall ikke på at de har gått tom for ideer.

For knappe to år siden møtte jeg den argentinsk-danske singer-songwriteren Lyonne for første gang. Nå tar hun oss med til New York.

“Last Night” het den første plata som kom min vei fra København som har blitt Vanina Lion Hansen, som hun sikkert også reagerer på, sin nye hjemby. Det var en “debut” som viste oss ei fin stemme og som frista til flere møter.

Rundreise

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Lyonne har gjennom sine 44 år vært mye og bodd i storbyene Buenos Aires, New York og København. De har vært med på å forme henne rett og slett. Nå gir Lyonne oss første del av sin trilogi der hun “besøker” disse tre byene. Buenos Aires blir del to og ballet skal avsluttes med København.

Historieforteller

Lyonne, som synger på et sjarmerende og fint engelsk, er en dyktig historieforteller. Hun tar oss med til hva New York har vært og er for henne og det er det både spennende og interessant å være med på.

Fint band

Nok en gang har Lyonne et fint band med seg som kler musikken hennes på et vis som gjør at vokalen får den sentrale plassen den fortjener. Her er det pop, rock, soul og andre ingredienser i miksen, blant annet en dose jazz. Forrige gang hadde Lyonne invitert med seg saksofonisten Jan Harbeck, denne gangen er det trombonisten Lis Wessberg som tar jazzansvaret.

Sjøl om ikke alle de elleve låtene er like minneverdige, så er New York-ekskursjonen til Lyonne absolutt spennende å delta på.

Dette er mitt første møte med den engelsk-norske lyrikeren Annabelle Despard. Det var på høy tid – hennes møte med musikerne Anders Engen og Freddy Holm er nemlig av det inderlige, unike og uforglemmelige slaget.

Hvem sin idé det var vet jeg ikke, men at 80 år unge Annabelle Despard skulle gå i studio for første gang, med musikerfølge av perkusjonist Anders Engen og multiinstrumentalist Freddy Holm, som trakterer det aller meste med strenger på, var så avgjort en glitrende sådan. Despard & Co føyer enkelt og greit et nytt og tidløst kapittel inn i den stolte, om enn ikke veldig omfattende, sjangeren der lyrikk møter musikk – og vice versa – her til lands.

Omfattende produksjon

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Despard, som er født i Cardiff, men som har bodd i Norge mesteparten av sitt liv, har skrevet åtte diktsamlinger og henter repertoaret her fra alle sammen. Hun resiterer, på et flott, tydelig og inderlig vis, både på engelsk og norsk. Hun forteller historier gjennom dikta sine og jeg har full forståelse for at høvdinger som Jan Erik Vold og Helge Torvund synes veldig om hennes lyriske univers. Despard tar oss på mange vis med på en ekskursjon fra fødsel til livets slutt og med en rekke observasjoner midt mellom – ofte med mye humor elegant inkorporert.

Store ører

Despards perfekte diksjon ber om at musikken skal følge hennes stemme på et nært og lyttende vis. Da skader det ikke, for å si det mildt, at Engen og Holm både er utstyrt med svært store ører og en melodisk og dynamisk fingerspitzgefühl som kler Despards lyriske univers bortimot til perfeksjon. Hvor musikken hører hjemme sjangermessig? Aner egentlig ikke, men så er det ikke viktig heller. Det viktige er musikken, lyrikken og stemma til Annabelle Despard snakker sammen og du verden som det gjør det.

Det skulle altså ta sin tid før Annabelle Despard og mine veier skulle krysse hverandre. Jeg lover at det ikke skal bli lenge til neste gang.

Det legendariske plateselskapet Blue Note gjenoppdager mangt og mye – blant annet seg sjøl. Gjennom sin Classic Vinyl Reissue Series får vi stifte nytt bekjentskap med mange “glemte” skatter. Hip-hop-legenden Madlib fikk for eksempel gjøre hva han ville med Blue Note-arkivene for 20 år siden.

For å være helt ærlig så er ikke dette noen glemt skatt for min del. Det er faktisk første gang jeg hører “Shades of Blue – Madlib Invades Blue Note” – ei plate som så dagens lys for 20 år siden. Det skjedde i en periode der Blue Note ville sjekke ut musikken sin for et nytt publikum og derfor inviterte sentrale hip-hopere som Madlib, dårligere kjent som Otis Jackson , Jr., til å dykke ned i arkivene og feel free til å gjøre hva de ville med musikken.

