Trompeteren, og tidvis bukkehornisten, Hildegunn Øiseth har med stormskritt nærma seg toppen både som solist og som ensemblemusiker – både i egne og andres band. Her har hun bedt inn to giganter til å beskue planeten musikalsk.

For hver gang jeg har hørt Hildegunn Øiseth (56) enten live eller på plate de seineste tiåra, så har det slått meg at hun tar enorme steg i retning seg sjøl hver eneste gang. Det er det åpenbart flere enn meg som har fått med seg og hun blir støtt og stadig invitert med i heftige konstellasjoner også utenfor Harald og Sonjas grenser, blant annet av Marilyns Mazur og Cæcilie Norby. Dessuten har Øiseth vist strålende eksempler på hvem hun er som komponist og bandleder i kvartetten med Espen Berg,Per Oddvar Johansen og Magne Thormodsæter.

Øiseth har tydeligvis mangt og mye på hjertet og med komposisjonen «Suite for Gaia» ville hun på et musikalsk vis altså skue ned på vår skjøre planet.

Noter og demoer blei sendt avgårde til bassist Mats Eilertsen og tangentør Jens Christian Bugge Wesseltoft og i januar i fjor møttes de for første gang, og hittil eneste, i studio i Oslo. De hadde aldri spilt sammen som trio før og heller ikke spilt musikken før det var rødt lys i studio. De tre var samla i et rom og bortsett fra at JC Bugge Wesseltoft la på litt orgel i ettertid, så er det som skjedde det vi får høre.

Disse tre mestermusikerne syntes åpenbart at ideene til Øiseth var av typen framifrå og når de så trivdes både med hverandre og musikken, så kunne det nesten bare gå en vei.

Øiseth har skrevet vakre, åpne skisser/melodier ofte med en litt melankolsk klang over seg. De sju låtene er egna til å la tankene få luft. Gjerne slik at vi kan bli med på tankerekka om hva som skjer med Gaia – gresk for jorda – og hva vi eventuelt kan gjøre med det. Er det noe vi kan gjøre? Er det for seint?

Eilertsen og Bugge Wesseltoft har på alle slags vis skjønt hvor Øiseth vil med tankene og musikken sin og bedre medsammensvorne fargeleggere er det vel ikke mulig å få med seg på utflukten.

«Suite for Gaia» har blitt nok en bekreftelse på hvilken enorm tilstedeværelse Hildegunn Øiseth er og har. Såvidt jeg har skjønt finnes det ingen planer for å hente frem trioen i levende live. Det er både synd og skam og en avgjørelse som bør tas opp til drøfting nok en gang. Til det eventuelt skjer så anbefales «Suite for Gaia» på det varmeste.

Leonard Cohen står øverst på svært manges liste. Det er det veldig mange gode grunner til. Denne hyllesten fra noen av de aller største sier mye om hvorfor.

Jeg fikk bare oppleve Leonard Cohen (1934-2016) en gang i levende live. Det var på den smått legendariske konserten under Moldejazz i 2009 der en strålende opplagt Cohen tok et rekordstort publikum med storm. De som var til stede kommer aldri til å glemme denne helt spesielle kvelden.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Millioner kloden rundt har et sterkt forhold til Cohen, hans musikk og hans lyrikk – om de fikk gleden av å oppleve han live eller ikke. Han snakka ti et publikum på tvers av det aller meste – han var rett og slett unik.

Denne hyllesten har blitt liggende på marineringshylla i flere måneder her i heimen. Det er det sånn sett absolutt ingen grunn til, men du verden så godt den har tålt marineringa. Her snakker vi nemlig om en tidløs klassiker som kan plukkes frem når som helst og bor som helst både nå og i all evighet.

Hør bare her: sjølvaste Larry Klein, god venn av Cohen, har produsert og skrevet liner notes. Norah Jones gjør «Steer Your Way», Peter Gabriel, som faktisk likener på Cohen i stemma her, synger tittellåta, Gregory Porter tar for seg «Suzanne», Sarah McLaachlan tolker «Hallelujah», saksofonisten Immanuel Wilkins improviserer på «Avalanche», brasilianske Luciana Souza har valgt «Hey, That´s No Way to Say Goodbye», James Taylor skinner på «Coming Back to You», av alle gjør Iggy Pop «You Want It Darker», Mavis Staples groover på «If It Be Your Will», David Gray synger «Seems So Long Ago, Nancy», Nathaniel Rateliff tolker «Famous Blue Raincoat» og festen avsluttes med Bill Frisell som med sin umiskjennelige stemme spiller «Bird on the Wire».

