Inderlige historier

Ola Buan Øien er et nytt bekjentskap for meg, men med Rune Arnesen, Morten Huuse, Mattis Kleppen og Geir Sundstøl som reisefølge, er jeg ikke vanskelig å be.

Ola Buan Øien på plass i studio.

Det er ikke bare medmusikantene som er årsaken til at interessen blei vekka i forbindelse med denne utgivelsen til Ola Buan Øien. Han gir nemlig ut musikken sin på det Trondheimsbaserte selskapet Øra Fonogram og det er ensbetydende med kvalitet, sjøl om det vanligvis er musikk av andre sjangre enn det Buan Øien serverer oss.

Med innspill fra blant andre Levi Henriksen, Aslag Haugen, Martin Hagfors og Daniel Lanois som tekstforfattere og komponister, viser den 41 år unge trønderen seg fram som soloartist for andre gang på cd. Han har gjort seg bemerka som gitarist i countryrock-bandet Too Far Gone i rundt 20 år. Det har ført til ti album og masse konsertvirksomhet. Etterhvert har altså lysten til å stå på egne bein med egne stemmebånd vokst fram hus Buan Øien, som i tillegg til å være utøvende musiker også er utdanna cand.philol med hovedfag i musikk og han er ansatt ved Høgskolen i det som vel nå heter Trøndelag.

Buan Øien synger på uforfalska trønderdialekt og han er en bra historieforteller der både de evige temaene som kjærlighet og forhold står på menyen. Han forteller oss også at han har et engasjert forhold overfor de som til daglig ikke får så mye oppmerksomhet, men som definitivt fortjener det.

Musikalsk befinner vi oss fortsatt i et slags countryrock-landskap og de som tror at Buan Øien slekter på Åge Aleksandersen og DDE, har faktisk et poeng. Han er ikke der oppe verken som tekstforfatter eller vokalist foreløpig, av og til låter det også litt surt av vokalen, men inderligheten og ektheten og evnen til å formidle er så definitivt på plass.

Og reisefølget? Ikke overraskende er det i de aller beste hender som alltid når trommesjef Rune Arnesen, Stranger-tangentist Morten Huuse, elbasskløpper Mattis Kleppen og Norges mest brukte multiinstrumentalist, Geir Sundstøl er på plass.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ola Buan Øien

Slak line

Øya FonogramMusikkoperatørene

Unikt fra fotballøya

Dette er mitt første møte med noen av de mest spennende, unge musikantene fra øya der vest. Noe tyder på at jeg har gått glipp av mye interessant musikk på veien.

Alexander Hawkins, Elaine Mitchener, Neil Charles og Stephen Davis holder på med noe helt eget.

Jeg har altså verken hørt eller kjenner til noen av disse musikantene fra før. Hadde de kommet lenger unna fra, les New York, hadde både jeg og et større publikum garantert blitt eksponert for dem tidligere – slik er det bare, dessverre.

Etter å ha lest teksten i omslagsheftet, liner notes på ny norsk, forfatta av den meget anerkjente jazzskribenten Brian Morton, så skjønner jeg at Alexander Hawkins (36) allerede i lengre tid har vært ei viktig stemme i det moderne, engelske jazzlandskapet. Gjennom dette møtet med den kollektive kvartettens debutskive «UpRoot» er det mulig å begripe.

Hawkins har skrevet storparten av komposisjonene, men bidrag fra særegne stemmer som Jeanne Lee og Archie Shepp mer enn antyder hvor vi er på vei. Det de bringer til torgs er fri, åpen og søkende musikk, men likevel ofte med et melodisk fundament.

