Camilla Susann Haug er en singer/songwriter – på norsk – som fortjener mye oppmerksomhet.

Camilla Susann Haug har mye flott på hjertet.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det er over ti år siden jeg «møtte» Camilla Susann Haug for første gang. Da ga hun oss «Noen ganger blått» på Kirkelig Kulturverksted og stemma og uttrykket hennes har vært med meg siden. Siden den gang har hun dukka opp både med Lars Andreas Haug Band og vokalensemblet Pust, men det er først nå hun melder seg til tjeneste med sin andre solo-cd. Det var på høy tid for å si det pent!

Camilla Susann Haug (43) framstår nå som en moden tekstforfatter, komponist og ikke minst vokalist – hun synger på uforfalska Mo-dialekt til tross for at hun nå bor ved Arendal – og hun har mye å melde; hun er enkelt og greit en langt framskreden historieforteller. Det hun formidler er ektefølte hverdagsfortellinger som både du og jeg ofte kan kjenne oss igjen i – hun henter fra et levd liv og ofte minner hun om sin mednordlending Kari Bremnes. Det er ment som et solid kompliment.

På ei av låtene gjør hun en strålende duett med Pål Moddi Knutsen – nok ei sterk stemme fra nord – og ellers har hun med seg ei fantastisk rekke med jazzmusikanter. Bare saksofontonen til Tore Brunborg er verdt inngangspengene aleine, men når andre storheter som Gunnar Halle, Atle Nymo, Espen Berg, Georg Buljo, som også har produsert, og Torben Snekkestad også bidrar, så blir dette så fylt av empatisk vellyd som vel tenkelig. Tøft munnspill av Mathias Heise er så avgjort med og krydrer det hele.

Låtene er fine og lett å krype inn i, tekstene er meningsfulle og ekte – Camilla Susann Haug sei det som det e som hun synger på låta som heter akkurat det, som Buljo har vært med å unnfange, og «Tusentrinnstrappa» har blitt akkurat så bra og så meningsfull som vi kunne ane da debuten så dagens lys for over ti år siden.

Finnes det rettferdighet i musikkens verden, men det er det jo lite som tyder på dessverre, så bør Camilla Susann Haug få mye oppmerksomhet for og med dette visittkortet. Dette er nemlig kvalitetspop med solide jazzovertoner som holder herfra og veldig langt frem i tid.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Camilla Susann Haug

Tusentrinnstrappa

Echofisk/Musikkoperatørene

Eyolf Dale er av typen pianist, komponist og bandleder som aldri skuffer. Det gjør han på ingen måte denne gangen heller.

Eyolf Dale er usedvanlig uttrykksfull uansett i hvilken setting han befinner seg i.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Hver gang Eyolf Dale (32/33) har noe nytt å melde, så spennes forventningens bue ganske så heftig. Grunnen er at om det har vært i solo-, duo med André Roligheten i Albatrosh eller med hans «Wolf Valley»-band, som slapp sin debut sommeren 2016, så har en av de aller fremste representantene for Grenlandsbølga vist en smakssans, en originalitet og en kompromissløshet som gjør at vi vet at det aldri kommer en likegyldig tone derfra.

Med oppfølgeren til «Wolf Valley» har Dale nok en gang gitt oss et personlig vitnesbyrd der han har gått inn i seg sjøl, sett for seg bilder og deretter skrevet nydelig og urpersonlig musikk i en travel arbeidsperiode – musikk som blei en slags motsats til travelheten han ellers opplevde. På sett og vis blei komposisjonene og arbeidet med dem og arrangementene en slags rekreasjon for Dale. Det intime og personlige han satt for seg sjøl og jobba med, har han tatt med seg til noen av sine beste musikalske venner – de samme som på «Wolf Valley» – og de kjenner hverandre enda bedre nå etter mye jobbing sammen både her hjemme og utenlands.

Oktetten, bestående av Kristoffer Kompen på trombone og eufonium, Gard Nilssen på trommer, Hayden Powell på trompet og flygelhorn, André Roligheten på tenorsaksofon og klarinett, Rob Waring på vibrafon, Adrian Løseth Waade på fiolin og Per Zanussi på bass, er sjølsagt håndplukka på øverste hylle av Dale og jeg skjønner godt at han ikke har sett noen grunn til å gjøre skifter fra «Wolf Valley»-bandet. Solistisk holder sjølsagt alle sammen skyhøyt nivå og kollektivet låter det stadig mer empatisk og tettere.

