Svenskene har kommet for å bli

Georgia Wartel Collins og Karl Hjalmar Nyberg er bare to av mange eksempler på unge svenske jazzmusikere som har kommet til Norge for å studere og som har blitt værende her hos Harald og Sonja. Det skal vi være glade for.

Georgia Wartel Collins omringa av Karl Hjalmar Nyberg og Andreas Winther. Det blir det Aila Trio av.

I en årrekke nå har både jazzlinja i Trondheim og jazzutdanninga ved Norges Musikkhøgskole fungert nesten som fluepapir på håpefulle studenter fra en rekke utland – ikke minst Sverige. Veldig mange har også blitt bufaste her i kjempers fødeland og bidratt i stor grad når det gjelder moderne, nyskapende jazz.

Det gjør også Aila Trio der bassist Georgia Wartel Collins, som har skrevet alt materialet, og tenorsaksofonist og klarinettist Karl Hjalmar Nyberg som har alliert seg med trommeslager og perkusjonist Andreas Winther fra Ålesund. Alle tre har enten gått eller går på den sagnomsuste jazzlinja i Trondheim og vi har støtt på alle tre i forskjellige spennende sammenhenger de seineste åra, blant annet Juno, Megalodon Collective og Kjetil Mulelid Trio.

Her kommer altså trioen med sin debut og den føyer seg elegant inn i rekka der det komponerte møter det frie. I denne akkordløse og åpne trioen er Wartel Collins´ låter flotte utgangspunkt for tre svært lyttende og empatiske musikanter som kun har som ønske å gjøre hverandre og musikken vel.

Musikken er ofte melodisk og søkende. Den har også et melankolsk drag over seg og de tre sterke stemmene gjør den vakker og spennende. Aila Trio har enkelt og greit noe helt eget på hjertet.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Aila Trio
Aila Trio
Hoo-Ha Recordings/[email protected]

Herlig historietime

Den amerikanske pianisten Lafayette Gilchrist tar oss like godt med på ei rundreise i hele jazzhistoria og vel så det på denne liveinnspillinga.

Lafayette Gilchrist avlegger oss et sjeldent besøk.

Lafayette Gilchrist (52) er mest kjent her hjemme for sin lange fartstid sammen med saksofonisten David Murray. Her får vi møte han helt aleine i hjembyen Baltimore med et lyttende publikum på plass.

Gilchrist viser seg å være en usedvanlig allsidig pianist og musikant som henter uhemma fra bortimot det som er av stilretninger. Med sitt lyriske, men ofte også funky uttrykk hører vi alt fra funk via stride og swing til hip-hop. Når så ei lokal retning som kalles go-go, med ei teskje funk, r´n b´, jazz og old-school hip-hop – helt nytt for meg – og aldri så lite New Orleans tilsettes den musikalske gumboen, så skal det ikke all verdens fantasi til for å skjønne at dette er noe helt for seg sjøl.

Gilchrist har så definitivt lært seg sin Monk også og som om ikke det var nok så har jeg han sterkt mistenkt for å ha lytta en hel del på klassisk musikk også.

Lafayette Gilchrist gir oss et fint visittkort med sitt personlige og ganske så upolerte  pianospill. Med sine innfallsvinkler til det å skape musikk så blir «Dark Matter» en strålende musikalsk historieforelesning.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Lafayette Gilchrist
Dark Matter
Lafayette Gilchrist Music/lafayettegilchristmusic.com

Ut mot havet

En helt spesiell trio tok turen ut til den lille øya Sula på Trøndelagskysten. Målet var å lage unik og høyst personlig musikk – det har de greid på alle slags vis.

Julie Rokseth, Henrik Munkeby Nørstebø og Daniel Lercher tar pulsen på Sula – og omvendt.

Trombonisten, og en hel del annet, Henrik Munkeby Nørstebø og den østerrikske lydskulptøren Daniel Lercher møttes i Tsjekkia i 2010 som en del av et større ensemble av improviserende musikanter. Som en følge av det begynte de raskt å jobbe sammen som duo også.

