Et popgeni

Phil Collins har gjennom flere tiår bekrefta at han hører hjemme i det ypperste tetsjiktet når det gjelder popmusikanter. Både som låtskriver, sanger og trommeslager er fyren et unikum og bedre stadfestelse enn gjennom denne boksen med hans åtte solo-utgivelser er det ikke mulig å få.

Phil Collins – One of a kind.

Philip David Charles Collins runda 67 i går og kan skue tilbake på ei karriere i rocke-, pop- og tildels jazzverdenen som er helt spesiell. Helt siden han slo gjennom som trommeslager i supergruppa Genesis rundt 1970, har Phil, blant venner, Collins vært ei superstjerne og har i stadig større grad blitt det i kraft av seg sjøl.

Etter at han blei «forfremma» til vokalist i Genesis etter at Peter Gabriel takka for seg og etter at Jahn Teigen og en rekke andre hadde vært på audition uten å komme seg gjennom nåløyet, så skjønte jo en hel verden at den meget dyktige trommeslageren hadde andre kvaliteter også. Genesis-perioden varte fram til 1998, men Collins var så avgjort i stand til å stå på egne bein også. Ei strålende solokarriere var raskt i gang.

Mellom 1981 og 2010 ga han ut åtte skiver med den ene hiten større enn den andre. «Face Value», «Hello, I Must Be Going», «No Jacket Required», «…but Seriously», «Both Sides», «Dance Into The Light», «Testify» and «The Essential: Going Back» blei alle storselgere. Årsaken var at Collins viste seg gang etter gang å snekre sammen hitlåter, framføre dem med noe særegent og hele tida gjøre det med et kvalitetsstempel som lå langt foran de fleste av hans kolleger.

I 2011 meldte Collins at han la turnering på hylla, men for et par år siden ombestemte han seg heldigvis. Noe forteller meg at han neppe har slakka av på kvalitetskrava verken til seg sjøl eller sine omgivelser, men de av oss som ikke har vært så heldige å få oppleve Phil Collins i levende live så langt, kan i alle fall hygge oss med disse remastra klassikerne som fortsatt er strålende kvalitetspop/rock – tidløse er de enkelt og greit.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Phil Collins

Take a Look at Me Now…

Atlantic/Rhino/Warner Music

En fin overraskelse

De fleste av oss har vel et klart bilde av hvem Åge Sten Nilsen er som artist. Med «Smooth Seas (Don´t Make Good Sailors)» gir han oss ei ny side av seg sjøl.

Velkommen til den akustiske og mjuke Åge Sten Nilsen.

Jeg må innrømme at jeg ikke så denne komme – at jeg skulle anmelde ei skive med Åge Sten Nilsen mener jeg. Etter at hans seineste fonogram dukka opp i postkassa bestemte jeg meg likevel for å utfordre meg sjøl og gi den en sjanse: kanskje hadde han noe annet å by på enn Queen-tolkninger med voldsomme utslag etter nedslaget?

Det har jeg ikke angra på. Den Åge Sten Nilsen, som har skrevet alt av både tekst og musikk her, vi møter her er nemlig en mye mer dempa og ettertenksom artist og sanger enn den jeg har bare vært sånn passe begeistra for tidligere.

Denne akustiske utgava av Nilsen, der produsent og multiinstrumentalist Freddy Holm har vært viktig i arrangementsarbeidet med flotte strykere også, har henta inspirasjon fra både roots, country, pop og rock og de ti sangene forteller oss om en artist og sanger som i tillegg til Freddie Mercury også slekter på både David Bowie og Rod Stewart – ikke det verste slektskapet det. Høydepunktet for meg er den fine duetten hans synger med Linda Kvam, «Mediterranean Sky».

Som de fleste av oss så viser Åge Sten Nilsen også at han har flere sider. Jeg synes absolutt mest om denne «nye» sida hans.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Åge Sten Nilsen

Smooth Seas (Don´t Make Good Sailors)

Grappa/Musikkoperatørene

Flott farvel!

