Verdens tøffeste anno 2015?

Adele får skryt så det holder for oppfølgeren til “21”. Om det er på sin plass? Noe så voldsomt.

Adele er en sjelden blomst.

27 år unge Adele Adkins er intet mindre enn et musikalsk fenomen. Etter at hun debuterte med “19” i 2008 og fulgte opp med “21” i 2011, solgte mange titalls millioner skiver, vant Grammypriser i bøtter og spann, la verden for sine føtter med strålende liveopptredener, så har hun tatt seg ei pause og blitt mor for første gang. Nå er hun altså tilbake med “25” – det meste her var visstnok klart for to år siden – og de som lurte på om hun hadde mista noe på veien, kan ta det med største ro: Adele er kanskje bedre enn noen gang.

Adele er nemlig noe så uvanlig i popbransjen som ekte vare/hel ved eller hva man nå enn ønsker å kalle det. Det er enkelt og greit slik at jeg tror på henne og det hun har å melde.

“25” inneholder 11 poplåter som passer inne i kategoriene fra veldig bra til strålende og at for eksempel førstesingelen “Hello” kommer til å bli en klassiker/gjenganger vil ikke forundre meg et sekund. Sammen med gode hjelpere skriver Adele all musikken og alle tekstene sjøl og hun er en meget dyktig historieforteller. Når det så er et driv i hennes evne til å formidle det hun vil, så blir “25” nok en bekreftelse på at hun er en av popverdenens aller hippeste, ærligste og beste artister anno 2015.

Adele

25

XL Recordings/Playground Music

Swingende svenske

Bassisten, bandlederen og plateselskapsdirektøren Patrik Boman skuer tilbake på ei flott karriere.

Patrik Boman med ei klar retning på sin musikk.

Patrik Boman (51) har vært en sentral skikkelse i svensk jazzliv et par tiår allerede. Han er en musikant med mye energi og initiativ og for å sikre at både egen og kollegers musikk skulle få muligheten til å nå massene, så stifta han like godt et eget plateselskap: pb7. Derfra har det de seineste åra kommet mye strålende musikk og det siste eksemplet er Bernt Rosengren og hans “Ballads”.

Boman har på ingen måte ligget på latsida som musikant heller og “Ambivalent” er en fin oppsummering av hva og hvem han er både som bassist og bandleder. Boman har samla tre eksempler på hva han bedrevet mellom 2007 og 2014 og vi får prov på hans allsidighet og samtidig hans stilsikkerhet.

I 2007 er det i trioformat med pianisten Göran Strandberg og trommeslageren Sebastian Voegler vi møter han med ei originallåt og “Sunny Side of the Street”. Reinhekla bebopinspirert musikk med amerikanske referanser er det det handler om.

Tre år seinere er det en oktett med fire blås og en fire manns rytmeseksjon som serverer oss Paul Chambers og Miles Davis´ “The PC Theme”, “Stardust” og “Evidence of Just You Just Me” – en miks av Thelonious Monk og Slam Stewart. Med blant andre Per “Texas” Johansson på bassklarinett og tenorsaksofon og Peter Nordahl på piano blir dette stor småbandjazz av ypperste merke.

Siste runde er fra 2014 med to blås, Max Schultz på gitar pluss en drivende trio med Boman i sentrum som gir oss to Boman-låter som det swinger heftig av.

Patrik Boman befinner seg midt i en hardtswingende tradisjon med amerikansk 60-tallsjazz som fundament. Der står han støtt og gjør det på et framifrå vis.

Patrik Boman

Ambivalent

pb7/MusikkLosen

Mestermøte

Solveig Slettahjell sammen med Knut Reiersrud og In The Country – bedre blir det knapt.

Stjernelag er bare forbokstaven.

Hvem som har kommet på ideen at å sette sammen et band med den utmerkede og særprega vokalisten Solveig Slettahjell, gitarist- og munnspiller par excellence Knut Reiersrud og en av verdens hippeste trioer, In The Country, med Roger Arntzen på bass, Pål Hausken på trommer og perkusjon og Morten Qvenild på piano og synther, vet jeg ikke. Uansett burde vedkommende premieres – og det kraftig!

