Det er snart seks år siden jeg møtte trioen Vrangs første plate, “Sæter Soul”. Jeg mente det skulle bli spennende å høre hvor de var hen ved neste korsvei. Nå foreligger svaret og det er godt.
Vrang gir oss personlig og livsbejaende folkemusikk.
Med utgangspunkt i Bærum Spelemannslag – nei, du leste ikke feil – og initiativtakeren Hallvard Kvåle, så Vrang dagens lys etter en utflukt til Island. Siden har Jon Hjellum Brodal, Tuva Færden og Maja Gravermoen Toresen – alle utstyrt med hardingfele pluss lyre og mandolin samt at alle synger, fortsatt sin søken etter noe unikt. De har kommet mye lenger på sin ferd med “Bare Folk”.
Denne gangen har de tre skrevet alt materialet, både tekst og melodi, sjøl. Det betyr på ingen måte at de har forlatt fundamentet fra tradisjonsmusikken – de har enkelt og greit gitt den sine egne farger og tar oss med til steder både nært og fjernt.
Med tekster som i stor grad handler om relasjoner oss tobeinte mellom, pakker de tre det hele inn med livsbejaende melodier med stort mangfold når det gjelder inspirasjon – her er toneganger fra både Brasil, Amerika, Skottland og Setesdal lett gjenkjennelig.
Produsent Mattis Kleppen, som også bidrar med sin elbass på et flott vis, har garantert vært med å ta det hele i ei personlig og unik retning og de tre dyktige musikantene har funnet hverandre i enda større grad enn for seks år siden. Noe annet skulle for så vidt bare mangle.
Det swinger av Vrang på så mange vis og de forteller oss at folkemusikk fra hvor den enn stammer, er en brobygger vi trenger i større grad enn noensinne.
Pianisten, komponisten og bandlederen Eyolf Dale tar stadig nye steg i retning seg sjøl. Der må det være ganske fint å være – det er nemlig helt der oppe.
Eyolf Dale, omkransa av Per Zanussi og Audun Kleive, hører hjemme på aller øverste hylle.
Jeg må ærlig innrømme at jeg lurer fælt på hva slags ingredienser det er i vannet i Skiensjazzdraget. Noe spesielt må det være siden den “lille” byen de seineste åra har frembragt jazzikalske storheter som Jens Christian Bugge Wesseltoft, Audun Kleive, Gard Nilssen, André Roligheten og Eyolf Dale. Det er nesten naturstridig, men like fullt et faktum og med “The Wayfarers” bekrefter Dale (37) nå at han, musikken og trioens hans er klar for de største scenene.
Noen stor bombe er det ikke at både Dale og musikken tar nye steg helt opp på det øverste trinnet. “Being”, som så dagens lys i 2021, var en meldepost som mer enn antyda at trioen, da som nå bestående av Audun Kleive på trommer og Per Zanussi på bass og sag, var på vei til sitt totalt unike sted og dit har de kommet i enda større grad nå.
De tre har vokst sammen på et usedvanlig organisk vis i landskapene Dale har fundamentert. Det hele begynner høyst livsbejaende, friskt og overraskende med Dale på blant annet noe som heter hammerspinet og utflukten gir meg assosiasjoner til Lyle Mays´usedvanlige ekskursjoner for noen tiår siden. Seinere tar trioen oss gjennom hele det emosjonelle spekteret til det vakre, melankolske og ettertenksomme i blant annet “Fields of Kyiv”.
Vi har hatt gleden av å oppleve Dale i alt fra solo til stort ensemble på veien frem til “The Wayfarers”. Noe forteller meg at trioformatet likevel er der Dale og hans musikk trives aller best. Her finner vi spor av “alt” – det være seg norsk folkemusikk, Chopin og djupe jazzrøtter – til sammen har det blitt Eyolf Dales høyst personlige univers.
Når han så har fått best tenkelig hjelp til å skape universet av sjelsfrendene Kleive og Zanussi – sistnevnte fra Stavanger, men med italienske røtter – så har “The Wayfarers” blitt det endelig provet på at Eyolf Dale, hans musikk og hans trio nå hører hjemme blant de aller beste hvor vi enn leter. For noen lyttere – for noen musikanter.
“The Wayfarers” er intet mindre enn storveis – det samme er Eyolf Dale og trioen også.
