Mer fri flyt

Den unge norske trommeslageren Ståle Liavik Solberg omgir seg med tre erfarne engelske frihetssøkere. Det har det blitt noe helt eget ut av.

Will it Float? – holder seg veldig flytende.

For vel to år siden fikk allmuen gleden av å oppleve kollektivet Russell/Beresford/Edwards/Liavik Solberg med kvartettens debut-cd «Will it Float?» Bandet hadde oppstått etter at trommeslager og perkusjonist Ståle Liavik Solberg (38), opprinnelig fra Hamar, men bosatt i Oslo, hadde jobba på duo med den engelske improlegenden, gitaristen John Russell.

De fant ut at de ville utvide basaren og da var det ikke vanskelig å finne fram til to andre legender i det engelske frijazzmiljøet, pianisten, elektronikeren og «ting»-operatøren Steve Beresford og bassisten John Edwards. Resultatet blei blant anna liveinnspillinga «Will it Float?» som blei unnfanga høsten 2013. Den blei åpenbart så vellykka at de fire tok albumtittelen og døpte om bandet til Will it Float? og nå har endelig ei ny liveskive sett dagens lys.

Åstedet denne gangen var London og den 31. juli i fjor var datoen. Tankegangen var akkurat den samme som sist: her skulle det føres spennende og unike samtaler basert på hva og hvem de fire er og hvor de kommer fra. Vi blir bydd to «låter», «The Shorter» og «The Sorter», som varer i vel 40 minutter og her befinner vi oss så langt unna tradisjonell melodikk og rytmikk som vel tenkelig. Så da er de som er avhengig av slikt behørig advart!

De som er utstyrt med åpne sanser og med en hang til å utvide horisonten har derimot mye å glede seg til nok en gang. Liavik Solberg glir elegant inn i «praten» med disse engelske veteranene og vi har dermed med fire herrer å gjøre som er totalt kompromissløs i forhold til det å fremme budskapet sitt. Denne musikken er vakker, den er stygg, den er rar, den er spennende, den er annerledes – og den er mye mer. Den flyter så avgjort videre.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Will it Float?

The Sorter

Va Fongool/Musikkoperatørene

Den hippeste av de hippe

Da Alphonse Mouzon la ned trommestikkene for godt i fjor, var det musikkhistoriens kanskje hippeste trommeslager som takka for seg. På denne nyutgivelsen av hans album fra 1977, «In Search of a Dream», kommer alle mulige slags bekreftelser på det.

Hip var bare forbokstaven til Alphonse Mouzon.

De som var tilstede på Idrettens Hus under Moldejazz i 1981 da Arild Andersen fikk sjøsette sitt drømmeband, ville aldri glemme den kvelden. Andersen hadde invitert med seg den da ukjente gitaristen Bill Frisell, trommeslageren Alphonse Mouzon fra det opprinnelige Weather Report og den engelske mesterpianisten John Taylor. Konserten kom seinere ut som «Molde Concert» på ECM. Det var mye å minnes – det aller meste faktisk – fra den konserten, blant annet har det vel neppe vært levert hippere trommespill i noen idrettshall her til lands verken før eller seinere.

Før det omtalte møtet i Molde hadde Mouzon et tiår tidligere vært med å starte opp det legendariske bandet Weather Report med Wayne Shorter, Miroslav Vitous og Joe Zawinul. Etter et par år fortsatte Shorter og Zawinul med andre medsammensvorne mens Mouzon etterhvert etablerte sitt eget band med Vitous på både elektrisk og akustisk bass, Mahavishnu-tangentisten Stu Goldberg og den unge saksofonisten Bob Malach, som feilaktig både på den originale utgivelsen og på denne remastra utgava blir kalt Bob Malik:-)

I 1977 var de på turné i Europa og i forbindelse med turneen og den påfølgende skiveinnspillinga blei de forsterka med to av Europas ledende unge musikanter, den belgiske gitaristen Philip Catherine og den tyske tangentvirtuosen Joachim Kühn.

