Grønn u-sving

For flere av oss tar livet uventede retninger. Anders Lillebo skulle bli jazzpianist, men plutselig blei det irsk tradisjonsmusikk som tok over.

Anders Lillebo bytta ut pianoet med trekkspillet.

Verken jazzpiano eller irsk tradisjonsmusikk ligger vel ikke akkurat i korta hvis du er vokst opp i Drevsjø i Hedmark. For Anders Lillebo (30) skulle det likevel vise seg å være veien han skulle begi seg ut på og med «Departure» får vi hans første musikalske visittkort – fra Irland.

Jazzstudier ved Universitet i Agder var første etappe på veien for Lillebo, men en tur til en folkemusikkfestival i Irland «ødela» alle planer. Han blei enkelt og greit bergtatt av den irske tradisjonsmusikken, flytta dit bort et par år for å lære av kremen av musikanter i byen Galway blant annet, plukka fram trekkspillet – karriera hadde enkelt og greit tatt ei ny retning.

Nå er Lillebo tilbake i Norge og er bosatt i Oslo, men den livsbejaende irske musikken har tatt bolig i han for alltid – det tror jeg det hersker liten tvil om. Slik høres det i alle fall ut på denne herlige statusrapporten spilt inn i Irland med en rekke av læremestrene til Lillebo på plass. For meg er pianisten og produsenten Jack Talty, gitaristen og bouzouki-spilleren Caoimhín O Fearghail, perkusjonisten Tommy Hayes og klarinettisten/bassklarinettisten Matthew Berrill ukjente størrelser, men det tar kun kort tid for å skjønne at vi snakker om herrer av svært høy byrd. I tillegg har Lillebo også invitert med seg svenske Esbjörn Hazelius på fele og cittern på to spor – det skader heller ikke.

Lillebo tar for seg elleve folkemelodier bestående av jiggs, hornpipes, reels, hop jigs og fling samt to egne komposisjoner – en vals og en polska. Han spiller også piano og orgel på et par spor og viser oss at han definitivt ikke har glemt sin jazzbakgrunn heller. Anders Lillebo har absolutt skapt sitt eget lille univers basert på den irske tradisjonsmusikken – ganske langt fra Drevsjø, men veldig flott og tøft.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Anders Lillebo

Departure

Just for the Records/Musikkoperatørene

For et døgn!

Døgnet suksessforfatteren Dan Brown tar oss med på i Bilbao, Barcelona og Madrid og dalstrøka innafor, er noe av det mest forrykende leseopplevelse jeg har vært med på på svært lang tid.

Dan Brown har en sjelden evne til å trollbinde leseren.

Jeg begynner like godt med en innrømmelse: «Opprinnelse» er den første boka jeg har lest av Dan Brown. Det er jo synd – i alle fall for meg, basert på hva «Opprinnelse» har gitt meg. Jeg har med andre ord ingen problemer med å fatte hvorfor Dan Brown (53) har blitt en av verdens mest populære og mest leste forfattere siden han virkelig slo gjennom med «Da Vinci-koden» i 2003. Siden har han gitt oss «Det tapte symbol» og «Inferno» – «Opprinnelse» er altså den fjerde romanen med Robert Langdon, professor i symbologi og religiøs ikonologi ved Harvard, i hovedrolla.

I løpet av de knappe 500 sidene, som fyker unna med så lite søvn involvert som vel tenkelig, tar Brown – som heldigvis prioriterte litteratur fremfor musikk – oss med på ei filosofisk/religiøs-krimreise som vel har det meste. Fremtidsforskeren Edmond Kirsch, som er en tidligere stjernestudent av Langdon, skal legge frem oppsiktsvekkende funn som han er overbevist om vil forandre – alt!!! Spesielt blir alle former for religion mer enn skeptiske – de vet de kommer til å bli utfordra og de er livredde for hva det kan føre til.

