Rocka felestemme

Marie Klåpbakken imponerte med både stemme og fele for ei lita stund siden. Nå viser det seg at hun har en “nær slektning” som imponerer i samme landskap – Julie Alapnes.

Julie Alapnes skuer skaper et vakkert musikalsk landskap. Foto: Sverre Simonsen

Jeg bryter nok en gang sammen i lett hulken og innrømmer at Julie Alapnes (38) har passert under min radar med sine to første plater. Derfor er det ekstra hyggelig å kunne melde at jeg har greid å hekte meg på når det tredje visittkortet hennes har sett dagens lys. Årsak: Julie Alapnes fortjener virkelig oppmerksomhet.

Fele og vokal

Alapnes, som kommer fra Tromsø, har så definitivt folkemusikken i sitt DNA. Felespillet hennes, som jeg har skjønt har svært sentralt på hennes to første utgivelser med andres tekster som hun hadde tonesatt, er fortsatt hjertelig og sprudlende til stede. I tillegg spiller her vokalisten Alapnes ei enda mer sentral rolle i tøffe og livsfriske landskap med både folkemusikk, inkludert joik, og rock i seg.

Alapnes skriver godt om saker som betyr for henne – og for mange andre – det være seg kjærlighet, tvil, håp, fortvilelse, lys og mørke og hun presenterer det med ei flott stemme som gjør vi blir “nødt” til å lytte.

Har gått djupt

Julie Alapnes uttrykker seg på et vis både musikalsk og vokalt som gjør at jeg tror på henne. Hun har også fått utmerka reisefølge av Petter Carlsen på gitarer, Aleksander Kostopoulos på trommer og Halvard Rundberg på tangenter og gitarer samt at han har vært med som medprodusent.

Det vakre og inderlige instrumentalsporet “Gazas håp” avslutter denne introduksjonen til Julie Alapnes´ verden for min del på et vis som gjør at den ikke blir glemt på ei lang, lang stund.

Julie Alapnes
«Reinkalvria»
Ta:lik/Musikkoperatørene

Unik verdens- og kammermusikk

Den tunisiske oudmesteren Anouar Brahem gir oss uendelig vakker og svært sterkt musikk.

Anouar Brahem, nummer to fra høyre, sammen med sitt stjernelag. Foto: Caterina Di Perri/ECM Records

Anouar Brahem (67) har siden han debuterte på ECM i 1991 gitt ut tolv plater på det ikoniske tyske kvalitetsselskapet. Det sier mye om både ECM og Brahem.

Jeg har ikke hørt alt denne virtuosen med det sterke og usedvanlig personlige uttrykket har skapt, men jeg har vært så heldig og fått med ganske mye – også live. Uansett så tviler jeg på om han tidligere har gitt oss noe sterkere enn det som tilflyter allmuen denne gangen.

Gaza

Sjøl om Brahem kommer fra Tunisia, så er han mer enn gjennomsnittlig opptatt av det som skjer i Gaza. Musikken var ferdigskrevet før den 7. oktober 2023, men låttitlene kom til etter Israels vanvittige respons på det grusomme Hamas-angrepet den 7. oktober.

Brahem har fått den anerkjente amerikanske skribenten Adam Shatz til å skrive en ti siders coverhefte-tekst som som setter mangt og mye i perspektiv med en tekst som er noe av det det beste jeg har lest i forbindelse med en plateutgivelse..

Politisk?

Kan instrumentalmusikk fungere som et politisk uttrykk? Jeg er usikker, men det er uansett hevet over tvil hva Brahem mener og vil bidra med. Han reagerer på det han mener er en urett og et overgrep mot det palestinske folket og jeg tror og håper han får flere til å tenke seg om en ekstra gang.

Sjølsagt ligger den arabiske musikken i ryggraden til Brahem, men både europeisk klassisk musikk, jazz, tango og andre kilder er med i den musikalske gumboen han og hans tre medhjelpere har skapt.

Pianisten Django Bates og bassist Dave Holland – to av Englands aller fremst jazzmusikere – har begge spilt mye med Brahem tidligere. Du verden for noen uttrykksfulle bidragsytere. Denne gangen er laget forsterka og paletten utvida med den tyske cellisten Anja Lechner – absolutt ingen nykommer til ECM, men altså førstereis i denne sammenhengen. Hun kommer fra det klassiske universet og sørger for enda flere farger i Brahems musikk.

Anouar Brahem låter annerledes enn alle andre og uttrykker noe helt spesielt sammen med Bates, Holland og Lechner.

Anouar Brahem
«After the Last Sky»
ECM/Naxos Sweden

Nok en glitrende trio

Det tar heldigvis ikke slutt dette tilsiget av nye framifrå norske bandkonstellasjoner. Vinterhagen er en pianotrio som tar seg inn i tetsjiktet på første forsøk.

Liv Andrea Hauge, Andreas Skår Winther og Fredrik Luhr Dietrichson – Vinterhagen – har mye unikt å melde. Foto: Margit Rønning Omholt

Den mer enn lovende pianisten Liv Andrea Hauge har fått mye og velfortjent oppmerksomhet de seineste åra. Blant annet fikk hun i oppdrag å skrive bestillingsverk for Festspillene i Helgeland, Kongsberg Jazzfestival og Oslo Jazzfestival i 2022. Det var et verk for et større ensemble, men kjernetrioen bestående av henne sjøl på piano, Fredrik Luhr Dietrichson på bass og Andreas Skår Winther på trommer syntes det var spennende å sjekke ut en hel del annen musikk sammen.

Kjemi og empati

De tre fant raskt ut at de hadde mye å “snakke” om. Ideene sto i kø og med sju Hauge-låter og to av Luhr Dietrichson gikk de i studio hos kollega Morten Qvenild på Nesodden og spilte inn “Veksthuset” i løpet av tre novemberdager høsten 2022.

Hvorfor innspillinga har blitt liggende til marinering så lenge vet jeg ikke – i tillegg så tok det si tid før den kom min vei. Det er i alle fall ingen kvalitetsgrunner til det og den har så avgjort tålt marineringstida på aller beste vis.

De tre har på et lekende og åpent vis søkt seg fram til et melodisk, vakkert og rytmisk spennende og variert uttrykk som også har noe melankolsk i seg og som heller ikke nekter seg ganske så frie utflukter når muligheten byr seg.

Vinterhagen består av tre lyttende, søkende, finnende og usedvanlig personlige og dyktige musikanter som har funnet hverandre på et nydelig vis. En ny pianotrio av svært høy byrd er blant oss.

Vinterhagen
«Veksthuset»
Jazzland Recordings/Musikkoperatørene