For fem år siden kom duoens første visittkort – «TH_X». Her kommer oppfølgeren som har blitt resultatet av to intense uker høsten 2017. De to inviterte med seg harpisten Julie Rokseth som har sterke røtter på øya.

Sammen skapte de lydunivers med utgangspunkt i Rokseths barokkharpe og hennes «vindharpe» som er et instrument med 19 strenger som generer sin egen «sang» når den blir holdt i en spesiell vinkel mot vinden. Sammen med duoens «tradisjonelle» bruk av trombonens ante og ikke minst uante muligheter – Munkeby Nørstebø tar nemlig instrumentet sitt til steder det aldri har vært tidligere – og Lerchers field recordings, sjølvaste naturen, som han har programmert og manipulert både til det gjenkjennelige og ugjenkjennelige via sin laptop, blir dette en spennende utflukt som fører til at vi nesten tror vi er på Sula noen ganger.

Ikke minst er det interessant at en av øyas egne, Aksel Johansen, synger nasjonalsangen til Sula som en inkorporert del av en av de fire «satsene». Det binder det urekte og det eksperimentelle og søkende sammen på et spennende vis.

Vi har lenge visst at Henrik Munkeby Nørstebø er en musikant som både vil og kan gå sine egne veier. Her gjør han det i en helt ny og totalt unik konstellasjon. Utfordrende og spennende fra ankomst til avgang på Sula.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Henrik Munkeby Nørstebø – Daniel Lercher – Julie Rokseth
Off the Coast
SOFA/Musikkoperatørene

Arvtakeren

Christian McBride har siden tidlig på 90-tallet vist oss at han er den store arvtakeren på bassfronten. Han kan alt, han fikser alt og han stortrives både som sjef og som sidemann. Her får vi to bevis på det.

Christian McBride´s New Jawn er tøffe saker – her på legendariske Village Vanguard.

Straight jazz, funk, Sting, trio, storband, James Brown – you name it – Christian McBride (47) har vært der og uansett setting vist verden at han er en ener. Her møter vi han som sjef for en ny akustisk kvartett han har kalt New Jawn og der han tar med seg alt fra hardbop-inspirasjon og Ornette Colemans musikalske filosofi og setter det sammen til et tidløst språk anno vår tid.

Sammen med trompeteren Josh Evans, tenorsaksofonisten og bassklarinettisten Marcus Strickland  og trommeslageren Nasheet Waits – en kvartett uten akkordinstrument med andre ord i tradisjonen etter Coleman – tar New Jawn oss gjennom et repertoar bestående av komposisjoner der alle fire har bidratt med to låter hver og avslutter festen med Wayne Shorters «Sightseeing».

Som alltid inviterer McBride med seg folk fra øverste hylle og i dette «demokratiske» bandet får alle like vilkår til å skinne og det gjør de da også i dette liveopptaket fra klubben Jazz St. Louis i – tror det eller ei – St. Louis, Missouri.

Mike LeDonne er en svært smakfull pianist – også.

McBride trenger på ingen måte å være sjef for å trives musikalsk. Allerede i begynnelsen av karriera si møtte han Mike LeDonne (63) på et jazzcruise der de blant andre kompa Phil Woods sammen med trommeslageren Lewis Nash. Woods mente at det var noe av den beste «turneen» hadde vært på og kompet har siden bevart og utvikla vennskapet.

LeDonne er nok mest kjent som framifrå organist. Han er regna for å være en av New Yorks fremste på B-3-orgelet og sjøl om han ikke har fått det enorme navnet på verdensbasis, så er det ingen tvil om at han hører hjemme helt der oppe.

Når anledninga bød seg til å få spille inn ei triopiano-skive på det legendariske Steinway B-flygelet i like legendariske Van Gelder Recording Studio tidligere i år, så stod McBride og Nash øverst på lista til LeDonne.

De har ikke spilt mye sammen siden 90-tallet, men vennskapet har de åpenbart pleid på best mulig vis og trioen låter som den ikke har gjort annet å hygge seg uten stans.

