Jeg har aldri hørt om bassisten, komponisten og bandlederen Timothy Norton før. Ikke så rart kanskje: “Visions of Phaedrus” er nemlig hans debut under eget navn.

De seineste ti åra har Timothy Norton hatt New York som sin base og hatt kjente klubber som Smalls, The Jazz Standard og Zinc Bar som sitt arbeidssted. Som oftest har det vært som sidemann, men nå har han altså tatt steget helt fram sjøl. Der har han avgjort noe å vise frem.

Sju av de åtte låtene kommer fra Nortons penn og at han er en melodiker av rang med røtter i det amerikanske og akustiske 60-tallet, er det ikke mye tvil om. Sjøl om musikken er av det tidløse slaget, så får jeg en følelse av at røttene går tilbake til Art Blakey og hans Messengers-filosofi. I mi bok er det ment som et stort kompliment.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Det swinger og groover i alle slags tempi underveis og siden tittelen på skiva henspeiler på Platons samtaler, så er det nærliggende å videreføre det til samtalene Norton fører med sine medsammensvorne her. Norton har innkalt noen av sine beste venner fra både studietida og fra årene i New York til tjeneste her og det er utvilsomt store doser med musikalsk og personlig kjemi ute og går her.

Trommeslageren Kush Abadey, trompeteren Josh Evans, pianisten Randy Ingram – som har vært i Norge nylig med Bjørn Vidar Solli, gitaristen Leandro Pellegrino og saksofonisten Jerome Sabbagh – noen av New York-jazzens aller beste, “unge” stemmer – utgjør en flott kohort for å presentere Timothy Norton og hans musikk.