Også innen folkemusikken og tilliggende herligheter så er det mange som står på skuldrene til de som har gått opp løypa. Hvis vokalist Dionisia Fjelldalen og bandet MÍO forteller oss at de har lytta både på Kirsten Bråten Berg og Valkyrien i sin ferd frem mot debutplata si, så vil jeg ikke bli et sekund overraska.

Det er så fint å kunne slå fast at det spirer og gror på de fleste områder innen norsk musikk. Sjangre er ikke så viktig – bare er det er gjort med hjertet og låter bra. MÍO oppfyller disse kriteriene fullt ut.

Bandet hadde en trang start under pandemien, men da lufta blei lettere å puste i våren 2022, fikk de muligheten til å møte et publikum som digga det de fikk høre. Årsaken er sikkert at de fikk møte et univers der folkemusikk med solide røtter blei løfta inn i vår tid med elementer av rock, pønk, prog og jazz i seg.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Musikken er skrevet av bandets egne innbyggere der Fjelldalen og bassist Marianne Friisberg Larssen har ansvaret for de fleste tekstene og låtene. De unnslår seg heller ikke å flytte tradlåta «Kråkevisa» – den med mannen han gjekk seg i vedaskog, du vet – inn i vår tid og den egner seg i utmerka i det nye landskapet.

Jeg har full forståelse for at bandet har fått en bra fanskare etter å ha gjort mange livejobber. Her er det nemlig mye trøkk og masse energi som garantert snakker til et publikum godt på tvers av sjangergrenser.

MÍO, med ei besetning bestående av vokal, fele, bass, tangenter, trekkspill, nøkkelharpe, fløyte, sitar, gitar, trommer og perkusjon pluss litt trompet og saksofon som krydder, tar vare på ei viktig arv og tar den videre inn i vår tid. Viktig og heftig.

Jeg har vært fascinert av den sveitsiske perkusjonisten Lucas Niggli i en rekke kombinasjoner fra solo og oppover de seineste åra. Med sin Sound of Serendipity Tentet åpner han opp enda flere dører.

Tentetten består av Joana Maria Aderi på stemme og elektronikk, Silke Strahl på tenorsaksofon, Marina Tantanozi på fløyte og elektronikk, Helena Winkelman på fiolin, Tizia Zimmermann på trekkspill, Dominik Blum på orgel, Marc Unternährer på tuba, Christian Weber på bass, Peter Conradin Zumthor på trommer og celesta pluss Niggli på trommer, melodika og som ansvarlig for all musikken.

Dette er stort helt ukjente størrelser for meg, men bare ved å lese gjennom besetninga og instrumenteringa så er det mulig å ane at det er en helt spesiell utflukt vi blir invitert med på. Og det har det da også blitt.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Har jeg skjønt dette rett, så er denne ekskursjonen, som består av åtte satser som varer mellom knappe minuttet og cirka elleve og et halvt minutt, en utfordring for alle involverte. Jovisst har musikerne noter, men satsene blir ledet av åtte forskjellige dirigenter – som alle hører hjemme i bandet.

Dirigentene har fått utdelt kort med indikasjoner, men har fri lue til å styre musikken dit de vil – hvis jeg nok en gang har skjønt det riktig. De visste heller ikke før de fikk utdelt korta hvilken sats de skulle lede. Det har uansett ført til at de åtte satsene låter veldig forskjellig fra hverandre, fra groovete vokalbaserte strekk til frie, kollektive utflukter – og med masse annet mellom disse ytterpunktene.

«Play!» er en tøff, annerledes og spennende utgave av Lucas Niggli og hans musikalske visjoner og bekrefter at Niggli er ei helt spesiell stemme.

Det er ikke hver dag jeg hører på tango verken i den ene eller den andre forma. Men for fire år siden møtte jeg den norsk-argentinske truppen El Muro Tango og nå har også oppfølgeren inntatt heimen. Jeg er minst like fascinert som sist.

Jeg er en smule forvirra over hvem som er kjernegruppen til El Muro Tango, men at fiolinist Karl Espegard er en slags ideologisk fører føler jeg meg rimelig sikker på. Og det er han på et fremragende vis også.