Det går ikke bra med Kirsch, men det kommer ikke overraskende på forskeren. Det er egentlig da spenninga og historia, som involverer mange også helt til topps i det spanske monarkiet, virkelig tar fyr. Langdon, og kronprinsens forlovede som har samarbeida tett med Kirsch, begir seg ut på et farefullt døgn med fiender de ikke aner hvem er i hælene hele tiden. De har som ambisjon å fullføre vennen Kirsch sitt prosjekt og om de makter det er vi som lesere faktisk spent på nesten helt til siste side.

Dan Brown har foretatt en research på alle plan som det er bare er å gi seg ende over for. Nok en gang utfordrer han religiøse sannheter og han kommer garantert ikke til å bli mer populær i de kretser etter «Opprinnelse». For lesere av god, spennende og original krimlitteratur derimot vil han nok en gang høste fortjent jubel.

PS Jeg kommer ikke til å skulke noen Dan Brown-bøker i åra som kommer!

Dan Brown

Opprinnelse

Bazar Forlag/Cappelen Damm

Flott vri

Dave Douglas har i en årrekke vært en av de mest spennende trompeterne og bandlederne over there. Her møter vi han i en helt ny og annerledes setting.

Dave Douglas, med caps, The Westerlies og Anwar Marshall med trommestikkene.

Dave Douglas (54) har helt siden årtusenskiftet vært en retningsgiver i moderne amerikansk jazz. Han har samarbeida med alle fra John Zorn og Ravi Coltrane til Joe Lovano og han har gitt ut over 40 skiver under eget navn. Siden 2005 har han også drevet sitt eget plateselskap, Greenleaf Music, som har stått på utsida av alle de store kommersielle selskapene og som har gjort det bra både med Douglas sine egne utgivelser og en rekke andre artisters også.

En av de mest interessante aspektene ved Douglas´ kunst er at han ustanselig dukker opp med nye konstellasjoner og henter inspirasjon fra en rekke kilder, blant annet fra Balkan. Denne gangen møter vi han nok en gang i en totalt ny setting – en setting jeg i alle fall ikke så komme.

Sammen med en brasskvartett, opprinnelig fra Seattle, men nå bosatt i New York, bestående av trompeterne Zubin Hensler og Riley Mulherkar og trombonistene Andy Clausen og Willem de Koch, og trommeslageren Anwar Marshall, har Douglas nødvendigvis skapt et totalt originalt lydlandskap basert på tolv nyskrevne Douglas-komposisjoner.

Douglas har skrevet denne musikken etter at han hadde truffet de fem andre herrene. Den er med andre ord spesialkomponert og arrangert for denne besetninga og er inspirert av den amerikanske maleren Stuart Davis, en maler som er sterkt inspirert av jazz. En eksplosjon av lyse og klare farger mener Douglas og det er det mulig å være enig i.

Musikken er melodisk og rytmisk spennende og egenarta og The Westerlies er åpenbart en kvartett som både har en jazz- og en brasstradisjon innabords. Trommeslager Marshall er et helt nytt bekjentskap for meg, men tydeligvis en høyst lyttende og melodisk perkusjonist som passer utmerket i en slik setting.

Med «Little Giant Still Life» har Dave Douglas nok en gang fortalt oss hvilken stor solist, komponist, arrangør og bandleder han er. En mann som går sine egne veier – nok en gang.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Dave Douglas

Little Giant Still Life

Greenleaf Music/greenleafmusic.com

Familien sin det!

På Tolga i Østerdalen har Tone Hulbækmo og Hans Fredrik Jacobsen oppfostra sønnene Alf og Hans Hulbækmo. Nå blir vi invitert på fest hjemme i stua til alle fire.

Hulbækmo & Jacobsen Familieorkester – ikke akkurat noen A4-familie.

