Musikken og livet

Pianisten Michael Bloch har fulgt opp sin fine triodebut med en enda mer personlig og vakker tilstandsrapport.

Michael Bloch sammen med Frode Berg og Anders Thorén skuer inn i framtida.

Foto: Pierluca Taranta

Michael Bloch, som nå nærmer seg midten av 40-åra, har hatt ei noe spesiell karriere. Først var han pianist, så blei han saksofonist, deretter sjukepleier – nå er han i alle fall pianist igjen. Det skal vi alle være veldig glad for.

Denne trioen, med Frode Berg på bass og Anders Thorén på trommer, så dagens lys i 2014. Året etter skiveduterte de med "First Light". Den bestod av ni Bloch-komposisjoner pluss standardlåta "Emily".

Den samme oppskrifta er fulgt her også: Bloch har skrevet alt bortsett fra "I Hear a Rhapsody". Det som i stadig større grad preger trioens uttrykk er et groove- og melodibasert fundament – bebopen har fått hvile for å si det sånn.

Bloch& Co hever sjøl at både klassisk musikk og pop er inspirasjonskilder til musikken trioen har unnfanga der de er nå. Det er det mulig å være enig i. Dette er nemlig musikk så lett, men samtidig så djup og inderlig at musikkelskere fra alle sjangre kan finne glede og varme i dette uttrykket.

Michael Bloch Trio består av utmerkede instrumentalister som over tid har funnet fram til et eget språk – et eget uttrykk. Da har de kommet langt og det er jo det livssirkelen handler om på sett og vis.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Michael Bloch Trio

Circular Changes

AMP Music & Records/Musikkoperatørene

Sinnes vakre drømmer

Danske Sinne Eeg er en jazzvokalist som har noe i verdenstoppen å gjøre både med standardmateriale og nå også med egne sanger.

Sinne Eeg er en vokalist og formidler på svært høyt nivå.

Jeg har hatt gleden av å følge Sinne Eeg (40) noen år nå, men bedre og mer personlig enn vi møter henne på «Dreams» har jeg aldri hørt henne. Helt siden debuten i 2003 har det vært åpenbart, i begynelsen for et lite, ganske så lokalt publikum, at Eeg var i besittelse av et langt framskredent talent.

Mitt første måte var med "Don´t Be So Blue" i 2010 som blei fulgt opp av "Face the Music" i 2014. Hele tida var det ei tydelig utvikling av Eegs talent – personligheten har blitt tydeligere album for album.

Samtidig som Eeg har fortalt oss at hun har et inderlig forhold til store deler av jazzens standardstoff, har hun også i stadig større grad vokst fram som låtskriver sjøl også. Det får vi en rekke flotte eksempler på her og for meg er høydepunktene på det området åpningssporet "The Bitter End" og den sterke og meget tydelige "Aleppo".

Når så denne delen av Eeg, som synger på perfekt engelsk med en ditto diksjon, er miksa med standardlåter som "What Is Thing Called Love", "Falling in Love with Love" og "Anything Goes", så har dette blitt et visittkort fra Eeg som ytterligere etablerer henne blant de beste fra sin generasjon.

Det musikalske reisefølget Eeg har med seg, er også av typen drøm som har gått i oppfyllelse. Pianisten Jacob Christoffersen og den amerikanske gitaristen Larry Koonse har vært med henne lenge, mens trommeslageren Joey Baron og bassisten Scott Colley, henta fra den øverste amerikanske hylla, har blitt akkurat det kremlaget Eeg så/hørte for seg. Vakkert og stilriktig fra start til mål.

Sinne Eeg har vært stor i Danmark og dalstrøka rundt en god del år allerede. Nå er hun definitivt klar for større og flere scener hvor det enn skulle være.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Sinne Eeg

Dreams

Stunt Records/MusikkLosen

Beintøft!

Svært overraskende stakk Hegge av med Spellemannprisen for debutskiva si. Det er absolutt mulig å skjønne hvorfor.