Eyolf Dale «The Wayfarers» Edition Records/Border Music
Kvintetten Universal Pelikan, med fem unge jazzlinjere fra Trondheim, forteller oss at det er liten grunn til å frykte for den oppvoksende jazzslekt.
Universal Pelikan byr på fem strålende talenter.
Skal den ingen ende ta denne enorme tilgangen på nye og spennende navn og ditto musikk i den norske jazzfamilien? Svaret er tydeligvis nei og ingenting er hyggeligere enn det.
Det foreløpig siste eksemplet eller beviset på det er denne kvintetten bestående av sjefen Peter Robertstad på trombone og som komponist, Steinar Heide Bø på trommer, Jenny Frøysa på barytonsaksfon, Oda Steinkopf på bass og Eirik Tveten på piano. Alle befinner seg i første halvdel av 20-åra, har enten gått eller går på jazzlinja i den fallerte fotballbyen Trondheim og er alle store talenter.
Låtene og det musikalske idealet til Robertstad har både store deler av jazztradisjonen innabords samtidig som han og bandet så absolutt skuer inn i både nåtid og fremtid med musikken sin.
Alderen tatt i betraktning viser de fem en modenhet som er intet mindre enn imponerende. Både individuelt og kollektivt er det svært høyt nivå rund baut og vi blir servert varm og herlig musikk med masse humor i seg.
Hvor bandnavnet Universal Pelikan kommer fra, aner jeg ikke. Ikke er det viktig heller – det som er viktig er at denne musikken og disse musikerne har kommet til overflata. De vil gi oss mye å glede oss over i tida som kommer.
Universal Pelikan «Feil vei!» AMP Music & Records/Musikkoperatørene
Pianisten Falkner Evans mista kona si i sjølmord for noen år siden. Denne solo-utflukten er en måte å komme videre på.
Falkner Evans gir oss en inderlig og varm hyllest.
Det skulle virkelig ta si tid før jeg blei eksponert for den New York-baserte pianisten Falkner Evans (69) og hans musikk. Om det sier noe om min manglende evne til å sjekke ut underskogen eller om det handler om det voldsomme tilfanget av både kvalitet og kvantitet, skal være usagt. Uansett så er det fint å endelig møte Evans.
For knappe tre år siden valgte altså Evans´ kjæreste og kone gjennom nesten 30 år å forlate tida. I tillegg til sjokket, har det sjølsagt ført til en helt ny innfallsvinkel til livet for Evans.
Evans – hvilke assosiasjoner vekkes ikke til live med et slikt navn for en jazzpianist – har blant annet gjort trioinnspilling med bassisten Cecil McBee og trommeslageren Matt Wilson og som har jobba med western swing-bandet Asleep At The Wheel i fire år, gjorde soloinnspillinga “Invisible Words” like etter at tragedien ramma han. Den var basert på skrevet materiale.
Hans kone var imidlertid veldig begeistra for den spontane musikken Evans skapte hjemme på flygelet og ba han flere ganger om å spille inn ei plate på samme måten. Nå følte Evans seg endelig klar for det.
De fem låtene, som varer fra knappe seks til vel ti minutter, er altså totalt improviserte, men virker likevel som gjennomkomponerte. Det forteller mye om at Evans, som er en stor melodiker med en nydelig klang i uttrykket, har tenkt nøye gjennom hva og hvor han ville med denne hyllesten til sin kjære.
Dette er altså vakker og inderlig solopianomusikk fra ei helt ny stemme for meg. Velkommen skal han være, Falkner Evans.
Falkner Evans «Through the Lens» Consolidated Artists Productions/jazzbeat.com
Denne norsk/dansk/polske trioen tar oss med til totalt nyoppdagede musikalske steder. Spennende!
Tomo Jacobson, Søren Kjærgaard og Torben Snekkestad – noe for seg sjøl.
Norske Torben Snekkestad på saksofoner, danske Søren Kjærgaard på piano og polske Tomo Jacobson på bass, alle med langvarig base i København, har jobba sammen siden 2016. Det har ført til en helt spesiell form for kommunikasjon som det er vel verdt å bruke 38 minutter på – mange ganger.
De tre inviterer oss inn i et åpent og fritt landskap. Utgangspunktet er tre timer med spontant improvisert musikk. Ut fra det har de tre “komponert” en suite bestående av ni deler pluss en epilog.
Her er det lytteegenskaper på svært høyt nivå som er nøkkelen til fremdriften og sammen med de tres utmerkede instrumentbeherskelse og høyst personlige innfallsvinkel til instrumentene sine, så skapes det her en klangverden de færreste av oss har møtt tidligere.