Vokalisten, harpisten, og mye mer, Tone Hulbækmo og fløytisten, toraderspilleren, saksofonisten, og mye annet, Hans Fredrik Jacobsen, har vært sentrale musikanter i norsk tradisjonsmusikk i mange tiår. Med utgangspunkt i Tolga har de tatt for seg deler av tradisjonsskatten, satt sitt eget bumerke på den og tatt den videre. De har likevel hatt tid til en hel del andre saker også – blant annet har de skapt barna Alf og Hans. Begge er usedvanlig talentfulle musikanter som har lagt jazzlinja i Trondheim bak seg og er veldig i gang med egne karrierer. Eldstemann Hans, som i tillegg til å spille trommer også trakterer munnharpe og sag, har markert seg kraftig som en av landets aller beste trommiser uansett sjanger, noe han har fortalt oss i bandene Broen og Atomic og i Trondheim Jazzorkester sammen med Pat Metheny i Molde i sommer. Alf, som har piano som hovedinstrument, spiller også munnspill og altsaksofon og er på full vei også han.

Hjemme hos familien Hulbækmo/Jacobsen har jeg et visst inntrykk av at det svært sjelden er kjedelig når de fire samles. Med et arsenal av instrumenter og impulser henta fra folkemusikk, middelaldermusikk, jazz, impro, blues og afrikansk musikk, kommer de sikkert ofte sammen i stua – der denne skiva også er spilt inn – og har det luggomt, hvis det heter det på Tolga.

«På snei» tyder i alle fall på det. Her finnes det ikke akkurat musikalske generasjonskonflikter; det er heller slik at de to generasjonene henter fra hverandre, lytter til hverandre og skaper musikk i en rekke skjæringspunkt. Livgivende, morsomme og totalt unike er landskapene de fire har skapt.

PS Dessuten synes jeg at Trump bør avsettes så snart som mulig.

Hulbækmo & Jacobsen Familieorkester

På snei

Ta:lik/Musikkoperatørene

Norsk rundt Middelhavet

Arrangøren og dirigenten Geir Lysne er en viktig medspiller når det gjelder å løfte frem flott musikk fra Italia – live i Berlin!

Plateselskapssjef Siggi Loch, pianist Stefano Bollani og arrangør og dirigent Geir Lysne – en bra kombo.

Sjefen for det tyske plateselskapet ACT, veteranen Siggi Loch, er en herre med mange ideer og han evner ofte å få satt dem ut i livet også. For noen år siden ønska han å få frem lyden av Europa gjennom en konsertserie i ærverdige Philharmonie Berlin – en serie som også skulle tas opp, utgis og dermed sørge for at publikum ellers rundt om i verden fikk glede av musikken. Så langt har det ført til 17 konserter og dette er den åttende som har kommet ut på skive.

Tidligere har vi blant annet fått gleden av «Celtic Roots» og ikke minst «Norwegian Woods» med Solveig Slettahjell, Knuts Reiersrud, Jens Christian Bugge Wesseltoft og In The Country – Mathias Eick var også med på konserten, men blei av kontraktsmessige årsaker strøket fra opptaket….!

Nå er det altså italiensk musikk som står på repertoaret og på konserten, som gikk av stabelen den 12. juni i år, hadde Loch invitert den glitrende trioen til den italienske storpianisten Stefano Bollani, den franske akkordeonisten Vincent Peirani og et håndplukka lag fra Berliner Philharmoniker som spiller arrangement skrevet av vår egen Geir Lysne som også dirigerer hele festen.

Med i trioen til Bollani er som alltid danskene Jesper Bodilsen på bass og Morten Lund på trommer – to herrer som både matcher og utfordrer sjefen på et solid vis. Når så repertoaret er musikk skrevet av klassiske giganter som Claudio Monteverdi, Giacomo Puccini, Gioachino Rossini og filmmusikkstorhetene Nino Rota og Ennio Morricone, og intet mindre enn fantastisk og humoristisk arrangert av Lysne, så har dette blitt et musikalsk smorgasbord av de sjeldne der fantastisk flinke – ikke flinkiser som en facebook-debatt har fått til overflata igjen i det siste – folk skaper nye, friske og herlige versjoner av musikk fra blant annet «Barberen i Sevilla» og «The Good, The Bad and The Ugly» i grenseland de sjelden eller aldri har oppholdt seg i tidligere.