Plata blei spilt inn blant annet på Mouzon 29 års dag og her får vi også med oss bursdagssang til sjefen! Ellers er det låter av både Catherine, Kühn og Vitous, men i all hovedsak av Mouzon og hele veien får vi vite hva jazzrock var for noe på slutten av 70-tallet. Her møter vi et band i krysningspunktet mellom Weather Report, Return to Forever og Mahavishnu Orchestra og mellom rock og jazz generelt – her får vi oppleve både trøkket og lekenheten fra begge sjangre og vi får høre hvilke fantastiske instrumentalister alle var på den tida.

Skiva er remastra etter alle kunstens regler, men teknikerne har bestemt seg for at soundet skal låte mye som i 1977 – ikke bli «modernisert» til et 2017-lydbilde. En riktig avgjørelse spør du meg, men det gjør du vel ikke?

Og så er det Alphonse Mouzon (1948-2016) da – den raskeste mannen bak et trommesett noensinne kanskje. Tusenvis av trommeslagere har lært av han opp gjennom åra og grunnen til det hører vi tydelig her. Jovisst går det unna slik at man blir imponert, men det groover også noe vanvittig og Mouzon viser også ved flere anledninger at han er i stand til å ta´n helt ned – han er en spillende trommeslager når han vil det. Alphonse Mouzon var virkelig en av de store, både iført Adidas-dress i Molde sammen med maestro Arild Andersen og sammen med dette superbandet fra for 40 år siden.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Alphonse Mouzon

In Search of a Dream

MPS/Naxos Norge

Tøffere enn toget

Den norske trioen Bogue Chitto tar oss med på ei gitarbasert reise som ikke likner på noe annet.

Bogue Chitto under årets Moldejazz.

Foto: Ruben Olsen Lærk

Når gitaristen Marius Klovning fra Voss, bassisten Mattis Kleppen fra Bø i Telemark og trommeslageren Are Rosseland fra Hemsedal setter hverandre stevne, først under navnet Rosseklovnkleppen og nå som Bogue Chitto, kan det skje mye spennende musikalsk sett i alle fall. Klovning skriver det aller meste av materialet og han henter inspirasjon fra en rekke kilder, det være seg folkemusikk fra både USA, Afrika og hjemmefra. Og ikke minst jazz – for meg åpenbarer Klovning seg som et norsk svar på Bill Frisell, men samtidig helt forskjellig.

Alle tre strammer fra det usedvanlig kreative miljøet som har oppstått på, ved og rundt Jazzlinja i Trondheim. Der har Erling Aksdal og de andre i ledelsen åpna opp for at studentene skal få anledning til å finne fram til seg sjøl uten at det legges spesielle krav til noe som helst. Den muligheten har herrene i Bogue Chitto så definitivt benytta seg av og de har skapt et tonespråk som de er bortimot helt aleine om.

«Red´s Lounge» er både livgivende og livsbejaende musikk som sørger for at sinnet får et løft i høstmørket – og sikkert på andre tider av året også. Når gitarhelter som Ry Cooder, Ali Farka Touré og Knut Reiersrud står på referanselista så skjønner vi i hva slags landskap Bogue Chitto befinner seg – nesten i alle fall, fordi det de har skapt er så definitivt noe veldig på egne premisser. På to av låtene hjelper også gitaristen Haldor Røyne til.

Dette er tøft, morsomt og nok et eksempel på at det skjer noe så voldsomt mye spennende og grenseløst i norsk «jazz» – eller hva man nå enn ønsker å kalle det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bogue Chitto

Red´s Lounge

Just for the Records/Musikkoperatørene

Åpner nye dører

Bak bandnavnet Borderlands Trio skjuler tre av den moderne New York-jazzens mest interessante musikanter seg.

Stephan Crump, Kris Davis og Eric McPherson – Borderlands Trio – vi snakker noe ganske spesielt.

Mange kjenner bassisten Stephan Crump fra Vijay Iyer Trio, pianisten Kris Davis fra en rekke egne prosjekter i alt fra solo til større grupper og trommeslageren Eric McPherson blant annet fra samarbeid med Andrew Hill og Fred Hersch. De er enkelt og greit tre av de mest ettertrakta musikantene på sine instrumenter over there på den moderne, søkende scena.

