John Scofield har vært og er en av mine store gitarhelter. Musikkhelter faktisk. Her stiller han opp helt aleine og gir oss nok et eksempel på sitt mesterskap.

Da John Scofield (70) sto på scena i Idrettens Hus i Molde på den legendariske Miles Davis-konserten i 1984, var det første gang jeg opplevede han live. Gjennom hjemmets høyttalere hadde han allerede etablert seg som ei viktig stemme og siden har den oppfatninga bare forsterka seg. Med sin unike sound og sin evne til å omfavne “hele” den amerikanske musikkhistoria og vel så det, har John Scofield inntatt trona og aldri abdisert.

Opp gjennom åra har vi hatt gleden av å møte Sco – blant venner og vel så det – i en rekke konstellasjoner. I 1992 gjorde han også ei strålende plate og turné sammen med Jon Christensen, Palle Danielsson og Knut Riisnæs. Denne gangen stiller han altså i en, for meg i alle fall, ny setting – alone, by himself.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I mitt hode er det ikke veldig mange gitarister fyller den rolla – John Scofield forteller med all ønskelig tydelighet at han er en av dem som gjør det. Med sin helt særegne sound og sin tilnærma totale oversikt over alt av amerikansk musikk, er det både usedvanlig spennende og behagelig å tilbringe kvalitetstid sammen med Scofield, hans gitar og hans “looper”.

Med et repertoar der han henter alt fra Keith Jarretts “Coral”, via standardlåtene “It Could Happen to You”, “There Will Never Another You” og “My Old Flame” til hans og “alles” favorittlåt, “Danny Boy” og Buddy Hollys “Not Fade Away” samt en rekke egne låter for så å avslutte med Hank Williams-klassikeren “You Win Again”, tar Scofield oss med på en så herlig, personlig og tidløs musikalsk utflukt som bare han kan. Det at Sco knytter små kommentarer til hver enkelt låt i tekstheftet, noe som jeg nesten ikke kan huske i ECM-sammenheng, er også et ekstra pluss.

John Scofield er en av de største gitaristene i moderne musikk. Det bekrefter han nok en gang med “Solo”.

Tore Johansen har hatt gleden av å jobbe med den ikoniske svenske bassisten Georg Riedel en rekke ganger. Nå hyller han skatten Riedel har skapt til tekstene til minst like ikoniske Astrid Lindgren.

Trompeteren, plateselskapsdirektøren og idémakeren Tore Johansen er småbarnsfar. Derfor faller det han nok ekstra naturlig å gå inn i dette fantastiske materialet som Lindgren og Riedel har unnfanga.

For de uinnvidde snakker vi om forfatteren av “Emil i Lønneberget”, “Pippi Langstrømpe”, “Karlsson på taket” og “Alle barna i Bakkebygrenda” og komponisten til den udødelige musikken Riedel skapte. Dette er et univers Johansen har vokst opp med sjøl og det er musikk og sanger han tar tatt videre til sine egne barn. I tillegg er vi titusenvis, ja sikkert hundretusenvis av nordmenn fra en rekke generasjoner som har et godt og nært forhold til denne skatten.

Ganske så tilfeldig kom Johansen over ei bok som heter “Astrid Lindgrens store sangbok” tidlig på 90-tallet. I den hadde Trond Brænne (1953-2013) gjendikta, mer enn oversatt hennes tekster til norsk.

Det var inspirasjonen han trengte for å sette i gang med det som har blitt denne flotta samlinga av Lindgren/Riedel-barnesanger dandert i et nydelig jazzspråk.

Når han så har alliert seg med et stjernelag bestående av småbarnsmor Ine Hoem på vokal, Helge Lien på piano, Torstein Lofthus på trommer, Ellen Andrea Wang på bass og Anders Baasmo på vokal på ett spor, samt bysbarnet til Bodø-gutten Johansen Arvid Engegård som leder for strykekvartetten Engegårdkvartetten, så har dette blitt ei lita perle av en hyllest både av Lindgren og Riedel og ikke minst deler av det fantastiske universet de har skapt.

