Den unike stemma

Ruth Wilhelmine Meyer har jeg hatt gleden av å møte i en rekke
settinger de seineste åra. Her står hun frem mutters aleine og hun
forteller oss at hun er og har ei stemme som er så personlig og sterk
at jeg nesten blir slått i bakken.

Ruth Wilhelmine Meyer har all grunn til å skue høyt og langt.

Jeg har en bekjennelsessynd å komme med: jeg kom ganske seint inn i
Ruth Wilhelmine Meyers lydunivers og kunstnerskap. De seineste åra har
jeg heldigvis skjerpa meg og fått med meg både Akku 5, Vox Humana og
“Klangbiotoper”. Med dette i bakhodet var det med stor spenning og ditto
forventning jeg satte på hennes solo-ekskursjon “One Voices”. Og du
verden for en utflukt vi blir tatt med på!

Unikt

Det kommer for så vidt ikke som noen bombe at Meyer er en
stemmekunstner med unike kvaliteter, men her tar hun oss med til
steder vi ikke ante fantes og som gjør at jeg blir sittende ytterst på
stolsetet for å forsikre meg om at jeg ikke går glipp av det aller
minste for her skjer det mye – veldig mye.

Som Sidsel Endresen, som jeg tipper Meyer har hørt et kvarter eller to
på, så har Meyer skapt sitt eget språk og sitt eget univers. Musikken
har blitt spilt inn først i studio for deretter til en viss grad bli
krydra med pålegg gjort med den eventyrlige cirka 20 sekunders
etterklangen i Emanuel Vigeland mausoleumet. Meyer spiller på og
utfordrer seg sjøl, og oss, på et vis som hun er helt aleine om og som
sørger for at hun befester sin posisjon som en ledende formidler i et
sjangersprengende landskap. Dette er fritt, det er åpent, det er
søkende og det er musikk som ikke kan sammenliknes med noen andres.

Når så vinyl-utgava i alle fall er utstyrt med interessante tekster
skrivet av de kloke hodene Steffen Schorn, som også har vært
medprodusent, Nils Henrik Asheim og Ljubisa Tosic, samt en inngående
beskrivelse av hvert enkelt spor og en rekke andre interessante
oppslysninger som gjør innsikten til musikken mer transparent, så har
dette blitt nok en åpenbaring og innføring i Ruth Wilhelmine Meyers
univers som bil bli stående – lenge!

Ruth Wilhelmine Meyer
«One Voices»
Simax Classics/Musikkoperatørene

Noe helt for seg sjøl

Tipper det ikke er så mange hender som går i været hvis spørsmålet er
om noen kjenner til Jim Self og John Chiodini. Ikke mine heller. Det
har uansett blitt ei spesiell hyggestund.

John Chiodini og Jim Self har noe høyst personlig gående.

John Chiondini er en gitarist og Jim Self en tubaist og flubist – en
hybrid midt mellom flugelhorn og tuba – som har prega Hollywoods film-
og platestudioer i flere tiår. De har bidratt på tusenvis av filmer,
tv-show og turnert med mange av de store som Frank Sinatra. Natalie
Cole og Peggy Lee. De har spilt inn en rekke plater hver for seg i
forskjellige konstellasjoner i løpet av sine lange karrierer, men
“Feels So Good” er den femte der de deler ansvaret sammen.

Funnet veien over dammen

Til tross for store karrierer i filmens hovedstad og dalstrøka rundt,
så er de altså helt ukjente for de aller, aller fleste av oss på denne
sida av dammen. Heldigvis finnes det såkalte publicity and
marketing-agenter rundt om som sørger for at det glade budskap blir
spredt kloden rundt.

Det har ført til at denne unike duoen med ei instrumentering de
færreste har hørt om eller hørt tidligere, har funnet veien til
postkassa mi – ikke duoen da, men cden i alle fall.

