Mye mer enn whisky

Hvis noen går rundt og tror at Skotland kun består av strålende whisky og middelmådige fotballag, så tar de feil. Det finnes også et meget godt storband der!

Scottish National Jazz Orchestra med Tommy Smith i sentrum.

Scottish National Jazz Orchestra, nesten sjølsagt under ledelse av den eminente saksofonisten Tommy Smith, har vi møtt tidligere – også her til lands. Den 23. juli 2011 – dagen etter en av de mørkeste dagene i moderne norsk historie – spilte de Arild Andersen-musikk på Moldejazz med Andersen som solist. For mange av oss «forsvant» den konserten, men nå får vi heldigvis muligheten til å møte orkesteret i en mye hyggeligere setting der de spiller musikken og arrangementene til en annen legende: Kenny Wheeler.

Tommy Smith bestilte dette verket av Kenny Wheeler (1930-2014) allerede i 1996. Det blei urframført året etter, men som så ofte med slike bestillingsverk så har det nok ikke blitt spilt i noen særlig grad de seinere åra. Heldigvis hadde ikke Smith glemt musikken til den beskjedne, men geniale canadieren som bodde store deler av sitt voksne liv i England. De av oss om hadde den utsøkte gleden av å oppleve Wheeler live, enten med egne band eller sammen med med det norske orkesteret Søyr, blei stadig minna på hvilken stor og uhyre personlig improvisator han var på både trompet og flygelhorn og ikke minst hvilken fantastisk vakker og unik tone det var i horna hans.

På dette verket, som består av åtte låter, får vi igjen stifte bekjentskap med Wheelers høyst personlige måte å skrive for storband, noe vi også fikk gleden av på ECM-innspillinga «Music for Large & Small Ensembles» fra 1990. Store deler av verket var skrevet med trompet og stemme som solistinstrumenter og der har Smith og SNJO denne gangen hyra inn stemmekunstneren Irini Arabatzi og trompeteren Laura Jurd – to utmerkede representanter for ung britisk jazz som bekrefter at kvaliteten på fotballøya aldri har vært høyere. Jurd kjenner vi her hjemme allerede blant annet etter jobber med Hanna Paulsberg, mens 26 år unge Arabatzi er et helt nytt og særdeles spennende bekjentskap med mye originalt på hjertet allerede.

Heldigvis bidrar også bandleder Smith, som vi nesten regner som «halvt norsk» etter at han har jobba med Arild Andersen i åresvis, som solist også. I mine ører er han en av de beste og mest uttrykksfulle tenorsaksofonistene på Tellus og nok en bekreftelse på det kommer her.

Når så Scottish National Jazz Orchestra viser seg å være i klasse med den beste maltwhisky, så har dette blitt en storbandhappening av meget solid merke. Du verden så bra, så originalt og for en hyllest av den store Kenny Wheeler.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Scottish National Jazz Orchestra

Sweet Sister Suite

Spartacus Records/spartacusrecords.com

Over mange grenser

Israelsk-danske Dalia Faitelson har kryssa mange grenser – både geografisk og musikalsk. Og det med stor suksess.

Dalia Faitelson har en enorm erfaringsbank å hente fra.

Dette er mitt tredje møte med gitaristen og vokalisten Dalia Faitelson (54) og jeg blir stadig mer begeistra. Hun har lagt ut på ei høyst personlig reise som det er svært spennende å bli invitert med på.

Faitelson har bulgarsk-israelsk bakgrunn. Hun er oppvokst i Negevørkenen i Israel og hun har studert musikk både i Jerusalem og på Berklee i Boston. Deretter bosatte hun seg i København og har nå hatt Dronningens by som base i en årrekke.

Med den bagasjen har Faitelson, som både er en utmerket komponist, gitarist og vokalist, skapt musikk i en rekke grenseland. Blant hennes impulser er både jazz, Brecht og Weill, singer/songwriter-tradisjonen, Midt-Østen og Balkan tydelige og til sammen har hun skapt musikk som både er fascinerende, spennende og totalt unike.

