Det er absolutt ingen bombe at det spirer og gror noe voldsomt i norsk jazzliv. Av naturlige årsaker er det ikke i storbandformatet at det skjer mest, men Det Nye Norske Storband forteller oss at også i dette formatet er det full blomstring.

Bandet har eksistert siden 2017 og består av relativt unge, svært godt skolerte musikanter med bakgrunn fra både jazzlinja i Trondheim og fra Norges Musikkhøgskole. Kremen med andre ord. Sjøl om bandet har gitt ut flere album og singler tidligere, så er «Det rekomponerte nye» mitt første møte med truppen og det har blitt av slaget svært hyggelig.

NSB er et profesjonelt ensemble og en organisasjon som jobber for at det skal være gode og forutsigbare arbeidsvilkår for profesjonelle musikanter i oppstartsfasen. En viktig del av ambisjonen er også at NSB skal være en base for at unge komponister skal ha et verktøy å jobbe med og for. Målet er at ensemblet skal gjøre minst fem produksjoner per år og der all musikken er nykomponert. Ambisiøst, for å si det mildt.

Med den noe underfundige tittelen «Det rekomponerte nye» har plata, som så dagens lys i februar, endelig nådd opp til overflata også her ved vannkanten. Man kan godt si at det var på høy tid, men på et annet vis kan det med fasit i hånd slås fast at musikken er tidløs og dermed holder mål både nå og i overskuelig fremtid.

Musikken er skrevet av David Hveem og med å rekomponere menes det at han har benytta deler av eksisterende musikk og satt det inn i en ny sammenheng. Hva den opprinnelige musikken var, vet jeg ikke. Det jeg vet er hva den har blitt til og det er seks relativt lange låter med rom for både ensemblet og enkeltsolister til å skinne og du verden som de gjør det!

29 år unge Hveem, som er utdanna i jazzkomposisjon ved NMH, har åpenbart hele storbandtradisjonen og vel så det innabords og greier på et unikt vis å kombinere tradisjon med å skue fremover.

Når så bandet er befolka med glitrende musikanter fra samme generasjon som Hveem som blant andre Philip Edwards Granly (piano), Trym Saugstad Karlsen (trommer), Henrik Smelhus Sjøeng (som tok initiativ til bandet) og Kristina Fransson (trompet), Jørgen Bjelkerud og Astrid Ombudstvedt (trombone) og Zakarias Meyer Øverli og Aksel Rønning (saksofon), så skal det ikke så mye fantasi til for å skjønne at dette bærer i vei på et spennende, sultent og fascinerende vis.

«Det rekomponerte nye» og Det Nye Norske Storband er framifrå bevis på at storbanduniverset har ei herlig og spennende tide i vente også her til lands.

I mi bok var Mulgrew Miller en av de aller største jazzpianistene i den moderne, men likevel tradisjonelle gata. Denne liveinnspillinga er nok en bekreftelse på det.

Mulgrew Miller (1955-2013) var en usedvanlig ettertrakta sidemann gjennom store deler av si karriere. Art Blakey, Woody Shaw og John Scofield var bare noen av de som sikra seg Millers tjenester. Dessuten trivdes han utmerket i trioformatet og han spilte også mye duo med en annen pianogigant, Kenny Barron.

Likevel er det kanskje som solopianist vi kommer aller tettest på Miller og hans unike uttrykk. I 2010 ga han ut skiva «Solo» som til nå har vært den eneste dokumentasjonen på hans mesterskap aleine med de 88 tangentene. Helt til nå når det danske selskapet Storyville Records gir ut «Solo in Barcelona» innspilt i, tror det eller ei, Barcelona den 2. februar 2004.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Opptaket er henta fra den spanske jazzprodusenten og promotoren Jordi Suñol sitt private arkiv som ryktene mener skal være av det voldsomme og svært innholdsrike slaget. Basert på det vi blir servert her, så står det i alle fall verken på den tekniske eller musikalske kvaliteten.

En av Millers etterkommere, den strålende pianisten Benny Green, har skrevet liner notesene her og nøler ikke med å rangere Miller som en av den moderne pianismens største utøvere. Når Green bruker uttrykk som en moderne Art Tatum med djupe musikalske røtter samtidig som han var i besittelse av den friskeste, mest fremtidsretta og mest originale stemma, så skjønner vi hvilken liga vi befinner oss i.