Da Roswell Rudd la ned trombonen for godt 21. desember i fjor, så var det slutt på en viktig del av jazzens trombonehistorie.

Roswell Rudd, nummer to fra høyre, sammen med Ken Filiano, Fay Victor og Lafayette Harris.

Roswell Rudd rakk usedvanlig mye i løpet av sine 82 år her på Tellus. Han starta som dixielandmusikant i college-åra, men i løpet av 60-tallet så oppdaga avantgardejazzen han og ikke minst vice versa. Raskt blei han oppdaga av likesinnede som Cecil Taylor, Archie Shepp, John Tchicai, Don Cherry og ikke minst Steve Lacy som Rudd samarbeida med i flere tiår. Carla Bley blei etterhvert også en nær musikalsk kjenning.

Rudd forsvant fra det store bildet i en del år, men på 2000-tallet og fram til sin bortgang var han så definitivt på plass igjen. I tillegg til å jobbe med flere amerikanske konstellasjoner, ofte uten trommeslager, så fant han også nye utfordringer med musikanter fra Mali og Benin i Afrika samt tradisjonsmusikanter fra Mongolia. For to år siden møtte vi Rudd også i en ganske så fri setting sammen med blant andre pianisten Jamie Saft.

Allsidighet og bortimot full oversikt over jazztradisjonen var en av Rudds store styrker og på det som skulle vise seg å bli hans siste innspilling, som kom ut bare et par måneder før han la ned hornet, så er det deler av jazzens standardrepertoar som står på programmet.

Det er lett å høre at Rudd stammer fra tradjazzen samtidig som han har hele historia med seg og med sin røffe og høyst personlige tone så skaper han noe helt eget med dette materialet også.

Her snakker vi blant anna om Strayhorn/Ellingtons «Something to Live For», Mingus-klassikeren «Goodbye Pork Pie Hat», «House of the Rising Sun» og kanskje en av Rudds største favoritter Thelonious Monks «Pannonica» og sammen med et band bestående av bassisten Ken Filiano, pianisten Lafayette Harris og den fine vokalisten Fay Victor, med ett klart slektskap til Betty Carter, skaper Rudd et et spennende univers av dette stoffet også.

Roswell Rudd etterlater seg ei betydelig arv og bedre måte å takke av på er vanskelig å tenke seg.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Roswell Rudd – Fay Victor – Lafayette Harris – Ken Filiano

Embrace

RareNoise Records/MusikkLosen

Hyllest av selveste Pastor´n

Einar «Pastor´n» Iversen er en av de store legendene i norsk jazz. Her får han en høyst betimelig hyllest fra en av sine elever, bassisten og bandlederen Tine Asmundsen.

Asmundsen & Co med en hjertefølt hyllest til helten Einar «Pastor´n» Iversen.

Foto: George Helmke

De som har et nært og inderlig forhold til norsk jazz en eller annen gang i løpet av de seineste sju tiåra, kan ikke unngått å ha stifta bekjentskap med Einar «Pastor´n» Iversen som nå har rukket å bli 87 år. Mer smakfull pianist, komponist og standardlåttolker enn prestesønnen fra Mandal finnes vel knapt og her får vi elleve eksempler på hva og hvem komponisten Iversen er.

Til tross for at «Pastor´n» er 33 år eldre enn bassisten og bandlederen Tine Asmundsen, opprinnelig far Kongsberg, har det ikke vært noen hindring for at de to har samarbeida tett siden slutten av 90-tallet. De har blant annet gjort trioinnspillinga «Seaview» sammen der også Svein «Chrico» Christiansen bidro med sitt smakfulle trommespill.

Tre av låtene fra «Seaview» er også med her, men alle fremstår i nye arrangement. All musikken er skrevet mellom 1999 og 2009 og låter nok en gang så tidløs som vel tenkelig i et herlig musikalsk landskap som befinner seg et sted der impulser fra mainstream og bebop er lett gjenkjennelige.

