To gode venner fører inderlige musikalske samtaler. Det skal man unne seg å tilbringe kvalitetstid sammen med.

Jeg har vært så heldig å få stifte bekjentskap med musikken til pianisten Svein Olav Herstad og treblåseren Tor Yttredal i flere tiår.
Det har hele tida vært en sann fornøyelse. I all hovedsak har de to sørvestlendingene befunnet seg innafor et ganske så straight melodisk, rytmisk og harmonisk landskap, men her forteller de oss at de
stortrives sammen også i mye åpnere univers.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Kjenner hverandre

Det tar ikke veldig lang tid å skjønne at de to kan hverandre ut og inn. Med 14 relativt korte “låter”, som jeg har en sterk mistanke om er spontant komponert, utfordrer og utfyller de to hverandre i stort sett frie og åpne settinger, men så avgjort med melodiske og rytmiske innslag også.

Yttredal varierer mellom ymse saksofoner, fløyte og klarinett mens Herstad bruker alle deler av pianoet samt et tommelpiano hvis jeg ikke hører feil.

En slikt musikalsk utflukt dreier seg i stor grad om tillit, respekt og åpenhet og det er de utstyrt med i rikt monn. At disse to herrene kan instrumentene sine, det trenger de verken å bevise for oss eller seg sjøl, men det å kaste seg ut på 70000 favners djup er noe helt
annet. Det gjør de og det lykkes de med på et unikt og sterkt vis.

Her er vi i gode venners lag. De trives sammen og jeg stortrives med dem. Takk for praten, gutter.

Legendebegrepet blir brukt i tide og ikke minst i utide. Når det gjelder Georg Wadenius så er det veldig riktig å benytte det. Her gir han oss sitt sterkeste budskap noensinne slik at tårene renner – både de triste og de varme.

Siden 60-tallet har gitaristen, bassisten, vokalisten og låtskriveren Georg Wadenius (79) vært en sentral brikke i et utall sammenhenger. Det hele begynte mer eller mindre med bandet Made in Sweden sammen med en annen legende, Tommy Körberg. Siden blei det barnemusikk for mange generasjoner, USA, Blood Sweat & Tears, Saturday Night Live Band, Steely Dan, Aretha Franklin, Roberta Flack, Luther Vandross og tusenvis av studioinnspillinger – Wadenius har vært med på det aller meste. Årsaken: Han er så vanvittig bra og så er han en jævlig hyggelig kar – absolutt ingen dårlig kombo.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Til Norge

Etter å ha bodd i USA i flere tiår, så brakte den Store Kjærligheten han til Oslo og Norge. Brit Grønnevik og Wadenius, Jojje blant alle hans venner, fikk gode 30 år sammen før hun gikk bort i 2022.

Gjennom ei konsertforestilling har Wadenius på et inderlig, vakkert og sterkt vis fortalt om sitt forhold til Brit, hva hun har betydd og betyr og hva hun har lært han om livet i godt voksen alder. Det var så flott, lærerikt og ærlig som vel mulig og nå har han videreført det til platestudio og det fungerer like godt i heimen også – både for oss som kan kjenne oss igjen i noe av det Wadenius har gjennomlevd og samtidig er det garantert mye å “lære” for alle som skal oppleve Livet – det med stor L.

Sterk lyrikk

Wadenius har vært åpen på hvor tøft livet har vært siden sin kjæres bortgang. Musikken har vært en stor del av hans terapi og med hjelp av de strålende tekstforfatterne Lotta Olsson, Ulla-Carin Nyquist og Wille Crafoord, så makter han med sin fine stemme, som blant andre generasjoner av svenske barn har blitt begeistra for gjennom hans barnelåter, å formidle kjærligheten, smerten, lærdommen og håpet om at det finnes noe mer – det återstår ju en bit.

Han synger så varmt om detta liv som e mitt besta tidsfordriv og håper fortsatt å bli rørt og at “noen” skal si at det fortsatt er håp og han gjør det på et vis som gjør at det hjertet som ikke er berørt av det han formidler og måten han formidler det på, trenger profesjonell hjelp på høyt nivå. Her løftes sorg, ensomhet, savn, takknemlighet, håp og kjærlighet frem på et vis som snakker veldig til meg – jeg skal være ærlig å si at jeg kjenner meg igjen i mye av dette og ikke minst i at håpet kan ingen ta fra oss.