Hegge – bandet sitt det!

Uten at jeg sitter på denne fulle oversikten, så er det i alle fall sjelden at en debutant vinner en av de høysthengende prisene i norsk musikkliv i alle fall i jazzkategorien. Men så er Hegge en sjelden organisme også da – på så mange vis.

Bjørn Marius Hegge (30) fra Stjørdalen litt nord for Trondheim, var egentlig gitarist. Han gjorde et tappert forsøk på å komme seg inn på jazzlinja der oppe hos Rosenborg, men lykkes ikke. Da tenkte unge Hegge like godt at han kunne skifte instrument og prøve på nytt. Et år og tre måneder etter at han begynte å spille bass kom han inn – en utrolig prestasjon i seg sjøl.

Nå er han ferdig med sin formelle utdannelse og for to år siden inviterte han med seg trommeslager Håkon Mjåset Johansen, saksofonistene Jonas Kullhammar, fra Sverige, og Martin Myhre Olsen og pianist Vigleik Storaas og kollektivet Hegge var raskt et faktum.

Med sju låter alle skrevet av sjefen, servert i alle herrens tempi, tar dette kremlaget oss med på ei akustisk reise med utgangspunkt i bebopens rike og med tydelige referanser til både souljazz a la Cannonball Adderley, trøkket til Charles Mingus og originaliteten til Ornette Coleman, men alt anno i dag.

Hegge har på sett og vis gått motstrøms med dette uttrykket og akkurat derfor er det så hyggelig at det har blitt så himmelstormende bra og at de har fått en bit av den anerkjennelsen de fortjener.

Alle leverer sjølsagt på øverste hylle her og spesielt morsomt er det å høre de to saksofonistene utfyller og utfordrer hverandre – en gang til og med med fire saksofoner samtidig. Både Hegge og Bjørn Marius Hegge er organismer det skal bli usedvanlig spennende å følge i åra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Hegge

Vi är ledsna men du får inte längre vara barn

Particular Recordings/Musikkoperatørene

Seal goes jazz

Det virker som «alle» rock/soul-vokalister før eller seinere bare må lage et jazzalbum. Nå har også Seal funnet ut at tida var inne.

Seal prøver seg på jazzens standardrepertoar.

Seal (55) har solgt mer enn 20 millioner skiver siden han slo gjennom på slutten av 80-tallet. Han er enkelt og greit ei stjerne i superklassen. Til tross for at han har fått gjøre veldig mye av det han har hatt lyst til, så hevder han sjøl at å få gjøre "Standards" er den virkelig store drømmen som har gått i oppfyllelse.

Her har nemlig Seal, som sikkert reagerer hvis noen sier Henry Olusegun Adeola Samuel til han også, fått muligheten til å gå i studio å gjøre noen av de sangene som har fulgt han gjennom hele livet og ikke i hvilke som helst studioer heller!

Turen gikk nemlig til Capitol og United-studioene i Los Angeles der både Nat "King" Cole og Frank Sinatra gjorde mange av sine klassiske innspillinger, og ikke nok med det: mange av musikantene som satt i studio med de nevnte ikonene er også med sammen med Seal!

Trommeslager Gregg Field, bassistene Kevin Axt og Chuck Berghofer, pianistene Randy Walden og Shelly Berg og gitaristen Dean Parks danner fundamentene og i tillegg kommer det sjølsagt både storband, strykere og bakgrunnsvokalister som passer som hånd i hanske til de hele tida stilsikre arrangementene til Chris Walden.

Her blir vi servert et dusin låter med "Luck Be a Lady", "Autumn Leaves", "Love for Sale", "My Funny Valentine" – alle må tydeligvis innom den før de gir seg, "Smile" – som Seal synes er verdens beste låt og "It Was a Very Good Year" i spissen.

