Det er stor interesse for norsk jazz i utlandet, men få gjør som den belgiske pianisten Jonas Cambien: han flytta hit for åtte år siden.

Jonas Cambien Trio, med André Roligheten og Andreas Wildhagen, lar musikken snakke for seg.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Den vel 30 år unge Cambien hadde sett mot Norge etter sin klassiske utdannelse hjemme i Brüssel – han mente det ville være lettere å finne musikere og musikk å samarbeide med og om her. Noe fortalte den relativt uerfarne jazzmusikanten Cambien, som nå skriver og snakker godt norsk, at man ikke måtte kunne hele standardrepertoaret for å skape noe spennende her oppe ved Nordpolen. Rundt miljøene både i Oslo og Trondheim finner vi etter hvert flere utlendinger som åpenbart har tenkt i slike baner og det sier en hel del om åpenheten som er skapt der.

Nå har Cambien fullført sin master som utøvende jazzmusiker ved Musikkhøgskolen i Oslo og bedre "eksamensbesvarelse" enn denne trioinnspillinga kunne han ikke ha levert. Mitt første møte med Cambien kom for kort tid siden med det spennende alternative rockebandet Karokh, bestående av noen av kongerikets mest spennende og søkende unge jazzsjeler, der han trakterer synther.

Med sin egen trio, der ha har invitert med seg André Roligheten på sopran- og tenorsaksofon og bassklarinett og Andreas Wildhagen på trommer, møter vi komponisten, pianisten og bandlederen Cambien i en helt annen setting. Musikken, som Cambien med ett unntak har skrevet, er basert på enkle melodier med en klar struktur, men innenfor det enkle rammeverket er det meste lov. Roligheten og Wildhagen har i løpet av de seineste åra etablert seg som to av våre aller mest søkende, spennende – og finnende – unge musikanter i band som Albatrosh, Mopti og Large Unit, og stortrives tydeligvis i Cambiens åpne verden også.

Det vi blir utsatt for er fri jazz, men ikke frijazz i tradisjonell betydning. Den er rytmisk og melodisk interessant hele veien og de tre fører samtaler på et høyt nivå.

Jonas Cambien skal være velkommen til landet. Han har tydeligvis blitt godt "opplyst" i løpet av de åtte åra han har bodd her – nå er han avgjort i stand til å "opplyse" oss også.

Jonas Cambien Trio

A Zoology of the Future

Clean Feed Records/MusikkLosenn

Med det forunderlige bandnavnet Filosofer gir fem av våre yngre, meste spennende jazzmusikanter oss noe helt for seg sjøl.

Filosofer på vandring med noe veldig personlig i bagasjen.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers til dame

Foto: Liew Cheng Teng

Med ei besetning som inneholder to fioliner, Adrian Løseth Waade og Håkon Aase, og to basser, Erlend Albertsen og Christian Meaas Svendsen – førstnevnte også på tenorsaksofon, samt Bendik Baksaas på synther, samples og computer, så skal det ikke mye fantasi til for å fatte at musikken som kommer ut av Filosofer er noe helt for seg sjøl. Det vi blir invitert med på i løpet av "Landet er gitt oss" er tre spor fra tre forskjellige live-opptredener i 2015 og med som gjester på hvert sitt spor er pianisten Kjetil Jerve og vibrafonisten Rob Waring.

De som umiddelbart vil tro at dette er djupt filosofiske tanker oversatt til musikk, må faktisk tro om igjen. De fem er primært opptatt av lyd, den intuitive lyden som oppstår i dette unike landskapet med denne helt spesielle strengekvartett-instrumenteringa kobla med Baksaas´ lydverden, som vi blant annet har truffet i samarbeid med Mopti tidligere. De hevder sjøl at det ikker så mye analysering, tenkIng og fundering i bånn her, som ofte er forbundet med filosofering, men mer en rå og direkte innfallsvinkel til det å nå fram til noe høyst personlig.

