Med legendariske Mike Westbrook si liveinnsilling fra 1972, markerer det britiske indieselskapet Cadillac Records sine 50 første år. Det er intet mindre enn et herlig tilbakeblikk.
Mike Westbrook, nummer to fra høyre, med sine kamerater fra 1972.
Pianisten, komponisten, arrangøren og bandlederen Mike Westbrook (87) har helt siden begynnelsen av 60-tallet spilt ei svært viktig rolle i britisk jazz. Han har leda en rekke band fra trioer til storband og “alle”, inkludert sambygdingen fra sør-England, John Surman, har vært viktige medspillere hos Westbrook opp gjennom åra.
Enormt allsidig
Westbrook har hele tida vist en enorm allsidighet i sin musikktilnærming. Det har også ført til at han har blitt mye benytta av både teater- og filmindustrien der borte på balløya. Her møter vi imidlertid den 36 år unge Westbrook i en formativ del av hans karriere og om det var innspillinga eller Cadillac som kom først, vet jeg ikke.
Uansett så var det slik at Westbrook hadde debutert for en underlabel til RCA, Neon, med storbandmusikk. Da Westbrook kom med denne til dels eksperimentelle livetapen, takka de i alle fall nei.
Kort vei
Da var ikke veien lang til opprettelsen av Cadillac og i 1973 så denne musikken dagens lys for første gang. Her får mange av oss oppleve den for aller første gang og sammen med Gary Boyle på gitar, Alan Jackson på trommer og altsaksofon – ny kombo? -, George Khan på tenorsaksofon, elektrisk saksofon og fløyte og Butch Potter på bassgitar, pogo stick og fløyte – ukjente herrer for meg – får vi en herlig gumbo av blues, frijazz, støy og noe mer tradisjonelle jazzganger, men svært langt fra tradjazz.
Tøft og fremtidsretta
Det er ikke vanskelig å begripe at Mike Westbrook og hans musikkanskuelse skulle få mye å si for i alle fall britisk jazz i mange tiår fremover. “Live 1972” er en flott dokumentasjon av det og en ditto påminnelse og samtidig betimelig hyllest av 50 års-jubilanten Cadillac Music & Publishing.
Mike Westbrook «Live 1972» Cadillac Music & Publishing/cadillacrecords77.com
Multiinstrumentalisten, men først og fremst trombonisten, Kristoffer Kompen har imponert i en årrekke og i utallige konstellasjoner. Her møter han opp mutters aleine med hele instrumentparken sin – og bare fortsetter med å imponere.
Kristoffer Kompen pop gen hånd – holder lenge det.
Kristoffer Kompen (39) har i løpet av de seineste par tiåra i settinger fra tradjazz til Jason Moran, og veldig mye mellom der, vist oss at han er en musikant av svært sjeldent kaliber. Han går inn i og ut av alle mulige slags sjangre med den største selvfølgelighet og tilfører alltid musikken noe høyst personlig. Det er med andre ord ikke det minste overraskende at han er blant kongerikets aller mest ettertrakta musikanter det være seg på jazzscena, i studio eller i teatergrava.
Kompen har spilt med bortimot alt og alle og har også flere strålende innspillinger under eget navn og med egne band å slå i bordet med. Nå har han imidlertid tatt et nytt megasteg i retning seg sjøl. Utstyrt med en – 1 – mikrofon hjemme i si egen stue på Oslos østkant, en jazztrombone, en klassisk trombone, en basstrombone, et euphonium og en tuba – pluss to shakere som har sneket seg med ved et par anledninger, har han laga ei trickinnspilling som viser bredden i både hans instrumentmesterskap og hans stilistiske tilnærming.
Standard og eget
Repertoaret er henta fra tidlig Louis Armstrong, via standardlåter som “All the Things You Are” og “Body and Soul” til egne komposisjoner. Alt blir tolka og dandert på et vis som kun Kristoffer Kompen kunne ha ha gjort. Det betyr at han har funnet fram til si egen stemme – det aller viktigste for en jazzmusiker.
Kristoffer Kompen har på ingen måte kommet i mål – han er av typen musiker som hele tida vil være på vei dit. Uansett så hersker det svært liten tvil om at han er på svært god vei.
