Stor hyllest av den største

Jan Johansson er intet mindre enn en bauta i svensk og internasjonalt musikkliv. Musikken hans vil leve evig og nå har en av hans inderlige arvtakere, Jan Lundgren, løfta den fram igjen på et strålende vis.

Jan Lundgren og hans håndplukkede medmusikanter under konserten i Ystad.

Det begynner å nærme seg 50 år siden legenden og unikumet Jan Johansson (1931-68) omkom i ei bilulykke på vei til en kirkekonsert. Johansson blei altså bare 37-åringen gammel, men rakk likevel å skape masse udødelig musikk. "Jazz på svenska" er den dag i dag den aller mest solgte jazzplata i Sverige og stadig nye generasjoner forelsker seg både i den og i mye av det andre Johansson skapte, blant annet sjølveste "Här kommer Pippi Långstrump".

En av de store etterkommerne etter Johansson er 50 år unge Jan Lundgren som altså bare var 2 år da Johansson gikk bort. "Alle" som har et forhold til piano, jazz og svensk folkemusikk på den andre sida av grensa, har automatisk et forhold til Jan Johansson og det han etterlot seg – Lundgren er på ingen måte noe unntak.

I forbindelse med Ystad Sweden Jazz Festival, som Lundgren har vært tungt involvert i, sist sommer, var det dags, som det vel heter på andre sida av Kjølen, for at Lundgren tok for seg sentrale deler av Johanssons arv. Det betyr svenske, russiske og ungarske folkemelodier, en Lundgren-original og sjølsagt "Här kommer Pippi Långstrump" som avslutning av festen spilt for et meget begeistra publikum i Ystad Teater – et publikum som sjølsagt kunne disse låtene utenat siden dette er barnelærdom for alle svensker med en viss respekt for seg sjøl.

Som pianist er Lundgren nesten like gjenkjennbar som Johansson, som Johanssons gode venn, kollega og medkomponist Georg Riedel skriver i omslagsheftet – Lundgren har også det spesielle. Når han så har med seg den fine bassisten Mattias Svensson og Bonfiglioli Weber String Quartet, som trakterer arrangement av Martin Berggren på et ypperlig vis, så har dette blitt nok et herlig møte med mye fantastisk musikk som er like vital og livsbejaende nå som den gang den blei unnfanga.

Jan Lundgren

The Ystad Concert – A Tribute to Jan Johansson

ACT/Musikkoperatørene

Uendelig vakkert

Med "Triangle" har Susanna gitt oss sitt vakreste og samtidig sitt mest personlige vitnesbyrd.

Susanna – stadig mer unik.

Foto: Anne Valeur/Signe Fuglesteg

Det har vært intet mindre enn usigelig spennende å følge Susanna, som til daglig også heter Wallumrød, si karriere. Hun har vært og er fullstendig uforutsigbar – man vet aldri hva som skjuler seg bak neste dør. Med sitt ellevte album, og første soloskive siden 2012, tar hun seg sjøl og oss med til steder så vakre, inderlige og personlige som vel tenkelig.

Det Susanna inviterer oss med på her er en voldsom maraton – godt og vel 20 låter som varer i nesten 70 minutter. Hun stakk like godt til hytta til Øystein Greni i Los Angeles og jobba fram både tekster og melodier, om ikke i total ensomhet, så veldig på egen hånd.

Susanna har helt fra starten av karriera si vært ei fri sjel som har gått i egne fotefar. Hun har ikke brydd seg nevneverdig om trender for å si det sånn -hun har vært og er sin egen trend. Sjøl om hun har tolka både Leonard Cohen, Joy Division og AC/DC, så har det hele tida vært med sitt eget unike bumerke på musikken.