Jeg tror det er slik at ACT-produsent og ideolog Siggi Loch bør stå aller lengst fremme i køa når premiene skal deles ut. I mars 2014 inviterte han nemlig et stjerneknippe med norske musikanter for å underholde ved det som kalles Jazz at Berlin Philharmonie og blant dem var “kvintetten” som er samla her også. De fant tonen kan man trygt si sjøl om det kanskje ikke lå helt opp i dagen i utgangspunktet.

Noen mente i alle fall at de burde utforske mer musikk sammen og i april i år var det klart for et nytt møte i Rainbow studio hos maestro Jan Erik Kongshaug. La det være klart med en gang: “Trail of Souls” har blitt et praktverk.

Nå er det ingen automatikk i at slike stjernemøter nødvendigvis blir summen av hver enkelt tilsammen – hvis du skjønner hva jeg mener. Her har det som eventuelt må være av egoer blitt brukt til å skape et fellesverk der de ikke utsletter seg sjøl på noe slags vis, men bruker kvalitetene sine til å skape noe enda større enn seg sjøl. Jeg tipper at alle har bragt musikk til koldtbordet og at de har blitt enige om hva som ville egne seg til å forme en helhet. De har lykkes på alle vis med det. Det hele begynner med James Andersons “Borrowed Time”, går videre til Bill Withers “Grandma´s Hands” med spor av “For Guds Folk Er Hvilen Tilbake”, Peter Gabriels “Mercy Street”, “Sometimes I Feel Like a Motherless Child”, Leonard Cohens “Come Healing”, “Is My Living in Vain” av Elbernita Clark, “Holy Joe” av Reiersrud og Jeff Wasserman, “Trouble in Mind”, “His Eye Is on the Sparrow”, “I Don´t Feel Noways Tired” for så å avslutte med “Soul of a Man” med nye spor fra norsk tradisjonsmusikk, “Om Nogen Ondt Meg Vil”.

Det betyr at vi blir servert musikk med impulser fra gospel, soul, blues, jazz og rock satt sammen til et brygg kun disse fem glitrende musikantene kunne ha skapt. De har funnet hverandre i en nyskapt verden som er så vakker og så uttrykksfull som vel tenkelig og som det er uendelig herlig å bli invitert inn i.

“Trail of Souls” anbefales til seinjulsgave, nyttårsgave eller året rundt-gave enten til deg sjøl eller til noen som trenger påfyll av noe vakkert. Vi snakker sikker vinner!

Sloveig Slettahjell – Knut Reiersrud with In The Country

Trail of Souls

ACT/Musikkoperatørene

Hildrstimen

Duoen Gullberg/Balducci gir oss musikk i spennende grenseland som få har bevegd seg i tildigere.

Gullberg/Balducci mikser folkemusikk, improvisasjon og elektronikk på et unikt vis.

Bredden i tilfanget når det gjelder improvisert musikk her til lands er nesten utrolig sett i sammenheng med hvor få vi er. Duoen Gullberg/Balducci, det vil si vokalisten Karoline Dahl Gullberg og elektronikeren Stian Balducci – helt nye navn for meg, har funnet sammen nesten mer til tross for enn på grunn av sine bakgrunner, og inviterer oss med på en kort ekskursjon – knappe 28 minutter – der folkemusikk møter elektronikk og improvisasjon på et vis jeg tror de er bortimot aleine om.

Gullberg er tradisjonsmusikant og har blant annet studert ved universitetet i Oslo og med Mari Boine og Eli Storbekken. Her tolker hun både en sørsamisk bånsull, tradisjonelt stev, en liksalme fra Suldal og flere originalkomposisjoner, alle med tydelig folkemusikalsk opphav. Når så elektronikeren Balducci bringer sitt originale og moderne tankegods til torgs og fusjonerer det med den vakre stemma til Gullberg, så blir det ni vakre, sterke og spennende lydlandskap av det. På noen av spora er også perkusjonistene Tobias Ørnes Andersen og Geir Johansen og bukkehornist Karl Seglem diskret tilstede.