Et tragisk dødsfall er bakgrunnen for hvordan denne musikken blei unnfanga – et dødsfall som har gjort at Faitelson har forandra sin livsanskuelse. Det er med andre ord et djupt seriøst fundament for disse tekstene og denne musikken, som Faitelson har skrevet sjøl. Likevel er budskapet langt i fra mørkt og dystert – her det absolutt håp å skue både i tekstene og i uttrykket.

Med seg har Faitelson på denne utgivelsen, som altså kommer ut på norske Losen Records – kudos igjen til Odd Gjelsnes, et stjernelag med Soma Allpass på cello, en av mine danske favoritter Thomas Clausen på tangenter, Fredrik Damsgaard på bass, Anders Provis på trommer og Ayi Solomon på perkusjon.

Dalia Faitelson har, helt siden mitt første møte med henne for over 20 år siden med utgivelsen «On Rising Spirits», gjort stort inntrykk med sitt personlige budskap. Nå har det gått mange år siden forrige livstegn, men «Powered by Life» forteller klart og tydelig at hun fortsatt er på god vei mot seg sjøl.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Dalia Faitelson

Powered by Life

Losen Records/MusikkLosen

Ærlige herrer og flott gjest

«Treem» er mitt tredje møte med den hippe norske kvintetten Honest John og denne gangen med spennende nederlandsk gjest.

Honest John i levende live sammen med Ab Baars.

Foto: Thor Egil Leirtrø

Honest John, det vil si ideologisk fører på sett og vis Klaus Ellerhusen Holm på altsaksofon og klarinett, Ola Høyer på bass, Kim Johannesen på gitar og banjo, Ole-Henrik Moe på fiolin, som etter denne innspillinga har blitt erstatta av akkordeonisten Kalle Moberg, og Erik Nylander på trommer og trommemaskin, er i seg sjøl et mer enn unikt nok kollektiv. Når de så i dette tilfellet har fått gjestebesøk av den nederlandske tenorsaksofonisten, klarinettisten og shakuhachi-spilleren Ab Baars, så har musikken fått minst én ekstra dimensjon.

Honest John har helt siden mitt første møte med bandet for fire år siden, befunnet seg i et landskap der inspirasjonskilder som Anthony Braxton, nederlandsk frijazz, kammermusikk og folkemusikk har satt hverandre stevne på et helt spesielt vis. Det var åpenbart helt fra bandets første skive «Canarie» og fikk en ytterligere bekreftelse gjennom fjorårets debut på det portugisiske selskapet Clean Feed Records, «International Breakthrough».

Med liveinnspillinga «Treem», gjort på Nasjonal Jazzscene Victoria for to år siden, tar kvintetten et nytt steg. De har invitert med seg den langt framskredne nederlandske friimprovisatøren Ab Baars og det gir musikken og uttrykket ei ny stemme bokstavelig talt.

Tre låter skrevet av Ellerhusen Holm, to av Baars, mens de resterende tre er kollektivt unnfanga. Jovisst er det luftig, åpent og fritt, men det er hele tida en indre struktur i uttrykket til Honest John som har fulgt dem siden «Canarie». Her er det seks musikanter med vidåpne ører som setter hverandre stevne og som intuitivt vet når de skal holde munn og når de har noe å melde. Her føres det med andre ord eleverte samtaler basert på en rekke felles og egne referanser og det har ført til en viktig og flott tredjerunde fra Honest John.

Den høyst spesielle instrumenteringa, spesielt med banjo og fiolin, gjør sitt til at uttrykket til Honest John sjølsagt er noe helt for seg sjøl, noe det musikalske fundamentet også definitivt bidrar til.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Honest John w/ Ab Baars

Treem

Clean Feed Records/MusikkLosen

En ekte hippie

Øyvind Elgenes, eller bare elg, runder 60 i god stil. I 40 av disse åra har han vært ei markant stemme i norsk musikkliv og det er han så avgjort fortsatt.

elg er og blir en ekte hippie!

elg er av typen som aldri går ut på dato. Med sitt sjuende album under eget navn siden 1997, bekrefter elg at hans kreative kraft fortsatt er intakt gjennom ni nye sanger i ekte elg-tradisjon.