I et repertoar bestående av noen egne låter og kjent materiale som
“Polkadots and Moonbeams”, “You´d Be So Nice to Come Home To”, “Cinema
Paradiso”, Ornette Colemans “Blues Connotation” og Chuck Mangiones
fine tittellåt “Feels So Good”, så forteller de to at det er en
spesiell kjemi mellom dem og at gitar og tuba absolutt hører sammen –
i alle fall når det er to så langt framskredne musikanter vi har med å
gjøre.

På fire av låtene dukker det også opp gode venner som får bidra på
hver sin låt – saksofonistene Steve Marsh og Phil Feather,
trombonisten Bill Booth og trompeteren Kris Bergh. Meget dyktige,
ukjente herrer for meg og på Ornette-låta så slår alle sine putler
sammen til ei herlig blues-avslutning.

Møtet med veteranene John Chiodini og Jim Self har vært av det svært
hyggelige slaget.

The Jim Self/John Chiodini Duo
«Feels So Good»
Basset Hound Records/jimself.com

Den nye store stemma?

Allerede da Marie Løvås debuterte for fire år siden mer enn ante jeg
at vi hadde med et helt spsielt talent å gjøre. Nå er bekreftelsen på
plass.

Marie Løvås er og har ei stemme som skal lyttes til.

Da Marie Løvås (28) kom med debuten “Natta ser det som ingen ser” i
2020 så mente jeg at et nytt, stort og varnt talent hadde meldt sin
ankonmst. Løvås var maksimalt uheldig med timingen – en viss pandemi
lå på lur og sørga for at mulighetene til å spre det gode budskap var
svært begrensa. Det har definitivt ikke fått Løvås, fra Skodje på
Sunnmøre, men bosatt i hovedstaden, til å ligge på latsida og nå er
hun blant oss igjen med en strålende oppfølger.

Blir satt pris på

I sommer blei Løvås tildelt Norsk Viseforums artiststipend. I
konkurranse med vel 80 andre kandidater blei hun altså plukka ut av en
særs komptent jury med Frida Ånnevik i spissen som vinneren og, uten
at jeg har oversikt over de 80 andre, så støtter jeg juryen fullt ut.

På album nummer to bekrefter Løvås at hun er en observatør og
historieforteller av klasse. Til tross for at hun fortsatt har ei god
stund igjen til hun blir 30, så er det en modenhet i det hun melder
som imponerter og fascinerer og som sørger for at jeg blir sittende
langt fremme på stolen for å få med meg budskapet hennes som hun
serverer med si vakre stemme på uforfalska sunnmørsdialekt.

Når Løvås, både aleine og sammen med gitarist, produsent og mye mer
Henrik Lillehaug, har skrevet nydelige låter som uten unntak kler
tekstene og som går langt utenpå a4-universet, og får reiseføge av
blant andre Daniela Reyes og hennes trekkspill og Ola Øverby på
trommer, så har dette blitt et nytt visittkort fra Marie Løvås som mer
enn bekrefter at hun både er her nå og vil bli viktig i tiåra som
kommer.

Ikkje tenk på meg, synger Løvås. Jeg lover å ikke følge rådet: jeg
skal både tenke på og ikke minst høre på Marie Løvås i åra som kommer.
Ofte og mye.

Marie Løvås
«Alle mine svar blei om til såpebobleregn»
Usagt Records/Diger Distro

Inderlig og vakkert

Tord Gustavsen Trio har i mer enn 20 år satt sitt umiskjennelige og
høyst personlige preg på internasjonal jazz. Det fortsetter de så
avgjort med på sin tiende utgivelse på ECM.

Tord Gustavsen omkransa av Jarle Vespestad og Steinar Raknes – kohorten sin det.

Jeg har hatt gleden av å følge pianist Tord Gustavsen (54) helt siden
duoen Aire & Angels med vokalisten Siri Gjære fikk sanseapparatet mitt
til å reagere. Da er vi tilbake i det forrige årtusenet og møter på
jazzlinja i Trondheim. Helt siden den gang har det vært ei vakker og
beundringsverdig linje i det musikalske uttrykket til Gustavsen – ei
linje som han har videreutvikla spesielt med trioen sin som han
debuterte med på ECM i 2003 med “Changing Places”.