Hva slags bås dette skal puttes i er neimen ikke lett å slå fast og ikke er det veldig interessant heller. Gullberg/Balducci henter insprirasjon fra en rekke kilder og setter det sammen til et språk de er helt aleine om. Det holder ei god stund det!

Gullberg/Balducci

Hildr

NORCD/Musikkoperatørene

Den nye store stemma

Verden ser ikke ut til å få nok av vokalisten Gregory Porter. Derfor vil nok også millioner juble for denne spesialutgava av “Liquid Spirit” – som opprinnelig kom ut i 2013.

Gregory Porter – herre med utstråling på alle slags vis.

44 år gamle Gregory Porter har ikke gått den etterhvert vanlige veien virker det som – han har derimot tatt de fleste omveier og virkelig jobba hardt for å oppnå den suksessen han har fått nå. Siden gjennombruddet i 2010 har nå “alle” verdens scener stått klare for vokalisten med den store varme stemma og også i Norge har han blitt en sikker vinner på alle festivaler fra nord til sør.

Den enorme suksessen og posisjonen som den ledende mannlige jazzsangeren her på Tellus, har også ført til at de store plateselskapene har kjempa for hans underskrift. Til slutt var det Don Was og Blue Note som sikra seg Porter og “Liquid Spirit” blei det første beviset på det.

Men Blue Note gir seg ikke så lett. Her kommer nemlig “Liquid Spirit” i ei ny utgave. Først er det de 14 låtene som var med på originalutgava for to år siden – stort sett fine Porter-låter, men med blant andre Abbey Lincoln og Max Roachs “Lonesome Lover” og standardlåta “I Fall in Love Too Easily”. Det Porter og Blue Note gir oss i tillegg her er fem bonusspor: “When You Wish Upon a Star”, en remix av “Liquid Spirit”, “Puttin´On The Ritz”, “Fly Me to the Moon” i duett med Julie London og “Don´t Let Me Be Misunderstood” i duett med Jamie Cullum.

Da har det seg sikkert slik at de som er Porter-nerder der ute bare må ha denne utgava også, mens de som gikk glipp av originalen i 2013 nå kan få både i pose og sekk. Og Blue Note får sjølsagt også litt ekstra ut av den nye helten i påvente av ei helt nye skive som sikkert ikke er langt unna.

Uansett så leverer Gregory Porter nok en gang. Han er så avgjort en vokalist med ei solid utstråling og som er en flott historieforteller. Neste gang vil vi likevel ha ferskvare.

Gregory Porter

Liquid Spirit Special Edition

Blue Note/Universal

Et heftig møte

Den tøffe trioen Bol har møtt Motorpsychos Snah og lyrikeren Rolf Jacobsen. Det har det blitt saker av!

Tor Haugerud, Tone Åse, Ståle Storløkken og Snah. Drittøft!

Helt siden begynnelsen av 2000-tallet har trioen BOL eksistert med det samme personellet hele veien: Tor Haugerud på trommer, tangentmagiker Ståle Storløkken og vokalist og elektroniker Tone Åse. De har i løpet av den tida gitt oss fem skiver og etterhvert invitert med seg enkelte håndplukkede gjester: på den forrige skiva, “Numb, Number” fra 2012, deltok både Hans Magnus “Snah” Ryan og Stian Westerhus på gitar. Det er vel det som kalles for å velge fra øverste hylle. Ett av mange særpreg med Bol er at de aldri har stått stille og det gjør de ikke denne gangen heller.

Det som vel var meninga å være en gjestevisitt fra Snahs side har siden skiva vist seg å bli et eller mindre permanent musikalsk samarbeid. “So? Now?” viser både de involverte og alle oss andre at det er en særdeles god idé og BOL&SNAH låter som et urheftig band og langt i fra som en stjerne-rocke-gitarist-som-legger-seg-på-toppen-affære.