Neste års Artist in Residence i Molde, Mr Frisell, har vært Kleins naturlige valg til å «kompe» alle artistene – han spiller på alle spora og gjør det sjølsagt på et vis ingen andre kan nærme seg.

Alt er ikke like minneverdig, men det aller, aller meste er av slaget som vil bli henta frem igjen mange, mange ganger. Leonard Cohen lever!

Jeg har dessverre hørt mye mer om Hanne Tveter enn jeg har hørt henne. Hennes åttende soloskive er nok en bekreftelse på at det burde vært omvendt.

Det er absolutt ikke første gang jeg hører vokalisten og låtskriveren Hanne Tveter (49) som opprinnelig kommer fra Skarnes ved Kongsvinger. To av de forrige visittkortene hennes har fascinert meg og mer enn antyda at vi har med ei unik stemme å gjøre.

Med «Huldra» tar hun nok et steg videre. Tveter har så vidt jeg har skjønt det vært opptatt av musikk som finner sitt naturlige uttrykk et sted mellom flamenco og jazz. Det viderefører hun på et herlig vis denne gangen med solide doser norsk tradisjonsmusikk i miksen også.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Tveter synger på både spansk og norsk og gjør det med en inderlighet, et temperament og en innlevelse som forteller oss at hun er ekte vare.

Med et repertoar bestående av for meg ukjente spanske klassikere med tekster av blant andre Garcia Lorca og norske klassikere som «Huldra», «Villemann og Magnhild», «Eg veit i himmerik ei borg» og «Den fyrste song», tar Tveter oss med inn i et grenseløst univers som er hennes eget og ingen andres.

Når hun så har fått reisefølge av et strålende spansk stjernelag med blant andre flamencogitar-maestroen Gerardo Núñez og pianistene Daniel García og Diego Amador, som også synger på heftig flamencovis, så har «Huldra» blitt en sjelden og sjeldent bra og grensesprengende musikalsk utflukt fra en artist som fortjener mye mer oppmerksomhet enn det som har blitt henne til del så langt.

Den danske veteranen Alex Riel har vært min trommehelt siden jazz blei en viktig del av mitt liv. Jeg har til og med slått et slag eller to for han!

Den 82 år unge Alex Riel har i rundt 60 av disse årene vært en av Europas ledende trommeslagere innen en rekke sjangre faktisk, men at det har vært jazzen som har ligget hans hjerte nærmest, hersker det svært liten tvil om. Her får vi stifte nytt bekjentskap med to av hans mange, mange høydepunkt.

Disse to innspillingene, gjort i New York i 1997 og 1999, har begge vært utgitt tidligere som «UnRiel» og «Rielatin´», men her kommer de som ei full pakke og som en tidløs bekreftelse på Alex Riels storhet sammen med giganter som Jerry Bergonzi, Michael Brecker og Mike Stern.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Danskekompet blei Kenny Drew, Alex Riel og Niels-Henning Ørsted Pedersen kalt da de inntok kjempers fødeland på 60-tallet og spilte med alt og alle på festivaler og klubber. Hjemme i København, og rundt om ellers i Europa, var de det foretrukne kompet for det som var av omreisende verdensstjerner spesielt fra Sambandsstatene.

På slutten av 90-tallet blei det snudd på flisa. Riel satte seg ved minst to anledninger på flyet fra Kastrup i retning The Big Apple og resultatet blei to strålende visittkort som fortalte alle med åpne ører at Riel hørte hjemme i den ypperste verdenseliten.

Riel, med det evige og varme smilet på på plass, har altså noe som må være en medfødt egenskap til å få det til å swinge i alle slags tempi og i alle slags settinger. Vi snakker om en egenskap som ikke er mulig å lære seg – enten har man den eller så har man den ikke.

På innspillinga fra 1997 er det den kruttsterke tenorsaksofonduoen Jerry Bergonzi og Michael Brecker som stiller til start sammen med Eddie Gomez på bass, Niels Lan Doky på piano og Mike Stern på gitar. Det er mulig det kan gå galt med et slikt stjernelag, men det gjorde det så avgjort ikke her i et repertoar bestående av låter fra John Coltrane, Bergonzi, Stern, Gomez og Lan Doky.

For de fleste involverte frista møtet veldig til nok et treff i Sound on Sound-studioet i New York og vel to år seinere blei det en realitet. Bergonzi, Brecker og Stern var av forståelige årsaker lette å be og denne gangen var Chris Minh Doky med på flyet fra Danmark med sin bass og Kenny Werner tok seg av det pianistiske.