Med et låtutvalg med standardlåter som «My Funny Valentine», «Lament» og «Here´s that Rainy Day» – i flotte og originale LeDonne-arrangement, fine melodier av Ray Brown, på den scatter også Nash, og Cedar Walton og tre egne LeDonne-komposjoner, tar de tre oss med på ei herlig hardbopreise som både forteller oss at vi har med et solid a-lag å gjøre samtidig som de bekrefter at dette er totalt tidløs musikk. Her swinger det gitt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

 

Christian McBride´s
New Jawn
Mack Avenue Records/MusikkLosen

 

Mike LeDonne
Partners in Time
Savant Records/MusikkLosen

Meisterspelemannen

Om skrivemåten på tittelen er korrekt på telemarksk er jeg usikker på, men intensjonen er det i alle fall ikke noe feil med: Knut Buen har vært, er og kommer til å bli værende ein meister både som hardingfelespiller, komponist og kulturformidler generelt. Her kommer det to framifrå eksempler på det.

Knut Buens betydning som kulturformidler kan knapt verdsettes høyt nok.

Knut Buen (70) er, i tillegg til alt annet, også professor ved Norges Musikkhøgskole. Det er også pianisten Håvard Gimse. Sistnevnte fikk ideen til at pianostudentene hans ved NMH kunne tolke Buens slåtter og på denne innspillinga så har det skjedd.

16 pianister fra ti forskjellige land har med stor ærbødighet kasta seg over Buens flotte skatt som har blitt arrangert av Kjetil Bergheim. I tillegg får vi høre den unike tonen i hardingfela til Buen når han tolker noen av de samme slåttene pluss noen stev, blant annet med Buens søster, Agnes Buen Garnås.

Gjennom et usedvanlig informativt teksthefte – slikt finner man ikke på Spotify og dalstrøka innafor – får vi kunnskap om både pianistene og musikken. Hvordan bakgrunnen til de 16 har vært med å prege tolkningene er det svært spennende og interessant å bli invitert med på og samtidig er «Vandraren» en voldsom manifestasjon av hvem komponisten Knut Buen er.

Buen og Svendsruds Kvartett – fire herrer i sin beste alder.

Sammen med trekkspilleren Håvard Svendsrud, bassisten Svein Haugen og gitaristen Rolf Erik Syversen, er Buen også en svært viktig del av kvartetten han og  førstnevnte har sammen.

Her tar de for seg 20 runddanser frå Telemark og du verden som det swinger av musikken og gruppa. Buen har stått for utvalget og gjennom denne innspillinga sørger de for en viktig dokumentasjon av en stolt tradisjon som store deler av vår musikkarv er bygd på.

Sjøl om dette er musikalske landskap jeg ikke besøker akkurat hver dag, så lar jeg meg veldig raskt fascinere av ektheten, inderligheten og viktigheten av musikken og at den blir så godt tatt vare på av de fire.

Knut Buen er en av de viktigste musikantene her til lands og det bekrefter han på så mange vis gjennom disse to helt forskjellige utgivelsene.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

 

Diverse artister
Slåttar for klaver – Compositions by Knut Buen
Heilo/Musikkoperatørene

 

Buen og Svendsruds Kvartett
Gamle dansar frå Telemark
Aksent/Musikkoperatørene

Takk for følget

I vel 20 år varte det unike samarbeidet mellom Jan Garbarek og The Hilliard Ensemble. Nå får vi være med på den siste reisa i 2014.

The Hilliard Ensemble og Jan Garbarek – for ei reise.

ECM-sjef Manfred Eicher er i svært manges øyne og ører en visjonær. Det finnes mange eksempler på at det er riktig – kanskje det beste er unnfangelsen av ideen om at et møte mellom Jan Garbarek og The Hilliard Ensemble ville være en god tanke.

