Flotte danske samtaler

Vi har blitt bortskjemt med både godt og gammelt dansk. Her får vi påfyll med både voksen og ung dansk. Det smaker svært godt.

Jesper Zeuthen, Jacob Anderskov og Anders Vestergaard fører heftige samtaler på tvers av generasjonene.

Spesielt ut fra det spennende plateselskapet ILK Music, som i stor grad er musikerdrevet, kommer det mye spennende og annerledes musikk. Dette andre-albumet fra trioen bestående veteranen og altsaksofonisten Jesper Zeuthen (71), den stilskapende pianisten Jacob Anderskov (45) og den i denne sammenheng ferske trommeslageren Anders Vestergaard (31), bekrefter at på tvers av generasjonene gror det mye nytt i den danske jazzfloraen også.

Trioens debut, “Out of the Spectacle”, vant en dansk “grammy” i 2019 for beste spesielle utgivelse. Her får vi møte de tre under en konsert under Copenhagen Jazz Festival – da slikt var mulig – nemlig i fjor.

I løpet av de 34 minuttene de to “låtene” varer, blir vi invitert inn i samtaler der hovedformålet er å skape rom – ikke fylle dem. De tre, med hver sine unike stemmer, har ønske om å utfordre både hverandre og oss og samtidig invitere oss med til varme og inkluderende steder. Her er det tre musikanter med den største respekt for hverandre og med voldsomt store ører som setter hverandre stevne og som nekter å kompromisse et gram.

Dette er varm, spennende og utfordrende frijazz fra en dansk stjernetrio. Gi deg sjøl sjansen til å bli med på reisa – du vil ikke angre.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jesper Zeuthen – Jacob Anderskov – Anders Vestergaard
Ecstatic Embrace
ILK Music/ilkmusic.com

Rocka fra Hustadvika

Sjøl om gitaristen og vokalisten Arild Hammerø har flytta fra Hustadvika for ei god stund sida, er det liten tvil om at røttene fortsatt sitter djupt. 

Arild Hammerø er en rocker med mye på hjertet.

De som kjenner til gruppene Atlanter, Hammer & Hersk (en duo med Daniel Herskedal) og Tenderton, vet at Arild Hammerø er en svært dyktig og ikke minst allsidig musikant. Med «Lerret» tar han nok et svært steg i retning seg sjøl – og det på uforfalska hustadviking-dialekt (er det forresten noe som heter det?) – og det er en rocka og tøff, men samtidig sårbar Hammerø vi møter .

Dobbelt opp

 

Strømming av musikk er sikkert vel og bra for mange. Slik er det i sjelden grad for meg og derfor er det godt å slå fast at denne dobbelt lp-en, bestående av tolv sanger – inkludert en flott instrumental innspilt i ei grotte på Hustad – med Hammerøs egen kunst på omslaget, alle tekstene og masse bilder fra innspillinga, gir meg mye mer enn kun musikken ville gitt meg.   

Hammerø sier sjøl at tekstuniverset hans handler om det vakre, om sannhet og om kjærlighet. Om det viktige og om det store med andre ord. Helt lett å unngå alle klisjeer er det sjølsagt ikke, men Hammerø lander absolutt på beina og vel så det. 

Røtter

Musikken er rocka og tøff og Hammerø forteller oss flere ganger hvilken eminent gitarist han er. Miksen er i all hovedsak så bra at den løfter fram vokalen på et fint vis. Når bandet hans har fått navnet Råtorvåret – oppkalt etter året 1921 da torva ikke tørka skikkelig på Hustadvika – og Hammerø fortsatt bekjenner seg til dialekta ute der det blåser som friskest, så er det liten tvil om hvor han kjenner seg mest hjemme sjøl om han nå er bosatt i Leirfjord på Helgelandskysten.

Allsidigheten

Etter å ha truffet på Arild Hammerø i diverse settinger, sitter jeg igjen med en solid følelse som forteller meg at med «Lerret» får han malt de musikalske bildene som er viktigst for han – nå i alle fall. Vakre, sterke og personlige er de i alle fall.

PS For ordens skyld: vi er såvidt jeg vet i fjern slekt, men vi har aldri truffet hverandre.