Bollani og Peirani er som alltid fantastiske, dynamiske og livgivende solister, men minst like stort inntrykk gjør Lysnes arrangement som løfter materialet på et varmt, annerledes og ikke minst humoristisk vis. Mer makt til Geir Lysne (52) som til daglig leder et av Europas beste storband, NDR Bigband i Tyskland.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Diverse artister

Mediterraneo – Jazz at Berlin Philharmonic VIII

ACT/Musikkoperatørene

Klokkene ringer

Odd avslutter en skuffende sesong i dag, men Erland Dahlen gjør så absolutt sitt for å holde Telemarks ære i hevd.

Erland Dahlen fullstendig på egne hender.

Om du veit det eller ikke, så har du garantert hørt Erland Dahlen spille trommer – både mye og ofte. Han har nemlig med sin usedvanlige dyktighet, kreativitet og allsidighet bidratt på mer enn 300 plateinnspillinger og han har spilt med «alle» fra Sissel Kyrkjebø via Madrugada til Ellen Andrea Wang, Geir Sundstøl og Nils Petter Molvær. Han er relativt uinteressert i hva slags sjanger musikken han spiller befinner seg i; så lenge det er god musikk er Erland Dahlen relativt lett å be.

I tillegg til å bli spurt av store deler av norsk musikkbransje om å løfte musikalske settinger, så har Dahlen siden 2012 også jobba en hel del med egne prosjekter. Det har nå ført til tre soloskiver – og da mener jeg soloskiver. Dahlen er nemlig mutters aleine som musikant også på «Clocks», men det er bare å tro om igjen for de av dere som tror at dette er ei bortimot 40 minutter lang trommereise. Det er nemlig veldig, veldig langt unna det.

De seks låtene, for her snakker vi om skikkelig flotte komposisjoner, oppleves som bilder – en film uten bilder, men med musikk som skaper bilder i hodet for de som åpner opp alle sansene. Ved hjelp av trommer fra 30-tallet, cymbells, blossom bells, hand bells, musikalsk sag, xylophone, log drum, gongs, marbles on metal plates, kniver og gafler, elektronikk, trommemaskiner, dronebokser, vokal, mellotron, tangenter, gitarer og diverse annet – puh – skaper den ustoppelig nytenkende, oppfinnsomme og usedvanlig musikalske Dahlen så mange bilder og lydlandskap man bare kan tenke seg.

«Clocks» er tøft, det er nyskapende og det er Erland Dahlen – ingen andre kunne gjort noe i nærheten av dette. Siden Odd har skuffa kapitalt i år, så tar altså Ulefoss´store sønn ansvar og sørger for at Telemark opplever et bra 2017 likevel.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Erland Dahlen

Clocks

HUBRO/Musikkoperatørene

Tungt og tøft!

Den italienske superbassisten Lorenzo Feliciati følger i heftige fotspor – etter blant andre King Crimson og Allan Holdsworth – og med assistanse fra riktige hold.

Lorenzo Feliciati har veldig mye å fare med – på mange vis.

Jeg kjenner ikke veldig godt til Lorenzo Feliciati fra før, men blant annet gjennom møtet med bandet Naked Truth, der «vår» egen Roy Powell blant annet medvirker, har det vært enkelt å skjønne at vi har med en elbassist i toppklasse å gjøre.

Nå er han på plass igjen, gjennom det meget oppegående engelske selskapet RareNoiseRecords, og her bekrefter han at han ikke bare er en bassist med masse å melde, men han er også en komponist og arrangør – samt gitarist og tangentist – av meget solid kaliber.