Eyolf Dale har laga ti låter som varer i vel 50 minutter og som tar oss med inn i en melodisk sfære der det er udelt godt å være og der man samtidig blir utfordra på et inderlig vis.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Eyolf Dale

Return to Mind

Edition Records/Border Music

Møtet mellom Jan Gunnar Hoff, Audun Kleive, Per Mathisen og Mike Stern denne lørdagskvelden på Victoria var av typen som vil bli huska lenge – svært lenge!

Hoff, Mathisen, Stern og Kleive – vi snakker saker!

Foto: Tor Hammerø

Den amerikanske supergitaristen Mike Stern har jeg hatt gleden av å oppleve sammen med både Miles Davis og Jaco Pastorius. Det var tydelig hvorfor de to ikonene ønska å ha med seg den tidligere Blood, Sweat & Tears-musikanten: han hadde ei voldsom utstråling og en helst spesiell og vakker tone i gitaren sin. Han hadde skapt seg uttrykk der han hadde henta masse inspirasjon fra både blues, rock og jazz.

Det var på 80-tallet og det er veldig hyggelig å kunne melde at Stern (65) er like sulten, utadvendt og personlig i sin tilnærmingsmåte den dag i dag. Det som gjør det ekstra imponerende at han er der han er nå, er at han for et par år siden brakk begge hendene i en ulykke og det var lenge usikkert om han kunne spille gitar igjen. Legekunstnere og hans egne stålvilje har fått han tilbake, men vi ser underveis at han må hjelpe seg sjøl med venstrehånda for å få festa plekteret i høyrehånda. Likevel er Stern den som roper one more når de fleste tror det er slutt etter to ekstranummer!

Samarbeidet med tangentist Jan Gunnar Hoff, trommeslager Audun Kleive og bassist Per Mathisen, går over ti år tilbake. Denne lørdagen avslutta de en norgesturné som har blitt møtt med jubel overalt og det er fire herrer som utstråler både empati, spilleglede og langt framskredne kvaliteter både individuelt og kollektivt som møtte et fullsatt Victoria befolka av et svært så vennlig innstilt publikum som fikk det de hadde kommet for og vel så det.

Repertoaret bestod av låter av Hoff og Stern i et tøft, moderne og ganske så tidløst fusionlandskap der flinkismislikerne ville ha rista på hodet og ikke skjønt bæret. De var definitivt ikke tungt representert i salen, men de som ønska seg nok et kapittel av dette samarbeidet med alt fra de vareste og vakreste ballader til det heftige og rocka – Stern avslutta like godt med Jimi Hendrix´ «Red House» med seg sjøl som mer enn akseptabel vokalist også – fikk en særdeles hyggelig lørdagskveld.

Høydepunktene sto i kø: Samspillet mellom Hoff og Stern, det groovete basspillet til Mathisen, beatet til Kleive og ikke minst duetten mellom Kleive og Stern – og alle de flotte låtene og den legendariske gitarsounden til Mike Stern. I dag og i morra er de i studio i Oslo for plateinnspilling – det er bare å glede seg!

Stilstudier og takk for festen fra Mathisen, Stern, Hoff og Kleive.

Foto: Francesco Saggio

Hoff – Kleive – Mathisen – Stern

Victoria Nasjonal Jazzscene, Oslo, 3.3.18

Fra Hamar-området har det dukka opp en stor og hyggelig overraskelse i form av vokalisten Camilla Tømta og hennes Low-Fly Quintet.

Camilla Tømta og hennes Low-Fly Quintet låter slik de ser ut: stilig og med røtter noen år tilbake.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Camilla Tømta (42) trenger ikke lang tid på å fortelle oss at hun er en tekstforfatter, sanger og formidler som det er verdt å bruke en hel del tid sammen med. Med sitt Low-Fly Quintet, bestående av Ole Gjøstøl på piano, Skjalg Lidsheim på trommer, Uri Sala på bass og Siri Snortheim på cello – alle med røtter ikke så langt fra Hamar, sjøl om Sala opprinnelig kommer fra Barcelona, tar hun oss med på ei morsom og innholdsrik reise med musikalske røtter nesten helt tilbake til jazzens opprinnelse.

Tømta, med både norske og amerikanske røtter, har en svært så allsidig musikalsk bakgrunn. Gospel, blues og pop er en del av hennes musikalske DNA, men jazz har åpenbart vært en svært sentral kilde lenge. Det er lett å høre både i foredraget og uttrykket hennes og ikke minst i hennes måte å skrive låter og tekster på.