Det danske bandet Bagland er ute med sitt fjerde visittkort. Det gjør de på et vakkert og inderlig vis.

Til tross for at kvintetten Bagland debuterte allerede i 2015, så er “States of Being” mitt første møte med bandet som har røtter både i Aarhus og i København. Bandet sier sjøl at de framstår i en relativt ny innpakning denne gangen, etter at de har profilert seg med et reint akustisk sound fra starten av. Nå har strømmen blitt skrudd på, men på et svært fintfølende vis.

Mitt sammenlikningsgrunnlag er altså av det særs begrensa slaget, men jeg lar meg i alle fall begeistre og fascinere av hvordan Bagland låter anno 2022.

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Bandleder Jakob Sørensen og hans tydelig Palle Mikkelborg/Miles Davis-inspirerte trompet, både med og uten mute, har sammen med synthisten Mathis Jæger, gitaristen og pedal steelisten Alex Jønsson, trommeslageren Frej Lesner og bassisten, både akustisk og elektrisk, Frederik Sakham, invitert oss inn i et varmt og suggererende landskap som sørger for ro i sjel og sinn.

Alle fem har bidratt på låtskriversida og alle trekker i den samme musikalske retninga. Vi befinner oss i et melodisk univers der det er mye luft og rom både for de fem og for oss på lyttersida. Anna Jalvings fiolin og Josefine Opsahls cello er også med på å gi musikken ytterligere krydder på noen av spora.

Nordisk jazz er en referanse som ofte blir benytta og Bagland befinner seg trygt og godt innenfor dette begrepet. Dette er et kollektiv som kjenner hverandre godt og som spiller hverandre gode. Mitt smule ankepunkt er at musikken kan bli noe enstonig – at den mangler noen mothaker og at den blir i snilleste laget. Når det er sagt så er “States of Being” et svært så vakkert, inderlig og varmt bekjentskap.

Felespilleren Britt Pernille Frøholm er en musikant som både tar vare på tradisjonen og som samtidig strekker seg videre og utvider horisonten. Med “Årringar” gjør hun det i stadig større grad og det sammen med bassisten Sigurd Hole.

Britt Pernille Frøholm (44) frå Volda gir oss sitt fjerde soloalbum med “Årringar”. Nå har hun i stadig større grad fjerna seg fra tradisjonelt slåttespill, men at det fortsatt ligger i hennes DNA hersker det ingen tvil om. Det som gjør musikken og uttrykket hennes ekstra spennende er hennes ønske om og evne til å utfordre seg sjøl og dermed oss som er så heldig å bli “utsatt” for musikken hennes.

På denne ekskursjonen, som er både inderlig og ofte meditativ, så tar hun oss gjennom året på Nordvestlandet. For oss som er født eller oppvokst der, så vet vi hvor mye og hvor omskiftelig det har å by på. Alt dette greier Frøholm, med svært god hjelp av den fremragende bassisten og improvisatøren Sigurd Hole, å formidle på et djupt personlig vis.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Frøholm og Hole har skrevet mye av musikken sammen. Ofte er det vanskelig å vite hva som er skrevet og hva som er improvisert – eller komponert der og da. Det gjør det hele bare enda mer interessant, spennende og givende. Noe er også basert på tradisjonelle slåtter og begge deler kler hverandre godt.

Sammen skaper Frøholm og hardingfela hennes og bassen til Hole et klangunivers det er herlig å oppholde seg i. Dette er musikk på tvers av så mye – der det skjer det mest interessante.

Tyske Jazzrausch Bigband låter definitivt annerledes enn alle andre storband. Derfor snakker de til et stort publikum langt utenfor jazzmenigheta også.

