En av de hippeste

Trommeslageren Jim Black har vært der helt siden begynnelsen av 90-tallet. Av en aller annen årsak har han aldri fått det store gjennombruddet og det er merksnodig: Black er nemlig i mine ører en av de aller hippeste trommeslagerne som finnes.

Elias Stemeseder, Thomas Morgan og Jim Black – en herlig trio

Foto: Roberto Cifarelli

Jim Black (48) har vært en viktig brikke for bandledere som Tim Berne og Dave Douglas – altså sentrale representanter for den innovative, moderne jazzen som kommer ut fra USA. Sjøl har han leda det meget oppegående bandet AlasNoAxis og uansett hvor han har dukka opp, så har Black fortalt oss at han har sin egen, kompromissløse måte å spille trommer og tenke musikk på.

Sommeren 2008 spilte Black i Wien, og forelska seg i et Bösendorfer-piano han oppdaga i garderoben. Seinere på sin turné i Østerrike møtte han tenåringen Elias Stemeseder i Salzburg og innså at han hadde støtt på en pianospilllende ungdom som var så musikalsk at han ikke kunne overse han. Black ga han en bunke med original musikk og han spilte den som om han hadde skrevet den sjøl etter å ha sett på den i ti minutter. Mer eller mindre samtidig hadde Black spilt med bassisten Thomas Morgan i en fri setting og kjemien mellom de to var også av det umiddelbare slaget. Veien fram til en ny trio var med andre ganske kort.

"The Constant" er faktisk trioens tredje utgivelse. Inspirert av Paul Bleys "Footloose" fra 1963 begynte Black å skrive ny musikk og i 2012 kom "Somatic" og to år seinere "Actuality". Dette er imidlertid mitt første møte med de tre.

Black sier han liker sanger og det er lett å høre både i låtene hans og i spillet til både han og trioen. Stemeseder (25) er bortimot en sensasjon med et modent, friskt og personlig uttrykk som passer Morgan, som er en av de mest ettertrakta bassistene over there om dagen, og Black bortimot perfekt. Black har absolutt ikke noe ønske om å dominere lydbildet eller bandet, men inngår som en naturlig del av kollektivet som trives i landskap som både er åpne, frie og svært så melodiske.

Bortsett fra "Bill", skrevet av Jerome Kern i 1927 og som Morgan hadde spilt med Paul Motian, er all musikken skrevet av Black. Det har blitt et overraskende og flott visittkort fra en "ukjent" trio som fortjener mye oppmerksomhet i tida som kommer både for "The Constant" og forhåpentligvis også i levende live.

Jim Black Trio

The Constant

Intakt Records/MusikkLosen

Stadig heftigere

Det norsk/svenske kremlaget IPA har skifta navn til I.P.A. Ellers er musikken like spennende og minst like heftig.

I.P.A. med Atle Nymo, Mattias Ståhl, Håkon Mjåset Johansen, Magnus Broo og ordfører Ingebrigt Håker Flaten.

Starten på det som nå er kvintetten I.P.A. går minst ti år tilbake. I 2007 kom bandets første skive, "Complete Communion", med deres tolkning av Don Cherry-skiva med samme navn fra 1966. Den gangen handla det om en trio med herrene Ingebrigt Håker Flaten (bass), Håkon Mjåset Johansen (trommer) og Atle Nymo (tenorsaksofon) i hvert sitt førersete. Året etter kom Håker Flatens Atomic-kollega, den svenske trompeteren Magnus Broo, med i bandet og de ga oss to nye skiver i 2009 og 2011. Da bandet var klar med skive nummer fire i 2014, var de blitt kvintett med en landsmann av Broo, vibrafonisten Mattias Ståhl som den nye stemma. Slik framstår også bandet nå med sin første utgivelse på det amerikanske kredselskapet Cuneiform Records, som også utgir et annet norsk band, nemlig Pixel.

Sjøl om det nå er kun originalkomposisjoner som står på menyen, med Nymo som den viktigste bidragsyteren, så prøver ikke I.P.A. på noen måte å legge skjul på arva etter Don Cherry og Ornette Coleman. Musikken er både åpen og fri, men samtidig melodisk, på sitt vis, og strukturert, på sitt vis. Dette er et kollektiv som har utvikla sin enorme identitet over tid og når vi har med fem av denne verdensdelens mest særprega solister å gjøre – sjøl om de ikke alltid har fått den oppmerksomheten de fortjener – så deles det ikke ut så store premier for å kunne legge sammen at dette er stas og vel så det.