Hawkins er en retningsgivende pianist og Elaine Mitchener er en stemmekunstner som ofte med tekst, men også uten, henter fra et stort spenn av impulser – fra opera til friform. Mitchener er også en såkalt movement artist som driver med fysisk teater og performance kunst, sjøl om det ikke kommer fram via en cd, men det forteller en hel del om innfallsvinkelene hennes til det å være en kreativ kunstner. En slags engelsk variant og forlengelse av Lisa Dillan og Sidsel Endresen hvis man kan høre for seg det! Bassisten Neil Charles og trommeslageren og perkusjonisten Stephen Davis er så langt fra tradisjonelle kompmusikanter som man kan tenke seg; de er en organisk del av det hele.

Her snakker vi ikke tekster av A4-format akkurat; på Shepps «Blasé» resiterer Mitchener blant annet «you shot your sperm into me», og hele «UpRoot» er også et godt stykke utenfor allfarvei. Det er det som gjør dette møtet med Alexander Hawkins – Elaine Mitchener til en helt spesiell opplevelse.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Alexander Hawkins – Elaine Mitchener Quartet

UpRoot

Intakt Records/Naxos Norway

Varm hygge fra vest

Hvis man ikke kommer fra Stavanger-området, så skal man ha fulgt svært godt med for å ha fått med seg Gisle Myklebust og hans musikk. Nå kommer en ny mulighet for å gjøre noe med det.

Gisle Myklebust Quartet i full vigør.

Det blir ganske så feil å kalle de fire i denne kvartetten for glade amatører, men noe forteller meg at de har drevet på helt andre ting enn musikk også for å tjene til smør på brødet – hvis de bruker smør da og hvis de spiser brød. Når det er sagt så er kvartetten, som har eksistert siden 1995, et så samspilt og empatisk kollektiv at de lett kan mistenkes for å være proffe.

«What´s Up» er bandets tredje cd og fortsatt har Gisle Myklebust (53), som spiller tenor- og sopransaksofon, med seg Øystein Eldøy på bass, Rolf Hinderaker på piano og Karsten Tillerli på trommer. Alle er som nevnt mer enn kompetente sjøl om vi ikke snakker akkurat verdensformat, men bandet låter uansett flott i et musikalsk landskap de åpenbart stortrives i.

Bortsett fra ei låt hver av Hinderaker og Tillerli, så har Myklebust skrevet all musikken. Tidligere gikk det mye i standardlåter, men etterhvert har ønsket om og kapasiteten til å skrive materialet sjøl vokst fram og også på låtsida finnes det mye å glede seg over spesielt i medium- og balladetempo.

Myklebust & Co kommer tydeligvis bra bebopskolen og den har de fortsatt med seg i ryggraden. I tillegg har de tilført elementer fra den «nordiske skolen» og spor fra souljazzen er også mulig å få øre på.

Gisle Myklebust Quartet gir oss ærlig og uforfalska musikk som det er umulig å mistrives med.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Gisle Myklebust Quartet

What´s Up

GMQ3/[email protected]

Blant de hippeste

Ikke hørt om Cameron Graves sier du? Når det kan meldes at han hører til i miljøet rundt og med Kamasi Washington, som også bidrar her, så er det vel flere som nikker gjenkjennende.

Cameron Graves er så avgjort med i den hippe ligaen.

Tangentisten Cameron Graves har vært en travel herre helt siden begynnelsen av 2000-tallet. Til tross for det har han ikke blitt noe stort navn på denne sida av Atlanterhavet i alle fall og hovedårsaken er nok at han har bodd og jobba i Los Angeles og ikke i New York. Etter at han blei en viktig ingrediens i den hippe West Coast Get Down-bevegelsen der blant andre Kendrick Lamar og Kamasi Washington har spilt sentrale roller, har Graves fått mer og mer oppmerksomhet og her møter vi han med hans solodebut.

Med ei besetning som blant annet inneholder Ronald Bruner, Jr. på trommer, Stephen «Thundercat» Bruner på elbass og Kamasi Washington på tenorsaksofon, så skal det ikke så veldig mye fantasi til for å skjønne i hvilken retning dette bærer. All musikken, og vi snakker om nesten 80 minutter, er skrevet av Graves og er spilt inn i løpet av 11 timer.