Seal er ingen stor jazzsanger, men hans personlige stemme og uttrykk kler likevel dette materialet på et fint vis. Han sier at i stor grad så er det sangene som synger han i dette tilfellet og ikke motsatt som det er til vanlig. Verden hadde helt sikkert greid seg uten disse versjonene, men de skader på ingen måte heller – tvert i mot!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Seal

Standards

Decca/Virgin/Universal Music

Over og under Broen

Broen har over tid fortalt oss at de er et sjangersprengende pop/rockeband som henter impulser fra «hele verden».

Broen – noe helt for seg sjøl på alle vis.

Broen er nok et eksempel på at den oppvoksende slekt er stadig mindre opptatt av sjangre og båser. Herlig!

Nå har det seg slik at det tok sin tid før mine og Broens veier skulle krysse hverandre. Mitt første med dem live var under Bodø Jazz Open tidligere i år og det tok kun kort tid å begripe at dette er et kollektiv med noe helt eget på hjertet og sinnet.

Etter å ha tilbrakt kvalitetstid sammen med bandets andreskive, har jeg fått bekrefta alt som blei servert fra scena i Bodø: et urenergisk band som sier de henter hemningsløst fra britpop, hip hop, syrepunk, Paul Simon, spoken word og vestafrikansk rytmikk. Skjønner?????

Innbyggerne i dette spesielle universet kommer fra generasjonen med velutdanna musikanter alle utstyrt med et vidsyn som vi ikke skal mange år tilbake for å være bombesikker på at ikke var mulig. Skotta var vanntette – var du jazzmsiker, så var du det og var du rockemusikker, så var du det. Basta! Slik er det heldigvis ikke lenger og godt er det.

Med Lars Ove Stene Fossheim på gitar med urheftige riff, energibomba Hans Hulbækmo på trommer – du verden som han driver toget framover live, Anja Lauvdal med et lydarsenal av de sjeldne i fingetuppene med sine tangenter, Heida Karine Jóhannesdóttir Mobeck på tuba og ikke minst Marianna Sangita Angeletaki Røe som et vokalt fyrverkeri, blir Broen noe helt for seg sjøl.

Broen er altså et univers som heldigvis ikke kan sammneliknes med noe annet. Det er tøft, det er energisk og det er annerledes. Heftige saker"

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Broen

I ♥ Art

Su Tissue/Musikkoperatørene

Tøffe saker

Det er ikke hver dag Sveits står på jazzkartet her hjemme. Trio Heinz Herbert baner vei og gjør det med noe helt eget.

Trio Heinz Herbert – ikke noe danseband akkurat.

Bandnavnet Trio Heinz Herbert høres ut som navnet på et kleint danseband, men det er det altså ikke – så langt der i fra!

Brødrene Dominic og Ramon Landolt, på henholdsvis gitar og effekter og synth, samples og piano og Mario Hänni på trommer og effekter, er alle i begynnelsen av 30-åra. De tre møttes som jazzstudenter i Luzern, men har etterhvert flytta på seg og bosatt seg i Zürich.

Helt siden det første møtet har de tre forska seg fram til et helt eget uttrykk og spesielt etter at Ramon kom hjem etter et lengre studieopphold i New York, har Kurzweil K2600-synthen fått ei stadig mer sentral rolle.

Trio Heinz Herbert har sin helt egen metode å jobbe fram musikk på. Ved en rekke anledninger har de satt av ei uke til en slags åpen workshop der andre artister og publikum har vært invitert og musikken har oppstått organisk. Rom blir skapt, impulser blir henta fram og integrert og nye musikalske univers blir unnfanga.

De unge herrene har et vell av impulser å hente fra: minimalisme, industriell musikk/støy, krautrock og ambient, jazz og impro er noe av det som finnes inne i brygget vi blir servert på denne konserten som fant sted på festivalen i Willisau i Sveits høsten 2016.

Lydlandskapet er hele tida åpent og fritt, men samtidig – eller fra tid til annen – også veldig groovy og usedvanlig funky. Dette er tre åpne og frisinnede musikanter som lytter hemningsløst på og til hverandre og som nå bruker en ombygd silo i Zürich som laboratorium!

