Det finnes noen som har satt sitt tydelige avtrykk gjennom sine karrierer. Göran Fristorp er så avgjort en av dem.

Både med røsta og med gitaren har Göran Fristorp satt et helt eget avtrykk.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Helt siden begynnelsen av 70-tallet har Fristorp (70) vært ei vakker, tydelig og unik stemme uansett hva slags materiale han har gitt seg i kast med. Heldigvis har det vært et gjensidig kjærlighetsforhold mellom Fristorp og oss nordmenn i store deler av hans karriere og vi har vært så heldige å få oppleve han på nært hold mange ganger også på denne sida av Kjølen. Hans ferskeste visittkort er også spilt inn i legendariske Rainbow Studio i Oslo med like legendariske Jan Erik Kongshaug ved spakene og et par norske toppmusikanter hjertelig tilstede.

Fristorp er en visesanger i en Taube-tradisjon det er direkte behagelig og lærerikt å tilbringe tid sammen med. Årsaken er enkelt og greit at han har noe å melde – alltid.

Om det er Ferlin, om det er Taube eller, som her, Johannes Edfelts lyrikk/tekster Fristorp tolker og ofte tonesetter, så er Fristorp en mester til å finne frem til tidløst, ekte og tankevekkende materiale. Edfelt, som vel ikke er så kjent her hjemme, var en bauta i svensk lyrikk. Han tar for seg de evige temaer livet, døden og kjærligheten og Fristorp fortsetter å løfte dem frem.

Når han så skriver flotte og lettfattelige melodier som uten unntak kler tekstene, så blir «Sjunger Edfelt» Fristorp av ypperste merke. Det skader heller på ingen måte at bassgigant Arild Andersen, perkusjonist Kenneth Ekornes, også han fra øverste hylle, og Fristorps faste pianist, Curt-Erik Holmquist, er med for å skape vakre landskap for Fristorp. Årgangs-Fristorp smaker alltid godt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Göran Fristorp

Sjunger Edfelt

daWorks/Ess Engros

Bloggen min har tydeligvis nedslagsfelt opptil flere steder på kloden. Derfor kommer det også musikk fra og med artister jeg aldri har hørt om, som det engelsk/greske bandet Valia Calda, i postkassa.

Valia Calda – et svært så spennende møte.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det er ofte ekstra spennende å kaste seg over artister eller band som dukker opp fra det store intet. Sansene er ekstra skjerpa på mange vis – de aner ikke hva de skal bli utsatt for. Dette møtet er av den typen og da er det også ekstra hyggelig å kunne melde at møtet har vært og er av det flotte slaget.

Kvintetten Valia Calda, som er navnet på en gresk nasjonalpark, er hjertebarnet til de greske brødrene Nikos og Thodoris Ziarkas, henholdsvis gitarist og bassist, som begge har bosatt seg i London. De to har også, hver for seg, komponert all musikken til denne utgava av Valia Calda.

Kvintetten har bestått i mange år allerede og ga ut sin første EP for fem år siden. I løpet av den perioden har bandet utvikla noe særegent med spor fra gresk folkemusikk, frijazz, rock og moderne jazz generelt. Det har til sammen blitt et musikalsk landskap som de fem er helt aleine om.

Med seg har brødrene tre andre unge herrer fra det stadig mer toneangivende engelske jazzmiljøet: bassklarinettist og tenorsaksofonist James Allsopp, trommeslageren Gaspar Sena og trompeter og flygelhornist Sam Warner.

Sjøl om det er et meget høyst solistisk nivå blant de fem, så er det likevel det kollektive uttrykket som tiltrekker meg mest med Valida Calda siden det er ganske så unikt. Et flott og høyst overraskende musikalsk visittkort.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Valia Calda

Methexis

valiacaldamusic.com

Uansett hvor vi snur og vender oss, så dukker det opp spennende og unik musikk. Denne gangen fra en nedlagt propellfabrikk i Volda!