For det store publikum så er sjølsagt elg mest kjent gjennom sine herlige bidrag til Dance with a Stranger-suksessen sammen med sin gode venn Frode Alnæs – begge fra Kristiansund.

Likevel er det slik at både før og etter Stranger-epoken så har elg hatt sin egen karriere der ur-rockeren og «filosofen» fra Baillsund har kommet med sine betraktninger om dette og hint. elg har vært, er og kommer for all fremtid til å bli værende en hippie – en ekte hippie. Han har allvei – som det vel heter i Kristiansund – gått sine egne veier, tenkt sine egne tanker og ikke latt seg lokke inn i en A4-boks. Det reflekteres også gjennom elgs småfilosofiske tekster og ved hjelp av hans særegne uttrykk og herlige stemmeprakt – på uforfalska kristiansundsk må vite – så blir vi nok en gang invitert inn i hans djupt personlige univers.

Som alltid er det et rocka landskap med klare impulser fra både viser og blues – inkludert «indianersang» som kler elgs sjel perfekt – som preger dette universet.

I fjor blei elg kåra til «Århundrets stemme» på TV 2. For veldig mange av oss har han vært med lenge og han er et naturbarn som aldri lefler med hva og hvem han er. Vi snakker ekte vare når elg inntar manesjen. Det betyr for så vidt at han ikke overrasker så veldig – elg gir oss nok en gang det vi har blitt vant til og det holder lenge det.

Her har han fått assistanse av Stranger-vennene Frode Alnæs og Bjørn Jenssen og en rekke andre sentrale skikkelser i musikkmiljøet i Kristiansund og alle har skjønt hvor elg vil hen med budskapet sitt. Jovisst lever vi ei merkelig tid, men elg sørger i alle fall for at noe er som det alltid har vært. Siste sjans te å gjørra det rett synger elg underveis. Jeg vil i alle fall gi elg mange flere sjanser hvis han ber om det. Livet treng nån å leik sæ me, synger han også – elg er en flott leikekamerat denne gangen også.

elg

Ei merkelig tid

Grammofon/Musikkoperatørene

Historisk kriminelt

Mange har fått med seg spenningsserien «Babylon Berlin» på NRK. Her kommer forlengeren og Gereon Rath er fortsatt i storslag – på sitt vis.

Volker Kutscher er både en flott historieforteller og en dyktig historiker.

Den tyske suksessforfatteren Volker Kutscher (55) er blant mye annet også historiker – i alle fall har han studert historie. Måten han tar oss med til Berlin på i 1930 viser oss det og dermed blir «Den stumme døden» både en heftig spenningsroman samt en flott historietime.

Som de aller fleste krimforfattere så har også Kutscher en helt på lager – Gereon Rath. Som de aller fleste helter så er heller ikke Rath av typen A4 – han drikker nok cognac og han går så avgjort utover instruksen både titt og ofte. Opp til flere ganger underveis tar jeg meg i å tenke på Eirik Jensen; Rath går så avgjort sine egne veier, følger sine egne regler og kommer i konflikt med sine overordnende. Men, tror det eller ei, også Rath kommer i mål og løser også denne saken ved hjelp av sin kreativitet og uortodokse måte å gå frem på.

Rath er ikke akkurat samarbeidets mann, men noen liker han i korpset – og han liker noen. Det skal vise seg å bli utslagsgivende på sitt vis i denne spennende fortellinga også. Vi blir, som i «Babylon Berlin», tatt med tilbake til Berlin i 1930. Kutscher setter oss på et elegant vis inn i historiske/politiske situasjonen i Tyskland og Berlin og i løpet av noen få dager etter et dødsfall, eller kanskje et mord, på et filmsett, tar den ene hendelsen over etter den andre og sjølsagt henger de sammen.

