Hvorfor skulle det ikke dukke opp spennende jazzmusikere fra Chile også? Det har spesielt saksofonisten Melissa Aldana fortalt oss med all ønskelig tydelighet. Nå følger bassisten Simón Willson opp på best mulig vis.
Den 28 år unge bassisten, komponisten og bandlederen Simón Willson bestemte seg tidlig for at USA var landet for han og hans videre vei som jazzmusiker. Etter studier på New England i Boston, så har turen gått videre til New York – en by, en tilstand og en energi han føler seg veldig hjemme i. Når retningsgivere som Dave Douglas, Ethan Iverson og Jonathan Kreisberg gjerne vil ha Willson med på laget, så sier det det meste om hvor han befinner seg hen på talentstigen.
Debut
Etter å ha bidratt på rundt 30 innspillinger som en meget solid og ettertrakta sidemann, syntes åpenbart Willson at det var på tide å debutere under eget navn. Det er ikke vanskelig å være enig med han i det.
Etter å ha gjort en triojobb med sine gode venner Jonas Esser fra Tyskland på trommer og pianisten Isaac Wilson med kun sitt eget materiale, skjønte Willson at tida var inne. Til innspillinga ønska han også å invitere med seg nok en god venn, tenorsaksofonisten Jacob Shulman som spiller på åtte av de ti låtene. Willsons medsammensvorne er alle nye navn for meg, men er åpenbart veldig på linje med Willson og svært dyktige unge musikere.
Sammensatt
Willson som komponist har henta impulser fra en rekke kilder – også langt utenfor jazzen. Bach, Monk, Buñuel, Thom Yorke, Ornette Coleman, Mingus og Roberto Bolaño samt bassistene Oscar Pettiford, Wilbur Ware og Thomas Morgan er storheter som har inspirert han og musikken han har skrevet finner spor fra alt dette, men aller mest fra Simón Willson sjøl.
Sammen med sine tre gode sjelsfrender har Simón Willson skapt et lite, personlig og spennende musikalsk univers som det er veldig hyggelig å bli invitert inn i. Fra dette holdet kommer det garantert mye interessant i åra som ligger foran oss.