På «Nostálgico», som debutplata het, hadde El Muro Tango med seg sangeren Juan Villareal – en kjent størrelse i hjemlandet Argentina. Denne gangen er det ei annen svært sterk og uttrykksfull stemme, Omar Mollo, som visstnok nyter samme anerkjennelse på hjemmebane som Villareal som sørger for den vokale pasjonen – og her blir det ikke spart på noe.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Her er det både mye melankoli og store og svulstige utbrudd – musikalske vulkaner nesten. Med ei kjernebestning, i tillegg til Espegard og Mollo, bestående av piano, bandoneon og bass pluss perkusjon, gitar, to ekstra fioliner, bratsj og cello på noen av spora, blir det et stort, ja mektig lydbilde som både kler Mollos stemme og som samtidig står fjellstøtt på egne bein.

Mollo sier at albumet handler om drømmer som har blitt til virkelighet. Det har også blitt nok en bekreftelse på at musikk ikke kjenner noen grenser – dette norsk-argentinske pasjonsprosjektet lever i aller beste velgående.

Berlin er for mange en av verdens viktigste kunst- og kulturmetropoler. Men hovedstaden er på ingen måte aleine i Tyskland når det gjelder å frembringe spennende musikk. Bassisten, komponisten og bandlederen Nils Kugelmann er et av mange flotte eksempler på at München også har mangt og mye å by på.

Det tyske plateselskapet ACT har sitt hovedkvarter i München – akkurat som ECM. Derfor er det ikke overraskende at selskapet har ørene åpne for hva som skjer i den bayerske hovedstaden. I tillegg til å presentere mye strålende musikk fra store deler av verden med etablerte artister, så har selskapet også tatt ansvar for å løfte frem unge tyske artister under overskrifta :young german jazz.

Det er der vi finner 27 år unge Nils Kugelmann sammen med trioen sin bestående av trommeslageren Sebastian Wolfgruber og pianisten Luca Zambito. Alle er totalt ubeskrevne blad for meg og sikkert i stor grad for de fleste utenfor Münchens bygrenser.

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Det kan det faktisk bli en rask endring på. Kugelmann, hans musikk og hans trio er nemlig lovende og vel så det. Kugelmann skriver sprudlende og livsbejaende musikk som det groover kraftig av og han og hans medsammensvorne befinner seg allerede på et svært høyt nivå både som solister og som kollektiv.

Kugelmann er oppvokst i et svært musikalsk hjem, spiller en rekke instrumenter og trives innenfor flere sjangre. Relativt mye tyder likevel på at han trives aller best sammen med den store fela og i trioformatet.

«Stormy Beauty» er fundamentert på de tre følgende stolpene: skjønnhet, spenning og pasjon og når de forenes på et herlig vis og det swinger kraftig fra start til mål, så forteller det oss at Nils Kugelmann allerede har etablert seg høyt der oppe og at han har potensial til å nå stadig nye høyder.

Singer/songwriteren Tove Bøygard fra Ål i Hallingdal har jeg hørt mer om enn jeg har hørt. Etter å ha brukt kvalitetstid sammen med hennes nye visittkort «Kaldt vatn», skjønner jeg at det må det bli en orden på – raskt.

Jeg iler til og forklarer akkurat det med hørt om: det har bare vært i svært så positive ordelag fra musikkvenner med en vurderingsevne jeg setter svært høyt. Det betyr med andre ord at jeg gikk til «verket» denne gangen med positive ører og jeg har så definitivt ikke blitt skuffa.

På ei uforfalska og nydelig hallingdialekt tar Bøygard oss med inn i et univers, inn i livet sitt faktisk, og viser seg fram som en historieforteller av rang. Hun skriver og fremfører, med ei herlig kraft, tekster som handler om erfaringer hun har gjort seg opp gjennom livet fra en traurig skolegang med mobbing til å ta farvel med sin far som forlot tida som 86-åring uten at de noen gang fikk snakka skikkelig sammen – han var en mann av få ord. Og veldig mye som ligger mellom disse to kronologiske ytterpunktene i hennes liv som blant anna kjærleiken – den store, sterke og livgivende.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Tove Bøygard, derimot, har orda i sin makt. Hun formidler dem på et vis som gjør at man blir sittende lengst fremme på stolsetet for å få med seg detaljene og nyansene og de er det mange av.

