Den utmerkede danske saksofonisten Christina Dahl gir oss beintøff akustisk jazzmusikk som er veldig langt fra barnslig.

Christina Dahl har et helt spesielt uttrykk.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Sjøl om det ikke er veldig langt til Danmark, så har jeg ikke hørt Christina Dahl (52) siden hennes «Heartbeats» i 2003. Det tar ikke lang tid å skjønne at jeg har gått glipp av mye i løpet av disse årene basert på hvor Dahl befinner seg i 2017. Hennes seineste tilstandsrapport forteller oss nemlig at her har vi med en særdeles spennende og original saksofonist, komponist og bandleder å gjøre.

Det eneste som er barnslig, eller barnlig, med dette visittkortet er tittelen og illustrasjonene som Dahls datter Philippa Cathrine Dahl har ansvaret for. Dattera er forøvrig et felles barn med hennes tidligere ektemann, pianisten Carsten Dahl.

Med sin meget empatiske kvartett bestående av gitaristen Niclas Knudsen, som vi kjenner fra trioen Ibrahim Electric, den relativt unge trommeslageren Esben Laub von Lillienskjold og en av basslandet Danmarks store helter i kjølvannet av Niels-Henning Ørsted Pedersen, Jesper Lundgaard på både akustisk og elektrisk firestrenger, skaper Dahl et musikalsk landskap med elementer fra en rekke kilder.

Dahl, som besitter en sterk og tydelig tone i hornet, er utvilsomt en melodiker med betydelig kapasitet. Musikken utvikler seg organisk – her er det ikke snakk om solist med komp akkurat – her er det fire lyttere av sjeldent merke som setter hverandre stevne. Noen ganger er musikken åpen og fri, mens andre ganger er den rytmisk sterk og groovete. Tilsammen blir det et landskap som Christina Dahl Quartet er ganske aleine om.

Det tok alt for lang tid før bekjentskapet med Christina Dahl blei gjennopfriska – jeg garanterer at jeg ikke skal la sjansene går fra meg i tida som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Christina Dahl Quartet

Childish

Storyville Records/MusikkLosen

Vokalist, komponist, lyriker, synthesist – og egentlig saksofonist – Espen Reinertsen er som oss alle et helt spesielt menneske. Her viser han oss det i et underlig og vakkert popunivers.

Espen Reinertsen har noe helt spesielt å melde.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Espen Reinertsen (38) fra Gran på Hadeland har helt siden et større publikum blei oppmerksom på han via studiene på jazzlinja i Trondheim, fortalt oss at han befinner seg så langt unna den musikalske a-4 tenkinga som vel mulig. Vi har støtt på han i enn rekke sammenhenger som duoen Streifenjunko med hans sjelsfrende Eivind Lønning på trompet, i Christian Wallumrød Ensemble, sammen med Sidsel Endresen og i Trondheim Jazzorkester – alltid like søkende og unik.

Om det er på sida av eller i nært slektskap med hans utforskende jazzkarriere er jeg ikke helt sikker på, men de seineste åra har Reinertsen i en slags hemmelighet også jobba med ei alternativ popkarriere. I 2013 slapp han ei «hemmelig» skive under navnet «Forgaflingspop» og et par år seinere videreforedla han dette prosjektet med Trondheim Jazzorkester som JazZtipendiat under Moldejazz. Begge deler av det unike og spennende slaget for å si det mildt.

Nå har Reinertsen tatt nok et nytt, uhyre personlig steg på den samme veien. Med «Nattsyntese» gir han oss åtte låter med med titler som «Betenkningstid med trommesolo», «Gjensyn med enkelte rim», «Alene med arvestoffet» og «Sammen mot deltasøvnen» der han har skrevet all musikk og alle tekster, på norsk må vite, og synger på et herlig, inderlig, annerledes og unikt vis.

Sammen med sine blodsbrødre Eivind Lønning på trompet, elektronikk og kirke orgel – og litt til – og Erik Nylander på trommer og diverse annet samt Martin Taxt på tuba på to spor, har Reinertsen skapt et landskap som er ulikt alt annet som har vederfaret sinnet.

Dette er ikke popmusikk som kommer til å rase til topps på hitlister eller andre popularitetsbarometre, men det er pop som har alle mulige slags kvaliteter i seg til å leve svært lenge i landet. Espen Reinertsen forteller oss nok en gang hvilken usedvanlig original og spennende sjel han er – uansett sjanger.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Espen Reinertsen

Nattsyntese

SusannaSonata/Musikkoperatørene

Trekkspillet har fått mye tyn opp gjennom åra fra jazzfolk. Sveitseren Hans Hassler er blant dem som kan gjøre noe med det.

