Tor Einar Bekken, eller ofte Dr Bekken, er av typen musikant som ikke lar seg stoppe og som åpenbart er et overflødighetshorn når det gjelder ideer. Det skal vi være svært glade for.

I mange år hadde jeg den soleklare oppfatning at pianisten Tor Einar Bekken (59) var en blues/stride/boogie woogie-pianist av langt framskreden karakter. Han stakk fullt fortjent også av gårde med den ettertrakta bluesprisen på Notodden-festivalen for ikke lenge siden.

Likevel har det vist seg at Bekken er så mye mer som musiker – noe jeg i stor grad har blitt mer og mer klar over de seineste åra. Kanskje gjelder det Bekken også? Kven kveit?

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Bekken har nemlig i stadig større grad vist seg frem som en svært uttrykksfull solopiano-improvisator uten ei eneste låt eller blekke i nærheten når han har satt seg på krakken.

Jovisst er hans bluesrøtter på plass i Bekkens DNA, men det vi har fått høre i dette formatet tidligere og nå i hyllesten av den nylig avdøde saksofonisten Charles Gayle (1939-2023) – en modernist som levde et til dels tøft og anonymt liv – viser oss at Bekken også er en melodisk modernist med et voldsomt idétilfang.

Hyllesten til Gayle består av fire improvisasjoner på til sammen nesten 35 minutter som Bekken har gitt ut på kassett. Det er livsbejaende og herlig musikk med masse originalitet i seg. Det er både en flott hyllest av Charles Gayle og nok en manifestasjon av at Tor Einar Bekken er en grenseløs og herlig musiker.

Er ikke dette nok, så har evighetsmaskina Tor Einar Bekken gitt ut fem (!) andre «album» også de siste månedene: «Spring», «Swirl», «Dead Cow Blues», «Jungle One Jungle Two Jungle Blues» og «Tunnel Improvisation» – disse finnes kun digitalt.

Den amerikanske komponisten Pascal Le Boeuf har så langt vært mest kjent som jazzpianist. Her tar han et megasteg som sjangersprengende komponist, men glemmer på ingen måte pianisten av den grunn.

Jeg har hørt Pascal Le Boeuf (37) i samarbeid med sin eneggede tvillingbror, saksofonisten Remy Le Boeuf, og med vokalisten Allan Harris, men med «Ritual Being» forteller han oss om ønsket og evnen til å utvide sin egen, og dermed vår, horisont.

Etter mange på jazzscena i New York, så bestemte Le Boeuf seg i 2015 for å begynne på komponiststudier ved Princeton University. Uten å legge bort jazzsida av seg sjøl, så ville han forske videre på musikk i mer klassisk/samtidsmusikk-retning.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

I ny-musikk verdenen møtte han likesinnede i New York, San Fransisco og Chicago og bestillingsoppdrag begynte raskt å strømme inn.

Det vi får høre på denne utgivelsen er en miks av eldre verk og nyskrevet materiale. På et sjeldent og unikt vis greier Le Boeuf å skape landskap som har klare røtter i alle disse universene.

Med et jazzlag bestående av Justin Brown på trommer, broder Remy Le Boeuf på altsaksofon, Linda May Han Oh på bass og Ben Wendel på tenorsaksofon og Pascal Le Boeuf sjøl på piano, to forskjellige strykeensembler – som spiller på verkene de hadde blitt skrevet for – samt flere andre andre klassiske strykere på den nyskrevne musikken, så har dette blitt spennende og totalt unik musikk i en rekke grenseland.

Er du blant dem som gjerne vil utvide horisonten en god del og dermed gi deg sjøl nye utfordringer, så er Pascal Le Boeufs «Ritual Being» absolutt et godt sted å starte ferden. Dette er nemlig spennende, tøff, annerledes og høyst personlig musikk på tvers av mange grenser.

Før produserte man fotballspillere på høyt nivå i den fallerte ballbyen Trondheim. Det er det nesten slutt på nå, men du verden som det produseres jazzmusikere på skyhøyt nivå. Vibrafonisten Amund Stenøien er det seineste strålende skuddet på jazzstammen.