For et par år siden fant de tre sammen i Borderlands Trio og etter bare et håndfull jobber skjønte de at kjemien og viljen til å gå den samme veien var tilstede i voldsom grad.

Her får vi være med på trioens debut-cd spilt inn i desember i fjor i New York. Repertoaret bestående av seks låter, som varer fra vel to til godt og vel 26 minutter, basert på kollektive ideer. Som Crump sier: i denne gruppa så skjer absolutt alt i nuet – fullstendig improvisert. Han kan overhodet ikke se for seg å skrive noe for bandet, da det ville føre til at de ville oppleve å bli påført håndjern!

Det betyr altså at dette er fri, åpen musikk der den ene ideen tar den andre. Blant annet bidrar Davis med en rekke alternative metoder å benytte pianoet på – innvendig som utvendig – og det trigget tydelig mye hos Crump og McPherson. Om det er frijazz? Mja, det er jo det, men samtidig er det både melodisk og rytmisk spennende og interessant å følge. Borderlands Trio har noe spesielt å melde.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Boderlands Trio

Asteroidea

Intakt Records/Naxos Norge

Hvilken reise!

Med «Rigels øyne» har Roy Jacobsens Ingrid kommet mange steg videre på sin reise. Jeg var fra meg av begeistring etter den forrige turen, «Hvitt hav», og forventningene har blitt innfridd og vel så det nok en gang.

Roy Jacobsen er en historieforteller på det aller høyeste nivået.

Både når det gjelder musikk og litteratur så er det noen kunstnere jeg alltid ser fram til å møte. To av dem kommer fra Årvoll i Oslo – like ved Bjerkebanen – og heter Jan Garbarek og Roy Jacobsen. Nå kommer de nesten sammen.

Roy Jacobsen (62) tilhører en litt yngre generasjon enn Garbarek (70). Det betyr at Jacobsen kan «hente» fra Garbareks «oppvekst» og det gjør han da også på et svært elegant og flott vis. Det er uansett et lite sidespor, som jeg skal komme tilbake til.

«Rigels øyne» er altså tredje bind i serien om Ingrid Barrøy. «De usynlige» og «Hvitt hav» er forgjengerne – jeg har bare lest den siste av de to – og, sjøl om det er en fordel, så er det absolutt ikke noen forutsetning å ha lest de to første for å ha en stor opplevelse med «Rigels øyne».

Vi er nok en gang tilbake på Helgelandskysten og etter at «Hvitt hav» handla om livet til Ingrid, og mange andre, på slutten av andre verdenskrig, så handler «Rigels øyne» om det første fredsåret. Og la det være klart med en gang: gjennom Jacobsens innsikt, penn, kunnskap og store historiefortellerevner så er det like spennende å følge Ingrid & Co også etter at freden har kommet til Barrøy, Helgeland og resten av Norge.

Jacobsen lar oss få bli med på Ingrids leiting etter sin store kjærlighet, russiske Alexander som hun har fått dattera Kaja med. Ingrid – og Kaja – følger alle sannsynlige og usannsynlige spor etter Alexander og Jacobsen gjør det med et så livgivende språk og en så naturtro beskrivelse at vi som lesere blir en del av leitinga.

De to ender til slutt opp på ei flyktningeleir på Mysen i Østfold der bitene etterhvert (kanskje) faller på plass for Ingrid. Der får hun også møte på Czeslaw og Kari Garbarek som er viktige for at puslespillet til Ingrid blir, i alle fall nesten, fullstendig.

De to gigantene i norsk og internasjonalt kulturliv, som altså kommer fra Årvoll, kjenner ikke hverandre – har jeg fra svært godt informert hold, men Jacobsen har behandla familien Garbareks historie på et varmt og flott vis.

Uansett er «Rigels øyne» nok en bekreftelse på at Årvoll har frembragt to av landets aller største historiefortellere gjennom alle tider.

Roy Jacobsen

Rigels øyne

Cappelen Damm

Tøft og personlig

Natalie Sandtorv overbeviste voldsomt under årets Moldejazz da hun sjøsatte sin «Freedom Nation». Her kommer bekreftelsen på hvor tøff og original musikk hun har skapt og hvor tøff og unik vokalist hun er.