Dette er akustisk jazz anno 2016 med røtter tilbake til 60-tallet og med blikket retta framover mot tidløsheten. I.P.A. har altså skifta navn (!), men tankegodset er like godt og spennende som da jeg møtte dem som trio første gangen i 2007. Dessuten er det nok en bekreftelse på at Atle Nymo, uten forkleinelse for noen av de andre, er en altfor underkjent saksofonist – vi snakker nemlig om en solist som hører hjemme helt der oppe.

I.P.A.

I Just Did Say Something

Cuneiform Records/barejazz.no

Stadig heftigere

Det norsk/svenske kremlaget IPA har skifta navn til I.P.A. Ellers er musikken like spennende og minst like heftig.

I.P.A. med Atle Nymo, Mattias Ståhl, Håkon Mjåset Johansen, Magnus Broo og ordfører Ingebrigt Håker Flaten.

Starten på det som nå er kvintetten I.P.A. går minst ti år tilbake. I 2007 kom bandets første skive, "Complete Communion", med deres tolkning av Don Cherry-skiva med samme navn fra 1966. Den gangen handla det om en trio med herrene Ingebrigt Håker Flaten (bass), Håkon Mjåset Johansen (trommer) og Atle Nymo (tenorsaksofon) i hvert sitt førersete. Året etter kom Håker Flatens Atomic-kollega, den svenske trompeteren Magnus Broo, med i bandet og de ga oss to nye skiver i 2009 og 2011. Da bandet var klar med skive nummer fire i 2014, var de blitt kvintett med en landsmann av Broo, vibrafonisten Mattias Ståhl som den nye stemma. Slik framstår også bandet nå med sin første utgivelse på det amerikanske kredselskapet Cuneiform Records, som også utgir et annet norsk band, nemlig Pixel.

Sjøl om det nå er kun originalkomposisjoner som står på menyen, med Nymo som den viktigste bidragsyteren, så prøver ikke I.P.A. på noen måte å legge skjul på arva etter Don Cherry og Ornette Coleman. Musikken er både åpen og fri, men samtidig melodisk, på sitt vis, og strukturert, på sitt vis. Dette er et kollektiv som har utvikla sin enorme identitet over tid og når vi har med fem av denne verdensdelens mest særprega solister å gjøre – sjøl om de ikke alltid har fått den oppmerksomheten de fortjener – så deles det ikke ut så store premier for å kunne legge sammen at dette er stas og vel så det.

Dette er akustisk jazz anno 2016 med røtter tilbake til 60-tallet og med blikket retta framover mot tidløsheten. I.P.A. har altså skifta navn (!), men tankegodset er like godt og spennende som da jeg møtte dem som trio første gangen i 2007. Dessuten er det nok en bekreftelse på at Atle Nymo, uten forkleinelse for noen av de andre, er en altfor underkjent saksofonist – vi snakker nemlig om en solist som hører hjemme helt der oppe.

I.P.A.

I Just Did Say Something

Cuneiform Records/barejazz.no

Noe eget på hjertet

Komponisten og stemmekunstneren Maja S.K. Ratkje har ført og fører ei kompromissløs linje som gjør henne til en av de mest spennende i et grenseland der samtidsmusikk møter improvisasjonskunst. Her kommer det to nye strålende eksempler på det.

Maja S.K. Ratkje med blikket i retning noe helt eget.

Maja Solveig Kjelstrup Ratkje (42) studerte komposisjon på Norges musikkhøgskole fra 1995 til 2000. Der la hun grunnlaget for det som har blitt ei strålende karriere med stor oppmerksomhet langt utenfor våre egne grenser. Ratkje har hele tida også vært utøvende musiker med stemma som hovedinstrument, men der hun også har brukt elektronikk, theremin og fiolin i tillegg.

