Ruth Wilhelmine Meyer har jeg hatt gleden av å møte i en rekke
settinger de seineste åra. Her står hun frem mutters aleine og hun
forteller oss at hun er og har ei stemme som er så personlig og sterk
at jeg nesten blir slått i bakken.
Jeg har en bekjennelsessynd å komme med: jeg kom ganske seint inn i
Ruth Wilhelmine Meyers lydunivers og kunstnerskap. De seineste åra har
jeg heldigvis skjerpa meg og fått med meg både Akku 5, Vox Humana og
“Klangbiotoper”. Med dette i bakhodet var det med stor spenning og ditto
forventning jeg satte på hennes solo-ekskursjon “One Voices”. Og du
verden for en utflukt vi blir tatt med på!
Unikt
Det kommer for så vidt ikke som noen bombe at Meyer er en
stemmekunstner med unike kvaliteter, men her tar hun oss med til
steder vi ikke ante fantes og som gjør at jeg blir sittende ytterst på
stolsetet for å forsikre meg om at jeg ikke går glipp av det aller
minste for her skjer det mye – veldig mye.
Som Sidsel Endresen, som jeg tipper Meyer har hørt et kvarter eller to
på, så har Meyer skapt sitt eget språk og sitt eget univers. Musikken
har blitt spilt inn først i studio for deretter til en viss grad bli
krydra med pålegg gjort med den eventyrlige cirka 20 sekunders
etterklangen i Emanuel Vigeland mausoleumet. Meyer spiller på og
utfordrer seg sjøl, og oss, på et vis som hun er helt aleine om og som
sørger for at hun befester sin posisjon som en ledende formidler i et
sjangersprengende landskap. Dette er fritt, det er åpent, det er
søkende og det er musikk som ikke kan sammenliknes med noen andres.
Når så vinyl-utgava i alle fall er utstyrt med interessante tekster
skrivet av de kloke hodene Steffen Schorn, som også har vært
medprodusent, Nils Henrik Asheim og Ljubisa Tosic, samt en inngående
beskrivelse av hvert enkelt spor og en rekke andre interessante
oppslysninger som gjør innsikten til musikken mer transparent, så har
dette blitt nok en åpenbaring og innføring i Ruth Wilhelmine Meyers
univers som bil bli stående – lenge!