Det er kanskje å ta litt hardt i, men her synger Iggy Pop i alle fall med tre av Junaitens aller beste og mest interessante jazzmusikere.

Bobby Previte, Jamie Saft og Steve Swallow – vi snakker a-lag.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Pianisten, komponisten og bandlederen Jamie Saft (46) er uomtvistelig en av USAs mest interessante moderne instrumentalister om dagen. I tillegg til sin egen trio med trommeslageren Bobby Previte og elbass-guru Steve Swallow, har Saft også jobba med artister som Bad Brains, Beastie Boys, The B-52s, Donovan og John Zorn og i kvartetten Starlite Motel har han skapt urspennende musikk sammen med vår egne Kristoffer Berre Alberts, Ingebrigt Håker Flaten og Gard Nilssen som kan høres på skiva «Awosting Falls». Vi snakker med andre ord om en totalt sjangerfri herre som bare har om ønske aldri å stå stille.

For tre år siden ga trioen med Previte og Swallow ut «The New Standard» på det meget interessante engelske selskapet RareNoiseRecords. Nå var det heldigvis klart for en oppfølger og Saft skrev tolv nye låter som passa trioen som hånd i hanske. Vi snakker moderne, melodisk jazz i alt fra balladetempo til mer heftige saker og her er det åpenbart tre musikanter med hele den moderne jazzhistoria innabords og som tar den med inn i 2017.

Musikken blei spilt inn i Safts hjemmestudio i Hudson Valley, der også Jack DeJohnette, Larry Grenadier, John Medeski og John Scofield som utgjør bandet Hudson bor, i fjor sommer. Saft og produsent Giacomo Bruzzo hadde snakka om å invitere med Iggy Pop lenge, men det skulle vise seg å være en lang vei å gå, men med hjelp av den felles vennen Bill Laswell, som hadde produsert Iggy Pop tidligere, blei kontakten oppretta.

Den amerikanske urrockeren Iggy Pop ville mer enn gjerne høre musikken, han elska det han fikk høre og han ville definitivt bidra. Saft så på det som ei stor ære og Pop gikk til verket og skreiv tekst til tre av låtene. I januar i år gikk han i studio i Miami uten at han og Saft hadde møtt hverandre – det vet jeg ikke om de har den dag i dag – og førstetakningene gikk rett i boks.

Pop er jo langt i fra noen jazzvokalist, men hans enorme personlighet og rå uttrykk skinner gjennom og passer på et merkelig vis inn i triospråket til Saft & Co. Det er tøft, annerledes, rått og høyst overraskende. Det hadde vært noe for en festival til sommeren det!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Iggy Pop har «møtt» en strålende jazztrio – overraskende for de fleste.

Jamie Saft – Steve Swallow – Bobby Previte with Iggy Pop

Loneliness Road

RareNoiseRecords/MusikkLosen

Stian Tønnesen er et helt nytt bekjentskap for meg og det har på alle slags vis vært hyggelig å bli kjent med sangeren og strengevirtuosen fra Stavanger.

Stian Tønnesen har mye å melde.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Herrens veier er visstnok uransakelige. Jeg vil tro at det er ganske mange andre stier også som er ugreie å gå opp. Hvis man for eksempel bor og utøver sin musikk i Stavanger, er det ikke lett å få gjennomslag på riksbasis hvis ikke tilfeldighetene spiller ei sentral rolle.

I dette tilfellet så har debutskiva til Stian Tønnesen kommet min vei via en privat budbringer – hadde det ikke stilt seg slik, så er det lite sannsynlig at våre veier hadde kommet til å krysse hverandre. Uten sammenlikning forøvrig så var det vel en privat budbringer, en svensk student hvis jeg ikke tar feil, som pusha Roxette på en liten radiostasjon i USA og det gikk jo relativt bra det kan man vel si.

Nå tror jeg ikke Stian Tønnesen har ei slik framtid foran seg. Musikken hans med solide røtter i både bluegrass, irsk folkemusikk, visesang og andre herligheter og med tekster på klingende rogalandsk, egner seg nok definitivt best her hjemme. Det betyr så avgjort ikke at det kun er et publikum rundt Breiavannet som kan ha glede av Tønnesens musikalske univers. Langt der i fra – når band som Vamp og Kaizers og artister som Rita Eriksen har slått gjennom på landsbasis, så bør også dørene kunne åpne seg for Tønnesen – så bra er han nemlig.