Våren 1993 kom The Hilliard Ensemble, bestående av David James, Rogers Covey-Crump, John Potter og Gordon Jones sammen med Jan Garbarek for første gang. Det man skulle tro var et møte mellom to verdener som ikke hadde mange felles referansepunkter, skulle vise seg å være akkurat det.

Verdens kanskje beste og mest unike vokalensemble når det gjelder såkalt tidlig musikk, i stor grad fra middelalderen og renessansen, og en av de mest særegne moderne saksofonistene på Tellus fant raskt ut at de hadde mye å «snakke om» og Garbarek blei på sett og vis den femte stemma i ensemblet.

«Officium», den første plata de laga sammen, blei en en av de største selgerne til ECM gjennom alle tider og de fem reiste kloden rundt og spilte for tusener i katedraler og andre rom der klangen de søkte kom til sin rett. Ofte blei sjølve rommet sett på det sjette medlemmet i gruppa!

I 2014 var den vidunderlige reisa over. The Hilliard Ensemble, som hadde eksistert siden 1973, ønska å takke for seg. Den siste turen med gutta gikk blant annet innom Chiesa della Collegiata dei SS. Pietro e Stefano i Bellinzona i Sveits. Vi får være med på nesten 80 minutter med magi der Garbarek kun spiller sopransaksofon, den med saksofonform du vet, og der Steven Harrold er en av tenorene i stedet for Potter.

Repertoaret består av 14 melodier der noen har fulgt de fem /seks hele tida, mens noe er henta inn underveis. «Allting finns», en Garbarek-komposisjon er også funnet verdig.

Dette er altså så tidløs, så vakker og så unik musikk som vel tenkelig. De som blir sittende igjen uberørt etter denne avskjedskonserten har høyst sannsynlig behov for profesjonell hjelp for sjelden har jeg hørt og opplevd musikk som snakker så direkte til hjertet som «Remember me, my dear».

Reisa er altså slutt, men med denne hilsenen fra 2014 så lever denne unike musikken og dette historiske møtet videre på beste vis likevel.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jan Garbarek – The Hilliard Ensemble
Remember me, my dear
ECM New Series/Naxos Norway

Mestermøtet

John Scofield er en av verdens beste jazzgitarister og Danmark Radios Big Band er et av verdens beste storband. Når de så slår sine putler sammen så blei det bortimot storslagent.

John Scofield leverte – som alltid. Foto: Francesco B. Saggio

Bærum Kulturhus, noe så nær hjemmebane som vel mulig for Danmark Radios Big Band sin kunstneriske leder Birger Carlsen, var første stopp på veien for dette samarbeidet mellom de «to» gigantene. Etter to sett under ledelse av bandets nye sjefdirigent, japanske Miho Hazama, er det bare å slå fast at dette møtet blei akkurat så vellykka som den som unnfanga ideen hatt sett eller hørt for seg.

Bortsett fra åpningslåta, «Peet´s Feet» av bandets forrige sjef, den amerikanske pianisten Jim McNeely, så var alt materialet Scofield-komposisjoner arrangert av Peter Jensen, Hazama, Geoffrey Keezer, McNeely eller Michael Abene. Med ett unntak; standardlåta «I Want to Talk About You».

Som Scofield, like utadvendt som alltid, sa det: for han som vanligvis omgir seg med kun to til tre musikanter, så blei dette som å dra på cruise med Queen Elizabeth II. Både verbalt og musikalsk var det åpenbart at Scofield stortrivdes sammen med de blide dansker, inkludert noen svensker og to nordmenn: leadtrompeter Erik Eilertsen og trombonist Annette Saxe.  

I Hazama har Carlsen & Co funnet en svært spennende og for meg totalt ukjent ny sjef. Hun leda bandet med en avslappa autoritet som fortalte oss at samarbeidet mellom ny sjef og band er oppe og står allerede. Dessuten var det tydelig at det samme gjaldt for kjemien mellom Hazama, Scofield og bandet også. 