Kontinuitet

Fra oppstarten så har Jarle Vespestad befolka trommekrakken. Den
opprinnelige bassistem Harald Johnsen forlot tida så alt for tidlig og
siden den gang har det vært flere bassister innom, men de siste åra og
på flere skiver nå så har Steinar Raknes gjort plassen til sin. De tre
har funnet fram til en kjerne som er så vakker, inderlig og ekte som
vel mulig.

Den store lyrikeren

Gustavsen er besjela med noe av det vakreste anslaget jeg vet om. Det
er en klangrikdom og en musikalsk lyrikk i uttrykket hans som er av en
annen verden og om det hans eget låtmateriale eller religiøse skatter
som “Jesus, gjør meg stille”, Bachs “Christ lag in Todesbanden” og
“Auf meinen lieben Gott” og “Nearer My God, To Thee” – Gustavsen
vender stadig tilbake til dette musikalske universitetet – så er det
med en ekthet og inderlighet, ro og refleksjon, som sørger for fred i
både hode og hjerte.

Raknes og Vespestad er det perfekte reisefølget for Gustavsen. De tre
reiser støtt og stadig rundt om i hele Europa og på den andre sida av
Atlanterhavet og spiller for fullsatte hus. Det av fullt forståelige
årsaker – det de skaper gjennom disse musikalske samtalene er nemlig
så tidløst, personlig og grenseløst at mennesker som sverger til ekte
og vakker musikk, uansett hvor på kloden de befinner seg, vil finne
akkurat det.

Tord Gustavsen Trio
«Seeing»
ECM/Naxos Sweden

Ikke helt vill vest

Fra den ville vesten, det vil si Voss- og Bergenstraktene, dukker
bandet The Red Barn opp med et herlig brygg som består av minst like
mye americana og country som jazz.

The Red Barn er garantert klar ved soloppgang.

Skrur vi klokka noen få tiår tilbake og du fortalte at du digga
americana og country så kunne du være sikker på å bli landsforvist fra
jazzmiljøet med umiddelbar virkning. Muligheten for å bli sluppet inn
igjen gjennom det sære nåløyet var også relativt liten, vil jeg mene.
Heldigvis er de tider over; nå er ørene åpnere og viljen og evnen til
å se utover sin egen nesetipp betydelig utvida.

Står frem

De fire herrene i The Red Barn har derfor svært lite å frykte med å
stå frem – komme ut av skapet! Bassist, cellist, perkusjonist og
låtskriver Toivo Fjose, gitarist, pedal steel gitarist, perkusjonist
og låtskriver Mathias Marstrander, trommeslager og perkusjonist Kåre
Opheim og saksofonist Aksel Røed har møttes i et musikalsk
interessefellesskap der de nevnte ingrediensene har funnet sammen på
et vis som forteller oss klart og tydelig at dette er gjort med
hjertet og på et inderlig vis som jeg ikke kan huske at har skjedd her
hos kjempers fødeland tidligere i alle fall.

Western swing

Gutta har sine felles opphav, i alle fall bosteder, i og rundt Bergen.
Det betyr ikke at begrepet western swing, som dukka opp i deler av
Sambandsstatene for en god del tiår siden, passer på det The Red Barn
har å melde, men et visst slektskap er det likevel.

Det swinger av det fine og originale brygget gutta har kokt i hop. Det
er musikk med masse stemning i og ved seg og ganske mye forteller meg
at dette er et band og en musikk det også er mulig å trives veldig
godt med live – både i øst, sør, nord og sjølsagt i vest.

The Red Barn
«The Red Barn»
Musicwelike Records/Edda Music

En ny triohelt

Pianisten Randy Ingram har jeg hørt mye mer om enn jeg har hørt. Det
har det heldigvis blitt en strålende orden på nå med dette nydeløige
triovisittkortet.

