Volda og Norge har fått ei ny stemme som med debuten sin viser oss at hun har kommet for å fortelle oss noe unikt i en rekke grenseland. Navnet er Birte Slettevoll.

Når broren din heter Erlend Slettevoll og er en av kongerikets aller mest lovende jazzpianister og søskenbarnet ditt reagerer hvis noen sier Beate Slettevoll Lech eller Beady Belle til henne, så sier det seg nesten sjøl at de musikalske genene har gode vekstvilkår i familien til Birte Slettevoll (28).

Det ferskeste skuddet på Slettevoll-stammen har studert jazzsang på Musikkhøgskolen og sunget i blant annet det spennende vokalensemblet Oslo 14. Nå tar hun altså steget lengst frem på scena og det tar svært kort tid å skjønne ut hun har noe der å gjøre.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Slettevoll, som synger eller resiterer på uforfalska Volda-dialekt, har skrevet alle tekster og all musikk. Hennes håndskrevne tekster er også å finne på innsida av dobbelt- LP-en. For å være helt korrekt så strekker musikken seg over tre sider – den fjerde sida er et kunstneriske bidrag av Frida Engeset Løfoll.

Slettevoll uttrykker seg og synger på et vis som gjør at jeg tror på henne fra første runde. Hun forteller historier, nesten som små noveller og hun har evnen til å trollbinde. Tekstuniverset hennes befinner seg et godt stykke bortenfor popens a4-standard og når så melodiene, med et personlig pop-utgangspunkt som krydres med impulser fra både jazz, visesjangeren og rock, også er av det unike slaget, så blir det et høyst personlig spennende første visittkort fra Slettevoll.

Slettevoll spiller også piano i tillegg til å synge. Når hun så har invitert med seg Henriette Eilertsen på fløyter, Nora Hannisdal på valthorn, Kai von der Lippe på på synther og elpiano, Adrian Myhr på basser, Helga Myhr på hardingfele, Torstein Slåen på strømgitar, Øystein Aarnes Vik på trommer og perkusjon og Ola Øverby på sag – noen av våre aller mest spennende unge jazzmusikere blant annet – så mer enn antyder det at dette ikke er en debut vi får oppleve hver dag.

Birte Slettevoll har med sin flotte “dobbelt-LP” gitt beskjed om at hun allerede har mye å melde og at det helt sikkert kommer mye spennende derfra i åra som kommer også.

Den sør-koreanske vokalisten Song Yi Jeon og den brasilianske gitaristen Vinicius Gomes hilser oss for første gang med et originalt og spennende repertoar med brasilianske over- og undertoner.

Det er sjølsagt et stort privilegium å bli fora med musikk fra de fleste verdenshjørner ukentlig. Det betyr igjen at det dukker opp artister jeg aldri verken har hørt eller hørt om tidligere. Jeon og Gomes hører hjemme i den kategorien.

Jeon (38), med studier på Berklee bak seg, er bosatt i Sveits og det var også der hun møtte Gomes, som er bosatt i jazzens hovedstad, New York. Kjemien var umiddelbar og ønsket å samarbeide videre mot et album vokste raskt frem.

Med et repertoar bestående i stor grad av komposisjoner av begge to, pluss blant annet Keith Jarretts “Prism” og Jimmy Rowles-klassikeren “The Peacocks”, som her heter “A Timeless Place” med tekst av den engelske vokalsjerna Norma Winstone, blir vi invitert inn i et vakkert, melodiøst landskap med et brasiliansk musikalsk fundament.

Jeon synger stort sett ordløst, men også på et perfekt engelsk og Gomes spiller med ett elektrisk unntak, akustisk gitar.

De to fører eleverte samtaler på et usedvanlig høyt nivå. Empatien strømmer ut gjennom høyttalerne og de to utfordrer både hverandre og oss på et strålende vis.

Jeg har altså ikke hørt om verken Song Yi Jeon eller Vinicius Gomes før. Jeg lover å følge nøye med på hva de bringer til torgs fra nå av.