Natalie Sandtorv er en vokalist og låtskriver som kan nå langt – svært langt.

Et av de beste bevisene på det er Ålesundsjenta Hedvig Mollestad Thomassen, med solide Molderøtter må det tillegges, som etter å ha fått utmerkelsen i 2009, har etablert ei karriere både innen- og utenlands på svært så høyt nivå. I fjor fikk nok en Ålesundsartist, 29 år unge Natalie Sandtorv, den samme utmerkelsen. Det førte til at hun fikk muligheten til å skrive musikk til årets Moldejazz og sette sammen et drømmeband til å framføre det.

Vi som var så heldige å få være tilstede på konserten under festivalens åpningsdag visste underveis og ikke minst etterpå at vi hadde vært med på noe spesielt. Nå får vi muligheten til neste å gjenoppleve det hele – og alle andre får også sjansen til å besøke Sandtorvs spennende univers. I løpet av ei uke i februar i det ettertrakta Ocean Sound Recordings på Giske på Sunnmøre, og med litt ekstra i Trondheim like før festivalen, blei musikken spilt inn.

Nerven fra liveopplevelsen er vanskelig, ja bortimot umulig, å gjenskape, men bortsett fra det forteller Natalie Sandtorv oss nok en gang at hun er utstyrt med en talent og en visjon som kan ta henne så langt hun bare vil som Solskjær sier om talentfulle fotballspillere. Med Jonas Flemsæter Hamre på saksofon, Eirik Havnes på gitarer, Mathias Holm Jørgensen på tangenter og effekter og Ole Mofjell på trommer pluss Tor Haugerud på ekstra trommer på et spor, tar Sandtorv oss med tilbake til landskap med ingredienser fra rock, indie, impro, jazz og gudene vet hva – til sammen har det i alle fall blitt så sandtorvsk som vel tenkelig.

Tekstmessig har hun henta inspirasjon fra dem som er holdt nede og som har lengst vei å gå – fint tenkt og gjort og viktigere enn noen gang virker det som. Det universet Natalie Sandtorv inviterer oss alle inn i er stort, spennende, unikt og sjangersprengende. Det er absolutt ingen umulighet at Natalie Sandtorv vil nå like langt og kanskje lenger enn sin sambying Hedvig Mollestad Thomassen. Hva gjør ikke moldenserne for ålesunderne?

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Natalie Sandtorv

Freedom Nation

Øra Fonogram/Musikkoperatørene

Noe for seg sjøl

Altsaksofonisten, komponisten og bandlederen Tim Berne er en helt spesiell musikalsk sjel. Denne amerikaneren er på sett og vis så uamerikansk som vel tenkelig.

Tim Berne´s Snakeoil er en spennende organisme.

Foto: Nuno Martins

Tim Berne (63) har gjennom hele si karriere vært en søkende og totalt kompromissløs musikant. Om det har vært i samarbeid med folk som Bill Frisell, John Zorn, Joey Baron, Django Bates, Ethan Iverson eller Craig Taborn eller med sine egne band, så har Berne hatt dette helt spesielle ved seg som har gjort han til en musikant man har lytta til med spesiell interesse.

Med «Incidentals» serverer Berne oss sin fjerde utgave av sitt band Snakeoil på ECM. For de som fikk med seg den forrige, «You´ve Been Watching Me» i 2015, så kan «Incidentals» oppfattes som en slags forlengelse. Her oppleves nemlig Snakeoil som kvintett for andre gang.

Helt siden starten med «Snakeoil» i 2012 har bandet bestått av Matt Mitchell på piano og elektronikk, Oscar Noriega på klarinett og bassklarinett og Ches Smith på trommer, vibrafon, timpani og perkusjon. Ved forrige korsvei var også gitaristen Ryan Ferreira blitt en del av det utvida bandet og han er fortsatt med her. I tillegg bidrar også produsent David Torn på gitar ved et par anledninger.