Randy Ingram omkransa av Drew Gress og Billy Hart – trioen sin det. Foto: Anna Yatskevich

For mange, spesielt pianister, er trioformatet den store svenneprøva.
Randy Ingram (46), som har spilt en del med norske musikere blant
annet på Herr Nilsen med Bjørn Vidar Solli, har gjort mye duo og trio
med sine faste følgesvenner Drew Gress på bass og Jochen Rueckert på
trommer, men da muligheten dukka opp for å møte en av de aller største
nålevende trommeslagerne, Billy Hart, både live og på denne
innspillinga, så var ikke ikke Ingram vanskelig å be.

Bradley´s

Jeg er så heldig at jeg fikk oppelve den utmerkede after hours-klubben
Bradley´s ved Washington Square Park i Greenwich Village, New York ved
flere anledninger. Der var det i stor grad paino- og bass duoer som
fikk regjere og giganter som Kenny Barron, John Hicks, Richie Beirach
og Fred Hersch sørga ofte for hyggen. Veldig mye dreide seg om
standardrepertoar, men med høyst personlige bumerker. Det er også i
dette landskapet vi tildels finner Ingram – besjela med et delikat
touch og stor klangrikdom.

Trioen sin

I tillegg til seks originallåter serverer Ingram oss en nydelig
versjon av “You and the Night and the Music”, Wayne Shorters
“Penelope” og standardlåta “Dedicated to You”. Touchet hans minner meg
også om salige Bill Evans og, som tittelen mer enn antyder, så danser
de tre seg gjennom dette tidløse stoffet på en elegant måte.

Her føres det usedvanlig eleverte samtaler og da lyttes det, må vite.
Gress er et solid fundament og Billy Hart er et stillegående kraftverk
som i sitt i 83 år er like på plas som han alltid har vært.

Randy Ingram er en nydelig pianist som behersker trioformatet til
fulle med svært god hjelp av Drew Gress og Billy Hart.

Randy Ingram
«Aries Dance»
Sounderscore Records/sounderscore.com

Full fyr i teltet

Urheftige Elephant9 inviterte med seg ikonet Terje Rypdal til noen
møter i 2017. Her får vi bli med på det aller heftigste.

For et heftig møte mellom Terje Rypdal og Elephant9. Foto: Tord Litleskare

Enkelte møter i musikkuniverset har vært av typen lå i korta, mens
andre var nesten ikke mulig å se eller høre for seg. Det at trioen
Elephant9 og Terje Rypdal skulle slå sine putler sammen hører hjemme i
den første kategorien – i alle fall musikalsk, men Rypdal har likevel
ikke vært av typen som har involvert seg så mye i slike treff. Han har
stort sett holdt på med sin egen musikk, men i dette tilfellet tipper
jeg fristelsen blei for stor.

I samme grenseland

Rypdal, som akkurat har runda 77, har ei usedvanlig musikalske
karriere å vise til. Den har innbefatta alt fra Shadows-musikk, til
progrock, samtidsmusikk og rypdalsk jazz. Elephant9, som har eksistert
siden 2006, har befunnet seg i noen av de samme universene – i alle
fall progrock og og sin egen form for Miles-influert musikk fra rundt
slutten av 60-tallet.

Når så forbindelseslinja mellom Rypdal og the mad professor from
Dombås, tangentør i ultraklassen Ståle Storløkken, har vært tett og
nær i mange år med sistnevntes langvarige medvirkning i Rypdals
Skywards, så tror jeg Rypdal følte han hørte hjemme i dette
landskapet.

Storløkken har skrevet mesteparten av repertoaret, mens elbassist
Nikolai Hængsle har bidratt med to låter. Trommeslager Torstein
Lofthus bidrar “kun” med seg sjøl, men det er mer enn nok det! Du
verden som det groover av Øysteses store sønn – helt på høyde med Nils
Gunnar Lie!

Victoria

I følge Storløkken, referert til i utmerkede liner notes av Rolling
Stone-redaktør David Fricke, så var denne konserten på Victora
Nasjonal Jazzscene den 20. januar 2017 – ikke lenge før Ryp blant
venner – runda 70, den aller beste de gjorde sammen. Rypdal har lagt
den turnerende gitaren på hylla nå, og derfor er det grævla gildt, som
Braut Haaland ville ha sagt det, at vi får nyte den fantastiske tonen
i fri flyt nok en gang.