“Emergenz” er mitt tredje møte med med det München-baserte storbandet Jazzrausch Bigband. Det tok meg kun kort tid å skjønne via “Dancing Wittgenstein” og “Beethoven´s Breakdown” at dette var et et storband med helt egne ideer og innfallsvinkler. Nok en bekreftelse på det kommer via “Emergenz”.

Dette er altså et storband som består av en rekke langt framskredne, unge tyske instrumentalister. Kollektivt låter det kanon og flere av solistene forteller oss om stort potensial uten at noen leverer noe veldig minneverdig.

Det som virkelig skiller dette storbandet ut fra alle andre, som har kryssa min vei i alle fall, er den unike miksen mellom et tradisjonelt storband med jazzuttrykk og en solid dose techno.

Bandets elektroniker Leonhard Kuhn har komponert og arrangert all musikken og trombonisten Roman Sladek har produsert og leder bandet. I tillegg til ei tradisjonell, og faktisk litt utvida storbandbesetning, så er det også mye elektronikk og synther involvert, samt to vokalister.

Rytmisk låter det hele litt for stakkato etter min smak. Beatet går og går og er veldig forutsigbart, noe man har blitt vant til fra elektronikaverdenen. Det snakker åpenbart til et ungt og hipt publikum og ganske sikkert fører det til langt fremskreden dansemoro også.

Jovisst er det et godt storband vi møter, men for mitt mottaksapparat blir technobiten for enstonig og etter hvert kjeder den meg. Så er jeg neppe i den ultimate målgruppa heller!

Poeten Øystein Wingaard Wolf har dukka opp i min bevissthet med alt for sjeldne mellomrom. Han både har og er nemlig ei helt spesiell røst.

Øystein Wingaard Wolf skal man lytte til.

Øystein Wingaard Wolf (64) er ei stemme jeg har hatt et veldig av/på forhold til gjennom mange tiår. Poesien hans har fascinert meg og plateutgivelsene hans på Kirkelig Kulturverksted, helt tilbake til debuten i 1998, har fortalt meg at han er en musikalsk fyr også. Likevel tar det mange år mellom hver gang vi “snakker” sammen. Jeg skal ta på meg min del av skylda for det, men jeg tror heller ikke Wingaard Wolf løper ned dørstokkene verken til forlagshusene eller til platestudioene i tide eller utide.

Nå har han heldigvis gjort det og nok en gang fascinerer han meg – veldig. Med sin ru og upolerte stemme synger han på et vis så langt bortenfor skjønnsang som vel tenkelig. Det er en av årsakene til at han og budskapet hans tiltaler meg. Han får meg til å lytte, fordi han sier meg at han har noe å melde.

Han forteller oss om et levd liv og det er grunnen til at jeg tror på han. Tematisk handler tekstene hans om alt fra europeisk historie og samtid til erotikk og til at alt ikke har vært så enkelt. Måten han formidler det på gjør at du vet dette er ekte og ærlig.

Hvor befinner Wingaard Wolf seg musikalsk? Kall det gjerne et slags viseunivers, men her finnes spor av blues, chanson og andre herligheter også. Han får fint reisefølge av blant andre multiinstrumentalist Einar Stenseng og Torgeir Waldemar som begge har vært med og produsert også.

Dere der ute som digger Tom Waits og Cornelis Vreeswijk, vil føle dere hjemme i universet til Øystein Wingaard Wolf også. Jeg tipper Cornelis tar seg en stenkare der oppe når han lytter til “Napoleon Wolf”.

Bassisten og komponisten Joey Pearlman gikk bort bare 24 år gammel. Her blir han minna og hylla av sine venner og lærere.

Keith Oxman (63) er en svært velmerittert lærer og tenorsaksofonist fra Denver, Colorado. I tillegg til å være utøvende musikant, så har han også undervist på East High School i Denver i 25 år. Det er skolen både Bill Frisell, Dianne Reeves og nylig avdøde Ron Miles også studerte ved.