Tine Asmundsen er en stilsikker og kompromissløs musikant som tar vare på tradisjonen og arva etter Einar Iversen på et strålende vis. Med seg til å tolke, og arrangere, dette materialet som i stor grad hører hjemme i ballade- og mediumtempo-format, har hun sine faste samarbeidspartnere gjennom rundt 20 år, tenorsaksofonist Vidar Johansen og pianist Rune Klakegg, og de to unggutta Terje Engen på trommer og Magnus Aannestad Oseth på trompet og flygelhorn. Her finnes det absolutt ingen generasjonsmotsetninger – alle snakker det samme språket og det swinger upåklagelig fra start til mål.

Asmundsen & Co har gjort og gjør enn viktig jobb med å ta vare på denne flotte arva som Einar «Pastor´n» Iversen har skapt. Den er tidløs og egner seg altså i all evighet.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Einar «Pastor´n» Iversen – en levende jazzlegende.

Asmundsen & Co

Pastor´n

Losen Records/MusikkLosen

Jenter på flyplasser!

Det danske bandet Girls in Airports er i ferd med å få sitt store internasjonale gjennombrudd. Hvorfor får vi oppleve på denne liveskiva fra tre konserter i Tyskland.

Girls in Airports er originale på mer enn en måte.

Uten at de har fått den store oppmerksomheten her hjemme enn så lenge, er kvintetten Girls in Airports – for et navn – i ferd med å legge deler av den europeiske jazzmenigheta, og vel så det, for sine føtter. Med ei svært original instrumentering bestående av saksofonistene Lars Greve, som også spiller klarinett, og hovedkomponist Martin Stender, perkusjonisten Victor Dybbroe og trommeslageren Mads Forsby og tangentisten Mathias Holm, så sørger Girls in Airports for noe de er ganske så aleine om.

«Live» er bandets femte utgivelse siden de blei unnfanga i 2009 og såvidt jeg vet bandets første henta fra veien. I løpet av en Europa-turné i april fjor, blei det gjort opptak i Hamburg, Dresden og Berlin og herrene har plukka ut det beste av det beste – vil jeg tro.

Grunnen til at det København-baserte bandet har fått så stor oppmerksomhet både på hjemmebane hos Åge Hareide og Ståle Solbakken og lenger sør i Europa, er at de på et fascinerende og unikt vis har makta å fusjonere et slags nordisk jazzuttrykk med impulser fra indie-rock og verdensmusikk.

Det har ført til at de snakker til et publikum langt utenfor jazzmenigheta også – til og med et publikum som kan være frista til å bevege legemet underveis kan finne glede og tilfredsstillelse via Girls in Airports.

Mye av musikken er ganske så meditativ og reflekterende og at dette er fem musikanter som har lært hverandre å kjenne svært godt etterhvert, er det kollektive uttrykket et godt bevis på. Girls in Airports er enkelt og greit noe ganske for seg sjøl.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Girls in Airports

Live

Edition Records/Border Music Norway

Så blei det skapt magi!

Jens Christian Bugge Wesseltoft, Dan Berglund og Magnus Öström sammen på ei scene for andre gang – og hvilken scene! Vi snakker Klubben i Røverstaden – gamle Club 7. For en opplevelse det var!

I bevegelse – Jens Christian Bugge Wesseltoft, Dan Berglund og Magnus Öström. Trioen sin det!

Foto: Tor Hammerø

For mange av oss handler musikk i stor grad om minner og forventninger. Det å komme ned i den legendariske kjelleren i Munkedamsveien i Oslo, det vil si gamle Club7 og Sardines, er for de av oss som har levd ei stund nesten som å komme hjem. Her dukker det opp så mange minner om musikk og hendelser vi har opplevd – eller tror vi har opplevd – at det nesten blir overveldende.

Når så den første jazzkonserten i det nyrenoverte lokalet er med vår egen tangentmaestro og innovatør Jens Christian Bugge Wesseltoft – heretter Bugge for letthets skyld – og de svenske gigantene Dan Berglund på bass og Magnus Öström på trommer, som mange vil huske som svært viktige ingredienser i legendariske Esbjörn Svensson Trio, eller est, så var det ikke akkurat med små forventninger vi rusla ned the new famous steps.