Her føres det eleverte samtaler mellom tre likeverdige stemmer. Her er det ingen tradisjonelle solopartier – her spiller alle solo hele tida og de spiller sammen – hele tida.
“Spirit Spirit” er et annerledes stykke musikk der de tre utfordrer hverandre – og oss – fra start til mål. Det har sikkert både de og ikke minst vi godt av.
Torben Snekkestad/Søren Kjærgaard/Tomo Jacobson «Spirit Spirit» Gotta Let It Out/gottaletitout.com
Den amerikanske saksofonisten Avram Fefer har vært med på mangt og mye. Likevel er dette mitt første møte med han. Det var på høy tid.
Avram Fefer, nummer to fra venstre, sammen med sin strålende kohort.
Avram Fefer (58), har jobba med moderne giganter som Archie Shepp og David Murray, og leda en rekke egne band. Jeg bryter altså sammen i lett hulken og innrømmer at dette er mitt første møte med globetrotteren som bor både i Paris og i New York.
I mange år han lede en trio bestående av bassisten Eric Revis og trommeslageren Chad Taylor og de platedebuterte allerede i 2009. De tre hadde funnet ei helt spesiell retning på samarbeidet sitt, men da muligheten dukka opp for å invitere med seg den grenseløse gitaristen Marc Ribot (Tom Waits, Elvis Costello, John Zorn) var det ingen tvil om at det måtte skje.
Midt oppe i forberedelsene til denne innspillinga, mista Fefer sin beste venn, den kjente journalisten Greg Tate. Etter en tung periode, brukte Fefer det til inspirasjon og bildet av Tate sto på pianoet da musikken vi blir presentert for blei skrevet.
Fefer, som vi møter både på tenor- og altsaksofon og bassklarinett og som har distinkte stemmer på alle horna, har skrevet ni låter som sørger for at alle fire får vist seg frem individuelt og ikke minst som kollektiv.
Noe er rocka, noe er fritt, noe er melodisk og vakkert, noe er åpent, men alt er høyst personlig og veldig tøft og spennende. Fefer er et usedvanlig spennende bekjentskap og de tre andre retningsgiverne er akkurat det – nok en gang.
Elin Furubotn er en låtskriver, gitarist og formidler som har noe ekte å melde hver gang hun gir lyd fra seg. Denne gangen har hun gått en spennende og annerledes vei.
Elin Furubotn en flott formidler.
Mange av oss har en barndom der rim, regler, sanger og vers har fulgt oss og ofte er de arva i ett og gjerne flere ledd i familien. Elin Furubotn fra Stavanger er avgjort ikke noe unntak. I motsetning til de fleste har hun derimot evnen til å gjøre noe med det og her foreligger et strålende eksempel på hva en kunstner med kvalitet kan få ut av det.
Tidligere har det i svært stor grad vært Furubotns eget materiale som har preget hennes åtte utgivelser. Denne gange er det altså arva etter mormor og rim og regler hun lærte av henne som har fenget henne. Noen, spesielt “Ride, ride ranke”, er godt kjent over hele landet og i mange generasjoner, mens de fleste andre tror jeg kun har ganske så lokal rogalandsk tilknytning.
Det gjør absolutt ingenting fordi Furubotn, som har satt nye melodier til alle disse rima og reglene og det utmerkede bandet hun har samla for anledninga gjør en framifrå jobb med å ta med dette tidløse materialet inn i vår tid med et tonespråk som henter inspirasjon fra en rekke verdenshjørner.
Det sier seg nesten sjøl når kremlaget består av Sigbjørn Apeland, Tuva Færden, Daniel Herskedal, Sverre Indris Joner – som også har arrangert og produsert, Morten Michelsen og Javid Afsari Rad, at det har blitt en bortimot grenseløs tilnærming til dette stoffet som det er så viktig både å ta vare på og videreføre.
Elin Furubotn er enkelt og greit en viktig og dyktig kulturformidler.
Elin Furubotn «Resirkulerte rim og regler» Furubotn Music/Musikkoperatørene
Den svenske saksofonisten, og pastoren, Andreas W. Andersson har skrevet vakker musikk til tekster av lyrikerne Adrian Plass og Ian Adams.
Andreas W Andersson byr på noe vakkert og inderlig.