Med den spennende og interessante tidskulissen og det lette og drivende språket til Kutscher, glitrende oversatt av Sabine Giske og Pål H. Aasen, fyker historia unna nesten uten dødpunkter. Fra tid til annen oppleves innholdet litt for metta av detaljer – Kutscher kunne gjerne skjært mer inn til beinet uten at historia hadde mista noe av den grunn.

Gereon Rath er flere ganger på kanten til å bli kasta ut både av etterforskninga og korpset, men greier seg – sjølsagt – fordi han løser ting på sitt utradisjonelle vis. Volker Kutscher bekrefter at han er en krimforfatter som går sine egne veier og som plasserer seg langt der oppe på lista.

Volker Kutscher

Den stumme døden

Bazar Forlag/Cappelen Damm

Svensk ekthet

Svensk folkemusikk har vært fundamentet for mangt og mye. Med herrene Per Gudmundson og Bergan Janson får vi smake på en viktig del av kilden.

Per Gudmundson og Bergan Janson tar vare på ei viktig arv.

Bengt Berger har med sitt plateselskap Country & Eastern tatt på seg en viktig del av ansvaret for å videreføre både jazz og folkemusikk fra en rekke verdenshjørner. Det har han gjort på et strålende vis og med «Hjeltamôs» får vi herlig påfyll og en påminnelse om hvor flott og viktig denne delen av svensk folkemusikk er.

Jeg bryter gjerne sammen og tilstår at min kunnskap om svensk folkemusikk står noe tilbake å ønske. Gjennom min jazzinteresse har jeg likevel fått med meg hvor viktig denne tradisjonen har vært og er for nesten alt av musikk som har kommet ut av Sverige – uansett sjanger. Benny Andersson er en av dem har vært sentral i å løfte fram spelemannstradisjonen og når Bengt Berger gir ut musikk, ja da lytter man.

Felespilleren Per Gudmundson og trekkspilleren Bengan Janson henter sin inspirasjon fra både jazz, verdensmusikk og klassisk musikk. De har lært mye av Björn Ståbi, som denne plata er tilegna. De har åpenbart lært mye av mange andre også – her blir vi nemlig presentert for 17 polsker, marsjer, valser og annet tradisjonsstoff fra Rättvik, Orsa og dalstrøka innafor som gjennom disse tolkningene får et nytt og viktig liv.

«Hjeltamôs» er god, viktig og ærlig musikk spilt av ekte og særdeles dyktige spelemenn. De gjør en viktig jobb og det gjør også Bengt Berger som gir ut dette tidløse materialet.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Per Gudmundson & Bergan Janson

Hjeltamôs

Country & Eastern/Naxos Norway

Mer gull

Ut fra ingenting dukka duoen Band of Gold opp for rundt tre år siden med en lykkepille av en debut. Her følger de opp på samme nivå .

Band of Gold både ser og høres ut som noe helt eget.

Bassist, vokalist, gitarist, pianist, synthesist, programmerer, perkusjonist og produsent – sikkert mye annet også – Nikolai Hængsle og vokalist Nina Elisabeth Mortvedt viste oss noe så voldsomt på første forsøk at de hadde truffet ei popåre som kunne føre dem langt. De fikk en sjelden mottakelse rundt om og vant som første norske artist Nordic Music Prize i 2015. Siden den gang har de brukt tida godt og gir oss her nok en drøy halvtime med herlig og unik popmusikk fra øverste hylle.

Nikolai Hængsle hører hjemme i generasjonen musikanter som kjenner få grenser. Han er overhodet ikke opptatt av musikalske sjangre – jazz, pop, rock und zu weiter spiller like viktige roller og det preger på alle vis musikken han er med på å skape om det er med Elephant9, Bigbang eller Band of Gold.

Alle tekstene, med et unntak, er skrevet av Mortvedt, mens musikken og arrangementene er unnfanga av begge to. Med seg til å skape dette fascinerende universet har de invitert med seg blant andre Olaf Olsen, David Wallumrød, Reine Fiske, Hans Hulbækmo og Kjetil Møster. Da er det lett å legge sammen hvor vi befinner oss på kvalitetsstigen.