Så fort Fred Friths navn står på lagoppstillinga, så vekkes min interesse umiddelbart. Denne unike trioinnspillinga skulle ikke vise seg å bli noe unntak.
Fred Frith i sentrum for Lantskap Logic – unike saker.
Engelske Fred Frith (74) viste seg frem for et større publikum med kultrockbandet Henry Cow hjemme på fotballøya allerede rundt 1970. Helt fra starten var det åpenbart at Frith ikke var noen a4-gitarist eller utøver og slik har det heldigvis fortsatt gjennom hele hans karriere.
Fra slutten av 90-tallet og til han gikk av med pensjon i 2018 bodde og underviste han ved Mills College i California og det er derfra denne innspillinga også er unnfanga. For cirka ti år siden sjøsatte trioen Lantskap Logic si debutskive, som gikk meg hus forbi, og i forbindelse med at Mills College var i ferd med å bli lagt ned, fant de tre ut at det var betimelig å benytte Mills Chapel en siste gang.
Unik besetning
Kapellets orgel blir traktert på et herlig vis av Evelyn Davis, som både har studert og undervist ved Mills. Frith og hans totalt originale gitar setup er sjølsagt også en viktig del av DNA-et fra Mills og klarinettist og saksofonist Phillip Greenlief har også pleid et nært forhold til Mills gjennom mange år.
Her møter de tre oss med vel en time med fritt improvisert musikk som går i mange slags retninger. Den 28. mai i fjor lot de tre, som åpenbart stolte 100% på hverandre, alle sluser stå åpne og med store ører fører de spennende og totalt unike samtaler.
Med ei slik besetning blir det sjølsagt et høyst spesielt lydbilde, og som alltid når Fred Frith er involvert så blir det musikk av det totalt unike slaget.
Unn deg sjøl denne spennende utfordringa.
Lantskap Logic «Hidden Danger Lets Me In» Clean Feed Records/cleanfeed-records.com
Samarbeid på tvers av landegrensene er ikke noe nytt innen jazzfamilien. Likevel er det hyggelig å slå fast at arbeidet til International Jazz Platform bærer så fine frukter som den norsk-polske kvartetten Pesh.
Pesh – flott norsk-polsk musikalsk møte.
International Jazz Platform er, hvis jeg har skjønt det rett, et samarbeidsprosjekt mellom blant andre polske og norske jazzorganisasjoner der unge musikere fra de to landene blir gitt muligheter til å møte hverandre, etablere prosjekter og gitt støtte til å turnere både nasjonalt og internasjonalt. Fra norsk side har både Oslo Jazz Festival og Nasjonal Jazzscene vært involvert og, tro det eller ei, så har allestedsnærværende Jan Ole Otnæs hatt en finger med i spillet her også. Kvartetten Pesh er et ektefødt barn av dette initiativet.
Harald og Sonja er representert med bassisten Håkon Huldt-Nystrøm og pianisten Sondre Moshagen mens Polen stiller til start med trompeteren Emil Miszk og trommeslageren Patrycja Wybrańczyk – unge og åpenbart svært lovende musikere med ei spennende både nåtid og fremtid i sikte. Til tross for at de fortsatt befinner seg i første halvdel av 20-åra så fremviser de en musikalsk modenhet som skulle tilsi at de har tilbragt mye lenger tid her på Tellus enn de vitterlig har.
Alle skriver
Alle fire har, hver for seg, skrevet musikk til “Peshish”, som forresten betyr meningsfull, krevende, nysgjerrig og respektfull – noe som kler musikken på et flott vis. Den er melodisk og lyrisk, men samtidig åpen og fri når det passer seg. De fire snakker det samme språket og har oppnådd en samforståelse som vitner om åpne sinn og langt framskredne evner.
Pesh og disse fire unge musikantene vil jeg veldig gjerne høre mer til i åra som kommer.
Pesh «Peshish» AMP Music & Records/Musikkoperatørene
Hvorfor skulle det ikke dukke opp spennende jazzmusikere fra Chile også? Det har spesielt saksofonisten Melissa Aldana fortalt oss med all ønskelig tydelighet. Nå følger bassisten Simón Willson opp på best mulig vis.
Chilenske Simón Willson har inntatt New York-scena.