Ratkje har i stor grad fronta egne verk som utøver rundt om på Tellus, det være seg som soloartist, i ymse samarbeidsprosjekt med bandet Poing, den nederlandske stemmeakrobaten Jaap Blonk, elektronikeren Lasse Marhaug eller med improkvartetten SPUNK.

Et annet sted Ratkje føler seg mer enn hjemme er sammen med de to samtidsensemblene Cikada og Oslo Sinfonietta, begge under ledelse av Christian Eggen. Her får vi møte henne i "samspill" med begge, men hver for seg.

Ratkje har komponert begge verkene som varer i henholdsvis godt og vel 20 og 23 minutter. Det første, "And Sing While Thou on Pressed Flowers Dost Sleep", sammen med Cikada, og "Concerto for Voice" med Oslo Sinfonietta. I det første verket er Ratkjes lyder spilt inn på tape og lydfilene blir spilt av mens ensemblet spiller det noterte verket. Det andre verket derimot er vesensforskjellig siden Ratkje bidrar live som improviserende stemmekunstner sammen med ensemblet.

Begge verkene, som er innspilt i Operaens prøvesal og tatt opp av den langt framskredne Morten Lindberg med et 20-talls Grammy-nominasjoner bak seg, er fascinerende, men på hvert sitt vis. Instrumenteringa er sjølsagt forskjellig og Ratkje har skrevet med det i bakhodet, noe hun forklarer på en pedagogisk måte i omslagsheftet.

Dette er musikk i grenseland mellom samtidsmusikk og impro og vil garantert oppleves som vanskelig tilgjengelig av mange. Det er den nok også, tildels i alle fall, men for de som åpner sansene og lar seg utfordre så er det så mye spennende rundt hver sving her at det er en sann fryd å flyte med.

Maja S.K. Ratkje er av typen kunstner jeg beundrer voldsomt på grunn av sin originalitet og kompromissløshet. Hun vet hvor hun vil, hun vet hvordan hun skal komme dit og det er ingenting som skal stoppe henne på veien.

PS Innspiilinga består av en Blu-ray og en SACD – jeg har benytta den siste varianten og det låter strålende. Dessuten får vi ei fin innføring rundt lydprosessen av Morten Lindberg i omslagsheftet.

Maja S.K. Ratkje

And Sing…

2L/Musikkoperatørene

Til Napoli – med norsk hjelp

Hva har Jan Bang, Arve Henriksen og Audun Kleive med Napoli å gjøre? Ikke godt å si, men den italienske mesterpianisten Stefano Bollani har i alle fall invitert med seg nordmennene for å hylle favorittbyen sin.

Stefano Bollani er en usedvanlig uttrykksfull pianist.

Stefano Bollani (43) debutert i profesjonell sammenheng allerede som 15-åring. Han er med andre ord blant de få som har levd opp til barnestjerneberømmelsen og blitt værende i det øverste sjiktet også som voksen. Vi har støtt på Bollani i en rekke settinger de seineste åra, blant annet i trompetlegenden Enrico Ravas band i flere år og på en rekke ECM-innspillinger. For et par år siden møtte vi han også på Moldejazz sammen med den brasilianske mandolimvirtuosen Hamilton de Holanda og med Bollanis egen trio, med danskene Jesper Bodilsen og Morten Lund, har vi hørt han spille en nydelig versjon av Bjørn Eidsvågs "Gleda"!

Denne gangen møter vi Bollani i en "rar" setting. Det har seg nemlig slik, at sjøl om Bollani kommer fra Milano, så er han svært så begeistra for Napoli. Han simpelthen elsker å rusle rundt i den sør-italienske storbyen for å suge inn den spesielle atmosfæren. Som storbyer flest byr også Napoli på mye og mangt og med "Napoli Trip" har Bollani forsøkt å gjenskape musikalsk de forskjellige stemningene han finner på sine runder i byen.