Berne er en særegen komponist som beveger seg langt utenom låt-solo-låt-formatet. Han har tatt med seg mye inspirasjon fra AACM-estetikken som han var sterkt påvirka av fra starten av sitt musikalske liv rundt 1980. Julius Hemphill har også vært en viktig inspirasjonskilde.

Berne skriver åpne og lange komposisjoner som får stadig nye elementer tilført underveis. Denne gangen varer låtene fra vel sju til vel 26 minutter og den tradisjonelle solistrolla er, om ikke utviska, så i alle fall utfordra, der alle bidragene til alle fem glir nesten friksjonsfritt over i hverandre. Av og til er det nesten fritt, mens det i andre passasjerer er spennende melodisk og rytmisk veldig interessant.

Dette er amerikansk musikk og kultur så langt unna Trumps verden som vel tenkelig. Bare det gjør at den bør gis mye og positiv oppmerksomhet.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Tim Berne´s Snakeoil

Incidentals

ECM/Naxos Norge

Så fine og gode tanker!

Det slår meg hvor privilegert jeg er, men sikkert alt for sjelden. Det at jeg blir «fora» med musikk med de fleste sjatteringer av artister jeg aldri har hørt om er et av mine store privilegium. Vokalisten og saksofonisten Kjetil Flatland hører hjemme i den kategorien og jeg har umiddelbart fått meg en ny favoritt.

Kjetil Flatland har mye å melde og gjør det på et vakkert og inderlig vis.

Kjetil Flatland (30) kommer fra tjukkaste Telemark og det høres. Han synger på den herlige dialekta som vi har blitt vant til gjennom møter med blant andre brødrene Nordstoga og Ingebjørg Bratland, sjøl om det er forskjeller og nyanser også – Flatland kommer fra Seljord med de særegenheter det fører med seg. All musikk og alle tekster er skrevet av Flatland, stort sett på hyttetur der den store ro har senka seg, og han forteller oss med en eneste gang at han, som de andre jeg har nevnt her, er en historieforteller av rang.

Etter at Flatland avslutta jazzstudier på Musikkhøgskolen i Oslo i 2010, har han undervist i musikk på folkehøgskolen i hjembygda Seljord. Der har han sikkert gjort en framifrå jobb, men det betyr at slike som meg i alle fall ikke har fått gleden av å oppleve hans åpenbare talent. For to år siden ga han (noen av) oss debutalbumet «Ein song til deg», men det har altså gått meg hus forbi.

Nå er det heldigvis min tur også å få hilse på Flatland og hans musikalske univers. Han skriver om relasjoner, nære, gode og viktige, han tar opp de store spørsmåla på et inderlig og troverdig vis og han forteller oss hvor viktig naturen er for hans livsanskuelse. Når han så formidler dette med en varm og flott tenor/baryton, så er det en sann fryd å tilbringe tid med Flatland og i hans verden.

Når han toppen på av dette skriver flotte poplåter med klare impulser fra både folkemusikk og jazz, låter som i stor grad fester seg etter et par runder i spilleren, og har med seg klassemusikere som Ivar Loe Bjørnstad (trommer), Ellen Brekken (bass), Helge Wahl Flatland (tangenter), Vegard Ringsby Hasselgård (gitar) og Erlend Viken (fele) og sjøl spiller saksofon med en like inderlig tone som han synger, så er det bare å ønske velkommen til ei ny flott stemme på alle slags vis.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kjetil Flatland

Hyttetankar

Grappa/Musikkoperatørene

En god gammel dansk

Pianisten, gitaristen og vokalisten Troels Jensen er intet mindre enn en legende i dansk musikkliv. Her presenterer bluesfaderen der sør sitt band The Healers og nok en vokalist, Miriam Mandipira, som alle har beriket danskene i en årrekke nå.

Troels Jensen, The Healers og Miriam Mandipira skaper god og blå stemning.

«I´m a bluesman to the bone» synger Jensen, som passerte 70 i fjor, på åpningssporet. Etter å ha tilbragt kvalitetstid sammen med han og bandet hans – for første gang for min del – hersker det absolutt ingen tvil om det. Helt siden 60-tallet har Jensen, som blei «befalt» av den legendariske blues- og gospelsangeren og gitaristen Sister Rosetta Tharpe, oppholdet seg i dette landskapet og det er så åpenbart som vel mulig at Jensen og bluesen hører sammen.