Jubileum

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Madlib har runda 50 i år. Om det er for å feire hans jubileum eller for å markere at det er 20 år siden albumet blei sluppet, vet jeg ikke. Uansett er det en opplevelse å høre hvordan deler av skatten blei behandla og tolka av Madlib som var en viktig del av det hippe LA-miljøet på den tida.

Remikser

Enten så har Madlib remiksa kjente låter som “Song For My Father”, “Footprints” og “Dolphin Dance” eller han har fått “nye” folk til å gjøre nye tolkninger av andre låter. Dessuten har han henta inn sound-bytes fra mer eller mindre kjente Blue Note- eller hip-hop personligheter som bryter opp låtene med sine hilsener.

Dette var garantert en døråpner for nye generasjoner som aldri hadde lånt øre til eller ville blitt eksponert for Blue Note-musikk ellers. Jeg både skjønner, ser og hører det, men for min del vil det likevel bli slik at de til dels legendariske originalene vil bli de fortrukne.

Uansett er dette et tidsdokument som var og er viktig og som nå altså finnes på en dobbelt lp for første gang hvis jeg har skjønt det rett.

Med sitt debutalbum forteller vokalisten, multiinstrumentalisten og låtskriveren Eir at vi har ei stemme blant oss som har noe unikt å melde i flere grenseland.

Eir Vatn Strøm er 26 år ung og har markert seg såpass kraftig i folkemusikkmiljøet at hun blei kåra til årets unge folkemusiker i fjor. Nå platedebuterer hun under eget navn på et vis som viser at hun er i besittelse av en stor bredde i sitt uttrykk – et uttrykk som kan ta henne langt. Det at det er første gang jeg hører Eir sier nok aller mest om meg. Jeg lover at det definitivt ikke blir siste gang.

Musikk, musikk, musikk

Jovisst har Eir store og djupe folkemusikkrøtter. I tillegg er kor, Tom Waits, pop og elektronisk musikk viktige ingredienser i Eirs musikalske DNA og med debutfasiten i ørene så kan man lett slå fast at hun gjennom disse ti låtene, som hun har skrevet både tekst og melodi til bortsett fra et par tradlåter, har makta å fusjonere alt dette på et unikt vis. Med si lyse, transparente stemme forteller hun personlige historier – sjølopplevde og oppdikta om de viktige tinga i livet – som gjør at jeg tror på henne, noe som er helt avgjørende for om jeg skal tilbringe tid med en artist.

Original

Det som slår meg umiddelbart med Eirs univers, er at jeg aldri har hørt noe som jeg kan sammenlikne det med. I mi bok er det et stort pluss – Eir har i veldig stor grad allerede funnet si egen stemme som kanskje både det yngre og åpne folkemusikkmiljøet og pop/elektronika-verdenen også kan både glede seg over og bli utfordra av.

Eir har så avgjort kommet for å bli. Tøft!

Jeg er neppe aleine her i vår del av verden om å stifte bekjentskap med den japanske veteranpianisten Tsuyoshi Yamamoto for første gang. Uansett så har det vært et svært hyggelig møte.

Det har seg altså slik at rundt omkring i den vide verden så finnes det et stort antall promoagenter og platepushere som har som jobb å gjøre slike seg meg oppmerksom at det finnes artister og utgivelser som vi ellers ville hatt store problemer med å oppdage. Når de først har fora oss med info og plate, så håper de sjølsagt at den får omtale og aller helst positiv sådan.

Et godt eksempel

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

75 år unge Tsuyoshi Yamamoto er et bra eksempel på akkurat dette. Til tross for at han har vært aktiv både på den japanske scena siden begynnelsen av 70-tallet og bodd og jobba i New York et år også, så har han altså passert under både min og mange andres radar med god margin. Det fine tekstheftet som følger plata forteller oss om ei innholdsrik karriere med en rekke innspillinger under eget navn samt samarbeid med amerikanske storheter som Dizzy Gillespie og Carmen McRae. Noe forteller meg likevel at det er med sin egen trio han trives aller best.