Når hun så i dette americana-landskapet ispedd litt folk og proggrass, som hun kaller det, også har skrevet fine låter i tillegg til den italienske partisansangen «Bella Ciao» – like aktuell nå som da den var viktig under andre verdenskrig, og har fått med seg, nok en gang i følge henne sjøl, verdens beste band, så er mye veldig på plass her.

Til dette musikalske landskapet har hun faktisk et ganske godt poeng når det kan nevnes at Jørun Bøgeberg tar seg av elbass og koring, Freddy Holm tar seg av alt med strenger på, tangenter, programmering og koring i tillegg til å ha produsert det hele og Eivind Kløverød spiller trommer.

Alt i alt har «Kaldt vatn» blitt en strålende bekreftelse på at Tove Bøygard er og har ei stemme som mange vil ha svært godt av å bli bedre kjent med.

Hadde det ikke vært for agenter og og andre som pusher plater og musikk på sånne som meg, så er det mye flott musikk som garantert hadde gått meg hus forbi. Bandet Blue Cranes fra Portland i Oregon hører hjemme i den kategorien. Jeg er veldig glad for at de har funnet veien til postkassa mi og høyttalerne mine.

Opp med hånda dere som kjenner til saksofonistene, som også trakterer tangenter og perkusjon, Joe Cunningham og Reed Wallsmith, tangentisten Rebecca Sanborn, bassisten Jon Shaw og trommeslageren Ji Tanzer. Regner ikke med at det er plagsomt mange hender som fyker i været.

Dette er nemlig fem musikanter som, såvidt jeg vet, ikke har vist seg fram i stor grad utenfor hjemstaten Oregon og heller ikke på vår side av fjorden. Sjølsagt bør det ikke komme som noen overraskelse at det finnes strålende musikere og band et godt stykke utenfor hovedradaren i USA – med New York som det naturlige episenteret.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Bandet Blue Cranes har jobba sammen i en rekke konstellasjoner siden 2004 og «My Only Secret» er kohortens åttende plateutgivelse – uten at de har nådd fram til meg før nå.

Grunnen til at de har holdt sammen så lenge er sterke bånd både personlig og kreativt. Denne innspillinga blei til under pandemien og førte til at musikerne spilte inn musikken hver for seg. Med den kjennskapen de har til hverandre og kjemien som finnes, så er det faktisk ikke mulig å «avsløre». Hadde jeg ikke lest meg til det, så hadde jeg ikke hatt den minste anelse om at musikken hadde blitt til på det viset.

Saksofonistene Cunningham og Wallsmith har skrevet halvparten av de åtte låtene hver seg. Det er uten unntak tøff, moderne, melodisk – med enkelte frie passasjer – og utfordrende jazzmusikk med elementer av tolvtonemusikk og gjennom-komponerte saker. Cunninghams låter er mer av det ikke-lineære slaget med minimalistiske innfallsvinkler. Gjester på trombone, fløyte, klarinett og gitar på noen av spora er også med på å tilsette herlig krydder.

Noe av musikken groover noe infernalsk, noe er mer reflekterende – alt er tøft og forteller meg at Blue Cranes absolutt hadde hatt noe på større scener et godt stykke utenfor Portland, Oregon å gjøre.

Haftor Medbøe er en norsk gitarist, komponist og professor bosatt i Skottland. Her forteller han oss at han har mye spennende på hjertet.

Man skal ha fulgt godt med i norsk jazzliv om man har full oversikt over Haftor Medbøe (55) sin gjøren og laden. Han har nemlig vært bosatt i whiskyens hjemland i mange tiår og har bare med usedvanlig sjeldne mellomrom besøkt kjempers fødeland – med sin musikk i alle fall. For ikke lenge siden samarbeida han dog på skive med Espen Eriksen og Gunnar Halle og fortalte oss at han har mye å melde.