Albumet er spilt inn både i LA og i Oslo og Susanna spiller en rekke instrumenter i tillegg til å synge bedre enn hun noen gang har gjort. Hun tar opp de store spørsmåla i livet i tekstene sine – dette er ikke noe venstrehåndsarbeid akkurat og det er fint at lyrikken hennes – for dette er lyrikk, intet mindre – finnes i tekstheftet og dermed blir lettere å følge.

Susanna har også valgt på øverste hylle når det gjelder medmusikanter på de forskjellige spora og alle de vel 20 låtene har sitt særpreg og innpakning. Som alltid henter Susanna hemningsløst fra en rekke killder: pop, rock, samtidsmusikk, impro/jazz, støy, lydcollager og gudene vet hva. Uansett blir det Susanna-musikk av det og med "Triangle" mer enn noen gang. Om noen er i tvil, så bør den feies bort nå: Susanna er en artist – i sin egen sjanger – og i verdensklasse.

Susanna

Triangle

SusannaSonata/Musikkoperatørene

På tide

Annette Gil – aldri hørt om henne? Da er vi minst to, men det er absolutt verdt å låne øre til den ganske erfarne norske vokalisten og låtskriveren.

Annette Gil har så absolutt noe å fare med.

Til tross for at Annette Gil, opprinnelig fra Måløy, men bosatt i Oslo, har rukket å bli 44 år, har jobba lenge med bandet Seven og har ei soloskive bak seg før "Comfortably Young", så har jeg altså greid å unngå å få i alle fall et bevisst forhold til henne og musikken hennes. Da kan man vel hevde at det var på høy tid og hun forteller meg raskt at hun er en artist med noe personlig og ekte på hjertet.

Vi snakker om en vokalist med ei stemme som bærer budskapet på et flott vis – et budskap med røtter i rockens 80-tall. Helt siden Seven-tida har hun samarbeida tett med multiinstrumentalisten Ole Tom Torjussen og det gjør hun fortsatt og det er åpenbart at de har en felles musikalsk visjon. De har tatt med seg det mørke, av og til tunge og seige fundamentet derfra og miksa det elegant med et hipt discobeat og laga et 2016-sound av det. Radarparet Gil og Torjussen, med hjelp av svært gode musikalske venner, har så avgjort makta å fusjonere det mørke og tildels melankolske med det lyse og optimistiske – det er absolutt musikk å bli oppstemt av, misforstå meg ikke.

Annette Gil, som har skrevet det meste av både tekst og musikk, gir oss et visittkort åpenbart skapt med hjertet. Hun har passert under alt for mange radarer til nå – "Comfotably Young" har kanskje det i seg som kan åpne nye dører sjøl om nøkkelhullene er veldig små…..

Annette Gil

Comfortably Young

House of Distillery Records/MTG/Musikkoperatørene

En liten gigant

Hva har Wayne Shorter, Sting, Jeff Beck og Petter Wettre til felles? Bortsett fra å være glitrende musikanter, minst én ting: Jason Rebello.

Jason Rebello aleine med sitt flygel – en stor opplevelse.

Fra 1998 jobba Jason Rebello. (47) med Sting mer eller mindre uten stans i seks år. Seinere fulgte en lang periode med Jeff Beck og i tillegg strøjobber med andre ganske bra artister som Chaka Khan, Peter Gabriel og Phil Collins. I 2013 fant Rebello, som hadde. Wayne Shorter som produsent av si debutskive, "A Clearer View" i 1990, ut at han ville tilbake til et mer personlig uttrykk – han ville tilbake til et reindyrka jazzuttrykk igjen.

Det førte blant annet til at vi fikk møte han sammen med vår egen saksofonist i stjerneklasse, Petter Wettre, i Molde for et par år siden. Der bekrefta Rebello, som stort sett hadde traktert en rekke elektriske tangentinstrumenter i sin rock- og fusionperiode, at han fortsatt var en akustisk jazzpianist i det aller ypperste tetsjiktet. Her med si aller første solopianoalbum forteller han oss det nok en gang.