Det tar som alltid et hundredel av et sekund å høre at det er John Scofield (67) som toner ut i den bortimot fullsatte salen. Han har skapt sin egen stemme, sitt eget uttrykk og han virker like sulten den dag i dag som da jeg hørte han med Miles første gang i 1984 på den legendariske midnattskonserten i Molde.

Med sin jazzbakgrunn, men også med inspirasjon fra country og annen americana, er Scofield minst like rå, ekte og upolert nå som den gang – kanskje enda mer. Han har tar sjanser og han har absolutt ingenting å bevise og han gjør derfor det absolutt hele veien.

Når så DRBB både som ensemble og med glitrende solister som saksofonistene Hans Ulrik, Karl-Martin Almqvist, trombonisten Vincent Nilsson, som vel har vært med i bandet siden tida rundt Kalmar-unionen, trompeteren/flygelhornisten Gerard Presencer og et urheftig komp med Søren Frost på trommer, Søren Gemmer på tangenter og Kaspar Vadsholt på bass, fortsatt holder verdensklasse, så blei dette ei storbandreise i Scofields univers som vil bli huska – lenge.

Låtutvalget var henta fra store deler av Scofields enorme repertoar og viste oss den store bredden han har bydd oss på gjennom mange tiår nå. Han har vært og han er en av de virkelig store – det er også Danmark Radios Big Band. 

Den eminente fotografen Francesco B. Saggios opplevelse av konserten med DR Big Band og John Scofield.

 

DR Big Band – John Scofield

Bærum Kulturhus, 24.10.19

Ca 370    

På vei opp

Marcus Strickland er en saksofonist, komponist og bandleder som har vært nær det store gjennombruddet lenge nå. Det er absolutt mulig å skjønne.

Marcus Strickland fortjener mye oppmerksomhet.

Marcus Strickland (40) har bortimot ti skiver under eget navn på samvittigheten siden debuten i 2001. Han har jobba mye med storheter som Roy Haynes, Christian McBride, Dave Douglas og Jeff «Tain» Watts, men i stadig større grad de seinere åra har han konsentrert seg om sitt eget sjangersprengende band Twi-Life.

Denne innspillinga har blitt liggende på hylla til marinering her i heimen ei god stund, men har på ingen måte tatt skade av det. Her møter vi multisaksofonisten – alt-, sopran- og tenor samt bassklarinett – komponisten og bandlederen i et univers som tar det moderne, unge og hippe musikkmiljøet i USA på pulsen.

Jovisst er det mye jazz i det Strickland bringer til torgs, men det er solide doser soul, hip hop og andre godsaker i stuinga også. Han sjøl, og flere av de andre musikantene, resiterer eller nesten-synger også. Synge det gjør Jean Baylor i fullt monn og de låtene hun bidrar på egner seg garantert til mye radiospilling der de hippe over der tuner inn. Når det kan meldes at Chris Dave og Pino Palladino melder seg til tjeneste på noe av det stoffet, så er det vel mulig å skjønne at grooven er i orden.

Ellers er medmusikanter som trompeter Keyon Harrold, elbassist Meshell Ndegeocello og trommeslager Charles Haynes på plass – sistnevnte sørger for et backbeat som ville fått Jakob Andersen Schøyen til å rødme fra tid til annen – og til sammen sørger Strickland og Twi-Life for besøk i et grenseland som musikkelskere fra en rekke leire vil digge.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

 

Marcus Strickland´s Twi-Life
Nihil Novi
Blue Note/Revive/Universal Music

Endelig sjef

Bassisten Linda May Han Oh har vi støtt på som strålende sidekvinne med giganter som Joe Lovano og Pat Metheny i flere år. Nå har hun endelig tatt steget lengst frem sjøl.

Linda May Han Oh har noe å gjøre som leder også. Foto: Francesco B. Saggio

Linda May Han Oh (35) er født i Malaysia, vokste opp i Australia , men har vært bosatt i New York i over ti år nå. Der har hun raskt blitt en av de aller mest ettertrakta bassistene i de eleverte jazzkretsene. For ikke lenge siden skrev jeg om en live trioskive med bandleder og trommeslager Johnathan Blake og tenorsaksofonist Chris Potter der hun bidro på sitt sedvanlige, høye nivå.