Graves har bakgrunn i alt fra klassisk musikk til hip hop, death metal og ikke minst jazz. Dette har han skrudd sammen til et tøft, heftig og moderne landskap som garantert snakker til mye av det samme publikummet som Washington. Graves, som kun spiller akustisk her, er en fremragende instrumentalist. Kanskje «imponerer» han litt for mye, men at han har mye å fare med både som allsidig komponist, bandleder og pianist er hevet over tvil. For mine ører og mitt sanseapparat er dette faktisk hippere enn det Kamasi Washington bringer til torgs.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Cameron Graves

Planetary Prince

Mack Avenue Records/MusikkLosen

Tidløst og originalt

Pianisten Olga Konkova og gitaristen Jens Thoresen ga oss julesanger på sitt eget vis for vel et år siden. Nå tar de partnerskapet sitt videre til nye høyder.

Jens Thoresen og Olga Konkova har all mulig grunn til å smile.

Foto: Arne Glørstad

Russiske Olga Konkova har, etter at hun slo seg ned i Norge i 1994, i stadig større grad vist oss hvilken strålende og uttrykksfull pianist hun er. Det har hun gjort i alt fra solotapning til det store bandet Denada. Om det var i Denada hun traff på gitaristen Jens Thoresen vites ikke, men der utgjør de i alle fall en viktig del av kollektivet både ensemblemessig og solistisk.

De originale kammerversjonene av julesanger vi fikk servert på «December Songs» mer enn antyda at det lå veldig mye spennende på lur i dette samarbeidet. Her kommer det første, men forhåpentligvis ikke siste beviset på at det stemte.

Det de to har gjort her er å ta for seg ti kjente låter, eller rettere sagt ni fordi en kommer i to versjoner, og gjort dem fullstendig til sine egne. Robin og Kerns «In Love in Vain» har blitt til «Futile Sentiments», JJ Johnsons «Lament» heter her «Lamento», Miles Davis´»Blue in Green» har blitt værende akkurat det, Kenny Dorhams «Blue Bossa» har blitt til «Bossa Verde», «All the Things You Are» er døpt om til «The Things We Could Have Been», de to versjonene av Coltranes klassiker «Giant Steps» heter her «Minor Tweakz» og «Slow Walk», «Someday My Prince Will Come» har blitt til «One Day!», Jobims «The Girl from Ipanema» heter «Tristissimo» og George Harrisons «Here Comes the Sun» heter enkelt og greit «Sol».

Thoresen åpner ballet aleine med «Futile Sentiments» mens Konkova avslutter likedan med «Sol» – ellers er dette duoekskursjoner og samtaler av det aller mest smakfulle, lyttende og empatiske slaget. Dette er musikk skapt av musikanter med store talenter både når gjelder å behandle sine respektive instrumenter samt å få skapt noe meningsfullt og nytt ut av noe som allerede finnes – bedre musikalsk gjenbruk kan knapt tenkes.

«Old Songs» er altså del to av samarbeidet mellom Olga Konkova og Jens Thoresen. Det er altså plass til veldig mange fler i åra som kommer – det de bedriver er nemlig kammeraktig duojazz i verdensklasse.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Olga Konkova – Jens Thoresen

Old Songs

Losen Records/MusikkLosen

Ingen skuffelse!

Den tyske kvintetten Die Enttäuschung, som betyr skuffelse, leverer som ei kule nok enn gang.

Die Enttäuschung er befolka av noen av Tysklands aller mest fremtredende musikanter.

De som har hatt gleden av blant annet å følge bandet Monk´s Casino – som spiller alle komposisjonene til Thelonious Monk i løpet av én konsert – og Die Enttäuschung, som er befolka av mange av de samme musikantene, vet at det er kvalitet på gang når «ny» musikk kommer til overflata.

Herrene har helt siden begynnelsen av 90-tallet stått i spissen for moderne, akustisk og tildels eksperimentell jazz i Tysklands og kanskje Europas største kulturelle smeltedigel, Berlin.

