Det er ikke hver dag jeg hører på tango verken i den ene eller den andre forma. Men for fire år siden møtte jeg den norsk-argentinske truppen El Muro Tango og nå har også oppfølgeren inntatt heimen. Jeg er minst like fascinert som sist.

Jeg er en smule forvirra over hvem som er kjernegruppen til El Muro Tango, men at fiolinist Karl Espegard er en slags ideologisk fører føler jeg meg rimelig sikker på. Og det er han på et fremragende vis også.

På «Nostálgico», som debutplata het, hadde El Muro Tango med seg sangeren Juan Villareal – en kjent størrelse i hjemlandet Argentina. Denne gangen er det ei annen svært sterk og uttrykksfull stemme, Omar Mollo, som visstnok nyter samme anerkjennelse på hjemmebane som Villareal som sørger for den vokale pasjonen – og her blir det ikke spart på noe.

Her er det både mye melankoli og store og svulstige utbrudd – musikalske vulkaner nesten. Med ei kjernebestning, i tillegg til Espegard og Mollo, bestående av piano, bandoneon og bass pluss perkusjon, gitar, to ekstra fioliner, bratsj og cello på noen av spora, blir det et stort, ja mektig lydbilde som både kler Mollos stemme og som samtidig står fjellstøtt på egne bein.

Mollo sier at albumet handler om drømmer som har blitt til virkelighet. Det har også blitt nok en bekreftelse på at musikk ikke kjenner noen grenser – dette norsk-argentinske pasjonsprosjektet lever i aller beste velgående.