Det er heller ikke lenge siden hun stod på scena på Victoria sammen med en annen saksofonlegende, Joe Lovano. For første gang skulle de fleste av oss få oppleve henne som bandleder og med hennes egen musikk – også der har hun allerede mye å melde.

Linda May Han Oh og bandet hennes sett gjennom linsa til Tore Sætre.

Med en fin kvartett bestående av Eric Doob på trommer, Matthew Stevens på gitar og Will Vinson på altsaksofon – noen av New Yorks hippeste herrer som foreløpig ikke har fått den store stjernestatusen, men som snart kan nå opp dit – tok Han Oh oss gjennom et tverrsnitt av sin musikk.

Hun framstår med autoritet både som bassist, komponist og bandleder og av flere årsaker gikk tankene i retning vår egen Ellen Andrea Wang – en musikant med veldig mange av de samme kvalitetene. Han Oh synger også litt, om enn ordløst.

Musikken er melodiøs, men løs, strengt arrangert, men likevel åpen. Alle fire får slippe til – mest Stevens med sin ganske rocka sound, mens Vinson fikk ei mer beskjeden rolle. Doob bandt det hele fint sammen – alle tre viste oss hvorfor de nyter stor anerkjennelse i New York og dalstrøka innafor om dagen.

Det blei et hyggelig møte med sjefen Linda May han Oh og hennes musikk. Potensialet er enormt, men til tross for det så blei jeg sittende igjen med en følelse av at her finnes det mer på lur. Linda May Han Oh er bare såvidt i gang.

Linda May Han Oh og hennes medsammensvorne sett gjennom Francesco B. Saggios linse.

Linda May Han Oh

Victoria Nasjonal Jazzscene, 23.10.19

Ca. 100

Et svært godt tilbud

Med sin sjette roman på 15 år befester Jens M. Johansson sin posisjon som en av landets aller mest interessante forfattere. «Lavterskeltilbud» er en seriøs, viktig og ofte smilfremkallende samtidsroman.

Jens M. Johansson har all grunn til å smile i skjegget.

For de som har fulgt Johanssons penn som journalist både i Klassekampen og Dagens Næringsliv, så kommer det ikke som noen stor overraskelse at han er utstyrt med et godt språk og en herlig flyt i måten å fortelle historier. Mitt første møte med romanforfatteren kom i 2016 med «Et godt liv» og der og da visste jeg at ingen fremtidige romaner skulle passere under min radar.

Nå er altså ventetida over og «Lavterskeltilbud» – hvilken tittel – har blitt en like bra om enn annerledes roman enn forgjengeren. Johansson (48) kan si politiske historie og han bruker den og sin egen oppvekst på et fint vis uten å bli privat.

Sjølproletarisering var et kjent uttrykk og en ditto aktivitet på 70-tallet – Lars Saabye Christensen er også innom fenomenet i sitt ferske mesterverk – og det er blant annet den moderne varianten av det den frustrerte, men på sitt vis ambisiøse forfatteren Adam Berg – av og til Bergh – tar oss med inn i.

Berg er hovedpersonen som Johansson har bygget sin politiske roman, for det er så avgjort det også, rundt. Vi som har levd ei stund har hørt mye om klassetilhørighet, men de seinere tiåra har det blitt stillere rundt «fenomenet». Johansson viser oss at det så absolutt er ei relevant problemstilling den dag i dag og den til dels svært så klønete Adam Berg prøver på sitt vis å lære om arbeiderklassen anno vår tid.

Forholdet til familie, utroskap, til vellykkede kolleger og ikke minst til seg sjøl gjør Adam Berg(h) og «Lavterskeltilbud» til en roman – til ei historie – som lesere fra en rekke generasjoner vil/bør ha stor glede og nytte av.

Jens M. Johansson
Lavterskeltilbud
Tiden Norsk Forlag