PS 2 Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

 

Arild Hammerø
Lerret
Little Birdie/Musikkoperatørene

Vakkert, romantisk og fransk

Det er ikke så mange her oppe ved Nordpolen som kjenner den franske pianisten Benjamin Moussay inngående vil jeg tro. Med hans solodebut som følgesvenn på repeat er det bare å slå fast at her bør ørene slås opp på vidt gap.

Benjamin Moussay – ei ny, flott pianostemme. Foto: Thomas Radlwimmer

De med stor innsikt i ECM-katalogen vil kjenne igjen Benjamin Moussay (47) fra tre Louis Sclavis-innspillinger på det tyske storselskapet. Jeg må ærlig innrømme, sjøl om jeg har hørt alle tre, at det måtte jeg lese meg til. Manfred Eicher hadde tydeligvis hørt noe spesielt gjennom Sclavis-samarbeidet og inviterte Moussay inn i den meget eksklusive solopiano-familien til ECM. Det er ikke hvem som helst som blir tildelt den ære, for å si det på den måten.

Moussay inviterer oss videre inn i en vakker klangverden der hans klassiske bakgrunn møter improvisasjonsuniverset på et nydelig vis. All musikk er enten skrevet av han sjøl eller fritt improvisert der og da og at det er en musikant som har reflektert mye på hvor han vil og hvem han er, er det ingen tvil om.

Moussay tar seg god tid og gir oss like god tid til å synke ned i hans refleksjoner. De tolv låtene er alle vakre, litt fransk melankolske og har ofte et romantisk preg over seg. Jeg har blitt sittende å tenke over hvem Moussay kan minne meg om, men kommer egentlig ikke på noen. Det er sjølsagt en kompliment i seg sjøl – Moussay har si helt egen stemme å møte oss med.

Et av de store privilegiene med å skrive om musikk er at jeg blir utsatt for møter med helt nye stemmer og nye og interessante uttrykk. Benjamin Moussay hører hjemme i den kategorien.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Benjamin Moussay
Promontoire
ECM/Naxos Norway

Mestermøtet

Thorbjørn Harr, Aslak Hartberg og Lars Saabye Christensen har det meste i seg til å bli noe stort. Det har det da også blitt.

Aslak Hartberg, Lars Saabye Christensen og Thorbjørn Harr – hvilken trio. Foto: Pål Laukli

Det hele begynte med en felles begeistring for den fordums fotballstorheten Lyn. Derfra var veien kort til en pils eller to for en av kongerikets aller beste og mest ettertrakta skuespillere Thorbjørn Harr og jazzbassisten og rapperen fra Klovner i kamp, Aslak Hartberg. Suksessforestillinga “Chet spiller ikke her”, med tekst av sjølvaste Lars Saabye Christensen og musikk av Hartberg for vel ti år siden var neste stopp.

Heldig skjønte Harr & Hartberg at dette toget ikke burde stoppe på den stasjonen og når Saabye Christensen var helt enig, blei cden “Døden er dårlig gjort” et naturlig neste stopp i 2014. Forestillinga fikk jeg aldri sett, men skiva er spilt mye og er strålende – rett og slett.

Vi snakker travle herrer her og det har tatt si tid med en oppfølger, men når den først så dagens lys så snakker vi – vi snakker faktisk saker! Nok en gang er Saabye Christensen med på laget og for første gang får vi møte lyrikken hans på engelsk. De som har stifta bekjentskap med mine bokanmeldelser av Saabye Christensen og min omtale av hans samarbeid med Maj Britt Andersen og Geir Holmsen, vil vite at jeg mener at han er kongerikets største forfatter. Slik har det vært og slik er det og bare det å lese hans tekst i omslagsheftet til “Scar” er mer enn verdt inngangspengene. Som han skriver – og ingen andre kunne ha skrevet det – hvis han har det travelt, så skriver han en roman. Hvis han derimot har masse tid, så skriver han en sang. Da tar han seg en tur på kirkegården for å møte “folk”, men hvis det ikke er noen hjemme der så stikker han en tur på bussholdeplassen for å lytte til samtalene eller bare studere ansiktene.