Med utgangspunkt i de sakrale diktene til de engelske poetene Plass og Adams har pastor og jazzmusiker Andersson kombinert sine pasjoner på et inderlig vis. De sju diktene, med titler som “Absolution” og “I Watch”, og “Dance” som er instrumental, har definitivt en religiøs både over- og undertone, men kan avgjort nytes av folk med andre innfallsvinkler til livet også.
Andersson er en melodiker og lyriker og hele hans kompositoriske univers i forbindelse med “To Become” befinner seg i et vakkert ballade/mediumtempo-leie der flott bruk av dynamikk er med å løfte tekstene dit de skal.
Andersson er også en fin saksofonist, på både tenor og sopran, i Tore Brunborg-gata – et solid kompliment i mi bok. Dessuten har han med seg et særdeles empatisk lag med Anna Weister Andersson – ser ikke bort fra at vi snakker om nært slektskap her – på vokal, Mattias Hjorth på bass, Maggi Olin på tangenter, Kristoffer Rostedt på trommer og Almaz Yebio på vokal.
Neddempa, reflekterende, varmt og empatisk er assosiasjoner som renner meg i hu mens jeg hører på “To Become”. Det holder lenge det.
Vokalisten og låtskriveren Therese Ulvan har kalt den nye skiva si “I Am”. Det kan meldes at hun er på et flott sted.
Therese Ulvan har noe heftig å melde.
Therese Ulvan (43) fra Hitra på Trøndelagskysten, er bosatt i Trondheim. Hun har studert i Leeds, på Paul McCartney- akademiet og i Los Angeles. Med “I Am” gir hun oss sitt fjerde visittkort og det groover noe vederstyggelig i det funky landskapet fra start til mål.
Ulvan har skrevet all tekst og musikk og på sett og vis er det hele en slags tilstandsrapport – hvor hun er i livet både som musiker, menneske og mor. Ganske mye forteller meg altså at der er det ganske godt å være.
Hun tar blant annet et “oppgjør” med overfladiske verdier, bruk- og kast-mentalitet forsterka av sosiale medier og hvordan den mellom-menneskelige kontakten blir svekka av asosiale medier. Det gjør hun med ei sterk og tydelig og ikke minst groovy stemme som bærer tekstene på et herlig vis.
Ulvan har tatt turen til Sverige for å samarbeide med den svensk-portugisiske funkgitaristen Paulo Mendonca og hans svært så heftige venner. De har så avgjort funnet hverandre i et et tøft og livsbejaende landskap med masse funk, singer/songwriter-tradisjonen, rock og soul i seg, men også med jazzspor i krokene.
Therese Ulvan fortjener mye mer oppmerksomhet enn det som har blitt henne til del så langt. “I Am” er det best tenkelige beviset på det.
De to norske selskapene Losen og AMP sørger for at vi får musikalsk påfyll fra en rekke steder vi ellers hadde hatt liten sjanse for å oppdage. Emiliano D´Auria og hans kvartett med den fremragende trompeteren Luca Aquino som gjest er et strålende eksempel på det.
Emiliano D´Auria med sitt strående band og med med Luca Aquino som gjest.
Trompeteren og flygelhornisten Luca Aquino, som også spiller trombone, kjenner jeg til fra flere tidligere møter. Det er på ingen måte overraskende at D´Auria, og mange andre, gjerne vil ha en av Europas aller fremste messingblåsere med seg på sine musikalske ekskursjoner.
Tangentisten, på både akustiske og elektriske utgaver av slaget, Emiliano D´Auria (48), gitaristen Giacomo Ancillotto, trommeslageren Ermanno Baron og bassisten Dario Miranda er derimot totalt nye bekjentskaper for meg og det tar kun kort tid å slå at Losen-sjef Odd Gjelsnes nok en gang har hatt nese for god musikk og særdeles dyktige musikanter.
D´Auria har skrevet all musikken og de godt og vel 45 minuttene byr på et originalt melodisk univers med konstant søken etter det vakre. D´Auria inviterer til at at man skal ta seg god tid, la ideene få tid til å utvikle seg og ved god hjelp av dynamiske virkemidler sørge for at vi på den andre sida får muligheten til å senke oss ned i de i ni landskapene.
De fem musikerne holder skyhøy standard og stortrives åpenbart sammen i denne varme og inderlige kohorten. Det anbefales absolutt å avlegge denne kohorten og denne musikken et besøk.