Tekstene er i stor grad henta fra legenden Rolf Jacobsens dikt, men alt er oversatt til engelsk. Låtene er det Tone Åse som har hovedansvaret for, men jeg har de andre sterkt mistenkt for å ha bidratt til hvordan melodiene har endt opp.

Dette er til tider så heftig rocka musikk at sjøl de mest avanserte headbangerne vil stå i fare for å pådra seg kraftig nakkekink! Samtidig er dette så dyktige musikanter at de vet akkurat når det er på tide å ta´n ned for at folket får puste.

Åse, som har solid klassisk bakgrunn, er tydelig inspirert av artister som Laurie Anderson, Kate Bush og Joni Mitchell, men aller mest får vi høre akkurat Tone Åse – fra det snakkende, antydende til det ytterst ekspressive.

Bedre, mer lyttende og mer empatisk reisefølge enn Haugerud, Snah og Storløkken, kan altså ikke Åse verken regne med eller håpe på – dette er nemlig så tøft og heftig at både rockere og jazzfolk med åpne sanseapparat vil få masse å hygge seg med på “So? What?”.

Vi gratulerer Bol med de 15 første og gleder oss til de 15 neste.

BOL&SNAH

So? Now?

Gigafon/Musikkoperatørene

Bendik endelig tilbake!

Vi er mange som har venta, venta og venta på et nytt livstegn fra saksofonisten og vokalisten Bendik Hofseth. Nå er det her og det har vært verdt ventetida.

Bendik Hofseth lar oss slippe å vente lenger.

På begynnelsen av 90-tallet starta ei reise med Bendik Hofseth som reiseleder der albumet “IX” var utgangspunktet. Den mer enn lovende saksofonisten, som allerede hadde vist seg fram for et stort publikum verden rundt som arvtaker for selveste Michael Brecker i Steps Ahead, fortalte oss også at han var en artist med en mye større pallett enn som så: han var en svært spennende tekstforfatter, bandleder, komponist og vokalist også. Vi var mange som ønska at Hofseth skulle få verdensherredømme med sitt unike budskap og med backing fra storselskaper som Columbia og Verve, skulle mulighetene være tilstede. Slik gikk det dessverre ikke og de seineste åra har Hofseth vært alt for lite å høre både som vokalist og saksofonist – han har “dessverre” blitt byråkrat på internasjonalt nivå.

Derfor er “Children & Cosmopolitans” en ekstra hyggelig påminnelse om at Hofseth er med oss – og vel så det. Han har nemlig begått et album som føyer seg elegant inn i en rett oppadstigende linje fra “IX”, “Amuse Yourself” og de som kom etter. Vi møter nemlig komponisten, teksforfatteren, vokalisten og saksofonisten Bendik Hofseth i god, gammeldags storform.

Hofseth har hele tida vært en historieforteller som ikke akkurat har valgt de enkleste løsningene. Det betyr at det ligger mange lag i tekstene hans og det betyr igjen at de vokser på deg og åpner nye dører for hver gjennomlytting.

Når han så som vanlig omgir seg med et kremlag: Anders Engen, Per Lindvall og Paolo Vinaccia på trommer – på ett spor også alle tre!!!!!, Audun Erlien på bass, Eivind Aarset på gitar samt strykere, blåsere og bakgrunnsvokalister akkurat der de bør dukke opp, så er sjølsagt lydbildet i de aller beste hender. Om det er pop eller jazz? Hvem byr seg? Ikke jeg i alle fall.

“Welcome” heter åpningssporet – inderlig vakkert er det. Og det er nesten som vi må si velkommen tilbake til Bendik Hofseth også. Herved legges det ned forbud mot at han blir “borte” igjen. Det har vi nemlig ikke råd til.