Fiolinisten og komponisten Inger Hannisdal platedebuterer under eget navn  med et unikt og djupt personlig uttrykk.

Gjennom sin store interesse for arabisk musikk og mange års studier på universitetsnivå i Libanon, har Inger Hannisdal (31) tilegna seg en innsikt i det spennende tonespråket fra dalstrøka i Midt-Østen som er sjelden. Når hun så har den norske folkemusikken i ryggmargen og kombinerer det med impulser fra både jazz og samtidsmusikk, så er det lett å legge sammen at denne debuten har blitt noe helt for seg sjøl.

Med sin debut forteller hun oss umiddelbart at hun både vil og kan gå sine egne veier. De seineste åra har det kommet en rekke felespillere med tradisjonsmusikk som fundament som har staka ut egen kurs og Hannisdal føyer seg elegant inn i den rekka.

Her er det kvarttone-universet som blir avlagt et vakkert besøk og på et fascinerende, skakt og annerledes vis der mikrotonalitet og uvante rytmiske vrier spiller sentrale roller, bergtar Hannisdal & Co meg fra første strøk.

Bandet er av det empatiske og håndplukka slaget som har forstått Hannisdals intensjoner til fulle. Trommeslageren Michaela Antalová, fra Slovakia, men bosatt i Norge, trekkspillvirtuos Frode Haltli, den marokkanske altsaksofonisten og perkusjonisten Khalid Laaouam og bassisten Adrian Myhr utgjør en strålende kohort og er så avgjort med på å løfte frem Inger Hannisdals musikalske og kulturelle visjoner. Saker!

Charles Lloyd er en av de aller største nålevende jazzmusikerne. Med denne trippel-utgivelsen med tre forskjellige trioer forteller han oss at han fortsatt er i sin fulle kreative kraft.

Helt siden 60-tallet har alt- og tenorsaksofonisten, fløytisten, bandlederen og visjonæren Charles Lloyd (84) vært en musikalsk veiviser av sjeldent kaliber. Musikken hans har alltid vært unik og hans evne til å oppdage nye, store talenter og løfte dem frem har vært av samme klasse.

Da han stod på scena i Molde Kino i 1966 var det sammen med de totalt ukjente unggutta Jack DeJohnette på trommer og Keith Jarrett på piano og da han etter noen år i indre eksil blei lokka tilbake til aktiv musisering på 90-tallet, så var det den lille giganten Michel Petrucciani som var ansvarlig for det.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Siden den gang har Lloyd vært svært aktiv både i platestudio og på veien og i løpet av fjoråret viste han oss tre flotte sider av seg sjøl – sjølsagt sammen med tre forskjellige trioer.

I Molde i fjor sommer møtte Lloyd oss med en kvartett med blant andre maestro Bill Frisell på gitar. Han er også en viktig bestanddel av trioen sammen med sin mer eller mindre faste bassist Thomas Morgan. Tre Lloyd-låter, Billy Strayhorns “Blood Count” og latinballaden “Ay Amor” innspilt live i Elizabeth Huth Coates Chapel – derav tittelen – i San Antonio i Texas, gir oss rundt 40 minutter med intim balladekunst slik bare de aller fremste kan frembringe.

“Alle” vil sjølsagt spille med Lloyd og han er åpenbart ikke vanskelig å be sjøl heller. Han vil utfordre og den ustanselig nysgjerrige Lloyd vil også utfordres.

Han benytta blant annet nedstenginga under pandemien til en konsert i sitt eget nabolag, nemlig i Lobero Theatre i Santa Barbara i California. Med seg til å tolke fire originalkomposisjoner hadde han to fremragende jazzsønner, pianisten Gerald Clayton – sønn av bassisten John Clayton, og gitaristen Anthony Wilson – sønn av storbandlederen Gerald Wilson, og nok en gang er det kammerjazz i et neddempa leie, men helt forskjellig fra Frisell/Morgan-konserten vi får høre. Piano i stedet for bass sørger jo for et helt annet uttrykk, men minst like spennende.