Musikanten

Når så gitarist i særklasse, Georg “Jojje” Wadenius, både gråter og smiler med gitaren og elbassen og har med seg nydelig tonereisefølge ikke minst i pianist Lotta Hasselquist Nilsson samt et par smakfulle trommebidrag fra vår egen Torstein Lofthus, så har dette både musikalsk – Wadenius har skrevet alle låtene – og lyrisk blitt et visittkort som jeg vil plukke frem både når jeg trenger trøst og når jeg trenger en bekreftelse på at det finnes håp.

Det er snart tre år siden jeg møtte Bergens-trioen Datadyr for første gang. Nå har de tatt flotte nye steg.

Da debutalbumet “Woolgathering” ankom heimen var det med tre unge herrer fra Sortland, Odda og Trondheim som hadde funnet sammen på jazzlinja på Grieg-akademiet i Bergen og som var helt nye bekjentskaper for meg. De fascinerte meg umiddelbart med sin originale innfallsvinkel til det å skape musikk. Den begeistringa er så absolutt fortsatt til stede.

Utvikling

Annonsørinnhold

Nå er de her☀️ Årets fineste sommerkjoler

Nå som da består trioen av bassist og perkusjonist Øystein Høynes, gitarist, banjoist og perkusjonist Odd Erlend Mikkelsen og trommeslager, perkusjonist og synthesist Amund Nordstrøm. De tre har åpenbart funnet sammen i et landskap som har jazz som fundament og med solide doser americana der blues, bluegrass og folk er viktige ingredienser i denne deilige musikalske gumboen.

Alle låtene er kollektivt unnfanga av de tre og det sier ganske mye om hvor samstemte gutta er på hvor veien skal gå. På to av spora har de også med seg en annen sentral ung musiker fra Bergensmiljøet, saksofonisten Aksel Røed, og han gir det hele ekstra og smakfullt krydder.

Stort spenn

Vi blir servert alt fra sarte og ettertenksomme ballader til heftige og rocka saker med solid trøkk og de tre reflekterer også over hvor deres kjære Amerika er på på vei. Presseskrivet sier at hvis du har et forhold til Bill Frisell, Terje Rypdal, John Scofield og Bushman´s Revenge, så vil du finne mye å hygge deg med hos Datadyr. Det er mulig å skjønne det innsalget, men aller mest likner Datadyr på seg sjøl og ingenting er bedre enn det.

God, varm og inspirerende musikk til å møte våren og ganske sikkert andre årstider med også.

Det kommer ikke som noen stor overraskelse at Daniel Herskedal sin musikk og uttrykk hører hjemme på høy hylle. Nå snakker vi faktisk aller øverste hylle.

Messingmusikant i særklasse, på tuba og basstrompet, Daniel Herskedal har rukket å bli 43 år. Han har rukket svært mye annet også, blant annet gi ut ti plater på det meget velrennomerte engelske selskapet Edition Records siden 2012. Der er han i selskap med noen av de aller største navna på jazzhimmelen og det er i den ligaen Herskedal også hører hjemme nå.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Trioen sin

Fem av de ti Edition-utgivelsene har vært med trioen han har jobba med i ti år nå. Da Herskedal tok kontakt med pianist Eyolf Dale og trommeslager og perkusjonist Helge Andreas Norbakken, så var de musikanter Herskedal bare hadde beundra – han hadde aldri spilt med noen av dem. Det skulle raskt vise seg at Herskedals magefølelse hadde mye for seg og trioen har utvikla seg til intet mindre enn en fantastisk kohort.

Noe for seg sjøl

Instrumenteringa med brass, tangenter og perkusjon er ganske så unik. I løpet av de vel 42 minuttene med ti Herskedal-komposisjoner blir vi også servert nydelig, melodisk og unik musikk med Herskedals særegne klo tydelig til stede hele veien.

Det er mange som har latt seg fascinere av Moldeguttens helt spesielle melodiske åre og uttrykk: i den Brad Pitt-produserte filmen «The Last Black Man in San Francisco» blei Herskedals arrangement av ikoniske «San Francisco (Be Sure to Wear Flowers in Your Hair)» valgt for seinere å bli plukka ut til en verdensomspennende Coca Cola-reklamekampanje.