Det betyr alt fra folkemusikkaktige solopiano-utflukter med "´O Sole Mio", via funky bluesaktige låter med de italienske musikerne Daniele Sepe (tenorsaksofon) og Nico Gori (klarinett) og den franske trommevirtuosen Manu Katché og med Bollani på elpiano, vi får til og med møte Bollani som vokalist for første gang og til slutt sammen med nevnte de Holanda. Bollani har også ønska å vise oss det mer moderne og hippe Napoli og det er der våre gutter kommer inn i bildet. Ikke bare Jan Bang (samples og programmering), Arve Henriksen (trompet) og Audun Kleive (trommer), men også Ole Andreas Undhjem Hagelia på live sampling og Bjørn Charles Dreyer på gitar – på ei låt med en sample av Morten Qvenild-musikk! Det blir det nesten sjølsagt tøff og annerledes musikk av og så sier det en hel del om standingen og anerkjennelsen norsk musikk nyter der ute.

Stefano Bollani har tatt oss med på ei høyst personlig og annerledes reise til den italienske millionbyen Napoli som åpenbart har forført han for godt. Jeg har også skjønt at dit må jeg tilbake en dag – Bollani har overbevist meg.

Stefano Bollani

Napoli Trip

Decca/Universal Music

Takk og farvel

Mighty Sam McClain skulle ha spilt på Oslo Jazzfestival med Knut Reiersrud i august i fjor. Bare et par måneder tidligere ville ikke hjertet mer. Her får vi hans siste innspilling.

Mighty Sam McClain – ei helt spesiell stemme.

Mighty Sam McClain (1943-2015) var en unik artist som aldri kompromissa og som sikkert av den grunn aldri blei noen superstjerne. Han ga ut skiver helt siden midten av 80-tallet og har hele tida vært en musikernes musiker. Bluesallviter Knut Reiersrud hadde sjølsagt full kontroll på McClains liv og levned og siden 2010 ga McClain ut tre skiver på Kirkelig Kulturverksted enten med den iranske folkesangeren Mahsa Vahdat og/eller Knut Reiersrud. Samarbeidet var altså i full blomst da McClain blei ramma av et slag og døde et par måneder seinere.

Stemma og uttrykket hans hadde/har både gospel, blues og soul i seg. Denne siste innspillinga han fikk gjort viser oss en McClain i storform sammen med sitt faste band leda av hans høyre hånd og medprodusent Pat Herlehy på gitar, tangenter, bass, saksofoner og en hel del annet. Ellers består bandet av bassist, trommeslager, to organister og tre blåsere. Låtene har McClain og Herlehy med ett unntak skrevet og vi befinner oss hele tida i et funky og groovy landskap med med røtter som nevnt i både blues, rhythm and blues, soul, gospel og funk.

Mighty Sam McClain var en ekte, inderlig og ærlig sjel og musikant og hans siste melding til oss er nok en bekreftelse på det. Vi kan bare takke og ta til oss det Kirkelig Kulturverksted har tatt ansvaret for å videreformidle til oss. Rest In peace Mighty Sam McClain.

Mighty Sam McClain

Time and Change

Kirkelig Kulturverksted/Musikkoperatørene

Takk og farvel

Mighty Sam McClain skulle ha spilt på Oslo Jazzfestival med Knut Reiersrud i august i fjor. Bare et par måneder tidligere ville ikke hjertet mer. Her får vi hans siste innspilling.

Mighty Sam McClain – ei helt spesiell stemme.

Mighty Sam McClain (1943-2015) var en unik artist som aldri kompromissa og som sikkert av den grunn aldri blei noen superstjerne. Han ga ut skiver helt siden midten av 80-tallet og har hele tida vært en musikernes musiker. Bluesallviter Knut Reiersrud hadde sjølsagt full kontroll på McClains liv og levned og siden 2010 ga McClain ut tre skiver på Kirkelig Kulturverksted enten med den iranske folkesangeren Mahsa Vahdat og/eller Knut Reiersrud. Samarbeidet var altså i full blomst da McClain blei ramma av et slag og døde et par måneder seinere.

Stemma og uttrykket hans hadde/har både gospel, blues og soul i seg. Denne siste innspillinga han fikk gjort viser oss en McClain i storform sammen med sitt faste band leda av hans høyre hånd og medprodusent Pat Herlehy på gitar, tangenter, bass, saksofoner og en hel del annet. Ellers består bandet av bassist, trommeslager, to organister og tre blåsere. Låtene har McClain og Herlehy med ett unntak skrevet og vi befinner oss hele tida i et funky og groovy landskap med med røtter som nevnt i både blues, rhythm and blues, soul, gospel og funk.