Musikken han serverer oss på «Elevator Man» er svært langt fra heismusikk. Her er det stort sett et trøkk som minner om et par av Feliciatis progrockhelter som King Crimson og Allan Holdsworth. Når han så har invitert med seg trommeslagere fra akkurat den verdenen, King Crimsons Pat Mastelotto og Holdsworths følgesvenn Chad Wackerman, så er det lett å begripe i hva slags retning dette bærer. Ellers omgir Feliciati seg med forskjellig besetning på alle spor, og italienske toppmusikere blir supplert med den svenske tunggitaristen Mattias IA Eklundh, den Oslo-bosatte engelskmannen Powell og den glitrende trompeteren Cuong Vu.

Musikken er tøff og tung, men samtidig med masse dynamikk i seg som viser at Feliciati har mange strenger å spille på. Dette er sjefens sjuende skive under eget navn. Heldigvis har han tatt seg tid fra sine mange studiojobber på hjemmebane for å vise oss at har noe tøft og meningsfullt på hjertet. Saker!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Lorenzo Feliciati

Elevator Man

RareNoiseRecords/MusikkLosen

Alene sammen

Den skotske fiolinisten Sarah-Jane Summers og den finske gitaristen Juhani Silvola er sammen på alle slags vis. Her har de derimot begått hver si soloskive – og vi skal være veldig glade for at de har valgt å slå seg ned i Norge.

Sarah-Jane Summers – stemningsfullt bilde – stemningsfull musikk.

Jeg har hatt gleden av å møte musikken til Summers og Silvola ved tidligere anledninger, men da har de vært sammen om å skape den. Nå er det altså det som mange ser på som den ultimate utfordringa som står for tur: solo.

Summers, med et langt framskredent teknisk repertoar å hente fra, har med sin tilnærmingsmåte som henter inspirasjon fra både folkemusikk, impro, jazz og sikkert en rekke andre kilder, kreert tolv melodier med røtter i tradisjonen som finnes i slektskapet mellom skotsk og norsk kultur og språk.

Summers forteller oss i coveret at titlene, med navn som «Tirl», «Aitran» og «Unbrak», har sterke forbindelseslinjer over Nordsjøen og med sin unike, melankolske, vakre, søkende, klagende og kompromissløse måte å tolke musikken på, tar hun oss med til steder ingen av oss har vært før.

Juhani Silvola med litt av sin gitarpark.

Juhani Silvola, med sine preparerte og ikke-preparerte akustiske gitarer, tar oss med på ei tilsvarende spennende og annerledes reise. Han har skrevet all musikken sjøl og han er minst like kompromissløs som sin bedre halvdel. De åtte låtene, der to av dem kalles «Meditation», er alle musikalske ekskursjoner som forteller oss om ei original og søkende sjel som både kan og vil åpne opp nye dører.

Musikken er melodisk, ofte repetitiv, suggererende og hele tida fascinerende. Silvola er i stand til å skape lyder, atmosfærer og personlighet i instrumentene og musikken som han er helt alene om. Om dette er folk, jazz, impro eller hva det enn måtte kalles, er jeg svært lite opptatt av.

Det er enkelt og greit flott musikk – det holder lenge det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Sarah-Jane Summers

VIRR

Eighth Nerve Audio/Musikkoperatørene

Juhani Silvola

Imaginary Archives Vol. 1: Ritual Music From Nameless Civilisations

Eighth Nerve Audio/Musikkoperatørene

Forbudt og tillatt

Bak det noe spesielle bandnavnet Der Verboten finner man fire av Frankrike og Sveits´ mest fryktløse improvisatører. Vi møter dem på konsert i Mulhouse i Frankrike.

Hos Der Verboten er alt tillatt.