Rebello er utstyrt med en framifrå teknikk og inviterer oss inn i en rik klangverden. Han er en melodiker og lyriker av rang, bortsett fra Beatles-klassikeren "Blackbird" er det bare originalt materiale, og som han sjøl sier: han følte at han hadde kommet til et punkt der han hadde noe å si med bare et piano. Om han har!!!

Jason Rebello er i mine ører en pianist i ypperste verdensklasse. Med "Held" kommer det endelige beviset.

Jason Rebello

Held

Edition Records/Border Music Norway

Sjefen i heimen

Er det mor eller far eller barna som er heimens overhode? I de tilfeller det finnes en katt der er det absolutt ingen tvil. Den japanske forfatteren Takashi Hiraide har skrevet en vakker liten roman som beskriver det mange av oss har erfart.

Takashi Hiraide er mann for sin katt.

Jo da. Akkurat. Mmmm. Det stemmer det. Det er jo slik det er. Slike "observasjoner" og mange andre liknende tok jeg meg i å komme med mens jeg leste den herlige romanen til Takashi Hiraide (1950-), som til daglig er professor i poetikk og kunstteori ved Tama Art University i Tokyo. Det har seg nemlig slik at undertegnede også har et nært forhold til en slik firbeint skapning, som lyder navnet Miles – når det passer han, og jeg kan istemme i at disse herrene eller damene kan være ganske så sterke premissleverandører for hvordan livet leves.

Måten Hiraide har beskrevet dette på er både troverdig, vakker og allmengyldig. På de lettleste, men likevel innholdsrike 140 sidene presenterer han oss for et ungt, hardtarbeidende ektepar som nesten ikke prater sammen lenger – muligens på grunn på av for mye arbeid, muligens fordi de ikke har noe mer å snakke om.

Så kommer naboens katt, Chibi, bokstavelig talt inn i bildet. Ekteparet, som ikke har hatt noe forhold til katter tildigere, blir etter hvert bortimot besatt/betatt av Chibi og relasjonen til den firbeinte. De begynner å snakke sammen igjen – de kommer nærmere hverandre.

Som i alles liv så skjer det mer eller mindre dramatiske ting – så også her. Hva de innebærer og hva de fører til overlates til alle som vil stifte bekjentskap med "Katten" og det bør være mange. Takase Hiraide har nemlig begått en original, vakker og tankevekkende roman flott oversatt av Ika Kaminka. Jeg har vurdert høytlesning for min svært nære firbeinte venn Miles, men føler meg ganske sikker på at han ikke vil bry seg det aller minste – eller kanskje?

Miles er mer opptatt av uteliv på tak langt over gateplan enn japansk litteratur – tror jeg da.

Takashi Hiraide

Katten

Forlaget Press

For en fest!

Det norsk/cubanske åttemannsbandet Mambo Compañeros har fått oppfylt en av sine store drømmer, nemlig å få lage musikk sammen med TrondheimSolistene. Det har det blitt en musikalsk fest av.

Mambo Compañeros sammen med TrondheimSolistene under årets Jazzfest i Trondheim. Det blei ikke spart på kruttet der heller.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Det er all grunn til å invitere til fest og jubilere – det er nemlig 20 år siden Mambo Compañeros blei unnfanga. Siden den gang har bandet, som i dag består av cubanerne Luison Medína Capote på congas og vokal og Alexander Fernandez på vokal og perkusjon samt Magnus Forsberg på trommer, Morten Huuse på tangenter og kor, Kåre Kolve på saksofoner, fløyte og kor, Kjetil Sandnes på basser og kor, Morten Schrøder på trompet og flügelhorn og Bjørmar Søreng på perkusjon, gitt oss mye glede og livsbejaende musikk. Det har de tydeligvis tenkt å fortsette med og bedre bursdagspresang både til seg sjøl og til oss på den andre sida er det vanskelig å forestille seg.