Det er absolutt ingen tvil om at jazzlinja ved Nidelvens bredd har betydd veldig mye for veldig mange – både lokalt, nasjonalt og etter hvert også internasjonalt. Den har garantert vært med å inspirere 23 år unge Amund Stenøien, født og oppvokst i Trondheim, også.

Nå har Stenøien, som altså trakterer det relativt sjeldne instrumentet vibrafon på en allerede høyst personlig og fremragende måte, gjort ferdig sine studier på jazzlinja. Der traff han en rekke andre sultne og svært talentfulle medstudenter og siden 2020 har han jobba med tre av disse i sin egen kvartett og med sin egen musikk.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

De tre er trommeslageren Steinar Heide Bø, den akustiske bassgitaristen Gard Kronborg og pianisten Joakim Rainer Petersen. Hver for seg usedvanlig langt framskredne individualister alle sammen og i dette kollektivet har de fire skapt ei stemme som skulle tilsi at de hadde mye mer livs- og musiseringserfaring enn de beviselig har.

«Coming to Pass», som kan oversettes med kommer til å skje – og det gjør det virkelig, har nemlig blitt en sensasjonelt god debut. På vinylen befinner det seg seks spor, men digitalt er det tre låter ekstra. Alt er komponert av Stenøien og han viser en voldsom oversikt over den moderne hardtswingende jazztradisjonen med røtter i den energiske New York-jazzen, samt impulser fra klassisk musikk og spor av jazzen som har prega den nordiske jazzen de seineste tiåra.

Fra tid til annen går det unna så det griner i swingene og så viser kvartetten og komponisten Stenøien frem sine dynamiske egenskaper og tar det hele ned slik at vi får pusta ut og reflektert rundt neste swing.

Alle er, i tillegg til å være usedvanlig spennende solister, også lyttere i samme klasse og det sørger for at alle, ikke minst musikken, får anledning til å skinne mer eller mindre kontinuerlig.

Amund Stenøien forteller oss at han er et eksepsjonelt talent som kommer til å gi vibrafonen nytt liv og, sammen med tre sjelsfrender av samme kaliber gir han oss en debut vi kommer til å snakke om, og lytte til, i mange, mange år.

Fiona Grond? Jeg vil tro at den sveitsisk-tyske vokalisten er et nytt bekjentskap for flere enn meg. Her viser hun seg svært fordelaktig frem med blant annet enn Endresen/Bugge Wesseltoft-låt.

Dette er ikke Fiona Grand (31) sin debut, men hennes første plate under eget navn blei utgitt på et lite selskap for et par år siden og nådde ikke frem til meg. Nå har det store tyske selskapet ACT sett, og ikke minst hørt, hennes spesielle kvaliteter og dermed kan en rekke nye dører åpne seg for henne.

Grond har flytta til og studert i München i mange år allerede og hun samarbeider også med tyske musikere. Det gjør hun på et svært spennende og empatisk vis og hun har åpenbart medmusikanter mer ut fra hvem de er og hva de gjør enn for hvilke instrumenter de spiller.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

For det er jo ikke hver dag vi møter en trio med vokal, gitar og tenorsaksofon i lagoppstillinga, men slik er det altså her og Philipp Schiepek (gitar) og Moritz Stahl (tenorsaksofon) kler Grond, hennes stemme og hennes uttrykk på et flott vis.

Grond, med sin lyse, luftige og uttrykksfulle stemme, begynner det hele med Sidsel Endresen og Jens Christian Bugge Wesseltofts «You Call Me». Den norske superduoen fra den gang da har betydd mye for henne, sier hun og det er veldig hyggelig å høre «de» igjen i en helt ny setting. Tenk om de to, Sidsel og Bugge altså, hadde funnet ut at de….Ja, dere skjønner.