Originalt

Her er det der Herskedals unike univers tvers gjem som gjelder og både musikken og titler som «The Olive Branch», «Peace River Crossing» og «Elements of Harmony» mer enn antyder Herskedals engasjement for balansen mellom det gode og det onde og tanker rundt krig og fred.

Har musikk en misjon når det kommer til slike store temaer? I mi bok har det så avgjort det og med den empatien, den personligheten og den søken etter tankefremkallende skjønnhet som Daniel Herskedal og hans etter hvert så samstemte trio nå skaper, så skapes det bilder som gjør godt og som gjør at man ikke kan stille seg likegyldig.

Daniel Herskedal bekrefter med overbevisning at han, musikken og trioen nå befinner seg i verdensklasse.

Tilflyten av ung norsk jazz virker å være utømmelig. Her kommer det ei livsfrisk føremelding fra Bergen med bassisten Sverre Sæbø i spissen.

Jazzlinja i Trondheim og jazzutdanninga ved Musikkhøgskolen i Oslo snakkes det ofte og gjerne om og det med god grunn. Kvaliteten på utdanninga og på de unge musikantene som har kommet derfra holder svært ofte skyhøy kvalitet Men det finnes så avgjort andre utdanningsinstitusjoner som leverer på svært høyt nivå også. Jazzlinja ved Grieg-akademiet i Bergen er et godt eksempel på det.

Grieg-jazz

Annonsørinnhold

Nå er de her☀️ Årets fineste sommerkjoler

Bedre bevis på det enn det bassist, komponist og bandleder Sverre Sæbø (27), opprinnelig fra Trondheim, men bosatt, studerende og virkende i Bergen de seks seineste åra, gir oss med debuten til kvintetten sin, trenger vi faktisk ikke.

Sammen med fem andre Griegianere, trompeteren Andreas H. Hatzikiriakidis, altsaksofonisten og klarinettisten Heidi Kvelvane, saksofonisten og klarinettisten Aksel Røed og trommeslageren og perkusjonisten Amund Nordstrøm, har Sæbø skapt et landskap og musikalsk univers som er både originalt, men som samtidig har stor respekt for store deler av jazztradisjonen.

Skuer tilbake

Jovisst skuer Sæbø & Co bakover til blant andre Gato Barbieri, Don Cherry og Henry Grimes´ musikalske idealer, men de løfter dem også inn i et 2025-modus.

Dette akkordfrie universet åpner opp for store muligheter som Sæbø åpenbart har vært oppmerksom på når han skrev musikken for akkurat disse musikantene. De fem tar tak i de fine utgangspunktene til Sæbø og skaper 44 fine minutter ut av de ni låtene.

Vi får alt fra fine ballader til heftige saker og det har til sammen ført til en meget lovende debut som gjør meg spent på hva som kan komme når bandet og musikken har fått utvikla seg videre.

Den tyske saksofonisten Tobias Meinhart har gjort New York til sin nye hjemby. Der er det bare de beste som overlever.

Tobias Meinhart (42) studerte med gitaristen Wolfgang Muthspiel i Basel i Sveits. Der blei han oppfordra av Muthspiel, som sjøl hadde bodd mange år i The Big Apple og spilte mye med blant andre Paul Motian, at om han ville ta det neste steget så burde han prøve lykken i New York – jazzhovedstaden.

Det hevdes at det finnes 20000 saksofonister i byen og da dreier det seg ikke om å innordne seg, men å finne sin egen stemme som man kan få etablert noe originalt med. Tobias Meinhart er på god vei til å makte det.

Annonsørinnhold

Topp 10 mascaraer på markedet

Flyt

Tenor- og sopransaksofonist og fløytist Meinhart er opptatt av litteratur og vann – alt som flyter og beveger seg – og både titlene og musikken han har skapt gjenspeiler dette. Han har hatt et ønske om at musikken skal oppleves som en flytende organisme og jeg synes han har lykkes både rytmisk og melodisk med det.

Meinhart er en sann melodiker som skriver fine og lettfattelige låter, men som samtidig er utfordrende. Når han så har med seg et veldig bra band som han har jobba med siden 2020 bestående av gitaristen Charles Altura, på de fleste spora, trommeslageren Obed Calvaire, tangentøren Eden Ladin, bassisten Matt Penman samt den portugisiskse vokalisten Sara Serpa, som dukker opp “over alt” om dagen, på to låter., så har det ført til en nydelig strøm av vakker jazz anno 2025 med et tidløst stempel på seg.