Miller forlot tida bare 57 år gammel etter å ha blitt ramma av slag – for andre gang. Et stort tap sjølsagt, men han etterlot seg i alle fall enorme mengder stor og tidløs musikk.

Denne soloutflukten er en fin påplussing til det vi har hatt å glede oss med så langt. Her tolker den langt fremskredne teknikeren og elegantieren blant annet Dizzy Gillespies «Tour de Force» og «Woody´n You», Cole Porters «I Love You», Antônio Carlos Jobims «O Grande Amor», John Lewis´ «Milestones» og Erroll Garners «Misty» samt sin egen strålende bluesimprovisasjon «Excursions in Blue».

Innspillinga er altså gjort for nesten 20 år siden. Om den har tålt tidens tann? Noe så voldsomt faktisk. Dette er nemlig av slaget tidløs musikk og som vil ha like mye å gi oss i 2043 også. Mulgrew Miller lever!

Rasmus Rohde har ikke minst sammen med Verdens Beste Band fortalt barn i alle aldre mangt og mye til både forlystelse og ettertanke. Nå gjør han det til alle oss andre også.

Historiefortellere, både bokstavelig talt og i overført betydning, har alltid fascinert meg. Rasmus Rohde hører så avgjort hjemme i den kategorien og med “Det som ikke kan telles” snakker han veldig til meg.

Her har Rohde både skrevet tekster og fremfører dem på et uforfalska trøndersk – noe som gjør budskapet enda mer troverdig og ekte. Han er ikke redd for å blottstille seg og han forteller om et levd liv på godt og litt mindre godt.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Rohde gir seg sjøl, tekstene og oss rom og luft. Derfor er det “lett” å flytte inn i hans univers og la det få synke inn – her er det mye som kan få tankene og muligens sjølinnsyn på sporet.

Med si fine, uanstrengte og luftige stemme og fine låter i et pop/rock/singer/songwriter-landskap og et reisefølge bestående av blant andre Mats Eilertsen, Geir Sundstøl, Håvard Lund og Erland Dahlen, en flott duett med Marthe Valle og strykere fra Trondheimsolistene, sørger Rohde for at dette har blitt et nytt, spennende og givende møte med ei viktig stemme.

Her settes det ord på det som får du og mæ te å tikk. Det er ikke lett, men Rasmus Rohde har greid det.

I langrennssporten har vi den berømte, eller kanskje rettere mer berykta, Monsterbakken. Nå har musikken fått sin coverBakken og den er mye mer egna seg til hygge enn Monsterbakken. Mye mer, faktisk.

Av årsaker som ligger et godt stykke bortenfor min fatteevne, så er singer/songwriter Rebekka Bakken (53) et mye større navn rundt om i Europa enn hun er her hjemme i kjempers fødeland. Vi har nemlig med en artist å gjøre med et særpreg av de sjeldne – hun setter sitt umiskjennelige bumerke på alt hun gjør og det tar sånn cirka et hundredels sekund å kjenne/høre at det er Liers store datter som meddeler seg.

Etter mange år i utlendighet, både i USA, Østerrike og Sverige, så har Bakken kommet hjem for mange år siden. Her har hun med alt for sjeldne anledninger vist oss hva og hvem hun er, men samtidig turnerer hun over store deler av Europa for fulle hus og til stor jubel.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Som oftest så er det Bakkens eget materiale både når det gjelder tekster og låter hun møter oss med. Det er i et landskap der der pop møter rock møter jazz og som i tillegg er krydra med soul, gospel og andre herligheter og som for mitt mottakerapparat er umulig ikke å like.

Denne gangen har Bakken tatt en u-sving repertoarmessig: «Always on My Mind» er enkelt og greit ei samling av noen av hennes favoritt coverlåter. Er det nok en gang slik at originalene er de beste? Jeg har ikke tenkt å mene så veldig mye om det – jeg vil bare hevde at versjonene Rebekka Bakken gir oss holder skyhøy standard. Nok en gang har hun makta å sette sitt voldsomt personlige bumerke på materialet.