Musikkelskere med åpne ører og sinn som føler seg mest hjemme i rock- eller jazzveredenen, vil finne mye nytt og spennende å hygge seg med på denne konserten med Trio Heinz Herbert. Et svært hyggelig møte – det mente åpenbart det enstuastiske publikummet i Willisau også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Trio Heinz Herbert

The Willisau Concert

Intakt Records/Naxos Norway

De beste historiene

Etter 27 år er Vamp fortsatt blant de aller beste musikalske historiefortellerne og formidlerne her til lands.

Vamp anno 2018 – bedre enn noen gang.

Det virker som om det er ingenting som biter på Vamp. Logisk sett ville tapet av profilerte vokalister bety noe nært slutten for de fleste band, men for Vamps del har en rekke bytter bare forsterka inntrykket av at Vamp er så mye større enn den enkelte.

Med "La la la" er altså studioalbum nummer elleve i boks. I tillegg har det blitt tre livealbum, to best of pluss dvder og bøker – Vamp er med andre ord blant de aller mest produktive norske band gjennom alle tider. Og det gjelder så definitivt ikke bare kvantitativt – i mine ører låter Vamp bedre enn noensinne.

I løpet av denne knappe halvtimen gir de oss ni nye låter der de har fått tekster fra Helge Torvund, Knut Ødegård, Lars Saabye Christensen, Ingvar Hovland og Arnt Birkedal – vi snakker ikke lyrikere fra B-laget akkurat. Tre av låtene er skrevet av enten Jan Toft, som er tilbake som vokalist, og sjefen sjøl, Øyvind Staveland, men de to nevnte og Odin Staveland har skrevet låtene.

Det låter som det alltid har gjort – vampsk! De har alltid hatt en egenart i uttrykket sitt og den tidløse "tonen" har de beholdt og som historiefortellere er de noe helt for seg sjøl.

Det er så godt å kjenne på at noe så ekte som Vamp og historiene deres fortsatt har livets rett og vel så det. Det er viktigere enn noen gang at slike "organismer" får anledning til å fortelle de gode og viktige historiene. Det ekte trengs mer enn noensinne!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Vamp

La la la

Vitamin/Universal Music

Antihelter fra Junaiten

Kneebody er et band fra den amerikanske vestkysten som har gått sine egne veier helt siden begynnelsen på 2000-tallet.

Kneebody byr på noe originalt og ganske så uamerikansk.

Kneebody kommer fra Los Angeles og har vært og er et fusionband på helt egne premisser. Allerede på slutten av 90-tallet møttes tangentist Adam Benjamin, trompeter Shane Endsley, bassist og gitarist Kaveh Rastegar og saksofonist Ben Wendel som studenter ved Eastman School of Music. Benjamin møtte litt seinere trommeslager Nate Wood og alle flytta etterhvert til Los Angeles. Kneebody blei raskt en realitet og bandet hadde ukentlige jobber på to klubber i LA.

I 2005 kom bandets første cd og med "Anti-Hero" har det blitt 10 utgivelser til sammen, inkludert tre liveskiver.

Besetninga har, i motsetning til nesten alle andre band som har eksistert så lenge, vært konstant helt siden starten og det er det så avgjort mulig å høre også. Mer samspilt band enn Kneebody finner man ikke på bygdene nå til dags og det låter tøffere enn jeg kan huske, sjøl om jeg ikke har fått med meg alt bandet har foretatt seg.

Hvordan skal man så beskrive Kneebodys musikk? Jovisst er det fusion, men langt fra den glatte varianten som andre på den amerikanske vestkysten er kjent for. Musikken er vanskelig å båssette, heldigvis, men hvis vi sier at der er miks av sjangre som elektro-pop, punk-rock og hip-hop og jazz med improvisasjon fra langt framskredne solister, så er vi i alle fall et stykke på vei. Det er annerledes, det er tøft og det er veldig bra – holder ei stund det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kneebody

Anti-Hero

Motéma Music/Naxos Norway

Trioen sin det!