De fem herrene i Filosofer går elegant inn i og ut av hverandres ideer – de utfordrer og utfyller hverandre, og oss, på et hipt og personlig vis som ikke kan sammenliknes med noen andres jeg kommer på i alle fall. Med Filosofer har vi fått nok et kollektiv som utvider spekteret i norsk – og internasjonalt – improvisert musikkliv på et uhyre spennende vis.

Filosofer

Landet er gitt oss

Nakama Records/Diger Distro

Alle som har støtt på Large Unit, Paal Nilssen-Loves store ensemble, vet hvilken enorm opplevelse det kan være. Her kommer en ny saftig dose. Nilssen-Love synes lite om å kaste bort tida – derfor bidrar han mer enn gjerne i den ferske trioen til Large Unit-trompeteren Thomas Johansson. Ikke mindre heftig det!

Large Unit – blir ikke mye heftigere enn det!

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Foto: Håvard Gjelseth

Trommeslager, komponist og bandleder Paal Nilssen-Love blir vel kanskje bare utfordra av kollega Gard Nilssen når det gjelder bonuspoeng hos flyselskapene – de jobber uten stans hvor det enn skulle være på kloden. Energien både organisatorisk og ikke minst i musikken er intet mindre enn enorm. Bare det at Nilssen-Love i 2015 var i stand til å sette sitt Large Unit, dette 11-manns enorme bandet, på ei konsertscene et eller annet sted på Tellus godt og vel 40 ganger, er intet mindre enn enormt. Etter en strålende konsert under Oslo Jazzfestival i august i fjor, tok Large Unit like godt trikken opp til Jan Erik Kongshaug i Rainbow Studio og med "ANA" foreligger beviset på at lite nattesøvn på ingen måte går ut over kreativiteten, energien og den ustoppelige viljen til å skape noe nytt.

Nilssen-Love har alltid vært fascinert av brasiliansk musikk – fra Luiz Gonzaga til Milton Nascimento. Vår mann fant den livsbejaende og at den burde spilles både høyt, rytmisk og intenst. Det har Nilssen-Love så avgjort tatt med seg i sine tre komposisjoner her og etter at han besøkte landet for første gang i 2013, har båndene bare blitt sterkere og to turer årlig til Brasil har stått på programmet siden. Med seg i Large Unit i denne utgava har han også de brasilianske perkusjonistene Paulinho Bicolor og Celio de Carvalho. Når de så blir satt sammen med gitaristen Ketil Gutvik, alt- og barytonsaksofonisten Klaus Holm, tubaisten Per Åke Holmlander, trompeteren Thomas Johansson, elektronikeren Tommi Keränen, altsaksofonisten og fløytisten Julie Kjær, tubaisten Børre Mølstad, bassistene Jon Rune Strøm og Christian Meaas Svendsen, trommeslageren og perkusjonisten Andreas Wildhagen, trombonisten Mats Äleklint samt far sjøl på trommer og perkusjon, så har dette blitt ei herlig, strukturert, løs, åpen og usannsynlig groovy reise. De tre låtene, som varierer fra knappe 14 til nesten 29 minutter, forteller oss at Nilssen-Love også er en framifrå komponist i tillegg til alt det andre. Large Unit har fra første stund vært en usedvanlig organisme – den er det i større grad enn noensinne nå. Du verden så tøft dette låter!

Johansson/Storesund/Nilssen-Love – enda flere heftige møter.

Ei stadig mer sentral stemme i den luftige og åpne verdenen er trompeteren og flügelhornisten Thomas Johansson. Vi møtte han først i Cortex sammen med blant andre Gard Nilssen og nå er han også en viktig del av Large Unit. Johansson er i besittelse av et unikt uttrykk, men noe forteller meg at han ikke har det minste mot Don Cherry – verken som instrumentalist eller når det gjelder musikken han skapte spesielt sammen med Ornette Coleman.

I forbindelse med hans master ved Musikkhøgskolen satte Johansson i fjor sammen en trio med Paal Nilssen-Love på trommer og sistnevntes gode kjenning fra Stavanger, bassisten Øyvind Storesund, med fortid både fra Frode Gjerstads frilynte verden og den noe mer strukturerte til Kaizers Orchestra og seinest med Cloroform.