Dette er noe så uvanlig som lettfattelig og fengende popmusikk der det likevel ikke er kompromissa på noe slags vis for at man skal bli popstjerner. Mortvedts vakre, lyse, lett nasale og luftige stemme er heldigvis miksa langt frem i lydbildet og fra tid til annen får jeg herlige ABBA-assosiasjoner underveis. Her ligger det utfordringer og venter både for musikerne og for oss på mottakersida; Hængsle & Co har nemlig sørga for at det finnes mange spennende detaljer som gjør dette til noe så mye mer enn ei vanlig A4 popskive.

Forventningene var store da jeg putta «Where´s the Magic» i spilleren. Alle har blitt innfridd og vel så det – dette er nemlig strålende popmusikk!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Band of Gold

Where´s the Magic

Jansen Records/Musikkoperatørene

Hør! Hør!

Hver gang David Crosby melder er det på sin plass å lytte. Den meget aktive 77-åringen er klar med si fjerde soloskive på fem år!

David Crosby har det fortsatt – til de grader.

For to år siden kom «Lighthouse» – en solid bekreftelse på at David Crosby på alle måter fortsatte hadde «det». Nå er han tilbake med det som nå kalles The Lighthouse Band: Becca Stevens og Michelle Willis, som vi møtte i Molde i sommer, og Michael League – Snarky Puppy-sjefen.

På sett og vis er dette fortsatt årgangs-Crosby. Vokalharmoniseringene er på det samme skyhøye nivået vi har vært vant til helt siden Crosby, Still, Nash & Young la lista for slike utflukter for noen tiår siden. Disse fire «nye» stemmene klinger like fint, men sjølsagt annerledes.

Alle spiller en rekke instrumenter og finner fram til de som passer til hver ny sang. Der har jeg League, som har vist gjennom en rekke samarbeidsprosjekt med Snarky Puppy, mistenkt for å ta et visst produsentansvar – han har så definitivt øre for slikt. Når de fire alle har usedvanlige stemmer, både hver for seg og sammen, så har dette blitt et flott tilskudd til den store Crosby-diskografien.

The Lighthouse Band klar for å gå på scena.

Crosby skriver i omslagsheftet at de fire gikk i studio med bare to ferdige sanger. Galskap – til vanlig – i følge han sjøl, men sammen med League, Stevens og Willis var han ikke spesielt bekymra for at det ikke skulle lykkes likevel. I løpet av en måned hadde mange nye sanger vokst fram – ofte med alle involvert både på låt- og tekstsida. I tillegg hadde Crosby plukka frem et par gamle sanger som har fått 2018-tapning og så blir festen avslutta med sjølveste «Woodstock» som jo C,S, N & Y hadde stor suksess med og som kanskje blir gjort som en hyllest til Joni Mitchell også.

«Here if You Listen» er nok en bekreftelse på at de gamle er eldst. David Crosby er en formidler og musikalsk personlighet helt der oppe og med Michael League, Becca Stevens og Michelle Willis har han han funnet nye lekekamrater som passer han utmerket.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

David Crosby

Here if You Listen

BMG/Warner Music

Ringen er slutta

Håvard og Kjersti Stubø hyller sin far på et inderlig vis. Samtidig har det blitt et vemodig farvel med ei flott stemme.

Kjersti Stubø med et varmt og vemodig farvel.

Gitaristen og komponisten Thorgeir Stubø fikk alt for få år her på Tellus. Han forlot tida allerede i 1986, bare 42 år ung. To av barna hans har imidlertid fulgt i hans flotte jazzfotspor og her har de funnet frem til en skatt som de har videreutvikla og formidla sammen med noen av sine beste musikervenner.

For fem år siden skulle barndomshjemmet til Stubø-barna i Narvik selges. I den forbindelse kom Håvard (41) og Kjersti (48) over ei eske som skulle vise seg å inneholde håndskrevne noter til låter verken de to eller noen andre hadde hørt før. Sangene var skrevet av far Thorgeir, som var en melodiker og gitarist i forlengelsen av beboptradisjonen, vi som hadde gleden av å oppleve han aldri vil glemme.