Litt annerledes besetning, men akkurat like bra og nå var det låter blant annet av stilskapere som Ben Webster, Charlie Parker og John Coltrane som var fundamentene for de heftige ekskursjonene. Riels soloutflukt, «In My Own «Sweets» Way», er nok et strålende eksempel på hvilken enorm musikalitet og smakssans Riel er i besittelse av.

Her er det ingenting nytt – kun store mengder tidløs musikk fra noen av denne epokens aller fremste representanter og med uforliknelige Alex Riel i førersetet. Jeg forlanger faktisk ikke så mye mer.

PS Hvilket slag jeg har slått for Alex Riel? I 1974 spilte han sammen med blant andre Al Cohn og Joe Newman på klubb på Molde-festivalen. Jeg var festivalens bandansvarlige og da basstromma til Riel stadig flytta seg fremover på scena i Alexandrakjelleren, fant jeg en tjukk spiker, en hammer og en treklosse som jeg hamra i gulvet foran basstromma. Om jeg blei kompa? Noe så veldig! Av sjølvaste Alex Riel!

Vokalisten Åshild Bergill Hagen har jeg så vidt støtt på tidligere i det spennende vokalprosjektet Oslo 14. Nå melder hun sin ankomst som singer-songwriter under navnet Bergill og hun forteller oss umiddelbart at hun har noe personlig og inderlig å melde.

Bergill har, til tross for at hun bare er 31 år ung, absolutt et levd liv å fortelle om, skrive om, lage musikk om og synge om. Det gjør hun på et vis som gjør at jeg tror på henne – noe som gjør at ryggmargsrefleksen min responderer. For meg er troverdighet alfa og omega for en artist og Bergill oppfyller definitivt dette kriteriet.

Bergill er bosatt i Oschlo, men synger på urforfalska Eiker-dialekt hvor hun er født og oppvokst. Det gjør det enda mer ekte og personlig.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Vi har med en artist å gjøre som tør å by på seg sjøl. Singellivet kan hun noe om. Hun legger ikke skjul på at hun kan være eller er nevrotisk også, men aller mest skinner hennes betraktninger om hverdagslivet gjennom. Bergill er enkelt og greit en flott historieforteller.

Det er en type visepop med solide jazzovertoner Bergill inviterer oss til å bli en del av. Med seg har hun Håvard Nordberg Funderud på gitar, vokal, orgel og piano og Torstein Slåen på gitar og vokal og til sammen skaper de et flott lite univers.

Er du blant dem som har latt deg fascinere av Daniela Reyes – jeg hører til blant dem – og artister i den gata, så vil du få mye å glede med og av Bergill. Hun har absolutt noe å si.

Jeg har aldri hørt om Christina Sandsengen før. Jeg har heller ikke hørt mye solo akustisk klassisk og original gitarmusikk. Nå har jeg fått begge deler på en gang og du verden for ei gavepakke det har vært.

Jeg har tillatt meg å sitere Duke Ellington noen ganger når jeg har begitt meg ut på ekskursjoner i musikalske landskap der jeg ikke har kjent meg veldig hjemme. The Duke sa nemlig – på engelsk vel å merke – at det finnes bare to typer musikk; god og dårlig. Her snakker vi typen god musikk.

36 år unge Sandsengen, med solid klassisk utdannelse fra både Norges Musikkhøgskole og fra Spania, er utvilsomt en teknisk dyktig og ikke minst særdeles uttrykksfull gitarist. Hun har gitt ut ei plate tidligere, men denne gangen er det kun hennes egne komposisjoner som står i fokus og dermed forteller hun oss også at hun er langt fremskreden i det faget også.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

«Solace» betyr trøst og med den tittelen i bakhodet er det mye av det slaget å finne underveis her. Noe er mørkt og dramatisk, mens noe er betydelig lysere og lettere. Alt er usedvanlig stemningsfullt og egna til sjelefred og ettertanke og produsent Fredrik Falks smakfulle bidrag på piano og ymse lydeffekter fra tid til annen skader heller ikke.

Er det en forutsetning å være glad i eller ha kunnskap om klassisk musikk for å kunne å ta seg en tur inn i dette universet? Langt i fra – det er dog en stor fordel å like god kvalitetsmusikk. Det er nemlig der «Solace» og Christina Sandsengen hører hjemme.