Oxman sier at det er en håndfull studenter han med hånda på hjertet kan si at han visste de hadde noe stort i vente. Joey Pearlman var en av disse, men etter at han var i gang med neste steg på karriera si i New York, så gikk han bort i februar i fjor.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Oxman bestemte seg umiddelbart for at han ville hylle sin elev. Oxman hadde undervist Joey Pearlman og hans tvillingbror, trommeslageren Stevie, siden de var tenåringer og hele denne 75 minutter lange hyllesten avsluttes med et opptak av John Coltranes “John Paul Jones” der tvillingene, 17 år gamle, spiller på trio med Oxman. Talentet til brødrene var det definitivt ingen tvil om.

I tillegg til standardlåtene “Blame It On My Youth” og “In The Wee Small Hours of the Morning”, så er det låter av Oxman og pianisten som er med her, Jeff Jenkins, pluss Joey Pearlmans “Garden Song” som utgjør denne flotte påminnelsen om hvor skjørt livet er.

Oxman har jeg hørt en gang før, da i samspill med Dave Liebman. Nå er det med en kvartett av Denver-musikere der trommeslageren Todd Reid og bassisten Mark Simon er med å sørge for at dette har blitt varm, flott og inderlig tributt til et stort talent og visstnok en fin kar som fikk være med her nede så alt for kort. Det swinger godt av Joey Pearlmans ettermæle.

Sverre Indris Joner har et livsprosjekt som dreier seg om å løfte fram ekte, inderlig, original og tidløs musikk med rot i tango og tilliggende herligheter. Her følger nok et  eksempel på at han lykkes noe så voldsomt med sitt forehavende.

Uansett hvor jeg har møtt Sverre Indris Joner og hans musikk, det være seg med med Hovedøen Social Club, Tango for 3, La Descarga eller med Electrocutango, så er det latinsk musikk med masse tradisjon og innovasjon involvert. Jovisst er Joner tro mot, i dette tilfellet tangoens DNA, men han både vil og kan ta den et steg videre også.

Electrcutango har eksistert siden 2004 og “Contrastes” er bandets tredje utgivelse. Joner spiller i tillegg til piano også perkusjon og styrer elektronikken med sin laptop. Med seg har han Andreas Bye på trommer, Odd Hannisdal på fiolin, Steinar Haugerud på bass og Andreas Rokseth på bandoneon, fire herrer som åpenbart kan sin tangohistorie, men som samtidig gjerne vil være med å flytte grenser.

Joner har skrevet og arrangert all musikken og nok en gang vil han vekke oppsikt både i tangoverdenen og i andre musikalske univers også. Som ett av hans forbilder, ikonet Astor Piazzolla, så har Joner valgt å videreutvikle tangouttrykket. Enkelte tradisjonalister vil nok sikkert heve et øyebryn eller to, som når Piazzolla introduserte sin tango nuevo, men det brydde ikke Piazzolla seg om – og heller ikke Joner.

I dette fyrrige landskapet med tangoen som overbygning finner vi elementer fra og av såkalt verdensmusikk, jazz, elektronika, rhythm and blues – og sikkert mye annet også. Alt dette har Electrocutango satt sammen til et helt eget og heftig brygg. Det å få bli med Electrcutango på utflukt er intet mindre enn en sann glede og fryd.

Aldri hørt om den portugisiske musikanten Sérgio Carolino? Aldri hørt om instrumentet lusofone? Da er vi minst to, men det anbefales å gjøre noe med det.

Sérgio Carolino er en 48 år gammel tubavirtuos fra Portugal som faktisk er tubaprofessor – intet mindre – i Madrid. Jeg har lest meg til at han nyter voldsom anerkjennelse både som instrumentalist og pedagog verden rundt, men til tross for det så har jeg altså greid å unngå å møte han og hans musikk før nå.