Trappa er altså ny, men som Bugge sa så sitter musikken og minnene i veggene her sjøl etter 29 år med gjenmurte dører. Det var derfor ganske så sikkert med en stor grad av ærefrykt at spesielt Bugge, som hadde opplevd både Miles Davis, Pat Metheny og faren sin, gitaristen Erik Wesseltoft, spille der, gikk på scena – for første gang! Bugge fikk nemlig aldri anledning til å spille der sjøl før kroken blei satt på døra.

Etter en jobb på Nattjazz i Bergen i mai i fjor, som åpenbart ga mersmak, og et par dager med øvelser i Stockholm i forkant av Oslo-jobben, var det altså klart for 90 minutter med bare nytt originalmateriale som alle tre hadde bidratt til pluss en stor overraskelse!

Det er nesten uunngåelig at ikke tankene også gikk tilbake til est-trioen, men dette nye kollektivet lever fra første, eller skal vi si andre, dag av sitt helt eget liv. De melodiske og rytmiske idealene er det nok en del slektskap i, men musikken var så frisk, original og personlig som bare slike enorme musikalske personligheter som dette kan skape.

Det musikalske landskapet var så lekende, varmt og empatisk som det er mulig å ønske seg og samtidig var det også eksperimentelt og nyskapende fra tid til annen med tøff og annerledes bruk av elektronikk fra alle de involverte. Bugge er og blir en varm klangmester som utstråler sol i uttrykket sitt, Berglund, som vi også ofte møter sammen med Ane Brun, er en komplett bassist som spesielt med sitt buespill tilfører helheten noe helt unikt og Öström er en så melodisk og lyttende virtuos bak trommene at dette ender opp som en trio av svært sjeldent kaliber.

Og overraskelsen? Jeg så flere hakeslepp da Bugge begynte å antyde «´Long As You Know You´re Living Yours» fra den legendariske Belonging-skiva til Jarrett-Garbarek-Christensen-Danielsson. Og det var den som kom! Muligens spilt for første gang her til lands siden Belonging-bandet gjorde den. Ikke fordi ingen likte den, tvert i mot, men fordi neppe noen har tørt!

Denne nye supertrioen tørte heldigvis og knytta dermed bånda fra 1974, da låta og skiva, som blei unnfanga i Oslo, og frem til 2018 på et mesterlig og magisk vis. Det de skapte denne kvelden, i den ikoniske kjelleren var akkurat det: magisk.

PS 1: Til uka går de tre i studio i Sverige – det er bare å glede seg. Bugge mener nemlig de har mye mer inne!

PS2 Jeg er geriatrisk alibi og konsulent for bookinggruppa på Klubben og introduserte bandet. Så veit dere det!

Jens Christian Bugge Wesseltoft – Dan Berglund – Magnus Öström

Klubben i Røverstaden, Oslo – 26. januar 2018

For en historieforteller!

For de som har lest Tore Renberg kommer det ikke som noen overraskelse: han er en fantastisk historieforteller med musikk til også.

Tore Renberg overrasker meg, men egentlig ikke.

Det spesielle og fascinerende coveret sier egentlig mye om hva vi får møte på Tore Renbergs andre musikalske visittkort: alle har ei historie å fortelle. Svært få har evnen til å fortelle dem bedre enn Tore Renberg.

Forfatterskapet hans har gått fra høyde til høyde, men jeg må bryte sammen å tilstå at jeg ikke har fått med meg at han også har ting å melde i musikalske landskap. «Ein dag te» er all den bekreftelse jeg og vi trenger på at Tore Renberg makter å ta med seg sin fortellerglede- og evne også inn i denne verdenen.

Det Renberg gir oss er enkelt og greit små noveller, betraktninger fra et levd liv der hans observasjonsevne og ditto evne til å formidle det videre både skriftlig og vokalt ligger laaaaangt bortenfor det vi til daglig blir servert fra populærmusikkens representanter her til lands.