Mighty Sam McClain var en ekte, inderlig og ærlig sjel og musikant og hans siste melding til oss er nok en bekreftelse på det. Vi kan bare takke og ta til oss det Kirkelig Kulturverksted har tatt ansvaret for å videreformidle til oss. Rest In peace Mighty Sam McClain.

Mighty Sam McClain

Time and Change

Kirkelig Kulturverksted/Musikkoperatørene

Stadig tøffere

Trioen Bly de Blyant under ledelse av trommeslageren Øyvind Skarbø har laga sin tredje og tøffeste utgivelse med en heftig gjest på lur i tillegg til trioen.

Shahzad Ismaily, Øyvind Skarbø, Hilmar Jensson og Ches Smith – ikke akkurat noen A4-gjeng.

Med "ABC" og "Hindsight Bias" etablerte Bly de Blyant seg som et spennende og annerledes kollektiv i moderne norsk – og internasjonal – jazz. Med seg hadde og har Skarbø den Brooklyn-baserte multiinstrumentalisten Shahzad Ismaily – med fartstid blant andre fra Marc Ribot, Will Oldham og John Zorn – på bass, moog og shaker og den islandske gitaristen Hilmar Jensson og for anledninga Ches Smith på vibrafon, congas og trommer.

Omstendighetene ville det slik at alle var i Bergen under Nattjazz i fjor – Ismaily og Smith i Marc Ribots band Ceramic Dog og Jensson i samarbeid med Arve Henriksen – og initiativrike Skarbø fikk samla bandet og Smith til en herlig (eller hellig?) dag i St. Jakobs kirke. På repertoaret stod to kollektivt unnfanga låter, en av Jensson og fem av Skarbø.

På sett og vis er dette den mest "strukturerte" Bly de Blyant-innspillinga til nå. Tidligere har det vært mer skisser de tre har gått i studio med. Skarbø hadde Smiths vibrafon veldig i bakhodet da han skrev låtene sine og den ECM-aktuelle Smith får også godt med lydrom og plass til å vise oss hvorfor han av mange blir utropt til en av de mest spennende unge utøverne på New York-scena nå.

Musikken er hele tida utforskende og søkende. Noen ganger er den rocka, med hippe rytmiske variasjoner, mens den noen ganger er innoverretta og kontemplativ.

Hele tida har den uansett Bly de Blyant-bumerket på seg. Det har fra starten av vært et helt umiskjennelig særpreg på dette bandet og det er det så avgjort fortsatt sjøl om Ches Smith er invitert inn i varmen. Han har helt åpenbart gått inn i bandet på bandets premisser og blitt en integrert del av det hele. Tøft – rettere sagt beintøft er det.

Bly de Blyant

The Third Bly de Blyant Album

HUBRO/Musikkoperatørene

Ekte vare

Politimannen Eirik Jensen både har vært og er i hardt vær. Få om noen har vel bedre forutsetninger enn han for å skrive en troverdig spenningsroman og han har lykkes med å lage god krim av det også.

Thomas Winje Øijord og Eirik Jensen har lykkes med å lage god og realistisk krim sett fra innsida.

Denne kriminalromanen er nesten skapt ut av en surrealistisk situasjon. Historia rundt den meget profilerte og utradisjonelle politimannen Eirik Jensen tør være godt kjent og på sett og vis sier Jensen at han har brukt skriveprosessen og romanen som terapi. Uten at jeg har tenkt å ta stilling i saka Jensen fortsatt er midt oppe i, så er det mulig å ha forståelse for akkurat det.

"Attentatet" er en fascinerende og spennende krimroman. Den har elementer av det meste vi mer enn aner florerer i en rekke kriminelle miljøer: dop, prostitusjon, våpensalg, menneskesalg og tilliggende herligheter. Alt dette hører sammen på et eller annet vis og kriminaliteten kjenner som kjent heller ingen grenser – inkludert landegrenser.

Med sin enorme erfaring så veit Eirik Jensen veldig godt hva han snakker om. Det gjør at beskrivelsene av disse miljøene og det de foretar seg blir troverdige – jeg mer enn aner at alt dette kunne ha skjedd rett utenfor stuedøra mi når som helst. Det gjør det for så vidt også – hele historia utspiller seg i Oslo-området.