Die Enttäuschung har jeg hatt gleden av å følge både live og gjennom to tidligere skiveutgivelser, «Die Enttäuschung» fra 2009 og «Vier Halbe» fra 2012, og da med den samme kvartettbesetninga. Nå er trompeter Axel Dörner, bassklarinett- og klarinettist Rudi Mahall og bassist Jan Roder fortsatt tilstede mens trommekrakken er overtatt av veteranen Michael Griener pluss at kvartetten har blitt utvida til kvintett med trombonisten Christof Thewes.

Det betyr at det låter annerledes av «Skuffelsen» enn tidligere. Frontrekka med tre stemmer er «fullere» enn med bare Dörner og Mahall og med Griener har de fått ny energi og nye ideer fra rytmeavdelinga.

Det som er «likt» fra tidligere møter er de sprudlende og originale låtene som alle bortsett fra Thewes har skrevet og de totalt originale soliststemmene som har vært med på å sette preg på moderne europeisk jazz i flere tiår nå.

Die Enttäuschung byr nok en gang på kompromissløs, tøff og sprudlende jazzmusikk som er fullstendig tidløs. Det holder lenge det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Die Enttäuschung

Lavaman

Intakt Records/Naxos Norway

Vakre stemninger

Mens den stille, vakre snøen laver ned, strømmer like stille og like vakre stemninger ut av høytalerne fra Anders Rogg.

Anders Rogg sørger for flott start på dagen – eller slutt på den. Sikkert midt på dagen også.

Svært mange av oss forbinder Anders Rogg med Tramteateret – det vil si intelligent musikalsk humor med snert og ofte i et heftig tempo. Tramteateret er historie for lenge siden og Rogg tilegner denne plata til Arne Garvang, Billy Johansson og Anne Nyutstumo, tre av kollegene fra gruppa som nå har gått ut av tida.

«Nattasanger», og sikkert også «Lyden av lys» og «Videre» fra 2001 og 2005 som er de to første soloskivene til Rogg, viser oss ei helt annen side av pianisten og komponisten Rogg. Jeg har ikke hørt de to første vitnesbyrdene, men basert på «Nattasanger» så er Rogg en stemningsskaper av stort format. Han tar oss enkelt og greit med til steder det er godt å være.

Utgangsgpunktet for «Nattasanger» var å lage musikk til livets begynnelse, men etterhvert utvikla den seg til å bli musikk om begynnelsen i sin alminnelighet.

Musikken, som Rogg med tre unntak har skrevet, er spilt inn i løpet av et år fra desember 2015. Unntakene er folkemelodien «Sulla meg litt» der Birgitte Grimstad synger, den amerikanske tradlåta «Rock-a-bye Baby» der Thea Stabell synger og den armenske folkesangeren «Natta» der Trygve Seim spiller tenorsaksofon og Armen Stepanian trakterer duduk og der Rogg ikke spiller.

Bortsett fra på låta «Ro» der Carl Petter Opsahl spiller bassklarinett sammen med en vokalkvartett, så spiller Rogg på alle låtene i alt fra solotapning til diverse besetninger og på enten flygel, elpiano, klokkespill, trøorgel, synth, trekkspill, melodisk eller styggepiano!!!!!

Han har i tillegg til de nevnte med seg blant andre saksofonist Håkon Kornstad, fiolinist og bratsjist Frode Larsen og cellist Audun Sandvik og på mange forskjellige vis skaper Rogg & Co så vare og flotte stemninger som vi vel kan ønske oss.

Hvor i de ymse musikalske landskap finner vi Rogg og hans uttrykk? Nesten umulig å si med få ord. Han henter hemningsløst fra folkemusikk, religiøse folketoner, klassisk musikk, jazz og gudene vet hva og setter det sammen til et brygg som er både vakkert, ærlig, søkende, inderlig og givende. Natta kan komme nå og det er bare å glede seg til den.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Anders Rogg

Nattasanger

Grappa/Musikkoperatørene

Verdens beste sanger

De fleste av oss har vel sine favoritter og her finnes det sjølsagt ingen fasit. For meg befinner Ella Fitzgerald seg uansett helt der oppe.

