Det er snart fire år siden Daniel Herskedal tok oss med inn i sitt vinterparadis. Der trivdes han åpenbart så godt at han ville ta oss med dit en gang til.
Daniel Herskedal i et landskap han stortrives i. Foto: Knut Åserud
Utstyrt med sin kjære tuba, lillebroren basstrompeten og masse opptaksutstyr tok Herskedal turen til ei hytte på snaufjellet ved Røros et par ukers tid vinteren 2020. Der fant han åpenbart den store ro, musikken kom til han og kun akkompagnert av noen rein og enda færre reingjetere, blei innspillinga som førte til «Call For Winter» til.
Via sitt velrennomerte engelske plateselskap Edition Records har Herskedal og musikken hans nådd ut til et svært stort publikum verden rundt. Akkurat nå har han lagt bak seg en soloturné i Tyskland for fulle hus og til stor jubel og hva passer vel da bedre enn en oppfølger til «Call For Winter»?
Til fjells igjen
Herskedal har fulgt suksessoppskriften fra 2020 og i månedsskiftet januar/februar i år var ei hytte på fjellet i nærheten av Røros åstedet for «Call For Winter II: Resonance».
Denne gangen greide enmannsbandet seg med ei uke. Han hadde vel lært mye av førsterunden og du verden for en oppfølger det har blitt.
De elleve melodiene er så uendelig vakre og luftige og tar oss med inn på vidda på et inderlig, ettertenksomt og ikke minst fredfylt vis. Herskedal har benytta seg av ymse tekniske hjelpemidler som har gjort at han har kunnet legge lag på lag når han har ønska det, men aldri slik at lydbildet blir overlessa. Less is more er et mye brukt uttrykk i musikk og kunst og Herskedal har så avgjort skjønt hva det innebærer.
Den store ro
Daniel Herskedal har kommet dit i livet og karriera at han ikke trenger å bevise noe som helst. Han gir seg sjøl og oss god tid til å synke ned i disse vakre landskapene og i ei tid med mer uro, frykt og krig rundt oss enn de fleste av oss noensinne har opplevd, så gjør denne musikken oss uendelig godt.
Daniel Herskedal «Call for Winter II: Resonance» Edition Records/Border Music
Gitaristen Johan Tobias Bergstrøm kjenner jeg fra Django-bandet Touché Monet. Nå har han utvida paletten betraktelig og det på et spennende vis.
Johan Tobias Bergstrøm har skapt et eget lite univers.
Sjøl om Johan Tobias Bergstrøm (36) har vært hjertelig til stede i det norske musikklandskapet i noen år allerede, så har han ikke fått den store oppmerksomheten og det store gjennombruddet. Årsakene kan sikkert være mange – en er nok at stringswing aldri får de store medieoppslagene og de fete jobbene verken på klubber eller festivaler. De gitaristiske kvalitetene til Bergstrøm står det i alle fall ikke på.
Denne gangen møter vi en debuterende Bergstrøm under eget navn i en ny versjon der han med åtte nye egne låter viser en bredde i sin innfallsvinkel til sitt musikalske univers han ikke har vært i nærheten av tidligere.
Bergstrøm, som fortsatt spiller utelukkende akustisk gitar, har på ingen måte glemt sin Django-inspirasjon. Etter at han i 2020 fikk en eksklusiv jobb å få spille for de norske og jordanske kongefamiliene under et besøk i Jordan, blei han fascinert av arabisk musikk og ikke minst gitarens arabiske bror, oud.
Bergstrøm tok deretter timer med den kjente oudisten Ahmad Al-Khatib i Göteborg. I tillegg er Bergstrøm sterkt opptatt av afrikansk musikk – ikke minst Richard Bonas moderne utgave. På toppen av dette har han tatt timer i Irish jig hos den engelske gitaristen Remi Harris.
De som tror at denne miksen har ført til noe helt eget, har helt rett. Totalt unikt og sjølsagt veldig personlig har det blitt.
Flott kohort
Når så Bergstrøm har satt sammen en empatisk og herlig kohort betsående av den smakfulle perkusjonisten Thomas Antonio Debelian, bassisten Håkon Huldt-Nystrøm – for et driv og intensitet det er i spillet hans og den framifrå fiolinisten Jørgen Krøger Mathisen, så har dette blitt en flott, varm og annerledes tilstandsrapport fra Johan Tobias Bergstrøm – en musiker som fortjener mye mer oppmerksomhet enn det som har blitt han til del foreløpig.
PS Krøger Mathisens Tanta til Beate-sitat tolker jeg som en flott liten hyllest til Lillebjørn. Han smiler garantert sitt lune smil der oppe eller der borte.
Johan Tobias Bergstrøm «Nova» Losen Records/MusikkLosen
Fire dager før Lillebjørn Nilsen gikk bort sang han “God natt Oslo” sammen med Kari Svendsen. Den nydelige og sterke versjonen avslutter et fantastisk møte med et av de ekteste menneskene jeg vet om – Kari Svendsen.