Vi blir tatt med på hele konserten vil jeg tro – plata varer i alle
fall i cirka 80 minutter. Rypdal legger av en hel del – han lytter for
å finne akkurat de rette stedene å komme med sine innspill og, såvidt
jeg kan skjønne, så kommer de på rett sted og rett tid hver gang.

Elephant9-gutta er åpenbart svært inspirerte og det er til å fatte og
begripe. Dette blei nemlig et mestermøte som garantert kommer til å
finne sin plass i en rekke musikalske minnebøker verden rundt.

Elephant9 with Terje Rypdal
«Catching Fire»
Rune Grammofon/Musikkoperatørene

Spennende, spenstig og annerledes

Opp med handa de som har duoinnspilling med piano og bouzouki i
samlinga. Ikke det, nei? Her kommer det en utmerket mulighet til å
gjøre noe med det.

Joel Lyssarides og Georgios Prokopiou har all grunn til å smile.

Den svenske pianisten Joel Lyssarides har imponert ved en rekke
anledninger de seineste åra – ikke minst med sin egen trio.
Etternavnet hans forteller oss at hans røtter ikke akkurat befinner
seg i Borlänge og hans besteforeldre var gresk-kyprioter som kom til
Sverige på 40-tallet. De greske røttene gjør seg avgjort fortsatt
gjeldende i Lyssarides´ liv og levnet – i alle fall hvis vi skal ta ta
dette musikalske møtet til inntekt for påstanden.

Møter

For mange, meg inkludert, dreier musikk seg i stor grad om møter og
hva de fører til. Lyssarides sier han alltid har likt gresk musikk,
men at han ikke hadde inngående kunnskap om den. Under pandemien så
ønska han å gjøre noe med det og kjøpte seg en bouzouki – greskere
blir det jo ikke! Han benytta seg blant annet av nettet til å lære seg
det basale på det flotte strengeinstrumentet og der traff han på
Georgios Prokopiou som for sikkerhets skyld også bodde i Stockholm der
Lyssarides også er bosatt. Tilfeldig?

De to møttes og jamma og fant raskt ut at de hadde mye “å snakke om”.
Det skjedde høsten 2022 og sommeren i fjor spilte de sin første
konsert sammen.

Med et repertoar stort sett basert på det som hadde kommet frem i
løpet av jamminga, møttes de to igjen i Berlin i slutten av april i år
og både med og uten publikum tilstede i ACT Gallery skapte de heftige
stemninger i et ukjent lydunivers nytt for de aller fleste, vil jeg
tro.

Virtuoser

Vi har med to fantastiske musikanter å gjøre som snakker veldig godt
sammen. Det greske tonespråket er sjølsagt en åpenbar inspirasjon, men
improvisasjonsbiten spiller ei minst like viktig rolle og om det går
unna i et helvetes tempo eller at herrene tar seg god tid, så blir det
skapt herlige, annerledes og spennende stemninger.

Joel Lyssarides og Georgios Prokopiou
«Arcs & Rivers»
ACT/Naxos Sweden

Nydelige og inderlige stemninger

Gitaristen og komponisten Bjørn Charles Dreyer er en stemningsskaper
av en annen verden. Er du ute etter ro i sjela, så trenger du ikke
leite videre.

Bjørn Charles Dreyer tar oss med til vakre steder.

De aller fleste av oss har hørt Bjørn Charles Dreyer (56) og hans
personlige gitarspill i en rekke sammenhenger, det være seg sammen med
Xploding Plastics, Anne Grete Preus, Mari Boine, Anneli Drecker eller
på rundt 150 andre innspillinger, og i de aller fleste tilfeller uten
å være klar over at det var akkurat han som spilte.

For tre år siden ga han oss sin debut under eget navn, “Time and
Mass”, på mange vis en hyllest til sin avdøde kone og også som en del
av sorgprosessen etter hennes bortgang. Det var både sterkt, flott og
sjølsagt usedvanlig personlig.