Trippelfesten blir avslutta med en helt annen trio og helt annet musikalsk univers. Den indiske mestertablaisten, perkusjonisten og vokalisten Zakir Hussain og den nye store gitarstjerna Julian Lage, dykker ned i et repertoar som består av både Hussain- og Lloyd-komposisjoner.

Innspillinga er gjort under Healdsburg Jazz Festival i California og er av Hussain-årsaker mye mer eksotisk enn de to andre. Lloyd spiller også det balkanske klarinett-liknende instrumentet tárogató og marakas og Lage forteller oss ustanselig hvorfor han er på vei til gitartoppen med sin vakre og høyst personlige tone.

Charles Lloyd har med disse tre triobudskapene nok en gang bekrefta at han er en visjonær og ei høyst personlig stemme med masse energi og store doser livsbejaenhet og personlighet. Charles Lloyd er en gigant.

PS Strålende coverheftetekster unnfanga av den langt framskredne engelske jazzjournalisten Stuart Nicholson, skader heller ikke.

Kan kammerjazzuniverset til Terje Gewelt, John Surman og Erlend Slettevoll trå feil? Det er nok kanskje mulig, men de gjør det i alle fall ikke på cd-debuten “Dusk Till Dawn”. Svært langt i fra faktisk.

Bassøren Terje Gewelt (62) har vært ei viktig og flott stemme i norsk jazzliv i mange tiår. Nesten uansett sjanger har Gewelt, både på den store akustiske fela eller på elbass, vist en tilstedeværelse og en smakssans som har løfta alle konstellasjoner han har vært en del av, det være seg sammen med Karin Krog, Billy Cobham, Tommy Smith eller med Egil Kapstad.

Gewelt, opprinnelig fra Larvik, har etter mange år i Oslo slått seg ned i Hallingdalen. Om det er for å finne den store ro som hovedstaden ikke så ofte byr på, vet jeg ikke. Hvis dette musikalske møtet er en indikasjon på at han har foretrukket mer landlige omgivelser, så er det i alle fall et svært vellykka valg.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Gewelt har skrevet 11 låter som alle har henta inspirasjon fra timene mellom solnedgang og soloppgang. Timene da roen senker seg og tankene kan gis ekstra luft. Og du verden for noen fine utgangspunkt for tankeflukt Gewelt har skapt.

Sammen med Voldas store pianosønn Erlend Slettevoll, som også fargelegger med ymse elektriske tangentinstrumenter her, og en av de mest særprega sopransaksofonistene på Tellus, John Surman, som også spiller bassklarinett og såkalt bass recorder her, har Gewelt skapt unike stemninger i dette trommeløse universet.

Her møtes tre instrumentalister av meget høy byrd og med enorme lytte-egenskaper. Det har ført til vakker, søkende og inderlig kammerjazz som det bare er å flyte med i og drømme seg bort med.

John Bailey er en svært erfaren og veldig dyktig trompeter som likevel er et nytt navn for meg. Det var avgjort på tide at våre veier krysset hverandre.

Det å kalle New York-trompeteren, flygelhornisten og pedagogen John Bailey ukjent, vil nok i musikerkretser i alle fall bli smilt litt av. Bailey (54) starta nemlig karriere si som tenåring i storbandet til sjølvaste Buddy Rich. Etter mange år hos trommelegenden, fulgte en laaang periode i storbandet til Ray Charles også. Som om ikke det skulle være nok så har latininspirert musikk med Ray Baretto og Arturo O´Farrill også vært en viktig del av hverdagen til trompeteren med den vakre, varme og fyldige tonen.