Blant de 15 låtene er det megakjente låter som Annie Lennox´ «Why», Don McLeans «Vincent (Starry Starry Night)», Bryan Adams´ «(Everything I Do) I Do It For You» og «Yesterday» så inntil beinet som vel mulig med kun Jørn Øiens empatiske pianotonefølge. Ellers er alle fra Casino Steel via Nick Cave, Peter Gabriel, Elton John, Randy Newman til «Love Hurts» (!!!!!) og «It Must Have Been Love» med pianist Jesper Nordenström og gitarfargelegger i ultraklassen, Eivind Aarset, som verdens beste reisefølge, representert og servert på et særdeles personlig vis.

Når så trommeslager Rune Arnesen, bassist Tor Egil Kreken og tangentør Torjus Vierli også bidrar på flere av låtene med de fineste fargestiftene sine, så sier det seg nesten sjøl at dette har blitt et nytt visittkort fra Rebekka Bakken som flere også her hjemme bør få ørene opp for. Dette er nemlig strålende.

Den fremragende pianisten Helge Lien hadde ukrainske Misha Alperin som sin lærer og mentor på Norges Musikkhøgskole. Da han fikk spørsmål om han ville lage en bestillingskonsert for Alperin, som gikk bort i 2018, var han svært lett å be.

En av Moelvens aller største jazzpianister gjennom alle tider, Helge Lien, var bare 19 år ung da han møtte Alperin for første gang. Helt til det livsbejaende og flotte mennesket, musikeren og pedagogen, som hadde bodd og virka i Norge siden 1993, forlot tida hadde han og Lien et nært forhold og Lien sier at han fortsatt er med han som inspirasjon både i tankene og i musikken han skaper.

Helge Lien (48) blei spurt av Hasse Andersen i MaiJazz i Stavanger om han kunne tenke seg å samarbeide med saksofonisten Tore Brunborg om en konsert til Alperins minne i 2019. Svaret var sjølsagt ja og Lien og Brunborg bestemte seg for å skrive ny musikk hver for seg og Liens trio på den tida, bestående av Mats Eilertsen på bass og Per Oddvar Johansen på trommer, sørga for at tonefølget var i de aller beste hender. Konserten blei spilt den 11. mai 2019 – på dagen ett år etter at Alperin la ned pianolokket for godt.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Seinere samme år var «konserten» invitert til jazzfestival i Beijing og da var bassist Johannes Eick og trommeslager Knut Aalefjær vikarer. Like etterpå var de to permanente medlemmer i Liens nye trio.

En viss pandemi førte til at planene om å gå i studio med musikken blei utsatt til januar i fjor. Det har definitivt ikke musikken tatt skade av – dette er en tidløs hyllest som feirer musikken som handler om sang, dans, livet og døden – som Misha Alperin lærte Helge Lien.

I tillegg til de tos ni komposisjoner, så har også Gabriel Faurés «Après un Réve» fått en naturlig plass på «Funeral Dance». Til sammen har dette blitt en nydelig, melodisk, livsbejaende og ofte litt melankolsk hyllest der disse fire framifrå musikantene samtaler på et vis som hyller både Alperin og musikken på et vis han helt sikkert ville satt stor pris på.

Misha Alperin var et livsbejaende unikum av et skapende menneske. Med «Funeral Dance» hylles han på et nydelig og inderlig vis.

Det aller meste vet jeg lite eller ingenting om. Bassisten, komponisten og bandlederen Christian Dillingham er et godt eksempel på det, men via hans debut på Dave Douglas-selskapet Greenleaf Music har det heldigvis blitt en orden på det.

Christian Dillingham (43) er en usedvanlig allsidig bassist som har spilt med alt fra gospelstjerna Kirk Franklin via John Legend til en rekke symfoniske orkestre og mer eller mindre det som kan krype og gå av jazzstorheter i hans adopterte hjemby Chicago der han også innehar ei professorstilling ved et av byens universiteter.

Jeg er altså blant de privilegerte her på Tellus som blir «pådytta» usedvanlige mengder med musikk fra de fleste verdenshjørner blant annet med musikere jeg aldri har hørt om før. Det betyr igjen at jeg får muligheten til å utvide horisonten kraftig og møtet med Dillingham og hans musikk føyer seg forbilledlig inn i denne spennende rekka.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Komponisten Dillingham henter hemningsløst fra store deler av sin musikalske bakgrunn. Det betyr at her får vi alt fra det ganske så straighte og melodiske med postbop-røtter i seg til det mer løse og åpne og mer atmosfæriske.

