Da jeg skrev om novellesamlinga «Som vi forlater våre skyldnere» av Levi Henriksen for noen måneder siden, slo jeg fast at han var en multikunstner, historieforteller og stor stilist. Her viser han seg frem som musikant med de samme kvalitetene.
Opp gjennom åra har jeg hørt mer om Levi Henriksen enn jeg har hørt og lest han. Jeg er altså i gang med ordna opp med noe av denne dårlige samvittigheten med både novellesamling og plate på bare på noen få måneder. Så kom ikke her og kom her!
Henriksen, som har skrevet det meste av tekster og musikk her – unntakene er to tekster av henholdsvis Henning Kvitnes og Harry Steen, har gjennom sine godt og vel 59 år her på Tellus så avgjort et levd liv å hente fra. Det gjør han da også her slik det sømmer seg en historieforteller som befinner seg veldig i nærhet av pallen i det faget.
Det som skulle bli et lyst visittkort fra Henriksen og hans empatiske musikalske venner i Babylon Badlands har blitt det til tross for at Livet – det med stor L – har innhenta Henriksen også. Det betyr at døden er noe et reflektert menneske i hans alder sjølsagt i stadig større grad må forholde seg til. Det har ført til at tekstuniverset her nesten måtte bli som det blei når det er Livet det handler om, uten at det har blitt trist, mørkt og traurig av den grunn.
Henriksen er en americana-rocker som hele tida har funnet frem til låter som kler både tekstene og han som vokalist på et herlig vis og herrene Morten Andreassen på bass og gitar, Anders Bøhnsdalen på allehånde gitarer og mandolin og Finn Lilleseth på trommer, vet noe så voldsomt hvor Henriksen vil med beskjedene og landskapene sine.
Levi Henriksen er utstyrt med ei ekte og inderlig stemme. Den er akkurat så stygg-vakker som den skal være for perfekt å egne seg til å fortelle disse flotte historiene.
PS Jeg tror veldig på historiefortelleren Levi Henriksen, men jeg tro ikke på han når han synger «Jeg vil flytte ut til havet». Til det er han alt for glad i Kongsvinger, skogen og ikke minst KIL og Gjemselund. Men så er det også i teksten signert Harry Steen at akkurat den strofa dukker opp.
«190 desibel kjærlighet»
Snaxville Recordings/Musikkoperatørene