Hans Hassler har noe helt eget å fare med.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Foto: Francesca Pfeffer

Mange har sikkert hørt definisjonen på en gentleman: en som kan spille trekkspill, men som ikke gjør det! Sjølsagt er det mye fleip i det utsagnet, men hos jazzfolket har det sittet langt inne å godta «flenga» som et fullverdig medlem av instrumentfamilien. De seinere åra har Stian Carstensen virkelig gjort noe med det her hjemme og nå er Daniela Reyes Holmsen på god vei som etterkommer.

Andre steder på kloden, og kanskje spesielt utenfor jazzmenigheta, har trekkspillet en helt annen status – heldigvis. I Mellom-Europa og Sør-Amerika har instrumentet nesten status som nasjonalinstrument i flere land og jeg tror neppe Hans Hassler (72) har fått mye pes i Sveits for sin omgang med trekkspillet. Det er da heller ingen grunn til.

Via det sveitsiske selskapet Intakt Records har jeg hatt gleden av å følge Hassler det seineste tiåret. Først gjennom soloinnspillinga «Sehr Schnee – Sehr Wald, sehr» i 2008 og deretter med «Hassler» i 2013 – ei kvartettskive med bassklarinett, klarinett og perkusjon. De som får en anelse om at dette låter sært har forsåvidt litt rett, men når Hassler nå nok en gang melder seg med et solo-visittkort, så bekrefter han uansett at han er en musikant med noe helt eget på agendaen.

Etter å ha lagt trekkspillet på hylla ei stund – piano og klarinett blei foretrukket – og dixieland- og folkemusikk stod på repertoaret, så «møtte» Hassler den danske trekkspillinnovatøren Mogens Ellegaard på begynnelsen av 80-tallet. Hassler skjønte da at instrumentet kunne brukes på en annen måte enn det han hadde trodd tidligere og fra da av har han aldri sett seg tilbake.

Her gir han oss en ny påminnelse om det og den knappe timen med de 15 Hassler-komposisjonene er ei spennende reise i et impro/samtidsmusikk-landskap de færreste har besøkt tidligere vil jeg tro. Det er djupt personlig, det er virtuost og det er utfordrende. Denne hilsenen fra Hans Hassler er også nok en påminnelse om at trekkspillet absolutt ikke fortjener noe mer tyn!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Hans Hassler

Wie die Zeit Hinter Mir Her

Intakt Records/Naxos Norge

Fra det store intet dukker bandet The Tronosonic Experience opp og gir oss beintøff instrumental rock med solide jazzelementer.

The Tronosonic Experience har absolutt ingen grunn til å se så alvorlig på framtida.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Med Ole Jørgen Bardal fra Verdal på saksofoner, Ivar Loe Bjørnstad fra Surnadal på trommer, Øyvind Nypan fra Trondheim på gitarer og Per Harald Ottesen fra Valen ved Husnes i Kvinnherad på bass, så melder The Tronosonic Experience seg på som noe av det tøffeste i grenselandet mellom beintøff rock og løssluppen impro på lang, lang tid.

Det er vel på ta vel hardt i å påstå at disse herrene, bortsett fra Nypan, kommer fra steder der jazzen har hatt sterke og gode vekstvilkår. Derfor er debutalbumet til The Tronosonic Experience en solid og flott påminnelse om at det kommer talenter og musikk fra de «underligste» steder.

Denne kvartetten er ganske så fersk, men de fire har kjent hverandre lenge og spilt i andre sammenhenger. Tre av de fire har også studert sammen på Musikkonservatoriet i Kristiansand.

Nå var altså tida moden for et nytt møte og med musikk i all hovedsak skrevet av Ottesen og arrangert i fellesskap, tok de turen ut til havgapet på Giske på Sunnmøre og Ocean Sound Recordings like før jul i fjor. De som husker band som engelske Colosseum, King Crimson og andre i samme gate, vil finne svært mye å glede seg over her.

De sju låtene, som klokker inn på knappe 35 minutter, er i stor grad tøffe melodiøse tempolåter med et voldsomt trøkk i seg, men de fire viser også at de er i stand til å ta´n ned – nesten i alle fall.