Bendik Hofseth

Children and Cosmopolitans

Jazzcode/Musikkoperatørene

Benny lever

Den israelsk/amerikanske klarinettisten og saksofonisten Oran Etkin viser oss at Benny Goodmans arv lever i beste velgående. Det gjør han ved å flytte musikken inn i 2015.

I tillegg til vanlig klarinett behersker Oran Etkin også bassklarinett og tenorsaksofon.

Oran Etkin flytta fra Israel til USA som 4-åring og var hele tida omgitt av israelsk og klassisk musikk. Som 9-åring oppdaga han Louis Armstrong og de neste fem åra dreide alt seg om Armstrong for unge Etkin. Seinere dukka Benny Goodman opp. Som Etkin var han sønn av jødiske immigranter og klarinett blei dermed et naturlig instrument for Etkin siden det også står sentralt i den jødiske klezmerkulturen.

Etkin satte seg godt inn i Goodmans musikalske verden og var spesielt opptatt av trioen og seinere kvartetten med Teddy Wilson, Gene Krupa og Lionel Hampton – det første svart/hvite bandet i jazzen.

Etkin utvida også instrumentparken til å inkludere både bassklarinett og tenorsaksofon og han var elev hos George Garzone på Berklee allerede som 14-åring. Etter hvert har Etkin vært involvert i en rekke settinger, men Benny Goodmans arv har aldri forlatt han.

Med denne bassløse kvartetten – som hos Goodman på 30-tallet – bestående av Sullivan Fortner på piano, Steve Nelson på vibrafon og Matt Wilson på trommer, tar Etkin musikken inn i 2015 uten å glemme hvor den kom fra. På to av spora bidrar også den voksende vokalstjerna Charenee Wade.

Noen av låtene, “Dinah”, “Why Don´t You Do Right”, “What´s New”, “King Porter Stomp” og “Sing Sing Sing”, er henta rett ut av Goodmans repertoar. Noe har Etkin skrevet basert på Goodmans tankegods som for eksempel “Be Good Lady”.

Bandet består altså av noen Sambandsstatenes beste modernister, men dette er herrer som har hele tradisjonen inne og Fortner er for eksempel en stridepianist av usedvalig merke. Det gjør at denne hyllesten har blitt ei videreføring og langt i fra noen kopi og Oran Etkin forteller oss at han, sammen med Anat Cohen og vår egen Felix Peikli, er mannen som kan løfte fram det ofte utskjelte instrumentet – i moderne settinger i alle fall – klarinetten.

Oran Etkin

What´s New – Reimagening Benny Goodman

Motéma Music/Naxos Norway

Mer enn lovende debutant

Neste navn på den norske jazzgitarlista er Svein Rikard Mathisen. Turen har gått fra Brummundal via Kristiansand og København til Bergen og han har plukka opp mye – svært mye – underveis.

Svein Rikard Mathisen – absolutt ikke med ryggen mot veggen.

Påfyllet av norske jazztalenter ser ut til å være uendelig – heldigvis. Det betyr at rundt neste swing lurer det noe nytt og spennende. 30 år unge Svein Rikard Mathisen føyer seg elegant inn i den rekka. Jeg har aldri hørt om gitaristen fra jazzmetropolen Brumunddal før og må innrømme at jeg forbinder bygda mer med Ole Ellefsæter og ski enn jazz, men etter å hygga meg på den andre sida av jordkloden med “Copenhagen Diaries” en rekke ganger, så er det absolutt en mulighet for at jeg må revurdere min oppfatning av Brumunddal. Dette er nemlig voksent, modent, spennende og veldig tøft.

Mathisen har, sin unge alder til tross, lagt bak seg både bachelor- og masterstudier – de fem siste åra i København, og det skinner tydelig gjennom at det er en meget skolert musikant og komponist vi har med å gjøre.