Tønnesen har skrevet alle låtene sjøl og mange av tekstene. Når «tekstassistenten» heter Ingvar Hovland, så er det ikke vanskelig å skjønne at lista er lagt høyt. Når så Tønnesen er en formidler og historieforteller av rang, med ei vakker og personlig stemme, så er mye gjort. Om det er med ymse gitarer, banjo eller mandolin, så er Tønnesen også en instrumentalist av meget solid kaliber og når han omgir seg med Finn Guttormsen (Farmers Market) på bass, Øyvind Smidt på fele, Christian Svensson på trommer og perkusjon og Dag Sindre Vagle på piano og ikke minst får vokalhjelp fra Rita Eriksen på ei låt, så har dette møtet med Stian Tønnesen blitt av det særdeles hyggelige slaget.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Stian Tønnesen

Med himmel som tak

STP/[email protected]

Geni er en betegnelse jeg bruker ytterst sjelden. Her kommer det et unntak: Jacob Collier.

Jacob Collier på plass i sitt musikkrom.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg har hatt gleden av å høre vidunderbarnet Jacob Collier (23) to ganger i år. Jeg blei enkelt og greit slått i bakken – det denne usedvanlige unggutten fra London leverer er intet mindre enn out of this world som det heter på ny norsk. Ryktet hadde gått foran han og you tube-verdenen mer enn antyda hva som kunne forventes. Live var det faktisk mye mer enn det fantasien greide å piske opp.

Debut-albumet hans kom ut i fjor, men her hjemme har det ikke vært tilgjengelig på cd før nå. Det har fått tittelen «In My Room» og er en flott beskrivelse på hva Collier har opplevd, lært og unnfanga i rommet sitt hjemme i nord-London.

Collier er født og oppvokst i et usedvanlig musikalsk hjem der mora var fiolinlærer og sjøl spilte Bach og andre herligheter. Som guttunge hang Jacob rundt og sugde til seg alt som foregikk av musikk i heimen og mor skjønte raskt at hun måtte flytte ut av musikkrommet for at sønnen skulle kunne fortsette utviklinga si.

Lille Jacob fylte opp rommet med alle mulige slags instrumenter og lærte seg å spille på alle – skikkelig. Han er enkelt og greit en virtuos – på alt! Som om ikke det er nok så synger han som en gud. Dessuten lærte han seg all mulig slags teknikker når det gjaldt å spille inn musikk og her – som på scena – så gjør han absolutt alt sjøl. Det er nesten så en ikke tror det, men etter å ha vært på to konserter med Collier, så har jeg ikke noe valg lenger – gutten er et fyrverkeri, et unikum, en energibunt – han er et geni.

Bortsett fra tittellåta skrevet av Brian Wilson og Gary Usher (Beach Boys) og Stevie Wonders «You and I» – sistnevnte er nok Colliers aller største forbilde – så har han skrevet all musikken og alle tekstene sjøl. De befinner seg i et pop-, rock-, funk-, rnb-, jazz-landskap – eller de befinner seg i en Jacob Collier-verden, for dette er han nemlig mutters aleine om. Det er nemlig ingen – absolutt ingen som låter som Jacob Collier.

Opp gjennom åra har vi blitt presentert for en rekke barnestjerner som har fått merkelappen geni. Få, om noen, har greid å leve opp til dette – jeg tror Jacob Collier er i stand til å gjøre det.

PS Dessuten synes jeg Trump skal avsettes så snart som mulig.

Jeg hadde gleden av å intervjue Jacob Collier foran et usedvanlig mottakelig publikum i Trondheim i mai i år under Jazzfest.

Jacob Collier

In My Room

Membran/MusikkLosen

Det er noe så ujålete og ekte over Diana Krall at hun fikser alt fra hotellbaren på Sheraton i Sandvika til Oslo Spektrum som den naturligste ting på jord. Hun kommer ruslende inn til flygelet, lurer på om vi har det bra og derfra og ut er det egentlig spill mot ett mål.

Det er ikke sceneshowet akkurat som preger en Diana Krall-konsert.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Foto: Matija Pužar

Historia om Diana Kralls suksess er mer faktisk mer spennende enn musikken hennes. Det er nesten ikke til å tro at hun nesten fyller Oslo Spektrum med den musikken hun har dedikert livet sitt til – standardjazz med enkelte krydder fra andre musikalske inspirasjonskilder, men hele tida med standarduttrykket i bånn. Skrur vi klokka tilbake til 1988 da hun var lobbyunderholder på Sheraton i Sandvika noen uker, og spilte mer eller mindre det samme som denne søndagskvelden vil jeg tro, var det lite eller ingenting som tyda på denne voldsomme suksessen.

Heldigvis er det slik at kvalitet holder i massevis – noen ganger. I tilfellet Diana Krall (52) har det vist seg å holde stikk. Som første gang jeg hørte henne, i den lille og intime Alexandra-kjelleren under Moldejazz i 1997 der hun spilte flere kvelder, så er det MUSIKKEN det handler om. Krall er født og har vokst opp med standardjazz på brødskiva i British Columbia i Canada og det er dette uttrykket og denne musikken hun har videreforedla helt tida siden. Scenene har blitt noe annerledes etter hvert og de siste gangene jeg har hørt henne har vært i en stor idrettshall i Kongsberg og seinest på den store utescena i sølvbyen.