I tillegg til å være utøvende musiker så er Medbøe også professor ved Edinburgh Napier University. Han har blitt skotsk, kan man trygt si og kommuniserer stort sett på engelsk.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

De få gangene jeg har fått anledning til å høre hvor Medbøe befinner seg som musikant, har jeg blitt fascinert av hans åpenhet, vilje og evne til å åpne nye dører. Slik er det også denne gangen.

Sammen med med tenor- og sopransakosofonisten Konrad Wiszniewski, også han skotte god som noen, gikk Medbøe i studio en julidag i fjor uten noen plan, uten å diskutere hva de skulle gjøre, ingen redigering i ettertid og ingen overdubbing. Just play, som de sier det sjøl.

Stort friere kan det ikke gjøres. Gjennom ti samtaler som varer i knappe 43 minutter, tar de to oss med på eleverte ekskursjoner der det ofte oppleves som om det er skrevet materiale faktisk. Vi har med to strålende lyttere og instrumentalister å gjøre og der Medbøe ofte byr på fundamentene gjennom sine lydlandskap.

Begge er solister og ikke minst fargeleggere som det er vel verdt å bruke solid med kvalitetstid sammen med. De tar seg, og gir oss, god tid med «låtene» sine som utvikler seg sakte og innholdsrikt.

Alt er ikke like interessant, men på denne kassetten – den nye in-greia – er det mye spennende musikalsk mat å bite i. På høy tid at Haftor Medbøe tok seg en tur til sitt gamle hjemland og viste oss hvem han er per nå – inn til det skjer så er «Poiesis» absolutt noe å hygge seg med.

Flere av oss i det norske jazzmiljøet hadde gleden av å møte Ken Pickering, mannen bak Vancouver Jazz Festival, ved flere anledninger her i Norge. Han var en mann med en tydelig visjon som gikk bort i 2018. Her blir han hylla av en nær venn og et band han var fødselshjelper for.

Ken Pickering (1952-2018) var enkelt og greit en visjonær som satte voldsomme fotspor. Han var med å etablere Vancouver Jazz Festival og var kunstnerisk leder i 32 år. Blant annet betød det at han åpna dørene for en rekke europeiske og norsk musikere og band på den andre sida av fjorden og på det viset sørga for at mulighetene for disse til å møte et nytt og større publikum blei en realitet.

Mange har mye å takke Pickering for. Hans gode venn klarinettisten François Houle, også han fra Vancouver, spurte en gang Pickering om råd for å sette sammen et nytt band og bedre kurator enn Pickering skulle man lete langt og lenge etter.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Pickering foreslo en kohort bestående av den canadiske bassisten Michael Bates, den sveitsiske trombonisten Samuel Blaser, den franske pianisten Benoît Delbecq, den canadiske trommeslageren Harris Eisenstadt og den amerikanske trompeteren Taylor Ho Bynum. Det skulle vise seg å være et svært godt forslag og bandet turnerte og gjorde sin platedebut på Songlines-etiketten. Genera, som bandet blei kalt, spilte også i Pickerings begravelse.

Heldigvis har bandet fortsatt sin eksistens. Ho Bynum har blitt erstatta av sveitsiske Marco von Orelli på kornett og trompet, men ellers er kohorten som Pickering foreslo.

På denne flotte hyllesten, som jeg har Houle mistenkt for å ha skrevet all musikken til uten at det går tydelig frem på omslaget, får vi et unikt, melodisk, men likevel åpent, litt melankolsk og søkende musikalsk landskap som jeg føler meg overbevist om at Pickering ville ha satt stor pris på.

I stor grad er dette musikanter vi ikke kjenner veldig godt her hjemme, men jeg lover at her snakker vi svært høy klasse både kollektivt og solistisk.

Dette er med andre ord en hyllest legenden og visjonæren Ken Pickering verdig.

Til tross for at Morten Georg Gismervik har gitt ut to plater tidligere, så er «Dunes at Night» hans virkelige debut på den store scena. Det har blitt en beskjed om at han er og har ei stemme både som komponist og gitarist som det skal bli veldig spennende å følge i åra som kommer.