Det har ført til 13 fantastiske dikt der Saabye Christensen også på engelsk kommer til kjernen og får oss til å tenke en gang til på de store spørsmåla. Mye av grunnen til det er sjølsagt at Thorbjørn Harr både synger bra og vet bedre enn de fleste hvordan en tekst skal formidles for at den skal komme frem. Det skader heller ikke at det er mye jazz i formidlinga hans sjøl om han ikke er noen jazzsanger.

Når så Hartberg har skrevet musikk som kler tekstuniverset og stemma til Harr på et framifrå vis og nok en gang har alliert seg med Per Oddvar Johansen på trommer, Sjur Miljeteig på trompet, Trygve Seim på saksofoner og Jørn Øien på tangenter samt tilsatt ytterligere krydder av pianomester Jon Balke og gitarist Even Helte Hermansen, så har dette blitt både flott, sterkt og vakkert. Om jeg har glemt at Jarle Bernhoft har produsert og at den nydelige stemma til Malin Pettersen løfter et par av spora til nye steder? På ingen måte!

Harr & Hartberg gir oss herlig påfyll fra et sted der jazz møter pop, singer/songwriter-tradisjonen og….Egentlig vet jeg ikke hvor “Scar” bør plasseres, men samtidig driter jeg i det. For meg havner den i båsen god, svært god musikk. Det holder ei god stund det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Harr & Hartberg
Scar
NXN Recordings/Naxos Norway

Hjemmeseier

Etter vel 20 år i utlendighet har gitaristen Lage Lund satt kursen tilbake til furet værbitt. Det skal vi være svært glade for.

Lage Lund sammen med Håkon Kornstad, Ole Morten Vågan og Gard Nilssen – for et band! Foto: Tore Sætre

Gitaristen, komponisten, bandlederen og den ettertrakta sidemannen Lage Lund (41) fra Skien, stakk over fjorden til Boston og Berklee like etter videregående. Siden har han blitt værende over there og greid kunststykket å etablere seg helt der oppe. Det er intet mindre enn en prestasjon, men talentet, personligheten I spillet og det unike uttrykket med den varme tonen hans har gjort det både naturlig og helt på sin plass.

For bare noen måneder siden satte Lund og familie kursen tilbake til hjemlandet og jobb på Norges Musikkhøgskole. Med det som skjer i Junaiten og coronakrisa som bakteppe, så kan vi vel si at det var perfekt timing – som når det gjelder gitarspillet hans.

Lage Lund er en gitarist i verdensklasse. Ferdig snakka. Foto: Tore Sætre

Med både Fullbright-stipend og førsteplass i Thelonious Monk-konkurransen samt masse ettertrakta jobber verden rundt, så kan man trygt si at Lund har oppnådd stor anerkjennelse. Hvorfor fortalte han oss klart og tydelig denne flotte kvelden på Victoria også.

Med et guffent og sammenraska – ironi, for sikkerhets skyld – band bestående av Håkon Kornstad på tenorsaksofon, Gard Nilssen på trommer og Ole Morten Vågan på bass, så tok Lund oss med på en ekskursjon gjennom deler av sin enorme låtproduksjon.

De tre medsammensvorne hadde på alle slags vis skjønt Lunds intensjoner med musikken og retninga i den. På forhånd lurte jeg litt på om Lunds «amerikanske» tilnærming kunne crashe litt med den nordisk/europeiske til de tre andre, men her var det ingenting som tyda på motsetninger overhodet.

Alle fire lot seg inspirere av både det musikalske utgangspunktet og hverandre og at Kornstad, Nilssen og Vågan – tre av våre aller mest uttrykksfulle og retningsgivende musikanter fra den samme generasjonen som Lund, skulle evne å ta musikken videre, kom sjølsagt ikke som noen overraskelse. Spesielt morsomt var det å høre Kornstad i en annen setting enn sin egen – du verden for en saksofonist med en helt egen sound og retning.

Om dette var en kvartett for anledninga eller om det er et band Lage Lund gjerne vil etablere på fast basis, vet jeg ikke. Jeg håper for all del at det er alternativ to som gjelder. Dette var nemlig drittøft allerede på premiera sjøl om det måtte leses en hel del blekker. Det sier en hel del om hvilket enormt potensial det ligger i dette bandet.

Lage Lund ønskes hjertelig velkommen hjem. Bedre måte enn å starte med hjemmeseier i første forsøk kan vel knapt tenkes.