Den 28 år unge bassisten, komponisten og bandlederen Simón Willson bestemte seg tidlig for at USA var landet for han og hans videre vei som jazzmusiker. Etter studier på New England i Boston, så har turen gått videre til New York – en by, en tilstand og en energi han føler seg veldig hjemme i. Når retningsgivere som Dave Douglas, Ethan Iverson og Jonathan Kreisberg gjerne vil ha Willson med på laget, så sier det det meste om hvor han befinner seg hen på talentstigen.
Etter å ha bidratt på rundt 30 innspillinger som en meget solid og ettertrakta sidemann, syntes åpenbart Willson at det var på tide å debutere under eget navn. Det er ikke vanskelig å være enig med han i det.
Etter å ha gjort en triojobb med sine gode venner Jonas Esser fra Tyskland på trommer og pianisten Isaac Wilson med kun sitt eget materiale, skjønte Willson at tida var inne. Til innspillinga ønska han også å invitere med seg nok en god venn, tenorsaksofonisten Jacob Shulman som spiller på åtte av de ti låtene. Willsons medsammensvorne er alle nye navn for meg, men er åpenbart veldig på linje med Willson og svært dyktige unge musikere.
Sammensatt
Willson som komponist har henta impulser fra en rekke kilder – også langt utenfor jazzen. Bach, Monk, Buñuel, Thom Yorke, Ornette Coleman, Mingus og Roberto Bolaño samt bassistene Oscar Pettiford, Wilbur Ware og Thomas Morgan er storheter som har inspirert han og musikken han har skrevet finner spor fra alt dette, men aller mest fra Simón Willson sjøl.
Sammen med sine tre gode sjelsfrender har Simón Willson skapt et lite, personlig og spennende musikalsk univers som det er veldig hyggelig å bli invitert inn i. Fra dette holdet kommer det garantert mye interessant i åra som ligger foran oss.
Simón Willson «Good Company» Fresh Sound New Talent/freshsoundrecords.com
Duoen Misty Coast har sitt utgangspunkt i det spennende alternative popmiljøet i Bergen. Her gir de oss en vakker og inderlig tilstandsrapport.
Misty Coast – strålende og høyst personlig indiemusikk.
Til tross for at duoen – på alle slags vis – Linn Frøkedal og Richard Myklebust har bytta ut Bergen med Torshov i Oslo, der “Nevereverending” også i stor grad er spilt inn rundt middagsbordet, så er spora og inspirasjonen fra Bergen fortsatt tydelig tilstede. Hvordan kan det ikke være det når Matias Tellez er produsent?
Det er ingen mild overdrivelse å hevde at det ikke er i slike musikalske landskap som Misty Coast skaper at jeg oppholder meg det meste av tida. Likevel synes jeg det er herlig å finne påfyll fra slike kilder også fra tid til annen.
Siden 2017 har Misty Coast gitt ut tre skiver før “Nevereverending” – bare tittelen tiltaler meg og gjør meg ekstra nysgjerrig – så dagens lys i høst. For min del er det det aller første møtet med dette universet og det tar ikke lang tid før jeg blir fascinert og vel så det.
Luftig og nostalgisk
Frøkedal og Myklebust har skrevet alt av tekst og musikk og at de to “snakker” godt sammen er det lett å slå fast. Begge spiller en rekke instrumenter og begge synger, men det er så avgjort Frøkedals luftige og høyst personlige stemme som bærer det hele.
De ti låtene, servert på vakker hvit vinyl, er melodiøs pop/rock av den tidløse sorten. Den tunge Bergensduoen Tellez og Jørgen Træen på master og mix i tillegg til produsentjobben, har sørga for et flott lydbilde med akkurat nok krydder til at alt som skal løftes frem både vokalt og instrumentalt får den plassen den fortjener.
Snakker sammen
Det er så åpenbart at Frøkedal og Myklebust snakker det samme språket. Det er utvikla over tid og er fullt av substans. De får også strålende musikalsk assistanse fra blant andre trommeslager Kim Åge Furuhaug og til sammen har de skapt et nydelig musikalsk univers det er veldig hyggelig å tilbringe kvalitetstid i.
Da er jula, nyttår, hele 2024 og vel så det sikra for Prince-fans nye som gamle. Denne “Diamonds and Pearls”-boksen er intet mindre enn fantastisk – ikke minst på grunn av mange timer med uutgitt musikk fra geniet Prince Rogers Nelson.