De to første utgivelsene til 24 år unge Gismervik fra Karmøy, med formell bakgrunn fra Universitetet i Agder og Norges Musikkhøgskole, kom ut på små selskap og har dessverre gått meg hus forbi. Nå, i forlengelsen av at Gismervik blei tildelt Sildajazzprisen i fjor, har han tatt nye skritt og forteller meg på første forsøk at han virkelig er i ferd med å bli en musikalsk historieforteller av klasse.

Gismervik kommer opprinnelig fra proguniverset, men har underveis henta mye kunnskap og inspirasjon fra både klassisk musikk og ikke minst jazz med klare referanser til det som har skjedd i vår egen del av verden de seineste tiåra.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Gismervik nevner sjøl stilskapere som Garbarek, Tord Gustavsen og Marius Neset – de to sistnevnte har han også hatt nærkontakt med – som viktige inspirasjonskilder. Med godvilje kan det muligens høres spor av dette, spesielt av Gustavsen i låta «His Psalm», men for meg har Gismervik allerede i stor grad staka ut sin egen kurs.

Kompositorisk har han lagt ambisjonslista høyt. Han har tatt utgangspunkt i to forskjellige karakterer – Kimri og Winter – der førstnevnte er full av energi og beskrives gjennom utadvendte og heftige melodier som det groover kraftig av. Winter er den mer reflekterende karakteren og der kommer impulsene fra den nordiske jazzen til overflata.

Det har ført til et sammensatt univers som viser flere sider av et spennende og innovativt nytt navn på den norske jazzhimmelen. Med seg har den fine gitaristen Gismervik et kjerneband bestående av elbassisten Torger Forsberg, trommeslageren og glockenspieleren Sigurd Drogset Hemmingsen og pianisten Harsha Jerome. De har alle skjønt Gismerviks intensjoner og hvor han vil med musikken og budskapet sitt. I tillegg dukker det også opp flere gjester på enkelte av spora som sørger for flott krydder.

«Dunes at Night» har blitt en flott introduksjon til Morten Georg Gismervik og mye som tyder på ei spennende karriere.

Trioen Ember møter jeg for første gang, men når jeg vet at trommeslageren Vincent Sperrazza har jobba mye med vår egen Brooklyn-beboer Eivind Opsvik, så mer enn aner jeg at det er saker på gang.

Det var altså med Sperrazzas band «Apocryphal», der Opsvik spiller/spilte bass, at jeg hørte trommeslageren i denne trioen for rundt fem år siden. Det har garantert ikke vært stille rundt han siden den gang, men jeg har altså ikke «møtt» han siden plata med hans eget band, «Hide Ye Idols», inntok heimen.

Med bandet Ember, som har eksistert som enhet siden 2017, og som her viser seg fram for tredje gang på skivefronten, bekrefter Sperrazza hvilken spennende, lyttende og innovativ musikant han er.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

De to andre i Ember, en usedvanlig kollektiv kohort, er Caleb Wheeler Curtis på stritch – en straight altsaksofon som Rahsaan Rolland Kirk først viste verden – trompet og trompet med saksofonmunnstykke og Noah Garabedian på bass – to helt nye stemmer for meg. Et akkordfritt samfunn med andre ord og der stortrives åpenbart de tre.

De møttes i det usedvanlig spennende miljøet som finnes i Brooklyn og skjønte raskt at de hadde mye å snakke om både verbalt og musikalsk. Det har her gitt seg utslag i et flott, åpent, lyttende og høyst personlig univers der alle har bidratt med komposisjoner – samt en fri improvisasjon.

Musikerne befinner seg på et høyt nivå, men tilliten dem i mellom som gjør at de tør å ta sjanser og hele tida lander lander fjellstøtt, er det som skinner gjennom som det viktigste fundamentet for musikken som blir skapt som har røtter i alt fra bop, via impro til rhythm and blues.

Ember er enkelt og greit et nytt bekjentskap som frister veldig til nye møter.