Denne nydelige låta blir satt sammen med mye egenkomponert materiale og folkemusikk fra Gronds hjemmekanton i Sveits, Graubünden, og da blir det sunget på retoromansk – et av de fire offisielle språkene i Sveits. Når så det hele blir avslutta med J.S. Bachs «Partita for solo fiolin», så er det ikke så vanskelig å legge sammen at her er det stor spredning i måten å skape musikalske landskap på.

Fiona Grond, og trioen hennes, er så avgjort nye og originale stemmer som bør få mye oppmerksomhet både nå og i tida som kommer. Spennende og originalt.

Fiolinisten, komponisten og bandlederen Terese Lien Evenstad fra Elverum har i stor grad gjort svenske av seg. Ikke noe galt med det, men det er absolutt på høy tid at klubber og festivaler her hjemme også åpner sine scener for henne.

Jeg hadde aldri verken hørt eller hørt om Lien Evenstad (32) før hennes forrige, og andre skive, «Perceptive», inntok heimen for vel tre år siden. Det tok ikke mange runder i spilleren for å slå fast at her hadde vi med et solid talent å gjøre som virkelig fortjente oppmerksomhet – på begge sider av Kjølen og vel så det.

Det var det åpenbart andre som skjønte også og etter en opptreden på Jazz Ahead i Tyskland våren 2022, blei det signa kontrakt med det tyske selskapet Berthold Records og de ville gjerne smi mens jernet var varmt.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Tyskerne ville gjerne gi ut ny plate med Lien Evenstad og hennes musikk så raskt som mulig og det førte til at sjefen kasta seg rundt og skreiv mye ny musikk på kort tid. Mye av musikken var inspirert av Lien Evenstads bryllupsreise til Italia og musikken er da også veldig positiv og livsbejaende.

Lien Evenstad er en strålende fiolinist som har store deler av av den moderne jazzhistoria innabords. Dessuten legger hun på ingen måte skjul på at hun kommer fra Norden og det har også satt sitt preg på uttrykket hennes.

Med nesten det samme bandet som sist, det vil si Peter Danemo på trommer, Alexander Ivarsson på klarinett, Arvid Jullander på bass samt den eneste nykommeren, estiske Britta Virves på piano, har Lien Evenstad et usedvanlig empatisk lag med seg som har skjønt hvor sjefen vil med musikken og uttrykket sitt.

Vi blir servert moderne, melodisk jazzmusikk av den tidløse typen som kan hentes frem når det måtte være. Den egner seg ypperlig til inderlig lytting og garantert også i livesammenhenger.

Terese Lien Evenstad bekrefter med sitt tredje visittkort at hun er en musikant å regne med både nå og i åra som kommer og samtidig gir hun beskjed om at gamlelandet bør åpne grensene sine i mye større grad enn det som har skjedd til nå.

Den finske komponisten og gitaristen Niklas Winter har jeg hørt mer om enn av. Hans ferske «Graduale» forteller meg at det var det på høy tid å gjøre noe med.

Niklas Winter (54) har vært med å prege den finske jazzscena helt siden begynnelsen av 90-tallet. Likevel er det dessverre slik at det er «langt» mellom Finland og Norge og veldig mye av det spennende som skjer i de tusen sjøers land går oss hus forbi.

Det er ikke første gang jeg hører Winter og hans musikk, men det har gått både vinter (sic…) og vår siden forrige gang, så dette blir nesten som å starte bekjentskapet på nytt.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det gjør vi like godt med et høyst unikt musikalsk konsept der Winter fusjonerer sin egen musikk for jazzkvartett og solo med finsk middelalder-kormusikk. Spesielt? Definitivt. Vakkert? Avgjort.

Kormusikken er den eldste nedskrevne musikken i Finland og måten The Utopia Chamber Choir løfter den frem i nye klær med polymodale harmonier er usedvanlig vakkert og fascinerende. Dette blir så kombinert med improviserte strekk med Winters kvartett og i tillegg blir det hele krydra med fine låter/kommentarer fra jazzmusikerne.