Carolino spiller alt fra klassisk musikk via samtidsmusikk, jazz, impro og andre eksperimentelle uttrykk. Det han foretok seg i Centro Cultural e Congresso i byen Caldas da Rainha i april i fjor, og som vi får være med på her, tror jeg likevel var av den helt unike sorten – også for Carolino.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Iført et spesiallaga instrument, lusofonen Lúcifer, som ser ut som en hybrid mellom en trompet, en tuba og en saksofon, tar Carolino oss med en godt og vel halvtimes fri ekskursjon og skaper landskap ingen av oss har vandra i tidligere.

Det lyder sjølsagt som noe helt for seg sjøl av Lucifer også og når det viser seg at Carolino virkelig er en virtuos, så har “Below 0” blitt noe som fascinerer veldig.

Dette er så langt fra noen a-4 utflukt som vel tenkelig. Kanskje akkurat derfor er den så spennende som den har blitt og Sérgio Carolino og hans djupe visittkort har så definitivt satt spor.

Sérgio Carolino
«Below 0»
Clean Feed Records/Musikkoperatørene

Da trommeslageren og tangentøren til John McLaughlin og Allan Holdsworth, Gary Husband, skulle stake ut kursen sin videre, falt valget på Stavanger-gitaristen Alf Terje Hana. Det var et strålende valg.

I Stavanger befinner det seg altså en alt for godt skjult hemmelighet – i alle fall for alle som ikke bor eller har tette forbindelser til Viking-byen. Hemmeligheten heter Alf Terje Hana og vi snakker om en innovativ og original gitarist i superklassen. I den respektable alder av 66 er det på høy tid at vi både her hjemme og langt utenfor våre egne grenser får ørene opp for Alf Terje Hana og med denne muligheten er absolutt sjansen til stede.

Sammen med universalgeniet Gary Husband, som altså spiller likt hipt tangenter som trommer og som de som har hørt han med blant andre supergitaristene John McLaughlin eller Allan Holdsworth aldri vil glemme, har nemlig Hana skapt et eget lite univers som definitivt har alt i seg til å vekke stor oppmerksomhet hvor det nå enn er på kloden.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

For noen år siden sendte Hana en mail av gårde til Husband og lurte på muligheten til å gjøre noe sammen. Frimodig kanskje, men den som intet vover, intet vinner. Holdsworth hadde akkurat gått bort og Husband, som blant annet kommer til Molde i sommer med McLaughlin, sjekka ut Hana og skjønte mer eller mindre intuitivt at musikalsk var dette veien å gå videre etter Holdsworths bortgang.

Når Husband “kommer” fra gigantene Holdsworth og McLaughlin, så er det lett å skjønne hvor han legger lista – type skyhøyt med andre ord. Han ønska noe helt annet enn de to nevnte gitarheltene og det fikk han i Hana.

Det de to gir oss via seks Hana-komposisjoner, to av Husband og George Russells “Living Time”, er urhip, moderne improvisert/komponert musikk med mye rock og jazz i ryggmargen. Hana spiller et utall gitarer og programmerer og Husband spiller både trommer og tangenter – begge på et ytterst personlig og groooovete vis.

Ingen bassist altså? Jo da, noe så voldsomt også det! Husband kontakta “alle” de rette vennene sine og det har ført til at Etienne Mbappé, Jimmy Johnson, Jimmy Haslip, Kevin Scott, Mark King, Guy Pratt samt Hanas faste bassist Øyvind Grong, bekler elbassrolla på eksellent og høyst forskjellig vis fra låt til låt. Om vi snakker elbassistisk a-lag? Vil mene det!

“Vaudeville 8:45” har blitt et usedvanlig hipt og originalt visittkort som forteller oss at The Trackers – Alf Terje Hana og Gary Husband – kan ta turen ut hvor som helst i verden, gjerne med innleid elbassist, og legge den for sine føtter. Du verden så tøft dette er!