Bailey har altså vært en ytterst ettertrakta sidemann. Det har sikkert vært en medvirkende årsak til at han har vært beskjeden med å fronte seg sjøl. Han venta til 2018 med å debutere under eget navn. To år seinere kom oppfølgeren og “Time Bandits” er altså tredje hjul på vogna.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I løpet av tre dager i januar og februar i fjor inntok Bailey et av jazzens “helligste” studioer, Van Gelder Studio i Englewood Cliffs i New Jersey, der mye av Blue Note-innspillingene og John Coltranes “A Love Supreme” blei gjort.

Sammen med en supertrio bestående av George Cables på piano, Scott Colley på bass og Victor Lewis på trommer – sistnevnte har vært med alle de tre Bailey-skivene, serveres det rett frem hardtswingende musikk med røtter i bebop og verdige etterfølgere.

Låtene er stort sett Bailey-originaler krydra med blant andre Beatles-låta “She´s Leaving Home” og standardperla “Long Ago and Far Away”. Ei av låtene er en hyllest til Thad Jones og det mer enn antyder i hvilket landskap vi befinner oss.

John Bailey er sikkert en framifrå ensemblemusiker, men her viser han oss hvilken utsøkt og smakfull solist han er også.

Det tok si tid før John Bailey valgte å vise seg fram som sjef. Det var avgjort på høy tid.

PS Siden denne innspillinga blei gjort for et år siden har trommeslager Victor Lewis blitt så sjuk at han ikke kan spille lenger. Trygdeordningene over there er ikke som her hjemme og for kort tid siden så jeg at musikerkolleger gikk ut for å samle inn penger slik at Lewis kunne få behandling. Det er å håpe at den usedvanlige musikanten får den hjelpa han trenger.

Da Katarina Barruk debuterte med «Báruos» i 2015, var det åpenbart at vi hadde med ei helt spesiell stemme å gjøre. Her kommer endelig all den bekreftelse vi kan ønske oss.

Katarina Barruk (28) kommer fra nord-Sverige og er bosatt i Oslo. Med sin umesamiske – hun synger på det utrydningstruede språket som få snakker – bakgrunn, tar hun oss med inn i et univers som er både fremmed, spennende og ikke minst veldig fascinerende.

Noe forteller meg at jeg ikke er den eneste som ikke skjønner umesamisk, men tekstene er oversatt til engelsk i coverheftet og mye av det Barruk synger/joiker om dreier seg om å være til stede akkurat nå før det er for seint og å ta vare på den kulturen som er så trua. Det gjør hun på et ekte, personlig og inderlig vis som gjør at hun snakker til meg og at jeg tror på henne. Det hun formidler er viktig for henne – og for mange andre.

Når hun så har fått med seg et nord-norsk kremlag med blant andre Eirik Fjelde og Christo Stangness, som også har vært med å produsere, så har denne etterlengta oppfølgeren blitt akkurat så flott, sterk og unik som vi hadde lov å håpe på.

Er det pop, rock, jazz, verdensmusikk eller noe helt annet vi blir servert? Vanskelig å si – viktig er det heller ikke. Det er enkelt og greit Katarina Barruks univers – det holder lenge det.

Da Bangkok Lingo kom med debuten sin for fire år siden, skrev jeg at framtida var her. Når de har kalt oppfølgeren “Tomorrow´s Finally Here”. Det er bare å istemme.

Det var noe friskt og nytt over Bangkok Lingo da de inntok scena og viste seg fram i 2019. Med en heftig pandemi i perioden etter, har det akkordfrie universet likevel tatt nye steg og våren 2021 gikk de i studio i Bergen i forbindelse med en konsert under Nattjazz.