Der Verboten er den tredje versjonen av et band som de to franskmennene Frantz Loriot (bratsj) og Cédric Piromalli (piano) unnfanga og som opprinnelig het Treffpunkt. Den finske saksofonisten Mikko Innanen har vært en del av prosjektet og den forrige versjonen var kalt Kaijo – japansk for møtested.

Med de to sveitserne Antoine Chessex (tenorsaksofon) og Christian Wolfarth (perkusjon) involvert, er musikken helt annerledes enn tidligere og derfor har også bandnavnet blitt forandra. Så enkelt, men samtidig så……

«Låta» publikum i Mulhouse, og vi, får stifte bekjentskap med, har fått navnet «Der Dritte Treffpunkt» og varer i godt og vel 41 minutter. Publikum i salen er hørbart begeistra og takker med langvarig applaus. Det er mulig å skjønne, men slik musikk er for meg alltid mer tilgjengelig i levende live enn på hjemmehøytalerne. Da får jeg med meg stemninga, luktene, synsinntrykkene, kommunikasjonen – den totale opplevelsen – på et annet vis.

Når det er sagt så er det så absolutt mye å glede seg over i heimen – eller ved poolen også….Dette er så åpen og fri musikk som vel tenkelig. Den blir til underveis og den er helt avhengig av hva de fire til enhver tid spiller inn – bokstavelig talt. Her snakker vi i mye større grad om lydskulpturer og lydlandskap enn om melodier i tradisjonell forstand. Dette er altså musikk som hadde egna seg i like stor grad på Ultima-festivalen som på en jazzfestival hvis du skjønner.

Alle fire har mye særegent å melde og til sammen fører Der Verboten en samtale vi aldri har hørt maken til tidligere. Her er alt tillatt – ingenting er forbudt!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Der Verboten

Der Verboten

Clean Feed Records/cleanfeed-records.com

Eksotisk og særegent

Den iranske musikeren Javid Afsari Rad har vært bosatt i Norge i en årrekke. Det skal vi være glade for – det har det nemlig kommet mye flott musikk ut av.

Javid Afsari Rad, nummer tre fra venstre, sammen med sitt unike ensemble.

Javid Afsari Rad (52) har vært en sentrale skikkelse i det spennende musikklandskapet som har vokst frem etter at vi har blitt rikere av tilflytting til Norge fra en rekke verdenshjørner. Rad, som har bodd i steinrøysa siden 1986, har vist seg frem i en rekke sammenhenger som blant annet Rumi Ensemble og ComboNations og her leder han for første gang i skivesammenheng et band under eget navn.

Siden hovedfokuset denne gangen er på instrumentalmusikk, og tekstene til den persiske poeten Rumi er fraværende, fant Rad det naturlig med et navnebytte, noe som virker helt på sin plass.

Denne gangen har nemlig Rad kombinert tradisjonell persisk musikk med inspirasjon fra India, fra Arabia og med barokkmusikk. Det har ført til en fusjon som låter annerledes, livgivende, spennende og interessant.

Musikken passer utmerket på det «åpne» selskapet til Jens Christian Bugge Wesseltoft og Rad, som spiller santur – et tradisjonelt strengeinstrument spilt med køller – og synger, har samla et ensemble bestående av glitrende musikanter som enten er født og oppvokst her eller som har kommet hit og berika oss: Harpreet Bansal og Minna Eline Fors på fiolin, Tove Margrethe Erikstad på cello, Bendik Foss på bratsj, Habib Meftah på perkusjon, Vida Afsari Rad på vokal og Reza Samani på tombak og daf.

«Lalehzar», som er navnet på det som var ei kjent kultur- og nattelivsgate i Teheran med teatre, kinoer, restauranter og barer fra 1930-tallet og fram til prestestyret overtok i 1979, har blitt en vakker, sterk, litt melankolsk og sjelden musikalsk hilsen til alle med åpne og mottakelige sanser.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Javid Afsari Rad Ensemble

Lalehzar

Jazzland Recordings/Musikkoperatørene