Lage Lund Quartet

Victoria Nasjonal Jazzscene, 26.09.20

120 – coronafullt

 

Sterkt, flott og viktig

Channa Riedel i spissen for en flott ung, svensk gjeng gir oss viktig påfyll i ei tid vi trenger det mer enn på mange tiår.

Beloveds har noe sterkt og inderlig på hjertet. Foto: Noomi Riedel

Vokalisten, komponisten, tekstforfatteren og bandlederen Channa Riedel (29) kommer ikke unna det og det er det heller ingen grunn til: hun er datter av legenden Georg Riedel og uten han ville vi ikke hatt verken Pippi- eller Emil-musikken vi har blitt så inderlig glad i. Fire år gamle Riedel og familien hans kom til Sverige i 1938 som flyktning fra Tsjekkoslovakia for å unnslippe nazismen og den historia og den kulturen har også Channa tatt med seg videre.

På Riedels egen låt “Welcome to Europe” skriver/synger hun om noen som måtte pakke bagen høsten 1938 og det skal ikke så mye fantasi til for å skjønne hvem hun hadde i tankene da den teksten blei unnfanga. Det er så nakent og så personlig som vel tenkelig. Slik er det med store deler av “Så tar natten dig åter”: Riedel henter inspirasjon og låter fra ikoniske komponister som Victor Jara – “Rätten till ett eget liv” oversatt til svensk av sjølvaste Cornelis Vreeswijk – og spanske José Antonio Sanchez Ferlosio oversatt til svensk av Jacob Branting.

I tillegg byr Beloveds også på svensk, russisk, palestinsk og amerikansk poesi og setter det inn i musikalske rammer der både klezmer, viser, singer/songwiter-tradisjonen og band som Charlie Hadens Liberation Music Orchestra og det musikalske universet til Kurt Weill også er inspirasjonskilder.

Riedel, som også har en syngende søster, Sarah, har en flott og uttrykksfull stemme – jeg tror på hvert et ord hun synger. Når hun så omgir seg et svært så kompetent band med jevngamle jazzister, Karl Magnus Andersson på piano, Gustav Davidsson på trombone, Joel Haag på gitar, Anton Jonsson på trommer, Björn Petersson på bass og Pelle Westlin på tenorsaksofon og klarinett, så er hun i strålende selskap. Her snakker vi sju unge stemmer som har jobba sammen siden 2016 og som er skjønt enige om hvor de vil med musikken sin og ikke minst budskapet.

Channa Riedel er ei ny stemme for meg som har noe ekte, inderlig og høyst personlig å fortelle oss – spesielt i den tida vi lever i nå.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Beloveds
Så tar natten dig åter
Abrovinsch Records/abrovinsch.com

Helt der oppe

Marius Neset er en saksofonist som hører hjemme i det ypperste tetsjiktet og da snakker vi på verdensbasis. “Tributes” sammen med Danish Radio Big Band er nok en bekreftelse på det.

Marius Neset med Danish Radio Big Band i ryggen. Saker! Foto: Nicolas Koch Futtrup

Saksofonisten, komponisten og bandlederen Marius Neset har vi “alltid” hørt om. Til tross for at han bare er 35 år ung, så har Brann-supporteren fra Os ved Bergen, vært der i en årrekke. Årsaken er helt sikkert at like etter at han satte kursen for København og studier like etter videregående, så “fortalte” han oss at han var i besittelse av et helt unikt talent.

Det store gjennombruddet kom i 2011 da han fikk et bestillingsverk av Moldejazz sammen med Trondheim Jazz Orchestra. Der viste både solisten og ikke minst komponisten seg frem i det særs krevende verket “Lion” og musikantene i TJO fikk virkelig kjørt seg. Etter at verket virkelig fikk satt seg etter flere liverunder, blei det også spilt inn i 2014 og kom ut som “Lion” i 2014.

Seinere har Neset tatt stadig nye megasteg i retning seg sjøl blant annet sammen med London Sinfonietta og de som husker smilet til mester Wayne Shorter da Neset hylla han i forbindelse med Polar Music Prize-overrekkelsen, skjønte hvilken anerkjennelse det lå i det.