Fundamentet er et melodisk, vakkert uttrykk som er både komplisert og utfordrende, men samtidig lettfattelig. Moderne amerikansk jazz med herrer som gitaristene Kurt Rosewinkel, Adam Rogers og Ben Monder, og sikkert også Bill Frisell og John Scofield, som inspirasjonskilder, har Mathisen brukt til å lage musikk som er unnfanga fra 2010 og fram til i dag og de ni låtene dekker et herlig spenn fra vakre, reflekterende ballader til uptempo-saker det ryker av. Innspillinga er gjort i København i sommer og Mathisen, som teknisk sett har det meste på plass med en varm og uttrykksfull tone i gitaren sin, har med seg danske Andreas Fryland på trommer og svenskene Paul Hinz på bass og William Larsson på piano. På noen av spora bidrar også altsaksofonisten Aske Drasbæk og vokalisten Maylen Rusti – flott krydder fra begge.

“Copenhagen Diaries” er nok en bekreftelse på at det gror noe voldsomt i norsk jazz. Svein Rikard Mathisen er en musikant vi kan glede oss til å høre i tiårsvis framover – og han har garantert mye på lager. Velkommen skal han være og nå har altså Ole Ellefsæter fått en verdig konkurrent!

Svein Rikard Mathisen

Copenhagen Diaries

Curling Legs/Musikkoperatørene

Et strålende jubileum

Det er 25 år siden Steinar Albrigtsen ga oss “Alone Too Long” – en debut som satte spor. Her feirer han med mange av de samme toppmusikantene og ikke minst mer vakker musikk.

Steinar Albrigtsen gir seg ikke og det skal vi være veldig glade for.

Steinar Albrigtsen, Hammerfest og/eller Tromsdalens store sønn – derom strides visstnok de lærde, nærmer seg 59 med stormskritt. Sjøl om det påstås å bety godt voksen, så er det uansett et bevis på at det i tilfellet Albrigtsen i alle fall leveres kvalitetsmessig like bra musikk nå som da “Alone Too Long” så dagens lys i 1990.

Karriera tok av som en rakett med “Alone Too Long” som solgte i rundt 180.000 eksemplarer og Albrigtsen blei folkeeie sammen med barndomskameraten Jørn Hoel. De 25 åra som har gått siden den gang har kvalitetsmessig vært på et høyt nivå hele veien, sjøl om ikke platesalg har nådd samme nivå som debuten. Uansett har Albrigtsen aldri kompromissa – han har holdt seg i rootsgata med solide impulser fra country og blues. Og når han nå jubilerer med “The Sailor” så er det fortsatt der han sjølsagt hører hjemme og samtidig er det moro at flere av de samme gigantene som var med for et kvart århundre siden er med nok en gang.

Det betyr at Rune Arnesen har inntatt trommekrakken aleine denne gangen – delte den med Paolo Vinaccia på “Alone Too Long” – og at gitarmaestro Knut Reiersrud er noe så voldsomt tilstede igjen. Elbassist Øyvind Madsen, som kom med på skive numer to på 90-tallet, er tilbake her og tangentene blir traktert ypperlig av Øyvind Bremnes. I produsentstolen, som i 1990, sitter Sverre Erik Henriksen og sammen med en del flotte gjester på noen av spora har de ikke hatt det minste problem med å finne tonen igjen.

Låtene har Albrigsten enten skrevet sjøl eller fått hjelp av sin medsammensvorne gjennom mange år, Tom Pacheco, eller henta fra andre langt framskredne innen faget. Det Albrigtsen alltid har vært, og så avgjort fortsatt er, er en historieforteller av rang. Henriksen har heldigvis lagt Albrigtsens vokal langt fram i lydbildet og med hans flotte stemme med klokkeklar diksjon gjør at historiene får et godt liv allerede fra første lytt.

Steinar Albrigtsen er en kunstner og formidler med ei klar linje i det han har holdt på med egentlig lenge før “Alone Too Long” og frem til i dag. “The Sailor” bekrefter på alle slags vis at han er minst like bra den dag i dag som han var rundt gjennombruddet i 1990. Herlig!

Steinar Albrigtsen

The Sailor

Grammofon/Musikkoperatørene