Jeg kjenner Loe Bjørnstad fra Hedvig Mollestad Trio og Nypan fra flere soloprosjekter tidligere, mens Bardal og Ottesen er nye og hyggelige bekjentskaper. Tilsammen har de skapt noe tøft og ganske så unorsk med The Tronosonic Experience – velkommen skal de være.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

The Tronosonic Experience

The Tronosonic Experience

Losen Records/MusikkLosen

Det kommer aldri noen ny Nat «King» Cole, men det kommer neppe noen som er bedre i stand til å føre arva videre enn Gregory Porter heller.

Gregory Porter har utstråling på de fleste vis.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det tok si tid før Gregory Porter (45) slo gjennom både på hjemmebane i Junaiten og på den internasjonale scena, men etter at han «breaka» med «Water» i 2010, så har det vært snakk om verdensherredømme – intet mindre. Porter har vunnet det som er å vinne av leser- og kritikeravtemninger kloden rundt og det er mer eller mindre enstemmig vedtatt at vi har med verdens beste mannlige jazzvokalist å gjøre.

Før 2010 spilte Porter på små klubber og stort sett for døra – slik er det ikke lenger. Nå fyller han de store salene kloden rundt og han snakker til et publikum også langt utenfor jazzmenigheta. Årsakene er nok mange og sammensatte, men hans varme og store stemme kobla med et repertoar «alle» kan drømme seg bort med, er garantert noen av de viktigste.

Når Porter nå har bestemt seg for å hylle legenden og ikonet Nat «King» Cole (1919-1965), så vil det garantert ikke få noen negative konsekvenser for verken Coles minne eller for Porters status nå eller i åra som kommer. Cole var først en pianist av solid klasse, men etterhvert var det jo vokalisten Cole som la verden for sine føtter. Det er med andre ord ikke småtterier Porter gir seg i kast med, men i mine ører mestrer han oppgava på et ypperlig vis og det er fordi han gjør det på sin måte.

Hadde Porter forsøkt å gjøre «Mona Lisa», «Miss Otis Regrets», «Sweet Lorraine», «The Christmas Song» og elleve andre klassikere forbundet med Cole slik sjefen gjorde det, så ville det gått gæernt. Ingen kan nemlig gjøre Nat «King» Cole bedre enn Nat «King» Cole.

Med et a-lag – vanligvis bruker Porter å omgi seg med sitt faste band som han har jobba med helt siden tida før gjennombruddet – bestående av Ulysses Owens på trommer, Reuben Rogers på bass og Christian Sands på piano pluss Terence Blanchard på trompet på to spor, samt London Studio Orchestra arrangert og dirigert av Vince Mendoza og en gjeng av Los Angeles´ beste studiomusikere i tillegg, har dette blitt en flott og varm hyllest i beste Gregory Porter-ånd. Her kommer det forsåvidt ikke en eneste overraskelse eller noe som vil ryste allmuen, men det er ikke med dette materialet eller med denne hyllesten det skal skje heller.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Gregory Porter

Nat «King» Cole & Me

Blue Note/Universal

Trompeteren og flygelhornisten Luca Aquino hadde tenkt å sykle fra Italia til Norge i forbindelse med at denne plata skulle slippes. Sjukdom satte en stopper for det, men musikken er det absolutt ikke noe galt med.

Luca Aquino hadde fått på seg sykkelskjorta, men så satte sjukdom en stopper for det ambisiøse prosjektet.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Foto: Andrea Boccalini

Luca Aquino (43) er en musikant og visjonær som går sine egne veier. Jovisst, har vi opplevd han sammen med blant andre Tore Brunborg i en ganske tradisjonell sammenheng i Manu Katchés band, men i stor grad har Aquino holdt på med egne prosjekter som har vært av det originale og spennende slaget.

Mitt første møte med Aquino var på Losen Records-utgivelsen «The Skopje Connection Meets Ernst Reijseger» i 2011 – noe helt for seg sjøl. I fjor fikk jeg tilsendt «Petra» med Aquino og Jordan National Orchestra – et prosjekt UNESCO stod bak og som var innspilt i og rundt den historiske byen Petra i Jordan. Nok en gang noe helt spesielt.

Dette prosjektet, som altså er utgitt på det norske selskapet Losen Records, er også et samarbeidsprosjekt med UNESCO. Meininga var at Aquino skulle sykle 3600 kilometer i løpet av 45 dager fra sin hjemby Benevento til Oslo og spille konsert hver kveld underveis! Prosjektet skulle sette lys på den framvoksende ekstremismen og radikaliseringa vi opplever rundt oss. Aquino og musikken skulle altså ende opp til plateslipp under Oslo Jazzfestival. Slik skulle det ikke gå dessverre.