Nå er det et av verdens beste storband, Danish Radio Big Band, som har hyra inn Neset til å skrive et nytt verk for dem og samtidig være hovedsolist. Under ledelse av japanske Miho Hazama viser DRBB at de virkelig har kommet under huden på Nesets spennende, hippe og ikke minst krevende storbandmusikk. Både bandet og vi på mottakersida må sitte ytterst på stolsetet for å få med oss alle detaljene – i alle fall så mange som mulig.

“Tributes” er moderne, tidløs og usedvanlig personlig storbandmusikk. Marius Neset, som endelig har flytta tilbake til gamlelandet igjen, har nok en gang tatt store, nye steg og forteller oss at som saksofonist, med en instrumentbeherskelse, teknikk og personlig uttrykk i superklassen, så hører han allerede hjemme i verdenstoppen. Såpass!

“Tributes” har det meste i seg til å bli ei storbandplate for evigheten.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

 

Marius Neset
Tributes
ACT/Musikkoperatørene

Nesbøs kongerike

I Kong Haralds kongerike finnes det svært mange glitrende krimforfattere. Her kommer det nok en bekreftelse på at få, om noen, matcher Jo Nesbø.

Jo Nesbø har skrevet nok en topproman. Foto: Tor Hammerø

Jeg har hatt gleden av å følge Jo Nesbø sitt forfatterskap fra begynnelsen – og vel så det. Vi er nemlig vokst opp i stor grad i samme blokk på Moldes bedre østkant. Derfor kommer det ikke som noen overraskelse på meg at brødreaspektet er et viktig element i Nesbøs seineste roman. Forholdet mellom storebror Per og lillebror Knut, som gikk bort for noen år siden, var og er nemlig svært tett og det er også et av de virkelig bærende elementene i denne fortellinga som Nesbø har lagt til bygda Os – ikke så langt fra Notodden.

Os kunne vært hvor som helst i kongeriket, unnskyld landet – bydedynamikken som Nesbø åpenbart kjenner svært godt, er nok mer eller mindre den samme over alt. Alle vet alt om alle – tror de i alle fall. Likevel finnes det mange hemmeligheter og vanligvis er det de aller mørkeste som fører til tragediene.

Og det er sjølsagt der Nesbø nok en gang viser oss sitt mesterskap. Drivet i fortellinga, der brødrene Carl og Roy spiller de mest sentrale rollene, er av slaget som gjør at det er umulig å legge den fra seg i lange perioder. Hver eneste av de 71 kapitlene avsluttes slik at man “må” gi seg i kast med det neste så raskt som mulig.

Persongalleriet er strålende og troverdig, researchen som vanlig på et skyhøyt nivå og når man tror at det ikke er mulig at dette kan bli stort verre, ja så blir det det.

Nesbø har blitt beskyldt for å være for “blodig” i sine

drapsbeskrivelser. Noe forteller meg at han har tatt det til seg – i “Kongeriket” er det i alle fall tona ned ganske betydelig. Intrigene derimot er fortsatt på et heftig nivå. Her gjelder det hele tida å outsmarte motstanderen, om det er politiet eller andre i bøgda, og hvem som kommer i mål til slutt vet vi i vanlig Nesbø-stil denne gangen ikke før på side 631.

“Kongeriket” er en roman som står helt på egne bein og Harry Hole savnes ikke et sekund. Jo Nesbø har nok en gang makta å bygge et helt nytt univers og jeg lar meg imponere av hans iderikdom og hans kapasitet både intellektuelt og litterært. “Kongeriket” er noe av det aller beste Jo Nesbø har gjort – det sier ikke reint lite.

 

Jo Nesbø
Kongeriket
Aschehoug

Musikalsk honningkrukke

Digger du Paul McCartneys låtskatt og Ulf Wakenius sitt smakfulle gitarspill, så er alle dine bønner hørt.

Magnus Öström, Ulf Wakenius og Lars Danielsson – vi snakker svensk a-lag. Foto: Siggi Loch

De som har fulgt den svenske supergitaristen Ulf Wakenius sin usedvanlig allsidige og innholdsrike karriere, vil ikke bli overraska over nær sagt noe som helst. Om det har vært sammen med ikonet Oscar Peterson, eller som gjest hos Hot Club de Norvège eller i utmerka gitarkompaniskap med sønnen Eric og nok en virtuos, engelske Martin Taylor, så har Göteborgs store sønn fortalt oss hvilken eminent og smakfull gitarist han er.