Maestro Arild Andersen, som Tommy Smith kaller sjefen, har sammen med Paolo Vinaccia en trio på aller øverste hylle. Her følger nok et bevis på det.

All grunn til å smile for Tommy Smith, Arild Andersen og Paolo Vinaccia.

De som har fulgt mine skriverier ei stund, vil ikke bli det minste overraska over at jeg er begeistra over det Arild Andersen & Co bringer til bordet. Slik er det denne gangen også.

Denne trioen, med i mine ører en av verdens beste saksofonister, skotske Tommy Smith, Paolo Vinaccia som befinner seg i det samme sjiktet og sjefen sjøl, med ei utstråling, en varme, en tyngde og inderlighet i uttrykket sitt han er helt aleine om på Tellus i alle fall, har i godt og vel et tiår utvikla landskapene sine til noe ingen andre band er i nærheten av.

Her møter vi dem live i Østerrike en høstdag i 2016 og, siden jeg har til gode å høre trioen ha en dårlig dag, blir det ikke overaskende veldig bra denne kvelden også – og publikum er hørbart enige med meg.

Alle seks låtene, som tar oss gjennom alt fra vakre ballader til fullt øs pøs, er ført i pennen av Andersen og flere, som "Mira" og "Inhouse" kjenner vi godt fra før. Uansett er det godt å være i disse låtenes og denne trioens selskap for her er det så mye livsbejaenhet, empati og musisering på høyt nivå at det motsatte ville være noe i nærheten av uforskammet.

Jeg har altså ikke gått lei denne organismen på noe slags vis ennå. Den voldsomme fornyelsen er ikke påtakelig, men det greier jeg meg godt uten – i dette tilfellet. Det er nemlig bare så forbanna godt å være sammen med herrene Andersen, Smith og Vinaccia og musikken de skaper.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så raskt som mulig.

Arild Andersen

In-House Science

ECM/Naxos Norway

Det groovez kraftig!

Nede hos Margrethe i København har musikanter fra tre land funnet sammen i et groovende og hett jazzcubansk landskap.

Blanco y Negro – varmt og godt.

København har vært en kulturell smeltedigel i en årrekke. Heldigvis er det fortsatt slik. Med cubanerne Eliel Lazo på perkusjon og vokal, Abel Marcel på piano og Yasser Morejón på bass, svenske Karl-Martin Almqvist på saksofoner og danske Jonas Johansen på trommer og perkusjon, får vi et nytt og strålende eksempel på at musikk er et språk som absolutt ikke kjenner noen grenser.

Svenske Almqvist og danske Johansen har jeg støtt på i en rekke sammenhenger – begge enten er eller har vært tilknytta Danish Radio Big Band blant annet. De tre cubanerne derimot, Marcel er bosatt i Nederland mens de to andre residerer København, er helt nye bekjentskap for meg.

La oss like godt starte med de sistnevnte først. Det kommer ikke som noen overraskelse at nivået er skyhøyt på cubanske musikanter som tar sjansen på å etablere seg i Europa. De vet at konkurransen er knivskarp og at de må levere helt der oppe. Det gjør så avgjort disse tre. De har, som de fleste av sine musikalske landsmenn vi har hørt, en skolert bakgrunn der både både folkemusikk, klassisk musikk og jazz er viktige ingredienser.

I Almqvist og Johansen har de møtt skandinaviske åndsbrødre – også de på øverste hylle. Musikken, som befinner seg i det cubanske grenselandet mellom heftige og spennende rytmer og et straight jazzutrrykk, er skrevet av alle medlemmene av kvintetten. Uten unntak swinger og groover det noe vederstyggelig fra start til mål.

Noe forteller meg at Blanco y Negro er et urheftig liveband. Inntil det er mulig å få verifisert, er det så avgjort mulig å hygge seg med "Timbero" i tida som kommer.

Blanco y Negro

Timbero

Stunt Records/MusikkLosen