Du verden så godt det er at Kari Svendsen finnes.
Alle som har møtt Kari Svendsen på et eller annet vis bare vet det: det du møter og/eller hører er så ekte og usminka som vel tenkelig. Den dama har enkelt og greit ikke evnen til å gjøre seg til eller til å pakke noe som helst inn i bomull. I en verden full av influensere og mennesker og artister som gjør hva som helst for å få oppmerksomhet, så gjør det så inderlig godt at Kari Svendsen finnes. Det har hun for så vidt alltid gjort, men aktiviteten har i stor grad vært forbundet med ekte møter med publikum – det er der hun trives aller best med banjoen sin. Det har ført til at studiobesøka har vært av det sjeldne slaget – forrige solo-plate kom i 1991!
Gode venner
Svendsens gode venner Marianne Berg og Rolf-Erik Nystrøm mente at det var på høy tid at Svendsen – hun heter det blant venner – gjorde et nytt studiobesøk og heldigvis lot hun seg overtale. Forholda blei lagt til rette, Svendsen følte seg komfortabel og trivdes åpenbart og Rolf-Erik Nystrøm har produsert og arrangert musikken på et fantastisk vis. Det har ført til at vi får møte Svendsen på et nytt, men samtidig usedvanlig troverdig vis i et repertoar vi kjenner henne godt igjen i.
Nye innfallsvinkler
Sjølsagt kunne Svendsen gått i studio og spilt inn “Bare døtt på”, “Å den som var en løvetann” og “Far har fortalt” og mange av de andre visene vi kjenner henne fra på “gamlemåten”, men det syntes verken hun eller Nystrøm noe særlig om – heldigvis. I den forbilledlige omslagshefte-teksten skriver Nystrøm om hvordan han har gått til verket låt for låt og “samtidsmusikeren” Nystrøm har brukt sitt store arsenal av innfallsvinkler til å gi låter som har utspring fra 1800-tallet, via revyviser fra forrige århundre og frem til Lillebjørns “Tanta til Beate”, med et gitarspill av Knut Reiersrud som verken Django eller Lillebjørn hadde drømt om, for så å avslutte med “God natt Oslo” på et vis som fikk tårene til å renne i strie strømmer her i heimen. Alle melodiene har fått ny innpakning, men med full respekt for utgangspunktet og arrangementene løfter samtidg frem Svendsen på et nydelig vis o.
Det siste møtet
Nystrøm tenkte på en rusletur i Oslos gater en mørk januardag i år at det hadde vært fantastisk å få med seg Lillebjørn, som Svendsen hadde vært gift med og som hun var god venn med hele livet, på plata på et eller annet vis. Svendsen syntes om tanken og Lillebjørn sa ja med en gang sjøl om han var sterkt redusert.
Det endte med at Svendsen og Nystrøm tok med seg det nye lydsporet til “God natt Oslo” hjem til Lillebjørn. Han likte det sjøl om Nystrøm hadde fjerna en akkord før hvert refreng. Rådhusklokkene er også med – de samme klokkene som spilte “God natt Oslo” ei hel uke før Lillebjørn blei sendt videre.
Uoppfordra synger Lillebjørn sammen med Svendsen på refrenget – det aller siste den store Lillebjørn noen gang sang. Så uendelig vakkert, sterkt, så flott og de som sitter igjen uberørt etter denne opplevelsen, må nesten søke hjelp hos folk med lang utdannelse i slikt.
-Takk for den vuggesangen, Kari sier Lillebjørn helt til slutt og Svendsen svarer og ler:-Tusen takk, kjære Lillebjørn. De lille dialogen kommer jeg aldri til å glemme. Aldri.
Bare én Svendsen
Det gjør nok en gang et sterkt inntrykk å møte Kari Svendsen – et menneske og en artist jeg tror på. Hun vet hvor hun kommer fra og hun vet hvem hun er. Dere får ta meg for den jeg er, høres det det ut som hun sier. Det gjør jeg mer enn gjerne – ekthet, inderlighet og skikkelighet vil alltid være hedersord i mi bok og Kari Svendsen har alt dette.
Tusen takk for dere, både Lillebjørn og Kari. Dere har skrevet ei ny side i minneboka mi.
Kari Svendsen «Kari Svendsen speasial!» C+C Records/norskealbumklassikere.no
Delfeayo Marsalis er ikke den mest kjente av Marsalis-brødrene, men ganske sikkert den som har tatt vare på New Orleans-arva best av alle sammen. Her inviterer han til en heidundrendes NO-fest som det swinger noe kraftig av.