Når kvartetten, i tillegg til Winter, består av cellisten Juho Laitinen, den svært langt framskredne engelske trompeteren og flygelhornisten Henry Lowther og den glitrende vibrafonisten Severi Pyysalo – pluss tangentisten Kenichiro Shinzawa på ett spor – så betyr det at det skapes svært vakre og unike stemninger i disse grenselandene.

Niklas Winter har invitert oss inn et fascinerende og originalt landskap det gjør godt å oppholde seg i.

For knapt to år siden konkluderte jeg etter å ha hørt debuten til Sarah Camille, «Vingeslag», at jeg gledet meg til å høre henne igjen. Sjøl om det ikke har tatt så lang tid, så sier jeg uansett endelig. Forventningene blir nemlig innfridd så det holder.

Det at «Vingeslag» var debuten er en sannhet med visse modifikasjoner. Sarah Camille (32) hadde nemlig allerede vunnet en Spellemannpris i barnemusikk-kategorien før voksenalbumet «Vingeslag» så dagens lys. Det imponerte meg kraftig med en enorm observasjons- og fortellerevne og slik fortsetter hun med «Våkner i en annen dag».

Om hun uttrykker seg på norsk, fransk, creole, swahili eller bamanan – hva nå enn det er – så bekrefter Sarah Camille at hun er en historieforteller og formidler av tekst av sjeldent kaliber. Om en det er hverdagslige opplevelser, som hun løfter opp til å bli noe allmenngyldig de fleste av oss kan kjenne oss igjen i, triste og hyggelige opplevelser eller de store spørsmåla om jorda vi er i ferd med å ødelegge, så makter hun å skape et univers vi alle kan og bør forholde oss til. Hennes betraktninger henta opp fra sin egen eller noen andres barndom og hyllesten av tante Aase er to av mange høydepunkter i så måte.

Når så Sarah Camille, som har skrevet alt av tekster og musikk, kler uttrykket sitt med låter som befinner seg i et «korrekt» indielandskap der en type singer/songwriter-tradisjon møter folkemusikk/verdensmusikk, så har dette blitt en oppfølger som gjør at jeg gleder meg enda mer til neste gang.

Når tonefølget består av gitaristen Jørn Erik Ahlsen Alkanger, perkusjonist, n´goniist og balafonist – og litt vokalist – Sidiki Camara, fiolinist, lyrist og litt vokalist Tuva Færden og bassist Jo Berger Myhre samt Steinerskolens Jentekor på flere av spora, så betyr det at strålende musikanter fra en rekke «skoler» er på plass for å løfte frem budskapet til Sarah Camille på best mulig vis.

Jeg er generelt begeistra for musikk og musikere som er historiefortellere og som kan formidle noe viktig. Sarah Camille hører hjemme i den kategorien.

Den amerikanske pedal steel- og lap steel-gitaristen Susan Alcorn har tatt med instrumentene sine til steder de sjelden eller aldri har besøkt tidligere. Her gjør hun det sammen med to portugisiske sjelsfrender.

Alcorn er født og oppvokst i Texas og har hatt countrymusikken med seg i oppveksten. Der hører jo instrumentene hennes også hjemme, men etter hvert så utvida Alcorn horisonten og blei til tiltrukket av både samtidsmusikk og ikke minst impro.

Der har jeg også møtt henne tidligere og blitt fascinert av hennes unike uttrykk. Det har åpenbart også bassisten, både akustisk og elektrisk, Hernâni Faustino og alt- og tenorsaksofonisten José Lencastre.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Da Alcorn besøkte Portugal for vel et år siden, tok Lencastre kontakt og Alcorn var åpenbart ikke vanskelig å be. Faustino blei henta inn og i løpet av en studiedag var «Manifesto» i boks.

De seks «låtene» er fritt improviserte og altså kollektivt unnfanga stemningsrapporter. De som mener at de har hørt konstellasjonen lap steel/pedal steel, saksofon og bass tidligere, må gjerne rekke opp hånda – mine hender blir i alle fall værende ved tastaturet.

Det betyr igjen at dette låter ganske så annerledes enn det meste som har vederfaret eders sinn og med tre fine og særdeles lyttende instrumentalister, så har det ført til spennende og unike samtaler.