Mambo Compañeros, under myndig ledelse helt siden starten av Morten Huuse og Kåre Kolve som begge står for brorparten av arrangementene også, har virkelig slått på stortromma i forbindelse med jubileet. De har plukka fram ni låter som de fleste av oss har hørt i en eller annen setting med artister som Dean Martin, Nat King Cole, Perry Como eller Caterina Valente. Det betyr udødelige sanger som "Cuando Cuando Cuando", "Mambo Italiano", "Arrivederci Roma", "Mañana", "El Manisero (The Peanut Vendor)" og "Marina" og da passer jo tittelen "Clasicos Recuerdos", på norsk klassiske minner, ypperlig.

Det swinger og groover noe vederstyggelig av Mambo Compañeros og så vidt jeg greier å oppfatte med min noe begrensa kunnskap om cubanske sjangre som salsa, mambo og rumba, så gjør de dette med respekt, grundighet, inderlighet og et stort hjerte. Når de så har benytta 20-års jubileet til å invitere med seg det elleve manns/kvinners store strykeensemblet TrondheimSolistene – regna som noe av det ypperste i faget uansett hvor på kloden man leter – så ligger det meste til rette for at dette må bli en hei dundrende musikalsk fest. Og det er akkurat det det har blitt!

Jeg var så heldig å få høre alle mann alle under Jazzfest i Trondheim for noen uker siden og kan melde om at det var vanskelig å sitte stille i stolen underveis. Dette er musikk skapt for at man skal bevege seg samtidig som den beveger deg også på mange slags plan. For alle som var på plass i Trondheim og ikke minst alle dere andre: her er bursdagspresangen som varer så lenge du ønsker og som låter like heftig om 20 år også.

Mambo Compañeros med TrondheimSolistene

Clasicos Recuerdos

Øra Fonogram/Musikkoperatørene

Blant stjernene

Vokalisten og låtskriveren Anette Askvik har presentert seg på et inderlig og vakkert vis med popmusikk med inspirasjon fra verdensrommet – intet mindre!

Anette Askvik har noe høyst personlig å melde.

Foto: Nadja S. Halvari

33 år unge Anette Askvik, opprinnelig fra Stavanger, men bosatt i Oslo, har til nå passert godt under radaren min. Det betyr blant annet at jeg har gått glipp av EP-en "Roses", som kom for ti år siden, og debutalbumet "Liberty" i 2011. Der jobba hun blant andre med Øystein Sevåg, Rune Arnesen, Audun Erlien og Petter Wettre – et solid a-lag som antyder hvor lista har vært lagt.

Askvik kom tilbake til Norge etter sangstudier i Australia og har i tillegg til sine egne prosjekter skrevet musikk til dokumentarer for NRK Brennpunkt.

Endelig har det blitt min tur og jeg kan slå fast med en gang at musikken til Askvik er et usedvanlig hyggelig bekjentskap. På sett og vis er det reinhekla popmusikk hun lager, men med "lyder" fra rommet velvilligst utlånt fra NASA, samt vakker og storslått instrumentering, framstår stemma hennes som ei flott lydsøyle. Heldigvis er hun mixa langt fremme i lydbildet og hun har ei stemme som bærer tydelig, klart og langt – stort sett på engelsk, men med ett norsk unntak.

Askvik er flink til å fortelle historier og til å dandere dem enten i det enkle og nære eller i det store og mektige. Det er lett å forsvinne inn i Anette Askviks verden – og bli der værende. Den store hitlåta finnes ikke her, men det er heller ikke den typen musikk Anette Askvik ønsker å formidle vil jeg tro. Det hun derimot gjør er å framstå som en flott og troverdig musiker med noe helt eget på hjertet. Det er mye viktigere det.

Anette Askvik

Multiverse

Bird Records/Phonofile/[email protected]

Fikk det meste utdelt

Sangeren, pianisten, entertaineren og bandlederen Harry Connick, Jr. er avgjort en av jazzens – hvis vi kan kalle det jazz – aller største stjerner. Bra og underholdende musikk er det i alle fall.