Det er driv i fortellinga som Jensen har ført i pennen sammen med forfatteren og fotografen Thomas Winje Øijord, som også skrev sjølbiografien til Jensen, "På innsiden", sammen med hovedpersonen i 2015. Det betyr at de veit hvordan de kan/skal/bør samarbeide og for meg fungerer det bra – jeg er faktisk usikker på hvor den ene starter og den andre slutter. Jeg regner likevel med at det er Jensen som skriver den tunge politifaglige delen og noen ganger kan det kanskje oppfattes slik at det blir et forsvarsskrift for han sjøl: Politihelten her, Sjur Holt, går sine egne veier og mener han må holde ting for seg sjøl – også overfor sine overordnede – hvis han skal ha muligheten til å pleie sine kilder og komme til bunns i saken. Ikke ulikt Jensens egne metoder det der hvis jeg har skjønt det riktig.

Persongalleriet er godt komponert og fortellinga er ikke mer "blodig" enn den må være for å være realistisk. Dessuten har den alle kvaliteter som skal til for at det er nesten umulig å legge den bort før den er ferdiglest – en god indikasjon på at Jensen/Winje Øijord har skrevet en krimroman vel verdt å bruke seinsommeren – eller når det måtte være – på.

Eirik Jensen – Thomas Winje Øijord

Attentatet

Kagge Forlag

Ekte vare

Politimannen Eirik Jensen både har vært og er i hardt vær. Få om noen har vel bedre forutsetninger enn han for å skrive en troverdig spenningsroman og han har lykkes med å lage god krim av det også.

Thomas Winje Øijord og Eirik Jensen har lykkes med å lage god og realistisk krim sett fra innsida.

Denne kriminalromanen er nesten skapt ut av en surrealistisk situasjon. Historia rundt den meget profilerte og utradisjonelle politimannen Eirik Jensen tør være godt kjent og på sett og vis sier Jensen at han har brukt skriveprosessen og romanen som terapi. Uten at jeg har tenkt å ta stilling i saka Jensen fortsatt er midt oppe i, så er det mulig å ha forståelse for akkurat det.

"Attentatet" er en fascinerende og spennende krimroman. Den har elementer av det meste vi mer enn aner florerer i en rekke kriminelle miljøer: dop, prostitusjon, våpensalg, menneskesalg og tilliggende herligheter. Alt dette hører sammen på et eller annet vis og kriminaliteten kjenner som kjent heller ingen grenser – inkludert landegrenser.

Med sin enorme erfaring så veit Eirik Jensen veldig godt hva han snakker om. Det gjør at beskrivelsene av disse miljøene og det de foretar seg blir troverdige – jeg mer enn aner at alt dette kunne ha skjedd rett utenfor stuedøra mi når som helst. Det gjør det for så vidt også – hele historia utspiller seg i Oslo-området.

Det er driv i fortellinga som Jensen har ført i pennen sammen med forfatteren og fotografen Thomas Winje Øijord, som også skrev sjølbiografien til Jensen, "På innsiden", sammen med hovedpersonen i 2015. Det betyr at de veit hvordan de kan/skal/bør samarbeide og for meg fungerer det bra – jeg er faktisk usikker på hvor den ene starter og den andre slutter. Jeg regner likevel med at det er Jensen som skriver den tunge politifaglige delen og noen ganger kan det kanskje oppfattes slik at det blir et forsvarsskrift for han sjøl: Politihelten her, Sjur Holt, går sine egne veier og mener han må holde ting for seg sjøl – også overfor sine overordnede – hvis han skal ha muligheten til å pleie sine kilder og komme til bunns i saken. Ikke ulikt Jensens egne metoder det der hvis jeg har skjønt det riktig.

Persongalleriet er godt komponert og fortellinga er ikke mer "blodig" enn den må være for å være realistisk. Dessuten har den alle kvaliteter som skal til for at det er nesten umulig å legge den bort før den er ferdiglest – en god indikasjon på at Jensen/Winje Øijord har skrevet en krimroman vel verdt å bruke seinsommeren – eller når det måtte være – på.

Eirik Jensen – Thomas Winje Øijord

Attentatet

Kagge Forlag