Prince var et geni.
I mi bok er det ikke så mange når opp i geni-sjiktet. Prince (1958-2016) hører med blant de få og her får vi være med på et av de mange høydepunktene i hans karriere. Vi skal tilbake til 1991 da, i mine ører, mesterverket “Diamonds and Pearls” så dagens lys. Her får vi hele historia og vel så det – her er det nemlig slått noe voldsomt på stortromma og de som ikke visste alt om denne skiva og det som skjedde rundt den får alle svara her.
Full pakke
Boksen inneholder følgende: “Diamonds and Pearls”-skiva remastra for første gang. Så følger en cd med singel mixer og redigerte versjoner – også remastra. Deretter får vi ca 180 minutter (!!!) delt på tre cder med musikk fra Prince sine arkiver som aldri har vært utgitt tidligere. Så to cder med en konsert fra 1992 som heller ikke har vært utgitt tidligere. To konserter som ikke har vært å se tidligere er også en del av pakka som blu-ray – blant annet en på hjemmebane i Minneapolis.
Alt dette blir så toppa med ei bok på 120 sider med masse flott bildemateriale og strålende skriftlige bidrag fra Prince-kjennere som setter oss inn i “Diamonds and Pearls”-historia på et fremragende vis.
Fantastisk lyd
De som sitter på rettighetene til Prince-skatten har åpenbart bestemt seg for at her skal det ikke spares på noe som helst. Alt, inkludert den opp-pussa lyden, er av aller beste merke og layouten på boksen og boka likeså. Sjølsagt så er prisen deretter – her snakker vi ikke billigsalg akkurat.
Jeg er på ingen måte noen Prince-ekspert i Christer Falck-klassen – kun en stor beundrer som fikk oppleve Prince en gang live – og hvilken opplevelse det var.
Om beundringa har vært stor før, så har dette fantastiske dokumentet bare ytterligere bekrefta Prince sin enorme produktivitet, kreativitet og ja, genialitet.
Die hard-fansen må sjølsagt ha dette unike visittkortet. Jeg har også den største forståelse for alle som vil sette opp boksen på ønskelista for harde pakker julaften eller som begynner å spare allerede nå til presang til seg sjøl. Dette er nemlig noe helt, helt spesielt – mer funky enn dette blir det ikke. Prince er og blir værende kongen.
Prince & The New Power Generation «Diamonds and Pearls -Super Deluxe Edition» NPG Records/Warner Music
Nils Petter Molvær har tatt mange steg i retning seg sjøl gjennom si omfattende karriere. Med dette samarbeidet med KORK har han tatt et av de største og viktigste.
Nils Petter Molvær sammen med KORK – mesterlig.
Helt fra et større publikum fikk møte Nils Petter Molvær (63) for første gang med det legendariske bandet Masqualero på 80-tallet, så har “alle” visst at en av Sulas aller største sønner – alle stiller sjølsagt bak Magne Fylling – har hatt noe høyst unikt å formidle. Med jevne mellomrom har Molvær gjort kvantesprang og fortalt oss med all ønskelig tydelighet at han er en visjonær og dermed en stilskaper med en plass blant de ypperste fornyerne av spennende improvisasjonsmusikk uansett hvor vi leter på Tellus.
Fra Khmer til nå
Med “Khmer”, utgitt i 1998, la Molvær lista for for musikk i grenselandene electronica, pop, jazz og gudene vet hva. Platen og musikken åpna nye dører både Molvær og mange andre til et nytt og større publikum også langt utenfor jazzmenigheta. Siden har Molvær fortsatt å ekspandere dette uttrykket og per 2023 er han fortsatt en kompromissløs visjonær som strekker og utvider grensene for landskapene sine.
Endelig KORK
Det virker etter hvert slik at en norsk artist ikke har en fullkommen cv å slå i bordet med før de har et samarbeid med KORK å skryte av. Nå har Molvær også gjort borgerplikten sin eller skal vi si at KORK har gjort det? Uansett så har begge “to” gjort en formidabel jobb og dette har blitt av typen møte som begge kan sette svært høyt oppe på skrytelista og cv-en sin.