Renberg synger på reinhekla stavanger-dialekt – noe annet skulle tatt seg ut. Han gir tekstene sine akkurat den lufta og det rommet de trenger for at de skal kunne ta bolig hos mottakeren og når han så omgir seg med klassemusikanter som Erlend Viken, Gjermund Silset, Olaf Olsen, Erland Dahlen, Morten Abel og Cato Thomassen – hvor blei det forresten av Geir Sundstøl?:-) – så gir de Renberg, låtene hans og stemningene hans akkurat den innpakninga de spør etter i et vise-folk terreng som er både vart og helt korrekt til novellene hans.

Det er mange høydepunkt underveis her, men egentlig er det totalen som er det største. Når det er sagt så er tittelsporet, som åpner festen og som er produsert av Odd Nordstoga, ei musikalsk fortelling som kommer til å bli værende lenge hos meg. Svært lenge.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Tore Renberg

Ein dag te

Grappa/Musikkoperatørene

Tidløst og grenseløst

Da den svenske trommeslageren Bengt Berger kom hjem etter en studietur til Ghana i 1977, visste han at impulsene derfra måtte inn i det musikalske uttrykket hans. Her får vi «Praise Drumming» på cd for første gang – 30 år etter at musikken så dagens lys.

En av de mange utgavene av Bitter Funeral Beer Band – her med solide indiske røtter.

Perkusjonisten og trommeslageren Bengt Berger (75) har vært en sentral skikkelse i svensk jazz helt siden 60-tallet. Helt fra starten har han vært opptatt av å bryte ned grenser ved hjelp av musikken og han har utallige reiser til spesielt Ghana og India bak seg.

I 1981 fikk Berger bra med internasjonal oppmerksomhet etter at «Bitter Funeral Beer», med Don Cherry i lagoppstillinga, blei gitt ut på ECM. Vest-afrikansk musikk var fundamentet for musikken, fusjonert med improvisasjon må vite.

Fem år seinere kom oppfølgeren «Praise Drumming», på vinyl sjølsagt, og det er et album det har vært svært vanskelig å få tak i de seineste tiåra. Derfor er det bortimot en begivenhet at musikken nå er å finne på cd – 30 år etterpå.

13-manns- og kvinners bandet til turen til Oslo og Rainbow Studio og, sjøl om Don Cherry ikke var med lenger, så hadde Berger nok en gang skapt et kollektiv med masse perkusjon i bånn og masse blåsere på topp som sørger for å gi liv til Bergers komposisjoner.

Vest-afrikansk musikk, med sine fascinerende rytmer og Bergers låter, er et heftig utgangspunkt for åtte ekskursjoner. Det er tøff, moderne, tidløs og grenseløs musikk som sikkert vil være like spennende å høre igjen om 30 år også. Bengt Berger har gjort og gjør en viktig jobb.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bengt Berger & Bitter Funeral Beer Band

Praise Drumming

Dragon Records/Border Music Norway

Sterk stemme

Sigrid Moldestad er et nytt bekjentskap for meg. Det var på høy tid vi møttes!

Sigrid Moldestad har noe flott, personlig og ekte å melde.

Til tross for at Sigrid Moldestad fra Breim kommune i Sogn og Fjordane (45) fikk Spellemannprisen allerede i 2007 for folkemusikkplata «Taus» og nå har rukket å gi ut seks plater under eget navn, så har jeg altså makta å vende det døve øret til. Det er absolutt ikke gjort med overlegg – jeg tror jeg tør å påstå at tilfeldighetene har spilt meg et puss eller to.

Nå er i alle fall ørene mine og resten av sanseapparatet klart og det tar meg ikke lang tid å fastslå at jeg må ha gått glipp mye hygge og spennende og inderlig musikk der Sigrid Moldestad har oppholdt seg.