Johansson, som Gard Nilssen kommer også han fra et spennende musikkmiljø i Skien, ønska å utforske dette noe spesielle formatet i et frijazzlandskap og du verden som de tre har fått det til å funke. Jovisst er det fritt og løst, men samtidig opplever jeg at det både er melodisk og ganske så strukturert. De tre har funnet et felles ståsted med musikken til Johansson og de snakker et felles språk sammen som det er lett å bli fascinert av.

Med disse to utgivelsene har Thomas Johansson og Paal Nilssen-Love nok en gang fortalt oss at de hører hjemme helt der oppe målt også med internasjonale ører. Vi snakker tøffe saker hele veien.

Large Unit

Ana

PNL Records/Musikkoperatørene

Johansson/Storesund/Nilssen-Love

Revolution Before Lunch

Tammtz Records//thomasjohansson.no

Gregory Porter kom som en mild fønvind inn i jazzens elitedivisjon for noen få år siden. Der har han blitt værende og med "Take Me to the Alley" befester han sin posisjon som jazzens førstevokalist på herresida.

Utmerkelsene og publikum har stått i kø for Gregory Porter.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Gregory Porter (44) har hatt en spesiell vei fram til jazzens topp-posisjon som vokalist. Han har ikke gått på de prestisjetunge skolene og han har ikke jobba med de "rette" folka. Han har derimot etter en oppvekst i California med aleinemor og sju søsken hygga seg med musikken samtidig som han har jobba som kokk blant annet.

Etter at han flytta til New York i 2004 forsatte han dette samvirket – kokk og vokalist og gjerne på samme sted. Ordet begynte etterhvert å spre seg – det fantes en vokalist med noe ekstra som sang på St. Nick´s Pub I Harlem en gang i uka. Likevel skulle det ta si tid før resten av verden fikk gleden av å høre den mjuke og varme barytonen til Porter – skivedebuten kom ikke før i 2010.

Fra debuten med "Water" har karrieren tatt av noe voldsomt – Porter har blitt verdensstjerne og vant like godt Grammy for beste vokaljazzalbum for "Liquid Spirit" i 2014.

Med "Take Me to the Alley" bekrefter han alt vi har hørt de seineste åra også rundt omkring i Norge. Han har sjøl skrevet de 12 låtene han serverer oss og han er en historieforteller av rang – han har et levd liv å hente fra og det er ikke vanskelig å tro på det han har å melde.

Alle melodiene befinner seg i et vakkert jazz/blues/soul/gopel-landskap og Porter har fortsatt med seg de gutta han har jobba med i Harlem, blant andre trompeteren Keyon Harrold som "spiller" Miles i den nye filmen"Miles Ahead", sjøl om han garantert kunne ha valgt på øverste hylle. Det er stort sett ukjente størrelser som kan sitt fag uten å flytte noen merkesteiner, men de gjør Gregory Porter god og da har de gjort jobben sin og vel så det.

Gregory Porter er på ingen måte noen døgnflue. Han har kommet for å bli på jazzvokaltoppen og "Take Me to the Alley" er kanskje hans beste album så langt. Hans store publikum kloden rundt kommer garantert til å bli enda større etter dette.

Gregory Porter

Take Me to the Alley

Blue Note/Universal

Trioen Moksha består av to norske og en nepalsk musikant. De har funnet sammen i et kollektiv som har skapt noe helt eget og veldig spennende.

Sanksriti Shrestha, Oddrun Lilja Jonsdottir og Tore Flatjord – tilsammen blir det Moksha og det er en herlig musikalsk fusjon.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Tar jeg ikke mye feil har perkusjonisten Tore Flatjord, gitaristen Oddrun Lilja Jonsdottir og tablaspilleren og vokalisten Sanskriti Shrestha truffet hverandre i miljøet rundt Norges Musikkhøgskole. Det har gjennom en årrekke nå vist seg som et fantastisk sted for unike musikalske møter og Moksha er så avgjort ikke noe unntak.