Det kommer sjølsagt ikke som noen bombe at Wakenius synes veldig om Sir Paul Mc Cartneys univers heller. Da han foreslo for ACT-sjef Siggi Loch at han gjerne ville gjøre en Macca-hyllest, blei han likevel møtt med skepsis. Loch mente at at det kanskje var gjort nok slike hyllester. Wakenius var uansett i fyr og flamme og da han meldte at “medskyldige” Lars Danielsson – bassist og cellist i samme liga som Wakenius – også var klar, samt Rymden-trommeslager Magnus Öström for å pynte kaka ytterligere, var egentlig ikke Loch så vanskelig å overtale lenger.

Danielsson er en like ihuga McCartney-fan som Wakenius og de blei raskt enige om at låter som “Maybe I´m Aamazed”, “Jet” og “My Valentine”, ikke fra Beatles-epoken altså, også fortjente en plass.

Kjente låter fra den første storhetsperioden som “You Never Give Me Your Money”, “Blackbird”, “And I Love Her”, “She´s Leaving Home” og “Eleanor Rigby” – alle skapt sammen med John Lennon har alle fått sine nydelige tolkninger. De store overraskelsene er tittellåta “A Taste of Honey” og klassikeren “Bésame Mucho” som produsent Loch med egne ører hadde hørt McCartney synge på begynnelsen av 60-tallet. I tillegg bidrar Wakenius og Danielsson med en originallåt hver.

Utstyrt med diverse akustiske gitarer og omgitt av et like akustisk bass/cello-reisefølge og et alltid like smakfullt trommekomp, vi snakker jo om det hippeste triolag Carl XVI Gustav och Silvia kan stable på beina, blir vi så invitert med på en så smakfull, melodisk vakker, virtuos, men samtidig nedpå hyllest som vel tenkelig av en av de største låtskriverne gjennom alle tider, Sir Paul McCartney. Jeg håper inderlig han får anledning til å høre “Taste of Honey” – jeg er sikker på at han vil digge det kraftig.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ulf Wakenius
Taste of Honey
ACT/Musikkoperatørene

Reint gull

Endelig. Vi er mange som har venta lenge på et musikalsk livstegn fra
vokalisten Elin Rosseland. Når det så kommer sammen med bassisten
Johannes Eick så betyr det ekstra mye.

Nok et strålende samarbeid mellom Johannes Eick og Elin Rosseland.

La det være sagt med en gang: Elin Rosseland har vært – og er – en av
mine favorittvokalister. Slik har det vært siden begynnelsen av
80-tallet i diverse konstellasjoner. Veldig ofte har det betydd at
bassisten har vært Johannes Eick og det har åpenbart vært en helt
spesiell kjemi mellom de to. På plate har vi blant annet møtt dem i
bandet Fair Play og på trio enten med Christian Wallumrød eller Rob
Waring.

Etter et alt for langt opphold av diverse årsaker er de nå endelig
tilbake igjen. Rosseland som, i tillegg til å bruke si unike stemme
både med og uten ord, også benytter tangenter og prosesserer stemma si
på et smakfullt vis og Eick som, i tillegg til sin seks strengers
bass, også live looper seg sjøl, har skapt små og usedvanlige landskap
som forteller oss at kjemien fortsatt er på plass også rundt 40 åretter at de møttes. Eller kanskje akkurat derfor.

Kombinasjonen mellom seks strengers bass, ofte med bue, og Rosselands
lyse sopran skaper stemninger, spenninger og klangbilder som jeg
umiddelbart og i stadig større grad blir fascinert av. De to har
skrevet sju sanger hver og de vet hvordan de skal utfordre både seg
sjøl, den andre og oss.

Musikken er åpen, søkende, fri, melodisk – den er noe helt for seg
sjøl. Elin Rosseland og Johannes Eick har nok en gang funnet fram til
kjernen. Endelig – og takk.

“Gold” utgis foreløpig kun digitalt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

 

Elin Rosseland – Johannes Eick
Gold
Curling Legs