Ella Fitzgerald på besøk i vår del av verden.

I fjor var det 100 år siden Ella Fitzgerald blei født. Det blei markert på mange måter gjennom 2017 og helt på slutten av året kom også denne fantastiske liveinnspillinga fra 1956, som har ligget godt gjemt i Verves arkiver i over 60 år, som ei herlig avslutning på jubileet. Den kom ikke min vei før over nyttår, men jeg kan love alle at bedre måte å feire Ellas 101-års jubileum finnes knapt.

Ella Fitzgerald (1917-96) hadde akkurat avslutta sin periode på Decca. Den varte fra 1935 og i 20 år. Da fant impresario, manager og plateselskapsdirektør Norman Granz, som også introduserer Ella her på klubben Zardi´s i Los Angeles, et smutthull i kontrakta hennes, fikk henne ut av Decca- og popgrepet de hadde festa på henne, oppretta et nytt selskap, Verve, og resten er som det sies historie.

Ella Fitzgerald ville jo synge jazz og gjennom hennes engasjement i konsertserien Jazz at the Philharmonic kloden rundt, med noen av de største instrumentalistene jazzen hadde frembrakt, viste så tydelig som vel tenkelig at der hadde hun noe å gjøre.

Etter at Verve blei hennes «hjem» og hennes legendariske Songbook-innspillinger blei sjøsatt, fikk Ellas karriere en ny boost som skulle vare livet ut. Mens hun holdt på med innspillingene av dette materialet, stakk hun altså rundt hjørnet ved enkelte anledninger både for å hygge seg sjøl og sitt stadig voksende publikum. Rundt hjørnet i dette tilfellet betydde klubben Zardi´s midt i LA og med sin trio bestående av pianisten Don Abney, bassisten Vernon Alley og trommeslageren Frankie Capp tar hun oss med på to sett 2. februar 1956.

Ella er i superform og strålende humør og flørter med publikum fra start til mål. Repertoaret, som består av 21 låter, har «alt» fra «Tenderly» via «How High the Moon» og «A-Tisket, A-Tasket» til «My Heart Belongs to Daddy». Her viser hun at hun fikser alle slags tempi like godt og husker hun ikke teksten, så lager hun en ny underveis slik bare hun kunne. Publikum kommer med ønsker hele veien og de får stort sett sine ønsker oppfylt også!

Den tekniske kvaliteten er framifrå når vi vet at opptaka er gjort for over 60 år siden. Ella scatter – hun var den aller beste til det også, hun synger, hun swinger, hun underholder – hun hadde enkelt og greit alt.

Ella Fitzgerald blei sjølsagt feira kraftig i fjor. For meg er hun en sanger, musikant og stilskaper som bør feires hvert eneste år.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ella Fitzgerald

Ella at Zardi´s

Verve/Universal

Vakkert og unikt

radio.string.quartet fra Østerrike er en strykekvartett som skaper musikk på et helt eget vis. Med Jens Christian Bugge Wesseltoft involvert som co-produsent blir det enda mer unikt.

radio.string.quartet krysser musikalske grenser som ingen andre.

Når en strykekvartett, som nesten sjølsagt har sitt utgangspunkt i klassisk musikk, gjennom plateinnspillinger med musikken til Mahavishnu Orchestra og Joe Zawinul mer enn antyder at de har referanserammer som går langt utenfor de tradisjonelle for en slik kvartett, så er det med stor spenning vi møter dem igjen med Jens Christian Bugge Wesseltoft både som utgiver og medprodusent.

radio.string.quartet, som ikke har relasjon til noen radiostasjon, består av den «nye» cellisten Sophie Abraham, fiolinistene Igmar Jenner og Bernie Mallinger og bratsjisten Cynthia Liao. I tillegg til å behandle sine respektive instrumenter på aller beste vis, så synger alle sammen også.