Alle tre har skrevet musikk til bandet – fire av de seks usedvanlig vakre melodiene har Lilja Jonsdottir ansvaret for. Som et nydelig fundament finner vi den magiske tablasounden og vokalen til Shrestha, enten som melodiøs sang eller vokalperkusjon. Den er både vakker, inderlig, fremmed og forlokkende. Flatjord og Lilja Jonsdottir har tatt seg inn i ragaverdenen på et ekte og varmt vis – de har enkelt og greit knekt koden. Med sin jazzbakgrunn har de gått inn i de komplekse, men likevel så fascinerende rytmene og den verdenen de inviterer oss med på ekskursjon i egner seg både for ettertanke og deltakelse.

Lilja Jonsdottir og Shrestha, som begge er med Bugge Wesseltofts seineste utgave av New Conception of Jazz, er spennende, nye navn for meg. Flatjord har jeg truffet på i en rekke sammenhenger og viser oss at han er en svært så allsidig og usedvanlig dyktig perkusjonist.

Moksha gir oss nydelig og annerledes musikk som er i konstant bevegelse. Har du lyst på tur inn i en annen verden er herved invitasjonen overbrakt.

Moksha

The Beauty of an Arbitrary Moment

Jazzland Recordings/Musikkoperatørene

Canadiske Emily St. John Mandel har med "Fordi overlevelse ikke er nok" skrevet en roman som setter oss sjøl i et grusomt perspektiv. Det føles som om denne post-apokalyptiske tragedien kunne ha ramma hver og en av oss – kanskje i dag, kanskje i morra.

Emily St. John Mandel – skremmende perspektiver, flott skrevet.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Vi er vel noen millioner, og kanskje vel så det, som har tenkt negative tanker når vi hører og ser nyhetsoppslag om virusspredning og pandemi. Kan dette gå virkelig galt? Kan dette være så alvorlig at verdenssamfunnet ikke makter å stoppe det? Enn så lenge har det gått relativt bra, men ebola-viruset som angrep Vest-Afrika for ikke lenge siden gjorde mange fler enn meg mer usikker enn noen gang. Har det store vi nok å stå i mot med?

"Fordi overlevelse ikke er nok", som kom ut i Canada i 2014 og har blitt berømma med en rekke utmerkelser, går rett inn i denne problematikken på et skremmende og samtidig veldig realistisk vis. Et virus, som går under navnet Georgia-influensaen, sprer seg med lynets hastighet og angriper alle og verdenssamfunnet har ingenting å svare med. I løpet av relativt kort tid slutter alt, det vil si alt, å fungere: All kommunikasjon, fly, bil, tog, internett, radio, TV, slutter å fungere, all mat- og vannforsyning opphører, elektrisiteten finnes ikke lenger. Mennesker dør i milliontall. St. John Mandel beskriver dette på et vis som skremmer – hun får meg til å tro at dette virkelig kunne ha skjedd oss – nå!

St. John Mandel har med sin fjerde roman makta å sette dette skremmende perspektivet inn i ei fortelling som er både troverdig og spennende. Sivilisasjonen bryter sammen på et vis jeg tror på, men samtidig begynner også ei ny tidsregning – år 0 etter sammenbruddet. Noen enkeltindivider og enkelte små samfunn har på forunderlig vis overlevd og skaper seg sin egen fremtid – sine egne samfunn.

Emily St. John Mandel greier med ei stor forfatterstemme å skape et troverdig persongalleri, ei skremmende, og forhåpentligvis urealistisk, historie. Likevel tror jeg på den og den anbefales på det varmeste. Om det er lys i enden av tunnelen? Uten å røpe for mye så øynes det i alle fall glimt et sted der ei stund etter år 0.

Emily St. John Mandel

Fordi overlevelse ikke er nok

Font Forlag

Moskus er noe av det mest spennende som finnes av mindre band i Norge og kanskje langt utenfor våre grenser også. Det skader ikke at Nils Økland gjester heller.

Moskus og Nils Økland – både hver for seg og sammen er dette usedvanlig originalt og spennende.