Gode og empatiske venner

Med japanske artister som Toshiko Akiyoshi, Terumaso Hino og Sadao Watanabe i platehylla, så er det sjølsagt ingen stor overraskelse at nivået der øst er høyt. Det bekrefter Yamamoto med en eneste gang med sin elegante og lette pianoteknikk som har henta mye fra Erroll Garner, Wynton Kelly, Red Garland og andre stilskapere fra 50- og 60-tallet.

Med et repertoar som inneholder både “Misty”, “Bye Bye Blackbird”, “Girl Talk” og “Speak Low” og “Like Someone in Love”, så sier det det meste om hvor Yamamoto befinner seg og stortrives.

Her kommer det ingen store overraskelser, bare en solid time med klassisk jazz der sjefen har med seg sine faste følgesvenner gjennom flere tiår, Hiroshi Kagawa (79) på bass og ungfolen Toshio Osumi (61) på trommer. Det swinger fra start til mål i alle slags tempi og hvis “ufarlig” og ekte Jazz med stor J er din greie, så er det bare å leite seg fram til Tsuyoshi Yamamoto Trio med en eneste gang.

Anne Grete Preus har vært, er og kommer til å forbli en bauta i norsk musikk- og kulturliv. Bedre hyllest enn “Møtested” kunne hun ikke ha fått. Vi skal være veldig glade for at det finne slike artister i hennes kjølvann og for at det fortsatt finnes genuine ildsjeler som Terje Pedersen i platebransjen.

Noen setter større spor enn andre. Alle som hadde privilegiet å møte Anne Grete Preus på en eller annen måte vet det og kjenner at de avtrykka var merkbare og de er evigvarende også. På grunn av at jeg var “samboer” med en annen gigant, Paolo Vinaccia, da han spilte med Anne Grete – hun er en av de vi har lov å være på fornavn med – så blei jeg kjent med henne på et personlig plan også. Jeg hadde vært en store beundrer i mange år og var veldig stolt av nesten å kunne kalle henne en venn. 25. august 2019 forlot hun tida, men du verden som hun fortsatt er med oss – spora kommer aldri til å forsvinne. Kanskje sitter hun og Paolo – og Ole Paus – og smiler ned til oss? Jeg tror ikke på slikt, men jeg elsker tanken.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Hyllesten

Terje Pedersen hadde gleden av å kjenne Anne Grete mye bedre enn meg. De jobba sammen i 16 år og sjølsagt kunne han ikke legge denne viktige delen av sitt liv bak seg som den skikkelige fyren han er. Han tok kontakt med Rune Lem som også var Anne Gretes venn og manager i mange år. Han var sjølsagt også positiv til tanken og dermed var prosessen i gang. En av Anne Gretes gode venner de siste åra av hennes liv, Fay Wildhagen, blei et naturlig godt valg på så mange plan – også som strålende produsent.

Stjerneliste

Jeg vil tro at lista over potensielle artister som kunne bidra til denne hyllesten i utgangspunktet var ganske lang, men når de har havna på Frida Ånnevik, Tuva Syvertsen, Odd Nordstoga, Emilie Christensen, Ane Brun, SKAAR, Marit Larsen og Daniela Reyes og med Darling West som det perfekte musikalske reisefølget, så stemmer det noe så voldsomt. At dette også har blitt et vemodig farvel med Ole Paus – Jens Bjørneboes tekst til Anne Gretes flotte melodi på “Ti bud til en ung mann som vil frem i verden” var muligens det siste han gjorde i et studio – gjør denne hyllesten enda sterkere og enda inderligere.

De “inviterte” har valgt sine favoritter fra Anne Gretes enorme skatt og gjenhør med “Vrimmel”, “Fryd”, “Jeg er en by”, “Fylt av min kjærlighet”, “Ro meg over”, “Når himmelen faller ned”, “Månens elev”, “Amatør” og “Kameleon II” – alle gjort på ytterst personlige vis, på måter jeg vet Anne Grete ville ha digga, og jeg som digger, smiler til og gråter til der jeg skuer ut over en stille fjord, en bakke og et svaberg med himmelens korrekturlakk på seg og med glimt av blå himmel.

Anne Grete Preus – en gigant som har etterlatt seg en tidløs skatt – har fått den hyllesten hun har fortjent. Fryd ligger og venter på deg!