Jensen har jobba med storheter innen sjangeren som Sunnyland Slim og Mickey Baker. Jensen har i flere tiår turnert rundt om i Europa med sitt Delta Blues Band og nå har han også greid å realisere sin store drøm, nemlig å etablere et stort band med rytmeseksjon – The Healers, blåsere – The Blues Horns og korister – The Belles of Joy. På toppen av dette har han også fått med seg den strålende vokalisten Miriam Mandipira, opprinnelig fra Zimbabwe, men som etter et lengre opphold i Sør-Afrika, har tilbragt de seineste ti åra i Danmark.

Her blir vi servert en del kjente låter som Willie Nelsons «Night Life», Buddy Johnsons «Since I Fell for You», Ben Peters´ «I Need Somebody Bad» samt en rekke originallåter skrevet av både Jensen og Mandipira.

Om det er noe i det at bluesen og jazzen har sine røtter i Afrika, så er Mandipira et godt argument for det. Hun er utstyrt med ei varm, stor og uttrykksfull stemme som henter både fra Billie Holiday, Etta James og Aretha Franklin. Hun passer ypperlig inn i materialet og bandet til Jensen og vice versa.

«My Love» gir oss uforfalska blues med solide ingredienser soul og jazz i gumbogryta. Det blir ikke flytta en eneste musikalsk merkestein her, men det blir derimot servert god og ekte musikk av flinke folk. Det holder mer enn lenge det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Troels Jensen & The Healers feat. Miriam Mandipira

My Love

Storyville Records/MusikkLosen

Ekte vare

På sett og vis så har vel Steinar Albrigtsen alltid vært der – i bluesheimen. Her bekrefter han det nok en gang – med nyskrevet materiale der han hyller sine store blueshelter.

Steinar Albrigtsen stortrives i bluesland.

Steinar Albrigtsen (60) har vært og er en sentral skikkelse i norsk musikkliv. Oppstarten på platebutikk i Tromsø og møter med sentrale musikkfolk på «byen», blant annet blueslegenden John Hammond, Jr. på musikkstedet Prelaten, har vært helt avgjørende for hvilken retning Albrigtsens liv og karriere har tatt.

Med «White Man Sings the Blues» har det blitt en slags payback time og det av det hyggelige og svært så personlige slaget. Sammen med sin kjære, Monika Nordli, og bortimot uunngåelige Tom Pacheco, har Albrigtsen skrevet både låter og tekster til Big Bill Broonzy, Junior Wells, Jimmie Rodgers, Joe Turner, Leon Redbone og B.B. King – alle giganter som har betydd mye for Albrigtsen på så mange vis. I tillegg er det ei coverlåt her – Merle Haggards «White Man Singin´the Blues». Countrylegenden Haggard var også en herre som betydde mye for Albrigtsen.

Sammen med et lag med Ernst Nikolaisen (gitar, piano), Richard Gjems (munnspill), Ole Torgeir Kopsland (strenger), Andy Nesblom og Jørun Bøgeberg (bass), Rune Arnesen (trommer og perkusjon) samt diverse bidrag fra Terje Tysland, Jens Petter Antonsen, Reidar Larsen og ikke minst fru Monika, har Albrigtsen med sine gitarer og ikke minst sin umiskjennelige stemme skapt et flott, sterkt, inderlig og ikke minst ekte bluesunivers.

I mine ører er Steinar Albrigtsen en historieforteller av sjeldent kaliber – uansett hva slags ører man måler det med, nasjonale eller internasjonale. Her møter vi han i et landskap han stortrives i – her er han noe så voldsomt på hjemmebane. Når det så er lagt mye sjel og arbeid i både den blå – hva ellers? – vinylen og omslaget som er laga som ei avis, så har «White Man Sings the Blues» blitt et vakkert og sterkt visittkort på alle vis.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Steinar Albrigtsen

White Man Songs the Blues

Grammofon/Musikkoperatørene