Er du blant dem som har lyst til å utfordre deg sjøl og ditt sanseapparat, så er absolutt denne trioen og «Manifesto» et fint sted å begynne.

For et par år siden gleda jeg meg over debuten til Aksel Rønning Trio. Nå er oppfølgeren blant oss og med en interessant venstresving har trioen åpna opp nye dører.

Tenorsaksofonist Aksel Rønning og bassist Eskild Sveås Okkenhaug går, til tross for at de fortsatt hører hjemme blant den yngre jazzgarde, veldig mange år tilbake. De møttes på musikklinja på videregående på Lillestrøm, før turen gikk videre til den musikalske førskolen på Sund før de endte opp sammen på jazzlinja i Trondheim. Det er vel en underdrivelse å hevde at de to kjenner hverandre godt på alle slags vis.

Vel på plass ved Nidelvens bredd møtte de to den svenske medstudenten og trommeslageren August Glännestrand og det førte raskt til at trioen var unnfanga. Og du verden for et lykketreff det har vist seg å være.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Den første skiva, «ART», var en helakustisk utflukt der låtene til Rønning og bandet fortalte oss at de hadde solid grep på denne akkordfrie tradisjonen. Nå har de altså tatt et solid steg videre.

Her trakterer både Rønning og Sveås Okkenhaug synther, mens Glännestrand er elektronikksjef. Den akustiske bassen er også bytta ut med elbass. På ett av spora resiterer Gustav Lie Gundersen et livsbejaende dikt, mens på avslutningssporet gjester Isabelle Eberdean på vokal.

Den oppvakte har nok da allerede skjønt at de knappe 30 minuttene denne vinylen varer befinner seg i et mye mer 2023-landskap der både pop-, elektronika- og funkimpulser fusjoneres med solide jazzrøtter på et herlig vis.

De tre forteller oss at de har en enorm bredde i musikktilnærminga og at de ikke bryr seg nevneverdig om musikalske grenser. Dette er tøft, annerledes, spennende og unikt. Det skal det heies noe voldsomt på.

En vakker sommerdag for vel fire år siden fikk jeg oppleve Carsten Dahl og hans venners tolkninger av noe av Keith Jarretts solomusikk. Nå kommer konserten også på cd og opplevelsen er nesten like stor.

Den 10. juli 2019 avslutta undertegnede et av mine mange besøk til Copenhagen Jazzfestival med å høre Carsten Dahls hyllest av Keith Jarrett. Jeg skrev at det var festivalens høydepunkt for min del og at bedre avslutning på festivalen ikke var mulig å forestille seg.

Jeg hadde kanskje håpet å få gjenoppleve musikken en eller annen gang, men ante ikke at det hadde blitt gjort opptak av konserten. Her får jeg altså både i pose og sekk og hvis du lurte på om musikken har holdt seg, så er svaret et heidundrende ja.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Den glitrende pianisten Carsten Dahl (55), som vi kjenner best her hjemme etter et langt samarbeid med Arild Andersen, har gått inn i dette spennende prosjektet med en tanke om å ta for seg en rekke låter som Jarrett har spilt i solo-tapning – langt i fra noe Jarrett greatest hits – og kombinert det med en rekke komposisjoner som de involverte har skrevet.

Med et superlag bestående av Nils Bo Davidsen på bass, Fredrik Lundin på tenorsaksofon, Palle Mikkelborg på trompet, Stefan Pasborg på trommer og en fremragende strykekvartett, som definitivt har skjønt Dahls visjoner, blir vi tatt med på utflukter som er svært langt unna kopier av Jarretts versjoner – dette er Dahls måte å ta det hele videre på med utgangspunkt i gigantens fundament.

Med de svært så personlige stemmene til de fem danske jazzstorhetene, så har dette blitt akkurat så stort som jeg opplevde det den varme og flotte sommerkvelden på Den svarte diamant i København. Mektig!

PS Det eneste jeg savner er den nydelige versjonen av “My Song” som vi blei sendt ut i København-natta med.