Med seg har Dillingham herrene Greg Artry på trommer, Dave Miller på gitar og Lenard Simpson på alt- og sopransaksofon – også tre fullstendig nye og veldig bra bekjentskaper. Det bør på ingen måte komme som noen overraskelse at Chicago er breddfull av strålende jazzstemmer, men dessverre er det slik at det er vanskelig å nå frem i den voldsomme urskogen av toppmusikanter og enorme mengder utgivelser som regner ned over oss.

Christian Dillingham og musikken hans hører hjemme i kategorien som fortjener å få en hel del oppmerksomhet. «Cascades» er en debut på den store scena som gjør at jeg allerede gleder meg til neste visittkort fra den fremragende bassisten og komponisten.

Da jeg skrev om novellesamlinga «Som vi forlater våre skyldnere» av Levi Henriksen for noen måneder siden, slo jeg fast at han var en multikunstner, historieforteller og stor stilist. Her viser han seg frem som musikant med de samme kvalitetene.

Opp gjennom åra har jeg hørt mer om Levi Henriksen enn jeg har hørt og lest han. Jeg er altså i gang med ordna opp med noe av denne dårlige samvittigheten med både novellesamling og plate på bare på noen få måneder. Så kom ikke her og kom her!

Henriksen, som har skrevet det meste av tekster og musikk her – unntakene er to tekster av henholdsvis Henning Kvitnes og Harry Steen, har gjennom sine godt og vel 59 år her på Tellus så avgjort et levd liv å hente fra. Det gjør han da også her slik det sømmer seg en historieforteller som befinner seg veldig i nærhet av pallen i det faget.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Det som skulle bli et lyst visittkort fra Henriksen og hans empatiske musikalske venner i Babylon Badlands har blitt det til tross for at Livet – det med stor L – har innhenta Henriksen også. Det betyr at døden er noe et reflektert menneske i hans alder sjølsagt i stadig større grad må forholde seg til. Det har ført til at tekstuniverset her nesten måtte bli som det blei når det er Livet det handler om, uten at det har blitt trist, mørkt og traurig av den grunn.

Henriksen er en americana-rocker som hele tida har funnet frem til låter som kler både tekstene og han som vokalist på et herlig vis og herrene Morten Andreassen på bass og gitar, Anders Bøhnsdalen på allehånde gitarer og mandolin og Finn Lilleseth på trommer, vet noe så voldsomt hvor Henriksen vil med beskjedene og landskapene sine.

Levi Henriksen er utstyrt med ei ekte og inderlig stemme. Den er akkurat så stygg-vakker som den skal være for perfekt å egne seg til å fortelle disse flotte historiene.

PS Jeg tror veldig på historiefortelleren Levi Henriksen, men jeg tro ikke på han når han synger «Jeg vil flytte ut til havet». Til det er han alt for glad i Kongsvinger, skogen og ikke minst KIL og Gjemselund. Men så er det også i teksten signert Harry Steen at akkurat den strofa dukker opp.

Hvordan Odd Gjelsnes og Losen Records finner sine musikalske skatter i Italia vet jeg ikke, men denne unike duoen med trekkspill og fiolin tror jeg neppe det finnes maken til.

Jeg bryter sammen i lett hulken og tilstår at jeg aldri verken har hørt eller hørt om trekkspilleren, harmoniumisten, looperen, cojonisten og stemmekunstneren Sara Calvanelli eller fiolinisten Virginia Sutera før denne CD-en inntok heimen. Gjelsnes & Co skal ha all mulig slags takk for at det har blitt en orden på dette avsindige misforholdet.

Midt under pandemien, mens de to bodde rundt 30 mil fra hverandre, starta de en musikalsk korrespondanse. Plater, noter og ideer blei sendt frem og tilbake – noe begynte å ta form i løpet av høsten 2020. Noen måneder seinere møttes de ansikt til ansikt og i mai i fjor blei denne liveinnspillinga gjort i Firenze i Italia.