Like før avgang blei nemlig Aquino ramma av en sjukdom som lamma deler av ansiktet hans og som gjorde at han ikke var i stand til å spille overhodet. De som har greie på slikt tror at aircondition kan være årsak til lidelsen, men det er i alle fall håp om at det hele skal gå seg til.

Musikken var skapt og plata var sjølsagt spilt inn allerede, i april i år, og nok en gang er det en original og unik utgave av Aquino vi får møte. Både på sin trompet og sitt flygelhorn er han utstyrt med en nydelig, varm og uttrykksfull tone og med en smakfull effektbruk i tillegg skaper han lydlandskap annerledes enn alt annet. Aquino har skrevet sju av de ni låtene, legenden Charles Aznavour én og Aquino partner her, den utmerkede trekkspilleren Carmine Ioanna én. I tillegg til de to, bidrar også perkusjonisten Giampiero Franco på to spor.

Dette er vakker, melodiøs og rytmisk spennende musikk og møtet mellom trompet/flygelhorn og trekkspill er av slaget man ikke treffer på hver dag – kan man vel trygt si. Musikken lever i beste velgående – nå er det bare å håpe at Luca Aquino blir frisk igjen slik at vi kan få oppleve både han og musikken i levende live også – gjerne etter en lengre sykkeltur.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Luca Aquino

Aqustico Vol 2

Losen Records/MusikkLosen

Kuba Więcek er et nytt navn for meg, men det tar kun kort tid å skjønne hvorfor den unge polakken blir sett på som et talent av de sjeldne.

Kuba Więcek Trio forteller oss at det skjer spennende saker i polsk jazz.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

I Polen finnes det en rik og stolt jazzkultur. Krzysztof Komeda, Zbigniew Namyslowski, Michal Urbaniak og Tomasz Stanko er navn som helt siden 60-åra har etablert Polen helt i det øverste sjiktet når det gjelder moderne, utfordrende jazz. De seinere åra har det kommet nye generasjoner med blant andre pianisten Marcin Wasilewski, fiolinisten Adam Baldych og pianisten Leszek Mozdzer og samarbeidspartnerne til Gard Nilssen og Ole Morten Vågan i Obara International, altsaksofonisten Maciej Obara og pianisten Dominik Wania. Den 23 år unge alt- og sopransaksofonisten, komponisten og bandlederen Kuba Więcek representerer nok en ny generasjon og det gjør han på et fremragende vis.

«Another Raindrop» er Więceks debut-cd under eget navn. Etter studier både i hjemlandet, i New York og ikke minst i København, er han nå tilbake med Warszawa som base, men med utstrakt reisevirksomhet over store deler av kloden. Det er til å skjønne – Więcek har nemlig et potensial til å nå akkurat dit han vil, som Ole Gunnar Solskjær ville ha sagt det om de mest talentfulle spillerne sine.

Więcek har studert med storheter som Lee Konitz, Steve Lehman og David Binney og, sjøl om han mener han har henta inspirasjon fra stilskapere som John Coltrane, Charlie Parker, Brian Eno, Tom Waits, Flying Lotus og Kanye West, så er det lett å fatte at han har tatt med seg både dette og hint fra sine læremestre i New York.

Denne innspillinga er nummer 78 i rekka av «Polish jazz» der bare de mest talentfulle har sluppet gjennom nåløyet opp gjennom åra. Więcek har skapt et akkordløst melodisk, harmonisk og rytmisk landskap som er på svært god vei mot noe helt eget basert både på toneganger fra hans hjemland, fra amerikansk og europeisk jazz og fra folkemusikk – på «Dream About that Green Hill» «hører» jeg faktisk spor av norske folketoner også.

Więcek er allerede utstyrt med en høyst personlig og varm tone i horna sine og med seg har han to usedvanlige empatiske, dyktige og lyttende herrer i Michał Barański på bass og Łukasz Żyta på trommer – ytterlige to ekemspler på hvilken høy standard det er på polske jazzmusikanter.

Kuba Więcek er utvilsomt et sjeldent talent. Han er fortsatt på vei – noe annet skulle tatt seg ut, men han har altså kommet langt allerede.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kuba Więcek Trio

Another Raindrop

Warner Music Poland/warnermusic.pl