Håvard og Kjersti slo raskt fast at dette var så fine låter at mange burde få anledning til å få «oppleve» pappa Thorgeirs univers en gang til. Kjersti satte raskt i gang med å skrive tekster på norsk – på Narvik-dialekt må vite – og en på samisk.

Sammen med to låter, som også Kjersti har skrevet tekster til, komponert av to andre profilerte musikanter fra Narvik og samtidige av Thorgeir, pianistene Terje Bjørklund og Karstein Hansen, gikk turen til Jan Erik Kongshaug og Rainbow Studio. Med elleve sanger i all hovedsak basert i et ballade- og medium tempo-landskap der de gode og varme melodiene løftes frem gjennom strålende ensemblespill av Mats Eilertsen på bass, Håkon Mjåset Johansen på trommer og Jørn Øien på piano – også han fra Narvik – sammen med Håvard på gitar som sin far og med Kjerstis vakre stemme og inderlige uttrykk i sentrum. Det kommer vel neppe som noen stor overraskelse at vi har med solister ganske langt opp i divisjonssystemet å gjøre heller.

Det vemodige med utgivelsen er at dette er siste gang vi får høre Kjersti Stubø synge. Underveis med dette prosjektet skulle det vise seg at hun hadde blitt ramma av en ikke livstruende hjernesvulst, men den hadde ødelagt hørselen hennes slik at det er umulig for henne å drive med utøvende musikk. Veldig trist, men bedre måte å avslutte sin aktive karriere på enn denne hyllesten til faren og musikken hans kunne hun nesten ikke ha drømt om.

Kjersti Stubø sier sjøl at dette rett og slett er et lite stykke nordnorsk jazzhistorie. Jeg legger gjerne til at det faktisk er norsk jazzhistorie vi snakker om.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kjersti Stubø Kvintett

Notis

Bolage/Musikkoperatørene

Kunsten å falle

Den tyske lydskulptøren J. Peter Schwalm skaper nye fascinerende landskap – nok en gang sammen med Eivind Aarset.

J. Peter Schwalm er og har ei original stemme.

Schwalm (47) har i en årrekke vært en foregangsmann når det gjelder å skape musikk i grenseland mellom elektro-akustiske instrumenter og ymse EDB-maskiner. Helt siden 1998 har han samarbeida med Brian Eno og de seinere åra har han ofte vært en viktig del av Punkt-festivalen i Kristiansand. Her kommer en forlengelse av alt dette og nok en gang i svært så original tapning.

Schwalm trakterer her gitarer, piano, samt ymse elektroniske duppeditter og akustiske og digitale lydmoduler, miksebord og trommer og synther. De som aner at det kan føre til et lydunivers ulikt alt annet, har faktisk helt rett. Når så Eivind Aarset fargelegger med sin gitar på seks av de ni spora og den engelske bassisten Tim Harries, også han med fortid hos Eno samt Bill Bruford og Steeleye Span, gjør det samme på rundt halvparten, så har Schwalm fått det akkurat slik han ville.

I perioden rundt arbeidet med denne musikken blei Schwalm ramma av kreft. Han har benytta musikken som en slags terapi og sjøl om den har et mørke over seg, så er det absolutt lys å finne i disse installasjonene eller melodiene.

For det Schwalm har skapt her er så avgjort melodisk. Det er vakkert, suggererende og ikke minst fascinerende. Det er musikk som skaper bilder mens den vokser frem – likevel fungerer den strålende uten bilder på en eller annen skjerm.

Som alltid når han blir invitert, og det har han blitt de siste ti åra av Schwalm, så skaper Eivind Aarset noe helt eget med hjelp av sin grå bestevenn og sine lyd- og stemningsskapende maskiner. Han ser og hører hva musikken spør etter til enhver tid og nok en gang tar han frem det som bare han har og som alltid gir musikken og oss noe mer.

J. Peter Schwalm er en helt spesiell kunstner og her kommer nok en bekreftelse på det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

J. Peter Schwalm

How We Fall

RareNoiseRecords/MusikkLosen