Med the looks, med the hipness og med store doser musikalitet kommer man ganske langt!

Noen stod ganske langt fremme i køa da utdelinga av ymse talenter og kvaliteter blei delt ut. Harry Connick, Jr., sønn av statsadvokaten i New Orleans, Louisiana, var blant dem – på alle områder. Han var, tro det eller ei, elleve år da han debuterte med "11" og løpet var lagt: Connick viste fram et helt usedvanlig talent både som pianist og seinere som vokalist og nå er Connick (48) verdensstjerne, gift med supermodellen Jill Goodacre, trebarnsfar, skuespiller, Grammy-vinner en rekke ganger og millionselger med et drag på publikum som er sjeldent.

Connick har liksom alt på plass. Gjennom hele hans karriere har hans bakgrunn fra New Orleans vært tydelig og at han er både en framifrå jazzvokalist og pianist er hevet over tvil, men han har også utvida sitt spekter ganske betydelig. Det at han han solgt godt og vel 16 millioner skiver sier sitt om han har et publikum også godt utenfor jazzmenigheta.

Med "That Would Be Me" får hans publikum mer av det de har hatt glede av det seineste tiåret. Det er et album med elleve låter som han har ansvaret for sjøl og han bekrefter at han er en storyteller av meget solid kaliber. Dessuten er innpakninga prega av at han henter hemningsløst fra både soul, jazz, pop og blues og når han har med seg et toppband som omkranser hans personlige croonerstemme – det er ikke rart i det hele tatt at han blir utropt til Frank Sinatras etterfølger – så blir dette nok en seier for Harry Connick, Jr.

Det er ingenting nytt eller oppsiktsvekkende med "That Would Be Me". Det er bare ei samling vakre låter framført av en av USAs beste og mest personlige stemmer. Holder ei god stund det!

Harry Connick, Jr.

That Would Be Me

Columbia/Sony Music

Saft suse!

Tre av våre aller hippeste yngre jazzmusikanter har møtt den amerikanske organisten, og mye annet, Jamie Saft. Det har det det blitt heftig, herlig og frilynt musikk av.

Gard Nilssen, Ingebrigt Håker Flaten, Jamie Saft og Kristoffer Berre Alberts – ikke småtterier akkurat.

Ikke bare etter dette møtet med bandet Starlite Motel, men ganske ofte når jeg setter på ei ny skive eller går på en konsert, stiller jeg følgende spørsmål: når sover Gard Nilssen? Trommelsageren, komponisten og ofte igangsetteren av en rekke nye konstellasjoner er altså så ettertrakta, på grunn av sine langt framskredne kvaliteter og allsidighet, at jeg har han mistenkt for at han må førstegangshilse på sine naboer hver gang han stikker innom heimen.

Med Starlite Motel har han han tatt initiativet og skrevet mesteparten av musikken til en ny, urspennende kvartett med alt- og tenorsaksofonisten Kristoffer Berre Alberts, som Nilssen også møter i Cortex, for anledninga elbassisten Ingebrigt Håker Flaten, oppdalingen som er bosatt i Austin, Texas, men som holder sammen både Atomic og The Thing på et usedvanlig vis, og ikke minst "utlendingen" Jamie Saft på orgel, moog og lapsteel-gitar. Saft er ikke noe veldig kjent navn her hjemme, men han har samarbeida med nybrottsarbeidere som John Zorn i hans Electric Mazada og sammen med Steve Swallow i Safts band The New Standard. Det sier en hel del om på hvilket nivå han befinner seg og det tar ikke lang tid med Starlite Motel å få det bekrefta.