I tillegg til en rekke originallåter, byr Tømta & Co på standardlåter som Fats Wallers «Black and Blue», «But Beautiful», «After You´ve Gone» og «Black Coffee». Det mer enn antyder hvor vi befinner oss i det musikalske landskapet og Tømta er en stilsikker formidler med jazzen fra 30- og 40-tallet solid innabords.

Det Low-Fly Quintet, med si ganske så originale besetning, serverer oss er noe uvanlig i den norske jazzfloraen. Geirr Lystrup har skrevet et flott dikt til og om Tømta i omslagsheftet og varmen han beskriver henne med, greier hun absolutt å formidle sammen med både melankoli og lyse og mørke stemninger. Det var på høy tid, men nå kan endelig Hamar forbindes med noe annet enn et stupetårn!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Low-Fly Quintet

Stop for a While

Losen Records/MusikkLosen

De forrige møtene med den amerikanske tangentisten Jamie Saft har vært med enten våre egne Kristoffer Berre Alberts, Ingebrigt Håker Flaten og Gard Nilssen i Starlite Motel eller med Iggy Pop, Steve Swallow og Bobby Previte. Nå treffer vi han i en helt ny, men like spennende setting.

Jamie Saft har et talent som pianist på størrelse med skjeggets lengde.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jamie Saft (46) har vært og er en svært så ettertrakta tangentist i amerikansk og internasjonal jazz. Han har utgitt ca 25 skiver under eget navn og mange flere som sidemann. «Solo a Genova», innspilt live i Teatro Carlo Felice i Genova, Italia den 3. mars i fjor, er likevel Safts aller første soloalbum og du verden for en beskjed han gir oss.

Saft, som er mest kjent som en stor og nyskapende modernist, har heller aldri lagt skjul på sin hengivenhet overfor Bob Dylan og hans tonespråk og her kommer to Dylan-låter, dandert på et helt personlig vis: «Po´Boy» og «Restless Farewell». Det er ikke bare Dylan Saft har vokst opp med og her gir han oss herlige versjoner av mer eller mindre legendariske låter skrevet av Curtis Mayfield, John Coltranes «Naima», ZZ Top, Stevie Wonder, Joni Mitchell, Charles Ives samt Miles Davis og Bill Evans´ «Blue in Green».

Som man vil skjønne så har Saft henta inspirasjon fra en rekke svært så forskjellige kilder og han setter hele tida sitt eget umiskjennelige bumerke på tolkningene. Alt er gjort svært så melodisk og i full respekt for utgangspunktene og Jamie Saft forteller oss enkelt og greit at han er, i tillegg til alt annet, også en solopianist på aller øverste hylle.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jamie Saft

Solo a Genova

RareNoise Records/MusikkLosen

Bjøro Håland er en institusjon i norsk musikkliv – intet mindre. Han har stått på scena i 50 år og markerer det med både ny skive og lang turné.

Bjøro Håland – ingen over, ingen ved siden.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det kommer nok som en aldri så liten overraskelse for de fleste at jeg skriver om Bjøro Håland. Countrymusikk er nok ikke det som ligger mitt hjerte nærmest, men som så ofte før så støtter jeg meg på Duke Ellingtons postulat: det finnes kun to typer musikk, god og dårlig. 74 år unge Bjøro Håland med 23 album og over 4 millioner solgte hører hjemme i den første kategorien.

Når han her i forbindelse med 50 års jubileet har alliert seg med et kremlag som jeg har en mistanke om at produsent Bjørn Ole Rasch har hatt mer enn en finger med i spillet for å sette sammen, så har «Tracks» blitt nesten som en ønskekonsert. Med gitaristene GT Ugland og Rolf Kristensen, pianisten Frode Mangen, munnspilleren Charlie Blackwater, bassisten Per Elias Drabløs og trommeslageren Per Hillestad – storheter innen en rekke sjangre – pluss et herlig knippe korister, flyter Hålands varme baryton som fløte over det hele med en ekthet og inderlighet som bare en sanger med et stort hjerte for denne musikken og dette uttrykket kan formidle.

Håland gir oss et dusin låter som har betydd mye for han opp gjennom åra som «Wichita Lineman», «Green Green Grass of Home», «Rosa Rio», Kris Kristoffersons «Why Me Lord» og Mark Knopflers «Are We in Trouble Now» og det er absolutt ingen tvil om at dette er et visittkort fra en veteran som fortsatt har det – it som det heter på hans andre morsmål.

Det er bare å gratulere Håland med de 50 første på scena og ønske hjertelig til lykke med mange, mange flere.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bjøro Håland

Tracks

Grappa/Musikkoperatørene