NY

Tobias Meinhart har åpenbart klart kunststykket å etablere seg i jazzhovedsaden. Om det er originalt nok til at han bryter gjennom på verdensscena gjenstår å se, men det uansett veldig hyggelig å tilbringe tid sammen med han og musikken hans – den flyter herlig på.

Kjetil Husebø har gjennom ei ganske så lang karriere vist oss hvilken kompromissløs og unik plante han er i improfloraen. Her kommer det nok en bekreftelse på det.

Det er snart åtte år siden jeg hørte den første utgava av “Piano Transformed” med Kjetil Husebø for første gang. For fem år siden kom det også en liveversjon og nå markerer Husebø at han runder 50 med blant annet å gi oss en dobbelt cd med over 90 minutter med nye transformasjoner. Nok en gang byr Husebø på noe originalt.

Fra Victoria til Nesodden

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Denne gangen har Husebø brukt studioet til tangentkollega Morten Qvenild på Nesodden ved Oslo og i løpet av tre dager for et lite år siden skapte han, og medprodusent og tekniker Juhani Silvola, mange spennende stemninger og landskap.

Med 18 mer eller mindre improviserte låter – hos Husebø er det alltid vanskelig og spennende å vite hva som er skrevet og hva som er spontant komponert – og som vanlig “fusjonert” med live sampling, elektronikk og redigering – tror jeg. Lyrikeren Husebø har nok en gang skapt noe han er helt aleine om.

Tid og rom

Musikken til Husebø krever tid hos oss på mottakersida. Den er av typen som synker langsomt inn, men tar bolig og avslører stadig nye lag. For meg blir Kjetil Husebø en typer filosofisk musikant der tankene og ideene hans er fascinerende, utfordrende, men av og til litt for langdryge og stillestående for meg.

Svenske Emmalisa Hallander kan fort vise seg å være ei framtidig stjerne. Hun er allerede på god vei.

I Sverige finnes det en stolt og flott jazzvokaltradisjon med Alice Babs og Monica Zetterlund som de store ledestjernene. Det de to etablerte har åpenbart vært til stor inspirasjon for nye generasjoner og lite er hyggeligere enn at det kommer stadig nye skudd på stammen. For meg er Emmalisa Hallander (26) et slikt skudd sjøl om dette er hennes andre visittkort.

I tradisjonen

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

I mye større grad enn her hjemme så har kvinnelige svenske jazzvokalister fulgt i tradisjonen blant andre Babs og Zetterlund etablerte. Slik er det også med Emmalisa Hallander.

Til tross for at repertoaret er skrevet av unge Hallander, så har hun så avgjort det tidløse American Songbook-genet i seg både som låtskriver og som vokalist.

Det er en modenhet i uttrykket til Hallander som mer enn antyder at hun allerede har et levd liv å fortelle om og det gjør hun med ei flott stemme og med noe svært personlig på gang.

Flott band

Hallander har med seg en utmerket trio med Filip Ekestubbe på piano, Niklas Fernqvist på bass og Henrik Jäderberg på trommer pluss strykekvartett og utmerka stjernehjelp fra Peter Asplund på trompet og Per “Texas” Johansson på saksofon på noen av spora.

Det har ført til ti låter med evighetens perspektiv over seg. Det Emmalisa Hallander har skapt og uttrykker er både vakker og tidløs jazzmusikk der lengsel og romantikk er et gjennomgående tema slik det har vært i store deler av standardskatten også. Og sjølsagt scatter Hallander som en verdig arvtaker etter Ella F også.

Dette er bra på alle vis – det eneste jeg skulle ønske meg er litt større originalitet. Det føler jeg meg sikker på kommer!

Det å få ørene og resten av sanseapparatet badet i nydelig korsang med nogo attåt er intet mindre enn balsam for sjela.

Blant de mange tingene jeg kan lite om står korsang om ikke i ei særstilling, så i alle fall langt fremme i køa. Likevel tar jeg meg i å bli svært så fascinert når jeg en sjelden gang blir “utsatt” for flotte stemninger der mange stemmer klinger sammen slik jeg blei da Ketil Bjørnstads “Jag etter vind” møtte meg både under urframføringa i Oslo Domkirke og når den ankom heimen for ikke lenge siden.