Nilssen stortrives i de fleste settinger, det være seg rocka saker som Bushman´s Revenge, Puma eller Susanne Sundfør, i Arild Andersens Mingus-hyllest eller mer frilynte, åpne og løse band som Cortex og Acoustic Unity. Alt dette bærer også Starlite Motel preg av. Her finnes det elementer av alt fra superheftig frijazz til urtøff progrock og Saft glir svært elegant og utfordrende inn i dette norske "vepsebolet". Saft har også ansvaret for innspillinga som er gjort i USA i desember i 2014 og lydbildet er rått og ekte – det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor John Zorn synes så veldig om Jamie Safts kvaliteter for å si det sånn.

Starlite Motel byr på musikk som rockere som vel som frisinna jazzfolk kan digge. Her blir det ikke kompromissa en tøddel og ikke spart på noe – her er det mye energi som skal ut og jeg kan love at den kommer ut!

Så gjenstår bare spørsmålet: når sover du Gard Nilssen? Går det over to timer før det kommer svar på spørsmålet så bør manngard vurderes!

Starlite Motel

Awosting Falls

Clean Feed Records/MusikkLosen

Vi snakker sterke saker!

Ida Maria forteller med sine tolkninger av ukjente spirituals at vi har med ei dame å gjøre som virkelig står for noe – noe ekte.

Ida Maria er enda sterkere uten glass.

Ida Maria (Børli Sivertsen) har det ikke akkurat vært stille rundt siden hun slo gjennom for fullt i 2008. 31-åringen fra Nesna på Helgelandskysten viste oss far starten at hun var utstyrt med et helt spesielt talent. Hun har ikke levd noe A4-liv for å si det sånn og hun har heller ikke prøvd å legge skjul på det.

Nå er hun på et sted i livet sitt som gjør at hun på sett og vis kanskje vil gjøre opp en slags status. Hun har blitt mor for første gang, hun har blitt lokalpolitiker og med "Scandalize My Name" møter vi henne på et inderligere sted enn noen gang tidligere.

I fjor sommer bidro Ida Maria med ei låt på Kirkelig Kulturverksteds plateprosjektet "Fabler om en Åpen kirke" og det skulle vise seg å bli starten på en drøm hun hadde hatt lenge: å gå tilbake til rockens vugge som mange mener er amerikanske spirituals. Erik Hillestad i Kirkelig Kulturverksted var garantert ikke vanskelig å be (pardon the pun) og med dette albumet har Ida Maria overraska de fleste av sine tilhengere og kanskje seg sjøl også?

Ida Maria tok med seg den musikalske arkeologspaden og djupt nede i spiritualslitteraturen fant hun melodier og salmer som til og med var nye for "salmeprofessor" Hillestad og Kjetil Bjerkestrand, som spiller på alle Herrens tangenter også her, og som har bortimot like stor oversikt som Hillestad i dette universet – om ikke større. Materialet hører hjemme hos svarte amerikanere på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av det neste århundret.

Av og til snakkes det om synge om levde liv og her blir det mer korrekt enn i nesten noen annen setting. Ida Maria makter på et inderlig, rått og upolert vis å løfte fram disse livene og gjøre tekstene til noe som er enkelt å forholde seg til også i 2016. Når hun så er omgitt av maestro Bjerkestrand, trommeslager, perkusjonist, sagist og korist Erland Dahlen og allehånde strengesjef og korist Geir Sundstøl – bedre omgivelser kunne faktisk ikke Ida Maria ha ønska seg – så har disse november- og desemberdagene i Maridalen Kapell blitt til noe helt enestående som har alle forutsetninger for å bli stående støtt i den norske, og internasjonale, spiritualslitteraturen i mange tiår framover.

Jeg må innrømme at jeg ikke har hatt det nærmeste forholdet til Ida Maria – før nå. Her forteller hun meg at det hun har å melde er tvers gjennom ekte og flott og det har ingen verdens betydning hvor du definerer deg i din søken etter ståsted i livet. "Scandalize My Name" duger uansett!

Ida Maria

Scandalize My Name

Kirkelig Kulturverksted/Musikkoperatørene