Et steg videre

Med oppfølgeren “Fourth Wave and the Moon” forteller Dreyer oss at
livet og musikken går videre. Det er til inspirasjon for alle oss som
har stått i eller står i ei livskrise og Dreyer får “satt ord” på det
på et vis som gjør så inderlig godt. Dette er nemlig musikk som egner
seg utmerket å ta et frikvarter til, dykke ned i, la seg omfavne av og
komme ut på andre sida som et lettere menneske.

Dreyer har skrevet musikk med en tanke om at livet skal fortsette, at
kjærligheten skal få lov å ta plass igjen – at lyset skal skinne
igjen. Det har ført til varme, åpne og søkende stemninger der tårene
blander seg med smilene.

Unikt landskap

Dreyer inviterer oss inn i et kontemplerende elektro-akustisk univers
der hans gitar og elektronikkbruk danner fundamentet som produsent
Erik Honoré har dandert på sedvanlig mesterlig vis. Kjernetrioen
består av Henning Seldal på melodisk (?) perkusjon og Ariel de Wolf på
cello. Når så gjestelista inkluderer blant andre Arve Henriksen, med
kanskje den vakreste, varmeste og luftigste trompettonen jeg vet om,
Erland Dahlen med sitt unike trommespill og Erik Honoré med
elektronikk og synther, så har det ført til stemninger sjøl de
kaldeste hjerter vil bli berørt av.

Bjørn Charles Dreyer har tatt musikken og livet sitt videre – til
inspirasjon og trøst for alle som vil åpne ørene og alle andre sanser
for den og han.

Bjørn Charles Dreyer
«Fourth Wave and the Moon»
Dreyer Music

Original og spennende prosess

De tre svært langt framskredne danske jazzmusikerne Anders Banke,
Anders Filipsen og Stefan Pasborg har valgt en svært original og
spennende vei frem mot det musikalske målet.

Anders Filipsen, Anders Banke og Stefan Pasborg – The Firebirds – har noe høyst originalt på hjertet. Foto: Ditte Bolt

Saksofonisten og klarinettisten Anders Banke, tangentøren Anders
Filipsen og trommeslageren Stefan Pasborg har vist seg frem i en rekke
konstellasjoner og uansett sjanger så bekrefter de ustanselig at de
har egne og flotte stemmer.

Trioen The Firebirds er et nytt bekjentskap for meg sjøl om de har
eksistert i vel ti år. De platedebuterte allerede i 2015 og har ved
flere anledninger jobba med å finne forbindelseslinjer mellom klassisk
musikk fra det forrige århundret og improvisasjonsmusikk og et sound
med røtter i 70-tallet. Det har blant annet ført til musikk med
utgangspunkt både i Igor Stravinsky- og Carl Nielsens univers.

Ny vri

Etter å ha spilt vel 50 konserter rundt om i Europa og samarbeida med
en rekke både jazz- og klassiske/samtidsmusikk-ensembler, så har denne
innspillinga og denne musikken blitt litt av alt dette.

Jeg tror aldri jeg har blitt invitert med på ei liknende musikalsk
reise tidligere. Det har seg nemlig slik at trioen har presentert fire
samtidskomponister, blant andre norske Inga Margrete Aas, for fire av
trioens improvisasjoner som de så har skrevet videre på og arrangert
for Nordic String Quartet. Deretter har trioen tilpassa og omdanna den
“nye” musikken til nye landskap igjen. Vi får altså tre utgaver av den
“samme” musikken!

Musiken har med andre ord vært under kontinuerlig utvikling og det har
vært veldig å spennende å følge de forskjellige stegene den og de har
tatt og hvor den har endt opp – eller har den det?

Banke, Filipsen og Pasborg er både strålende instrumentalister og
åpenbart visjonære musikanter. Det er egentlig en veldig bra kombo
det.

The Firebirds – Banke, Filipsen & Pasborg
«Adaptations»
Dacapo Records/dacapo-records.dk