Som på første runde så består bandet fortsatt av perkusjonist Ivar Myrset Asheim, trommeslager Henrik Håland, bassist Olav Imerslund, trompeter Lyder Øvreås Røed, som også spiller flygelhorn og gitar på et par spor, og tenorsaksofonist Lauritz Skeidsvoll som også dobler på sopran- og barytonsaksofon på et par av låtene. På grunn av pandemien kunne ikke Myrset Asheim forlate sin nåværende hjemby København da innspillinga og konserten skulle gå av stabelen, men Snorre Bjerck steppa inn på kort varsel og har gjort en framifrå perkejobb.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Lagoppstillinga forteller oss at vi har med noen av den oppvoksende jazzslekts fremste menn å gjøre. Håland og Øvreås Røed har delt broderlig på skrivejobben og de har åpenbart mange av de samme idealene felles. Her det spor av både 60-talls jazz, swing og særs groooovete verdensmusikk. Til sammen har det blitt en gumbo Bangkok Lingo er helt aleine om.

Noe av musikken er nedpå og søkende, mens noe, blant annet avslutningssporet “Milk and Blood” tar av slik at det kan være vanskelig å holde seg sittende. Tøft og originalt er det hele veien – Bangkok Lingo har tatt flotte steg siden debuten og er garantert et band som har mye å by på live.

Siskin Quartet består av musikere fra England, Finland, Skottland og Sverige bosatt både i Norge og Sverige. Det har det blitt herlig og livsbejaende musikk av.

Siskin Quartet består av to duoer som har blitt mye mer enn summen av to pluss to. Fra Sverige kommer den engelske felespilleren Bridget Marsden og trekkspilleren Leif Ottosson, mens Harald og Sonja er representert med finske Juhani Silvola på akustiske og elektriske gitarer og skotske Sarah-Jane Summers på fele – begge bosatt under samme tak på Nesodden ved Oslo.

Folkemusikk fra deres respektive tradisjoner er utgangspunktet for de originale komposisjonene Alle har skrevet musikk for kvartetten og det har ført til et høyst personlig utgangspunkt og uttrykk med den unike besetninga.

Som trekkfuglene så har jo tre av de fire musikerne slått seg ned i nye land og fuglene og deres evne til å flytte på seg og tilpasse seg har vært til stor inspirasjon for fremveksten av musikken.

Vi har med fire langt framskredne individualister å gjøre som åpenbart stortrives sammen og som har skapt en kohort av sjelden kvalitet. Møtet mellom heftig elgitar, feler og trekkspill er bare et eksempel på det.

Siskin Quartet har så avgjort tatt vare på folkemusikktradisjonen – eller rettere sagt tradisjonene – men samtidig har de også åpna opp nye og spennende dører. Tøffe saker!

Jeg har aldri hørt om bassisten, komponisten og bandlederen Timothy Norton før. Ikke så rart kanskje: “Visions of Phaedrus” er nemlig hans debut under eget navn.

De seineste ti åra har Timothy Norton hatt New York som sin base og hatt kjente klubber som Smalls, The Jazz Standard og Zinc Bar som sitt arbeidssted. Som oftest har det vært som sidemann, men nå har han altså tatt steget helt fram sjøl. Der har han avgjort noe å vise frem.

Sju av de åtte låtene kommer fra Nortons penn og at han er en melodiker av rang med røtter i det amerikanske og akustiske 60-tallet, er det ikke mye tvil om. Sjøl om musikken er av det tidløse slaget, så får jeg en følelse av at røttene går tilbake til Art Blakey og hans Messengers-filosofi. I mi bok er det ment som et stort kompliment.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Det swinger og groover i alle slags tempi underveis og siden tittelen på skiva henspeiler på Platons samtaler, så er det nærliggende å videreføre det til samtalene Norton fører med sine medsammensvorne her. Norton har innkalt noen av sine beste venner fra både studietida og fra årene i New York til tjeneste her og det er utvilsomt store doser med musikalsk og personlig kjemi ute og går her.

Trommeslageren Kush Abadey, trompeteren Josh Evans, pianisten Randy Ingram – som har vært i Norge nylig med Bjørn Vidar Solli, gitaristen Leandro Pellegrino og saksofonisten Jerome Sabbagh – noen av New York-jazzens aller beste, “unge” stemmer – utgjør en flott kohort for å presentere Timothy Norton og hans musikk.