For skøyteløpere er tredjerunden ofte den vanskeligste og der man viser om man virkelig har noe å fare med. Dit har Moskus også kommet nå. Etter "Salmesykkel", innspilt i Atlantis studio i Stockholm, og "Mestertyven", unnfanga i Risør kirke, blei "Ulv Ulv" – for noen titler forresten – tatt vare på for evigheten i løpet av tre januardager i fjor i Haugesund Billedgalleri. La det være klart med en gang: Moskus har gjennomført tredjerunden på et strålende vis.

Bassist Fredrik Luhr Dietrichson, trommeslager, munnharpespiller, sagoperatør, og mye annet, Hans Hulbækmo og pianist, harmoniumtraktør og synthist Anja Lauvdal har fortsatt på ei spennende og original reise som tar stadig nye retninger. I min relativt store referansebank finner jeg ikke noe som likner på lydlandskapene Moskus har skapt denne gangen heller. Noe av det har akustiske kammermusikalske overtoner, mens noe er små, forunderlige elektroniske melodier. Alt er kollektivt basert der ingen har noen slags form for tradisjonell komprolle – alle er like viktige og like avgjørende for at Moskus sitt uttrykk skal bli så unikt som det har blitt.

Når så Haugesunds store hardingfelesønn, Nils Økland, gjester på to spor, så gir det sjølsagt Moskus sitt uttrykk noe ekstra. Lyduniverset blir enda mer spennende og søkende og løfter Moskus opp til steder verken de eller noen andre har vært tidligere. Moskus har allerede fått mye oppmerksomhet langt utenfor våre grenser. Det er til å begripe og med "Ulv Ulv" i bagasjen bør nysgjerrigheten bli ytterligere pirra – dette er nemlig musikk så unik og annerledes som bare framifrå talenter kan skape.

Moskus

Ulv Ulv

HUBRO/Musikkoperatørene

Israelske Gilad Hekselman, bosatt i New York, har det meste i seg til å bli en ny stjernegitarist.

Gilad Hekselman – vakker tone og personlig uttrykk.

Annonsørinnhold

Topp 50 geniale, nyttige og morsomme duppeditter

33 år unge Gilad Hekselman har fått ei stadig større stjerne siden han bosatte seg, først for studier og seinere som utøvende/arbeidende musikant, i New York i 2004. På CV-en sin har han jobberfaring med storheter som Chris Potter, Mark Turner, John Scofield og Esperanza Spalding og det mer enn antyder hvor Hekselman befinner seg på rangstigen.

Sjøl om "Homes" er hans femte cd under eget navn, så er det mitt første møte med han som bandleder. Det er svært lett å skjønne alle godordene som har blitt han til del for mer smakfullt gitarspill i grenselandet mellom moderne 60-talls inspirert hardbop og jazz anno 2016, er det ikke lett å finne.

Mesteparten av musikken har Hekselman skrvet sjøl. I tillegg gir han oss Bud Powells klassiker "Parisian Thoroughfare", Baden Powells "Samba em Prelúdio" og Pat Methenys signaturkomposisjon "Last Train Home" – alt i høyst personlig tapning. Hekselmans valg av "coverlåter" sier også en hel del om hvor hans musikalske hjerte hører hjemme og at han er en stor tilhenger av den sterke og vakre melodien.

Når han så omgir seg med både/og eller enten/eller Jeff Ballard og Marcus Gilmore på trommer – to av Sambandsstatenes aller beste i faget – og Joe Martin på bass, så blir "Homes" et gitartrio-visittkort som hører hjemme langt oppe på lista. Gilad Hekselman er en gitarist både for nåtid og fremtid.

Gilad Hekselman

Homes

Jazz Village/Naxos Norway

Marte Eberson utmerker seg i en rekke band og konstellasjoner – ikke minst i Highasakite som er plateaktuell igjen i disse dager. Når hun har et minutt eller to ledig fra suksessgruppa, så har hun mange andre jern i ilden – blant annet sitt soloprosjekt og trioen Cokko.

Cokko med Marte Eberson, Natalie Sandtorv og Ole Mofjell i fri flyt.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Foto: Thomas Mordal

Cokko spiller moderne, alternativ musikk med fokus på improvisasjon og kollektiv komposisjon. Det er høyoktan jazzpop med tonnevis av energi og personlighet. Dette hevder de sjøl og etter å ha tilbragt noen dager sammen med dem, så finner jeg ingen grunn til å bestride påstanden. Det betyr igjen at dette uttrykket befinner seg et godt stykke unna både Marte Ebersons soloprosjekt "Mad Boy" og Norges kanskje hippeste pop-rock band i disse tider, Highasakite.