Delfeayo Marsalis med sitt strålende storband. Foto: Steve Rapport/Offbeat Magazine
Er det noen som tilhører musikkaristokratiet i New Orleans så må det vel være familien Marsalis. Pater familias, pianisten Ellis Marsalis, forlot oss for noen får siden. Sønnene, ikke minst sakosofonisten Branford og trompeteren Wynton, er de som har markert seg kraftigst på verdensbasis, mens trombonist Delfeayo og trommeslager Jason i stor grad har holdt seg i hjembyen. Kvaliteten står det ikke på hos de to sistnevnte heller, men de har altså spilt ei betydelig mer beskjeden rolle på den store scena enn de to storebrødrene.
New Orleans har mange tilnavn – Crescent City et ett av dem. Gjennom disse 14 låtene har Delfeayo Marsalis (59), som stifta Uptown Jazz Orchestra i 2007, ønska å løfte frem byen, dens kultur, musikk og historie. For alle som enten har vært der, kan byen på et eller annet vis for eksempel gjennom den strålende tv-serien “Treme”, så skjønner de at Marsalis har makta det på best mulig vis.
Ikke jazz?
Marsalis sier at Uptown Jazz Orchestra ikke er noe tradisjonelt jazz-storband. På sett og vis har han nok rett i det. Det har seg nemlig slik at her får vi servert en framifrå gumbo, som jazz og musikk nok en ingrediens NO har blitt berømt for, som inneholder alt fra funk, rhythm and blues til soul og jazz. Sånn sett har han nok sine ord i behold, men at det er et jazzstorband av høy byrd er det likevel ikke noen tvil om. Du verden som det swinger av det!
Når så Delfeayo har henta inn broder Branford på noen låter, trompeter Kermit Ruffins, trommeslager Herlin Riley og trombonist Maurice “Miracle Meaux” Trosclair som ekstra forsterkninger underveis, så har dette blitt et brygg det går an å hygge seg kraftig med utover høsten når temperaturen synker ned mot null. Her er det nemlig masse varme å hente.
Herlig repertoar
I tillegg til kjente NO-låter som “Sidewalk Sizzle”, “Ooh Poo Pah Doo” og “Basin Street Blues”, så har Marsalis også arrangert standardlåter som “Summertime” og “Exactly Like You” pluss Joe Hendersons “Inner Urge” og Monk-klassikeren “´Round Midnight” til et NO-uttrykk.
Strålende band, flotte solister og vokalisten Tonya Boyd-Cannon som en ekstra attraksjon i tillegg til alle de andre i bandet som også synger når det trengs, gjør at dette virkelig har blitt ei flott juvelsamling av noe av det beste New Orleans har å by på. Det er som kjent ikke reint lite.
Delfeayo Marsalis & Uptown Jazz Orchestra «Crescent City Jewels» Troubadour Jass Records/theujo.com
Saksofonisten og komponisten Ivan Mazuze fra Mosambik, men bosatt i Drammen, har skapt musikk som knytter bånd over kontinenter og kulturer.
Ivan Mazuze har noe livsbejaende og viktig å dele med oss.
Hva som er grunnen til Ivan Mazuze (43) har havna akkurat i Drammen vet jeg ikke, men den nyrenoverte byen ved elva har jo vist seg å være en smeltedigel som har tiltrukket seg mennesker, kulturer og inspirasjon fra de fleste verdenshjørner. Sånn sett passer jo Mazuzue ypperlig inn akkurat der og har åpenbart vært en strålende bidragsyter allerede i flere år. Uten at jeg har full oversikt over Mazuzes gjøren og laden og produksjon, jeg kjenner kun til «Ndzuti» fra 2012 og hans to Losen Records-plater “Moya” og “Ubuntu” og , så vil jeg mene et dette bestillingsverket av Global Oslo Music er det foreløpige høydepunktet i Mazuzes karriere.
I dybden
“Penuka”, som betyr å avdekke, har Mazuze benytta til å forske på hvilken innflytelse arabiske og indiske kulturer har hatt på afrikansk musikk. Handelsveiene har jo strukket seg over hav og kontineter og musikk og kulturer med den.
Dette har Mazuze makta å skape en herlig og annerledes fusjon av. Fremtredende i gumboen er hans mange saksofoner og Mazuze er en meget uttrykksfull sådan. Når han så omgir seg med et knippe utmerkede musikanter med røtter både på Cuba, i Norge og Mali – blant andre Olav Torget, Jørn Øien, Per Mathisen og Raciel Torres – så har det blitt et livsbejaende dokument som er nok en bekreftelse på hvor viktig musikk og kultur er for å knytte mennesker sammen på tvers av det aller meste.
Når så Mazuze også har med en rekke gjesteartister fra India. Pakistan, Marokko, Senegal, Gambia og Zimbabwe, så har det blitt så mangfoldig, varmt og annerledes som man nesten kan høre for seg.. Ivan Mazuze er en strålende og viktig musiker og ikke minst budbringer.
Ivan Mazuze «Penuka» Global Sonics/Musikkoperatørene
