Isak & Ingeborg, det vil si Isak Austnes Brekken og Ingeborg Gravem Sollid, er en meget spennende duo som viser en veldig modenhet til tross for får år på Tellus.

Pianisten Isak Austnes Bekken og vokalisten Ingeborg Gravem Sollid er henholdsvis 24 og 23 år gamle. De har sin formelle bakgrunn fra Norges Musikkhøgskole og jazzlinja i Trondheim. Det betyr at de ikke har et
laaaaangt liv å hente fra, men med det i bakhodet så viser de oss en imponerende modenhet og trygghet på sin debut som duo.

Tradisjonen

De to møttes for noen år siden i forbindelse med en jobb de skulle gjøre sammen i en større konstellasjon. I løpet av øvelsene de gjorde som duo for den jobben, så skjønte de raskt at de også hadde mye å snakke sammen om under fire øyne og dermed var Isak & Ingeborg unnfanga.

Det skal vi være veldig glade for. Årsaken er at de allerede er i besittelse av stemmer både hver for seg og som duo som mer enn antyder at de har mye å fortelle oss og at potensialet til å nå stadig nye
nivå er veldig til stede.

De to, som både utfordrer og utfyller hverandre på et inderlig vis, tar for seg et knippe standardlåter fra den store amerikanske sangskatten som “Smoke Gets In Your Eyes”, Monks “Ugly Beauty”, “I Get Along Without You Very Well” og “Tenderly” og krydrer med fire egne låter som passer godt inn i miksen.

Tematisk er det det evinnelige kjærlighetstemaet som i stor grad tolkes på så mange vis og de to greier det på en spennende og personlig måte.

Sjølsagt har de også mye å gå på, det skulle da bare mangle, og det skal bli veldig spennende å følge de to i åra som kommer. “Blue Room” er nemlig en debut som lover mye og vel så det.

Ingen bombe for de som kjenner meg eller mine skriverier at Joni Mitchell er en av mine aller største favoritter. Nå har jeg dukka ned i favorittperioden igjen og her er det gull – kun gull – å finne.

Joni Mitchell, med solide røtter i Modalen ved Bergen og Sømna på Helgelandskysten, har rukket å bli 81 år. Med de fleste odds mot seg etter et drypp for en del år siden, har hun kjempa seg tilbake og gitt nye sterke prov på sitt mesterskap – hun har til og med lært seg å
spille gitar igjen og det låter så Jonisk som bare hun kan låte.

For noen tiår siden gjorde Mitchell, født Anderson som en med norske aner gjerne het, det geniale sjakktrekket å sikre seg rettighetene til sitt eget materiale og sine egne innspillinger. Det førte blant annet til at hun kom bootlegvesenet i forkjøpet fordi hun de seineste åra har gitt ut nesten komplett alt hun har gjort – både alt som har vært utgitt tidligere, nå remastra, og mye uutgitt materiale i tillegg.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Storhetstid

Som med alle artister som befinner seg på det nivået Joni Mitchell har befunnet seg gjennom hele hennes karriere, så er det sjølsagt mange synspunkt på hva som har vært hennes beste plate og beste periode etc.
Det må sjølsagt være opp til hver enkelt, men for min del er slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet the best of the best.

Denne perioden inneholder i kronologisk rekkefølge “Hejira”, “Don Juan´s Reckless Daughter”, “Mingus” og liveinnspillinga “Shadows and Light” – det vil igjen si 49 låter og nesten fire timer med fantastisk musikk.

Her er det bare å velge på aller øverste hylle, men “Shadows and Light” med oversuperlaget med Don Alias, Michael Brecker, Lyle Mays, Pat Metheny – Mitchell og Metheny snakka mye om sine norske røtter og det har jeg fra den aller beste kilden – og Jaco Pastorius – o hildrande du for et lag – er uansett ei liveinnspilling av et uhyre sjeldent kaliber. At The Persuasions melder seg til tjeneste med sine stemmebånd på noen av låtene, skader for så vidt heller ikke.

Tidløst

Denne boksen kom ut i fjor og er altså en av mange som skal til for å ha en komplett Joni Mitchell-samling som sjølsagt ethvert møblert hjem bør ha. Det at superfan Meryl Streep, som har fulgt Mitchells karriere
nesten fra starten, har skrevet flotte og personlige liner notes, gjør heller ikke nevneverdig skade.

Denne perioden i Joni Mitchells karriere er altså den aller beste for meg. Den har det nok en gang vært en sann svir, god trøst og flott påfyll å dukke ned i igjen med nyoppussa versjoner av klassiker etter klassiker.

Og de blir henta frem igjen mange ganger i fremtida også – dette er så tidløs musikk som vel tenkelig for meg.