Jeg har hatt gleden av å følge store deler av Harald Lassens karriere. Både som instrumentalist, komponist og bandleder har Lassen tatt voldsomme skritt i retning seg sjøl. «Balans» er nok et glitrende eksempel på det.

Harald Lassen har rukket veldig mye mer enn å bli 36 år ung. Han har markert seg kraftig i band som Pixel. Mopti og No 4, men aller tydeligst har han stått frem med sine egne band, med sin egen musikk og på sine fire skiver under eget navn.

Nå er det rundt tre år siden «Human samling» fortalte oss hvor Lassen var i pandemitida. Den bekrefta at han var en kunstner og musikant med et solid særpreg og med et bumerke på uttrykket sitt som skilte han tydelig ut.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Dette inntrykket befester seg ytterligere med «Balans». Lassen er en musikalsk stemningsskaper som gjennom tenorsaksofon, piano, fløyte, synth, perkusjon, vokal, glockenspiel og feltopptak skaper musikalske univers han er totalt aleine om.

Disse landskapene er vakre, sterke, melodiske, groovete, søkende, åpne, høyst personlige og med en klangbunn som gjør at sanseapparatet blir skjerpa på et vis som gjør at man ikke går glipp av noen detaljer – og de er det mange av.

Med seg til å fargelegge disse unike landskapene har Lassen Stian Andersen på elbass, Tore Flatjord på trommer og perkusjon, Sander Eriksen Nordahl på gitarer og Solveig Wang på synther og klarinett samt den belgiske pianisten Bram De Looze på ett spor. Her oser det musikalsk empati hele veien fra åpninga med «Liturgi/Leave Me Be» til avslutninga med «Impromptu Wonder».

Harald Lassen er ei stemme med mange fasetter som blir stadig mer spennende å følge.

Blant de mange tinga jeg kan svært lite om er kvinnelige finske bassister i New York om ikke i ei særstilling, så i alle fall høyt oppe på lista. Det kommer heldigvis Kaisa Mäensivu og hennes Kaisás Machine til å gjøre noe med.

Etter studier på hjemmebane på Sibelius-akademiet, satte Kaisa Mäensivu (født 1990) kursen for New York og masterstudier på Manhattan School of Music i 2016. Der har hun trivdes så godt, og New York med henne, at hun har blitt bufast i The Big Apple.

Hjemme i Finland nyter Mäensivu stor aktelse og er støtt og stadig på besøk på store festivaler som Pori. Hun platedebuterte med sitt band Kaisa ́s Machine i 2017 etter at bandet hadde eksistert i to år. Nå er det altså klart for oppfølgeren med ny besetning og på selskapet til Dave Douglas, Greenleaf Music – et kvalitetsstempel i seg sjøl.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Mäensivu, med en stor og varm tone i bassen sin, har skrevet all musikken. Hun sier hun ankom New York som en ganske så straight bassist, men at hun har blitt solid prega av jazzhovedstadens heftige puls og atmosfære. Både som komponist og bassist er hun inspirert av trøkket og intensiteten som gjennomsyrer byen 24 timer i døgnet.

Sammen med sin Machine bestående av Sasha Berliner på vibrafon, Eden Ladin på piano, Max Light på gitar, Tivon Pennicott på tenorsaksofon og Joe Peri på trommer – i stor grad nye navn for meg – tar Mäensivu oss med på en høykompetent, hardtswingende, melodisk og dynamisk NY-ekskursjon som forteller oss at det ikke bare er engelskmenn som lykkes i New York. Det kan så avgjort en finsk bassist, komponist og bandleder også gjøre sammen med noen av jazzhovedstadens aller mest lovende neste-generasjons jazzmusikere.

Påfyllet av nye jazztalenter på aller øverste hylle med Norge som utskytingsrampe virker som det ikke har noen ende. Det er jo svært hyggelig og den foreløpig siste bekreftelsen kommer med trioen til islandske Benjamin Gísli Einarsson.

Det er jo ingen hemmelighet at jazzlinja i Trondheim tiltrekker seg talenter fra en rekke land etter hvert. Mange håpefulle islandske talenter har også funnet veien til den fallerte fotballbyen ved Nidelvens bredd opp gjennom og den 27 år unge pianisten, komponisten og bandlederen Benjamin Gísli Einarsson, som i bandsammenheng kun benytter seg av fornavna sine, er den foreløpig siste i rekka.