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

«Ejadira» er et «verk» i seks satser som varer i vel 45 minutter og vi har med to langt framskredne instrumentalister å gjøre som fører samtaler på et høyt nivå. Inni disse samtalene benytter de seg av elementer fra barokkmusikk, folkemusikk, samtidsmusikk og impro og fra tid til annen er det mulig å ane musikk som kan føre til rene dansetilstander også.

Dette er annerledes enn det aller meste som har vederfaret eders sinn og veldig forskjellig fra det som har kommet ut på Losen Records tidligere. Oppsummert er det veldig spennende og fascinerende og forteller oss at Odd Gjelsnes har funnet, om ikke gull, så noe veldig edelt nok en gang.

Hedvig Mollestad tar stadig nye steg som gitarist, komponist og bandleder. Det hun fortalte oss i Moldeuka var intet mindre enn gigantisk og her viser hun noe av det frem for allmuen. Nok en gang: gigantisk.

Etter sju utgivelser med trioen sin og tre under eget navn – type bestillingsverk – der hun har tatt steg for steg i retning seg sjøl, så blei også en ny trio unnfanga for knappe to år siden. Mollestad er et overflødighetshorn og med et energitilfang de aller fleste kan misunne henne, så har hun altså funnet frem til et nytt univers med nye medsammensvorne.

Verken gitaristen Mollestad eller komponisten – her er forresten alle tre kreditert som komponister på alt – har forlatt den rocka innfallsvinkelen hun har bekjent seg til siden hennes opprinnelige trio så dagens lys. Likevel låter dette totalt annerledes enn når Hedvig Mollestad Trio stiller til start.

Det har sjølsagt mye med det å gjøre at Ole Mofjell har inntatt trommekrakken og Ståle Storløkken trakterer orgel, synther og continuum – hva nå enn det måtte være. Sikkert noe med tangenter eller knapper på.

Weejuns, slang for Norwegians, møtes i et musikalsk veikryss der prog møter impro møter rock møter jazz. Her skues bakover til type Tony Williams Lifetime, King Crimson og Soft Machine samtidig som de tre sjølsagt har flytta skuta trygt inn i 2023 – sjøl om musikken blei spilt inn i 2002 – live på henholdsvis Munchmuseet, Spor 5 i Stavanger og på Blå i Oslo.

Det er løst, åpent, veldig på plass og med et usedvanlig trøkk skapt av tre særdeles lyttende musikanter som vil både hverandre og musikken vel. Det har ført til et nytt og veldig spennende landskap nok en gang med Hedvig Mollestad som føringsoffiser.

PS Hvor mange timer har døgnet hennes, mon tro?

Den klassiske gitaristen David Härenstam og jazzpianisten Peter Knudsen – begge fra Sverige – passerer grenser og forener uttrykk fra sine respektive univers på et fortreffelig vis.

Det er jo ikke første gang det skjer, men i platehylla mi kan jeg ikke huske å ha møtt en slik konstellasjon tidligere. Det tar meg ikke lang tid å bli fascinert av musikken de to har skapt i dette skjæringspunktet. Her er det nemlig masse varme, empati og spennende musikk som kommer til overflata.

Begge musikantene er relativt nye bekjentskaper for meg. Det tar likevel ikke mange runder med «All in Twilight» for å skjønne at vi har med to herrer å gjøre som befinner seg høyt oppe på uttrykksstigen.

Finnes det en naturlig bro mellom et klassisk- og et jazzuttrykk? De to har i alle fall funnet frem til en strålende fellesnevner i musikken til den japanske komponisten Toru Takemitsu – en klassisk komponist som har vært inspirert i alt fra storbandtradisjonen til George Russells teorier i The Lydian Chromatic Concept.

Her tolker de to Takemitsus «All in Twilight»-komposisjon i fire satser og seinere følger unike tolkninger av Erland von Kochs «Utanmyra-variationer», som vi kjenner fra Jan Johanssons ikoniske versjon. Knudsen bidrar også med en komposisjon inspirert av Maurice Ravel og Henri Dutilleux og ballet blir avslutta med en nydelig versjon av Ellington-klassikeren «In a Sentimental Mood».

Grenseflytterne blir på et par av låtene også gjesta av elektronikken Stefan Klaverdal og bassisten Svante Söderqvist – flott krydder som kler det musikalske lerretet.

«All in Twilight» byr på flotte musikalske og annerledes samtaler som det er en sann fryd å bli en del av.