Magnar Åm, Geir Hjorthol og Andreas Barth tar oss med til Volda – og helt andre steder.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg må bryte sammen og tilstå at min kunnskap om herrene Andreas Barth, på trommer, perkusjon og ymse, Geir Hjorthol, på trompet, stemme og ymse, og Magnar Åm, på piano, glassharpe, glass med vann og ymse, står noe tilbake å ønske.

Kanskje akkurat derfor er det spesielt spennende å vandre inn i det musikalske universet de tre har skapt – et univers ulikt alt annet mitt sinn i alle fall har blitt presentert for.

De tre herrene har tatt seg inn i en nedlagt propellfabrikk i Volda på Sunnmøre. Med sin høyst spesielle instrumentering og frie tilnærming til det å skape musikk, har de hatt ambisjoner om å hente ut historia som sitter i veggene og samtidig sette et samtidsbumerke på uttrykket sitt.

Sjølsagt blir dette noe helt annet enn å lese en roman om fabrikken, folka som jobba der og miljøet den var skapt av. Her er det opp til oss å skape bildene, historiene og bildene og de tre er definitivt flinke til å hjelpe oss på vei.

Musikken er sjølsagt spesiell – den er sær og tildels introvert. Men er du av dem som ønsker å la deg utfordre, slik musikerne gjør med hverandre, så ligger det mye morsomt, spennende, annerledes og søkende på veien her. Det er absolutt verdt å tilbringe en time i propellfabrikken i Volda.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Barth – Hjorthol – Åm

The Broken Vessel

Ravello Records/ravellorecords.com

Gitarikonet John Abercrombie forlot tida i fjor. Her blir han hylla med en film om og med han sjøl, hans liv og hans musikk.

John Abercrombie – en flott kar på alle vis.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

For mange av oss var John Abercrombie (1944-2017) mer eller mindre store deler av kjernen til den fantastiske ECM-estetikken. Hans eminente og uhyre personlige gitarspill la lista for alle som har fulgt etter. Helt siden store deler av den musikkinteresserte verden blei oppmerksom på han gjennom ECM-debuten hans som bandleder med «Timeless» i 1974, sammen med Jack DeJohnette og Jan Hammer, har Abercrombie vært en av vedens ledende gitarister samt en usedvanlig hyggelig og underfundig kar.

Jeg hadde gleden av å møte han ved flere anledninger på Moldejazz der han spilte med mangt og mange, blant andre våre egne giganter Jon Christensen og Jan Garbarek – trioen med sistnevnte og en annen gitarmester, Ralph Towner, er av den fullstendig uforglemmelige typen.

Gjennom denne filmen, laga av Arno Oehri og Oliver Primus, får vi følge Abercrombie fra barndom – med Abercrombie sjøl som guide på gamle trakter – gjennom hele hans liv med opp- og nedturer. Han var/er en glitrende forteller og det er hans stemme som driver historia hele veien. Oppvekst, hvordan gitar kom inn i livet hans, familie, åra på Berklee, opplevelser med Coltrane, Bill Evans og jointdeling med Thelonious Monk, er blant historiene vi får ta del i og som åpner opp for et herlig innblikk i Abercrombies mangfoldige liv.

Vi får også blir med på turné, høre flere eksempler på hans musikk på ECM, klubbjobber i Europa og møte kolleger av han, som Adam Nussbaum og Gary Versace, som forteller om sitt musikalske liv med mannen med den umiskjennelige barten – den fulgte han fra 70-tallet og helt til han la ned gitaren.

Det var så avgjort flest oppturer i John Abercrombies liv. Han fikk spilt med de han hadde lyst å skape musikk med og hans usedvanlig vakre og personlige tone fikk prege scener over hele verden. Kanskje den største nedturen opplevde han da familiens hus brant ned til grunnen. Vi får bli med han tilbake til stedet for det store traumet og han forteller om det som skjedde – også det med glimt i øyet. John Abercrombie kom seg over og gjennom den opplevelsen også, men den 22. august i fjor var det spennende livet og den musikalske reisa over. Denne filmen er et flott minne om en stor musikant og en usedvanlig hyggelig fyr.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

John Abercrombie

Open Land – Meeting John Abercrombie

ECM/Music Heritage Productions/Naxos Norway