Sammen med trommeslageren, og sagisten, Veslemøy Narvesen fra Kristiansand og bassisten Andreas Solheim fra Oslo, har Benjamin Gísli funnet frem til et triouttrykk som virker både modent og livsbejaende.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Narvesen er et av de store talentene i norsk jazz uansett instrument og hennes lette, lyttende og distinkte Jon Christensen-inspirerte beat, løfter dette, som alle andre konstellasjoner hun dukker opp i, til et helt eget sted.

Andreas Solheim er et nytt bekjentskap for meg, men åpenbart ei flott stemme som passer utmerka inn i triosammenheng – han vet når han kan ta plass og han vet når han skal gi plass.

Benjamin Gísli er en melodisk og lyrisk pianist i tradisjonen etter Bill Evans og ikke minst Esbjörn Svensson. At han som komponist også har latt seg inspirere av Carla Bley forteller han både med låta «For Carla» og den eneste coveren, Bleys «Ida Lupino», den som er tonefølget til «Break of Day in Molde» forresten.

Trioen har utvikla et vakkert, lett, lyrisk, søkende og friskt kollektivt uttrykk som skulle tilsi at de har mange flere år på baken enn de vitterlig har. Lovende og vel så det!

Med de to nye utgivelsene til Nils Økland/Sigbjørn Apeland og Sinikka Langeland, bekrefter storselskapet ECM sin nære tilknytning til Norge og norske musikkrøtter.

Helt siden siden starten i 1969 har ECM og den ideologiske føreren Manfred Eicher hatt et nært og godt forhold til norske musikere og uttrykket veldig mange har skapt opp gjennom åra. Arild Andersen, Jon Christensen, Jan Garbarek og Terje Rypdal har vært med fra den spede begynnelse og etter hvert har det kommet til mange nye musikere og mye ny og spennende musikk fra kjempers fødeland.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Hardingfelespilleren og fiolinisten Nils Økland er blant dem som har kommet til de seineste åra. Med sitt åpenbare fundament i den norske folkemusikken har han vært en annerledes tilvekst til ECM-familien og uttrykket. Samtidig har hans utgivelser vært en bekreftelse på Eichers åpenhet når det gjelder musikk fra andre sfærer enn det som mange tradisjonelt har forbundet med ECM.

På «Glimmer» møtes de to gamle vennene Økland og Sigbjørn Apeland. De har samarbeida i rundt 30 år og de to har besøkt en rekke sjangre. Apeland på sitt harmonium og Økland på forskjellige feler har denne gangen henta musikk og inspirasjon fra området rundt Haugalandet og Sunnhordland der de kommer fra.

Om det er salmer, folketoner eller noen egne melodier som er utgangspunktet, så skaper herrene Økland og Apeland uten stans gjennom vakre, såre, melankolske og inderlige samtaler noe høyst personlig som forteller mye om hvem de to er: to fantastiske musikere.

Sinikka Langeland kommer fra en helt annen kant av landet: fra Finnskogen. I tillegg har hun solide finske røtter. Alt dette skinner gjennom i hennes måte å unnfange musikk på, måte å synge på og hvordan hun trakterer det finske nasjonalinstrumentet kantele – i flere versjoner – og hennes munnharpe-fargelegging.

Denne gangen – dette er Langelands sjuende ECM-innspilling – tolker hun dikt av sjølvaste Jon Fosse som hun har tonesatt sjøl med «hjelp» av Geirr Tveit ved ett tilfelle. Titlene er oversatt til engelsk på tekstheftet, men Langeland synger på urforfalska norsk. Som når det gjelder for eksempel Mari Boine, så vil jeg tro at alle «skjønner» hva Langeland synger og formidler.

Når hun så har satt sammen et nytt band med utelukkende ECM-bandledere, så kan dette nesten ikke gå galt og det har det da heller ikke gjort. Trompeter Mathias Eick, bassist Mats Eilertsen, saksofonist Trygve Seim og trommeslager Thomas Strønen har alle skjønt hva og hvor Langeland vil og bidrar på sine unike vis til å ta musikken til steder neppe Langeland heller hadde hørt for seg.

Noe er løst, sakteflytende og reflekterende mens noe er veldig blidt og nesten groovete – foten går! Uansett er alt nok en stadfestelse av at Sinikka Langeland er ei unik stemme og for et band hun har kalt inn til tjeneste!

Begge utgivelsene forteller oss at slektskapet mellom ECM, norske toppmusikere og norsk musikktradisjon er like sterkt som det alltid har vært.

PS Så er det rart å se at det står Guido Gorna og ikke Manfred Eicher som produsent på Langeland si plate.