Eberson, som her spiller ymse synther, møtte vokalisten og elektronikeren Natalie Sandtorv på jazzlinja ved Griegakademiet i Bergen og de spilte sammen i en rekke band. Etter ei stund kom også trommeslageren og perkusjonisten Ole Mofjell, rett fra jazzlinja i Trondheim, inn i bildet og Cokko blei en realitet.

Alle tre, med jazzbakgrunn altså, tilhører en en svært så oppegående og søkende generasjon som ikke er nevneverdig opptatt av sjangre og båser – Ebersons tre utgivelser bare så langt i år forteller det meste om det. Hele spekteret fra pop til støy er på plass og musikken til Cokko inneholder det meste. Lekenhet og kompromissløshet hevder de også er sentrale elementer i unnfangelsen av denne unike musikken og jeg har full forståelse for de påstandene også.

Cokko har på alle slags vis klart å etablere et helt eget lydlandskap der sarte, inderlige låter blandes fryktløst med løse ekskursjoner skapt i det felles laboratoriet som Cokko er.

Denne trioen er tydeligvis et empatiprosjekt der alle tre spiller ei like viktig rolle. Det er morsomt, annerledes, spennende og utfordrende og Natalie Sandtorv forteller oss også at hun er nok et nytt vokalnavn det skal bli svært interessant å følge. Og vil du vite hvem musikanten Marte Eberosn er, så må du minst sjekke ut "Mad Boy", Highasakite og Cokko.

Cokko

The Dance Upon My Grave

Playdate Records/Phonofile

Steinar Aadnekvam kommer fra Bergen, men har vært bosatt i Stockholm i en årrekke. Musikken hans er enda mer internasjonal.

Steinar Aadnekvam og hans Freedoms Trio – sola skinner gjennom musikken også.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers til dame

Foto: Odd Gjelsnes

Med cden "Freedoms Tree" i fjor viste endelig Steinar Aadnekvam seg fram for oss nordmenn. De fleste av sine til nå 32 år har han tilbragt i utlendighet – mange hevder jo også at Bergen er et eget land – og slik er det fortsatt, men via Losen Records og nå oppfølgeren "Freedoms Trio" har han fortalt oss hvilken hemmelig skatt som har ligget på lur.

Mye av sin tid de seineste åra har den akustiske gitaristen, med en teknikk i ultraklassen, tilbragt i Brasil. Det høres også tydelig i musikken han skriver og spiller. Etter at han returnerte til Sverige fra Brasil og hadde begynt å jobbe med trommeslageren Deodato Siquir, opprinnelig fra Mosambik, men bosatt i Sverige i en årrekke også han, møtte han også elbassisten Rubem Farias, fra São Paulo i Brasil, tilfeldigvis på besøk i Sverige. Gjennom felles venner møtte de tre hverandre og siden 2014 har de spilt sammen. Det er ingen overdrivelse å hevde at det har vært et lykketreff.

Farias har etterhvert tilbragt stadig mer tid i Sverige også og trioen har fått jobba sammen i stadig større grad og i november i fjor gikk turen til Spania for innspilling av "Freedoms Trio". Det er stort sett Farias og Aadnekvam som har skrevet den melodisk sterke og rytmisk spennende musikken og det er en varme og en groove i den som forteller oss at de tre utstråler musikalsk empati på høyt nivå. Vi har med tre utadvendte og livsbejaende herrer å gjøre som trives med musikken og hverandre på et vis som sprer seg til oss lyttere fra første gjennomspilling.

Det tok si tid før vi her hjemme fikk ørene opp for Steinar Aadnekvam. Nå er det bare å åpne dem på vidt gap – "Freedoms Trio" er nemlig mat for både ørene og resten av mottakerapparatet.

Steinar Aadnekvam

Freedoms Trio

Losen Records/MusikkLosen