Når de, sikkert med et smil på lur, ikke kaller musikken sin for CrossoverJazzClassicPopFusionRockNewmusicElectronic, så er det likevel lett å begripe at denne kvartetten er i gang med noe eget. De hjelper oss heller på vei gjennom å nevne noen referanser de har lytta mye på de seineste åra: Schuberts pianosonater, Nine Inch Nails, Jun Miyake, Bugge Wesseltoft og Sidsel Endresen, Korngold Piano Quartet, est, Arvo Pärt, Sam Amidon og Feist.

Denne gangen er det bare musikk skrevet av de fire vi blir servert. I all hovedsak er den spilt inn i garasjestudioet til Igmar Jenner. Vanligvis er dette en liveinnspillende-i-studio kvartett, men her har de benytta en mer produsert innfallsvinkel der de også synger på noen låter og har sampla sine egne instrumenter – en slags pop-måte å produsere på. Der har de garantert fått verdifull av Bugge som også spiller piano og synth på et spor pluss at hans samarbeidspartner Henrik Schwarz bidrar med sitt elektronikkarsenal på et annet.

Til sammen har det ført til et spennende, annerledes og veldig utfordrende visittkort fra radio.string.quartet som må være blant klodens mest originale og tøffeste strykekvartetter – med noko attåt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

radio.string.quartet

In Between Silence

Jazzland Recordings/Musikkoperatørene

En nordmann i New York

Trommeslageren, komponisten og bandlederen Vinnie Sperrazza er et nytt navn for meg, men når Eivind Opsvik er med på laget vet jeg at det er spennende saker på vei.

Vinnie Sperrazza er et nytt og særdeles spennende bekjentskap.

Bassisten Eivind Opsvik, som stakk over fjorden til New York rundt 2000 – altså lenge før Trump gjerne ville ha over flere nordmenn, har etablert seg i det usedvanlig oppegående og søkende Brooklyn-miljøet. Der har han også starta sitt eget plateselskap, Loyal Label, og det er der denne musikken med Vinnie Sperrazza Apocryphal har funnet sitt naturlige hjem.

I 2014 kom bandets debutalbum, Apocryphal, og med seg da, som nå, hadde Sperrazza Opsvik, gitaristen Brandon Seabrook og altsaksofonisten Loren Stillman – alle viktige ingredienser i det blomstrende Brooklyn-miljøet som mange mener har tatt over hegemoniet fra Manhattan i jazzens hovedstad.

Her har Sperrazza skrevet sju låter som spenner over et vidt spekter av inspirasjonskilder. Den første låta heter «Sun Ra» og trenger ingen videre forklaring og seinere hører vi impulser fra Squarepusher, lydsporet til David Lynch sin Eraserhead, Monty Python’s Terry Gilliam, victoriansk litteratur og mange besøk i Brooklyn Public Library sin historieavdeling – i følge Sperrazza sjøl. Musikkens postrock uttrykk, improvisasjon sjølsagt og bruk av elektronikk peker til sammen i ei spennende samtidsretning – ei retning Vinnie Sperrazza Apocryphal er mutters aleine om.

Veldig mye av det ovenstående er henta fra selskapets egen beskrivelse av bandet og musikken og jeg er faktisk helt enig i det de hevder. Vinnie Sperrazza står i spissen for noe som låter totalt annerledes og bekrefter at han og Brooklynmiljøet han hører hjemme i ligger svært langt fremme i løypa når det gjelder å bringe ny og utfordrende musikk til torgs.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Vinnie Sperrazza Apocryphal i aksjon.

Vinnie Sperrazza Apocryphal

Hide Ye Idols

Loyal Label/vinniesperrazzaapocryphal.bandcamp.com