Nå var det altså Oslos storstue som var arenaen og jeg må innrømme at jeg var spent på hvordan dette «lille» og ganske så stille uttrykket ville passe inn i dette enorme rommet. Det gikk helt strålende med utmerket håndverk utført av Kralls faste lydmann og vi, som satt noen hundre meter unna, fikk med oss det minste pust og vispekomp i perfekt balanse.

Krall ga oss enkelt og greit mer av det hun alltid har levert i løpet av de knappe to timene. Iført en elegant svart buksedress kom hun ruslende inn, hilste og talte opp – one two three four. Det starta med Nat King Coles «´Deed I Do», gikk videre med far og datter Coles «L-O-V-E», «Isn´t it Romantic?», «Night and Day», «Blue Skies» og avstikkere med Tom Waits´ «Temptation», Burt Bacharachs «Walk on By», Joni Mitchells « A Case of You», Peggy Lees «I Don´t Know Enough About You», Bob Dylans «This Dream of You» før hun avslutta med sin egen «Departure Bay». Alt bundet sammen med småprat der hun blant annet fortalte om flygelet hun spilte på som hun hadde kjøpt her i Norge etter en utekonsert, muligens den på Kongsberg, og som hun gleda seg til å komme «hjem» til hver gang hun var på disse trakter. Hun fortalte oss også at hit ville gjerne ta med seg familien og bosette seg – velkommen skal hun, Elvis Costello og tvillingene deres være.

Sammen med et kremlag med fiolinisten Stuart Duncan, bassisten Robert Hurst, trommeslageren Karriem Riggins og gitaristen Anthony Wilson – de tre sistnevnte har vært med Krall i åresvis – ga Krall oss et usminka, ekte og stilsikkert musikalsk bilde av hvem hun er musikalsk anno 2017 – en svært så personlig sanger og en usedvanlig smakfull pianist. Det er akkurat den samme som jeg opplevde for første gang for 20 år siden og som mange etterhvert skryter på seg at de hørte i Sandvika i 1988. En flott og regnfull kveld i Oslo – en type vær som Diana Krall påstod at hun trivdes godt i. Og som sagt: Hun, Elvis og gutta boys skal være hjertelig velkommen!

Aleine med et flygel – holder lenge det også når det er Diana Krall som styrer butikken.

Foto: Tor Hammerø

Dina Krall

Oslo Spektrum

1. oktober 2017

Av en eller annen grunn har Mari Boines debut som popsanger – på engelsk – gått meg hus forbi noen måneder. Nå skal jeg prøve å gjøre det godt igjen!

Mari Boine har tatt et nytt steg.

Når det gjør det egentlig ikke så mye når det gjelder Mari Boines musikk – at omtalen kommer ei stund etter den så dagens lys mener jeg. Som med alt annet hun har gitt oss opp gjennom årene, så er «See the Woman» også fullstendig tidløs sjøl om det er en ganske så hip pop-produksjon. Som en av Boines tidligere samarbeidspartnere, Jan Garbarek, sa da han skulle beskrive sin egen nye musikk for noen tiår siden: den er som før, men helt forskjellig.

Slik er det så avgjort med Boine og «See the Woman» også. Dette er nemlig hennes første album der hun synger på engelsk. Ikke nok med det – hun har også tatt turen til Sverige og superprodusent Tobias Fröberg som blant annet har vært sentral i Ane Bruns skiveproduksjoner de seineste åra. Det betyr også at hun omgir seg med «nye» musikanter, blant annet Bruns fremragende tangenttraktør Martin Hederos.

Veldig mye av Mari Boines musikalske identitet er jo forbundet med hennes samiske fundament og det er jo sjølsagt åpenbart at man vil stille seg spørsmål om hvordan hun passer inn i et slikt landskap og på et helt «nytt» språk. La det være klarte med en gang: Mari Boine kler også dette landskapet og dette landskapet kler henne. Stor del av æren skal helt sikkert tilfalle Fröberg som har vært seg bevisst på å bevare Boines urkraft og særpreg sjøl om han likevel har flytta henne inn i en ny verden for henne.

Boine har fått assistanse fra en rekke hold når det gjelder låtskriving og noe har hun også skrevet sjøl. Det eneste minuset er at låtmaterialet, som ofte har en melankolsk klang i seg, kan låte noe enstonig gjennom de første gjennomspillingene, men de vokser på hvert sitt vis underveis. Boines samiske DNA er fortsatt klart tilstede – hun synger på samisk på ei låt også – og hennes engelskuttale er absolutt innafor og høyst personlig.

«See the Woman» er vakker, sterk og personlig popmusikk formidla av en historieforteller av svært sjeldent kaliber. Da er det ordna opp med denne unnlatelsessynden også!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Mari Boine

See the Woman

MPS/Naxos Norge