Med seks Molvær-komposisjoner, orkesterarrangement av Jan Martin Smørdal, Jon Øyvind Næss, Rolf Wallin og Eivind Buene og et KORK i storform leda av Ingar Bergby, viser Molvær med sin høyst personlige, transparente og søkende tone at han og KORK har skapt et nytt verk som bekrefter at Nils Petter Molvær er en musikant og visjonær som hører hjemme helt der oppe – uansett hvor på Tellus du leter, som sagt.
Nils Petter Molvær «Certainty of Tides» Modern Recordings/BMG/Warner Music
Det å tilbringe en kveld på Jazzhus Montmartre i København står alltid høyt på lista. Når det så er sammen med danskenes superbassist Mads Vinding og to av hans betrodde venner, så er suksessen mer eller mindre sikra.
Mads Vinding i sentrum for sin utmerkede trio.
Om noen dager runder danskenes kronprinsbassist Mads Vinding 75 år. Bedre måte å markere den store dagen på enn å lansere denne plata med en konsertinnspilling fra Jazzhus Montmartre den 20. september 2018, er vanskelig å høre for seg. Hvorfor den har blitt liggende til marinering så lenge er et annet spørsmål, men denne tidløse musikken har uansett tålt ventetida godt.
Mads Vinding, som aldri har sett ut som han var en dag over 40, har fra han slo gjennom på begynnelsen av 60-tallet, vist jazzpublikum verden rundt at han er en virtuos med en fingerspitzgefühl og en smaksans av de sjeldne. Grunnen til at han likevel har måttet leve med kronprins-tittelen er at at han kom frem samtidig med geniet Niels-Henning Ørsted Pedersen – kanskje den største jazzbassisten gjennom alle tider. Til tross for det så har Vinding klart seg utmerket og vel så det, noe hans bidrag på vel 800 plater sier det meste om.
Herlig trio
Her får vi møte Vinding i selskap med den svenske, men med italienske røtter og bosatt i Danmark, trommeslageren Niclas Compagnol (50) og den italienske pianisten Dado Moroni (61). Tre generasjoner med andre ord, men her er det absolutt ingen problemer med hensyn til alder. Ikke ellers heller for den sakens skyld.
Moroni, som er et nytt lyrisk og virtuost bekjentskap for min del, hadde aldri spilt med de to andre før dette møtet, men i ekte jazzstil med stor J så går de tre rett på med fem standardlåter, blant andre “All of You”, “Blue in Green” og “Nature Boy”, samt Moronis tittellåt og sørger for best mulig jazzklubbstemning.
Med Mads Vindings store, varme og syngende basstone i sentrum har dette blitt en strålende kveld på Jazzhus Montmartre – en kveld man kan oppleve så mange ganger man bare vil.
Fire svært oppegående og søkende jazzlinjere fra Trondheim har funnet sammen og skapt et støy/impro-univers ulikt det aller, aller meste.
Noize R Us sparer ikke på kruttet.
Bak det svært så beskrivende bandnavnet Noize R Us, og som sjølsagt gir ut musikken sin på rosa kassett, så finner vi Amalie Dahl på altsaksofon og elektronikk, Trym Saugstad Karlsen på trommer og elektronikk, Nicolas Leirtrø på barytongitar og elektronikk og Emil Storløkken Åse på gitar og elektronikk. Med andre ord fire svært profilerte unge jazzlinjere som vi kjenner fra en rekke konstellasjoner.
Uansett hvor vi har møtt de fire tidligere, så kan jeg love folket at i Noize R Us så dukker de opp i totalt nye landskap. I løpet av de sju “låtene” – her snakker vi om høyst fritt improviserte og kollektivt unnfanga strekk – tar de fire langt framskredne improvisatorene og ikke minst lytterne, oss med på utflukter verken de sjøl eller vi noen gang hadde hørt for oss.
Tøft og annerledes
Det de fire byr oss er tøff og totalt kompromissløs musikk med skarpe kanter og herlige utfordringer både for de involverte og for oss på mottakersida. Dette er så langt fra hygge- og bakgrunnsmusikk som vel tenkelig – dette er djupt personlig musikk med ei retning og et budskap om hvem de er og hva og hvor de vil.
Noize R Us kaster seg ut på 70000 favners djup uten redningsvest og de har absolutt ingen problemer med å holde seg flytende.
Noize R Us «Noize for Toys» Kraakeslottet Platekompagni/[email protected]