2L

Hovedårsaken til at jeg fra tid til annen blir “konfrontert” med kormusikk på høyt nivå er at musikken til det strålende selskapet 2L med Grammy-vinnende Morten Lindberg som ideologisk fører og lydmaestro i ultraklassen, ankommer postkassa med jevne og hyggelige mellomrom. Da vet jeg av erfaring at det er kvalitet på gang og det er det også denne gangen.

NRKs jentekor

Det Norske Jentekor er en forlenger av NRKs Jentekor som blei stifta i 1947 og som har vært utskytingsrampen til blant andre Elin Rosseland, Hege Schøyen og Anita Skorgan. Anne Karin Sundal-Ask har vært kunstnerisk leder og dirigent for koret i 20 år og hennes fokus på intonasjon, ensemblemusisering og ikke minst klang, har ført til at koret, som består av jenter mellom 6 og 20, opp på et svært høyt nivå.

Jeg iler til og understreker at det er en amatør i faget som skriver dette, men det klinger uansett nydelig i mine ører.

Musikken er norske folketoner som Ørjan Matre har arrangert for koret på et vis som snakker veldig til meg.

Når så mesterfelespiller Gjermund Larsen og akkordionist i samme liga Frode Haltli har fått mer eller mindre frie hender til å krydre med sine improvisasjoner, så har “Stjernebru”, som betyr veien over til det hinsidige, blitt en klangvakker og nydelig time med Det Norske Jentekor.

Det Norske Jentekor

»Steinbru»

2L/Musikkoperatørene

Palle Mikkelborg er intet mindre enn et ikon. Når så en annen gigant i dansk og europeisk jazz, Carsten Dahl, hyller sin venn og mentor på inderligste vis, så har det blitt intet mindre enn rørende.

Det er jo slik at enkelte øyeblikk, også musikalske, fester seg for der å bli værende. Da trioen Mikkelborg – Knudsen – N.H.Ø.P. spilte “Imagine”, uten å improvisere, på Kulturhuset i Molde for noen tiår siden, var det som om tida sto stille. Det er mye som kan sies om de magiske minuttene, men i denne omgang er det en del av den store opplevelsen som vokser frem igjen: den guddommelige tonen i trompeten til Palle Mikkelborg og inderligheten i uttrykket hans.

Ikonet

Annonsørinnhold

Nå er de her☀️ Årets fineste sommerkjoler

Både før og etter den opplevelsen har Palle Mikkelborg (84) fortalt oss hvilken enorm personlighet han er både i egne univers eller sammen med andre. I 1984 var jeg til stede i København da Mikkelborgs hyllest til sitt store idol Miles Davis, “Aura”, blei urframført med Davis som solist. Nok et stort høydepunkt. Nå er det Mikkelborgs tur til å bli hylla og du verden så fortjent det er og så flott det er gjort.

En annen storhet

Pianist, komponist og arrangør i ultraklassen, Carsten Dahl (57), kjenner vi også svært godt her hjemme spesielt etter mange år sammen med Arild Andersen. Han har også samarbeida mye med Mikkelborg, som han også ser på både som mentor og venn.

Over en lengre periode, mellom 2018 og 2023, har han skrevet, arrangert og spilt inn musikken til denne usedvanlig flotte og inderlige hyllesten.

Mikkelborg, med sin vidunderlige tone, er heldigvis med og kler musikken perfekt. Noe annet skulle for så vidt tatt seg ut – den er jo skrevet for og til han!

Sammen med et dansk superlag med blant andre Fredrik Lundin, Nils Bo Davidsen og Stefan Pasborg og Mikelborgs kone Helen Davies på harpe, samt strykere, vokalister og BBC Children´s Choir, skapes det stemninger og musikalske landskap som beskriver og hyller Palle Mikkelborg slik han fortjener.

Palle Mikkelborg har vært og er både en innovatør og inspirator for mange generasjoner. Som Dahl sier: Mikkelborg har brukt et liv på å utforske rommet mellom lyd og stillhet, han har søkt etter lyden av ingenting i altet og etter alt i ingenting.

Jeg mener Palle Mikkelborg har funnet det han har søkt etter veldig ofte og jeg mener også at Carsten Dahl har skapt et storverk av en hyllest for og med Mester Palle.