Felespiller, vokalist, låtskriver og tekstforfatter Moldestad – unntaka er en springer fra Sunnmøre og ei gjendiktning av ei Sandy Denny-låt – tar oss med inn i et levd liv der det har vært tenkt mange og gode tanker. Mange av disse tankene har hun makta å lage sterke og flotte historier av og hun formidler dem på et framifrå vis som det vel heter i Gloppen der hun er født.

Sammen med et empatisk kremlag bestående av Sigbjørn Apeland på ymse tangenter, Anders Bitustøyl på bass, Anders Hall på bratsj og fele, Roald Kaldestad på gitar og andre saker med strenger, Kåre Opheim på trommer og perkusjon, Anders Røine på munnharpe, langeleik og gitar og Jørgen Sandvik på gitarer og andre strengeinstrumenter og orgel – pluss at de fleste korer, tar Moldestad oss med inn i et univers der hun absolutt ikke har glemt sin folkemusikkbakgrunn, men dere rocke- og visetradisjonen spiller ei minst like stor rolle.

Sigrid Moldestad har skrevet en rekke strålende låter med tekster i samme klasse – når en tekst begynner med «Det er tid for analyse av eit håplaust svermeri» så skjønner vi raskt hvor lista er lagt – og når hun så synger med ei flott og personlig stemme, heldigvis langt fremme i lydbildet, så er det ikke så mye mer å spørre om.

Det tok altså si tid før våre veier krysset hverandre. Jeg tar på meg all skyld for det – jeg lover å ha ørene på vidt gap i åra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Sigrid Moldestad

Vere her

Grappa/Musikkoperatørene

Slik er det ja!

Preservation Hall Jazz Band – hvis det er noe eller noen i jazzen med et historisk sus over seg så må det være dette bandet!

Preservation Hall Jazz Band er fortsatt i strålende slag etter å ha vært i aksjon i 55 år.

Jeg har aldri vært i New Orleans, men har skjønt av de som har akkurat det at et opphold der uten å ha besøkt det hellige jazzstedet Preservation Hall, er bortimot en unnlatelsessynd. Vår egen New Orleans-profet, på så mange vis, Carl Petter Opsahl, bodde der borte i vel ett år og forteller med ærefrykt i stemma om at han var på Preservation Hall flere ganger i uka.

Det er altså stedet der den tradisjonelle jazzen blir holdt i hevd. Nærmere røttene er det nesten umulig å komme. Siden 1963 har stadig nye generasjoner av New Orleans-musikanter bekledd rollene i det etterhvert legendariske bandet – et band tubaisten Allan Jaffe stifta.

I dag er det sønnen til Jaffe, bassisten, tubaisten og perkusjonisten Ben Jaffe, som er sjef for bandet – et band som nå består av sju medlemmer fra 20-30 åra til tenorsaksofonisten og klarinettisten Charlie Gabriel på 84.

Jaffe, Gabriel og trommeslageren og perkusjonisten Walter Harris, trombonisten Ronell Johnson, trompeterne Stephen Lands og Branden Lewis, tenorsaksofonisten og perkusjonisten Clint Maedgen og pianisten, elpianisten og organisten Kyle Roussel, forteller oss med all ønskelig tydelighet at de fortsatt tar det på fullt alvor å ta vare på New Orleans-tradisjonen som de seineste åra nye millioner kloden rundt har fått stifte bekjentskap med gjennom tv-serien «Treme».

Det betyr på ingen måte at de begrenser seg til å spille tradjazz som kun hører hjemme i 1920- eller 30-åra. Med «So it Is» forteller de oss at de vil formidle hele New Orleans-tradisjonen og her er de mer moderne og funky enn noen gang.

Soul, funk, second line, blues og andre herligheter er blanda sammen til en musikalsk New Orleans-gumbo som det groover noe infernalsk av og som det lukter svette av og som det er usedvanlig vanskelig å sitte stille til – som om det var noe mål i seg sjøl.

Preservation Hall Jazz Band forteller oss at de både er flinke til å ta vare på tradisjonen samtidig som de viderefører den. Det holder ei god stund det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Preservation Hall Jazz Band

So it Is

Legacy/Sony Music