Christian McBride har siden tidlig på 90-tallet vist oss at han er den store arvtakeren på bassfronten. Han kan alt, han fikser alt og han stortrives både som sjef og som sidemann. Her får vi to bevis på det.

Straight jazz, funk, Sting, trio, storband, James Brown – you name it – Christian McBride (47) har vært der og uansett setting vist verden at han er en ener. Her møter vi han som sjef for en ny akustisk kvartett han har kalt New Jawn og der han tar med seg alt fra hardbop-inspirasjon og Ornette Colemans musikalske filosofi og setter det sammen til et tidløst språk anno vår tid.

Sammen med trompeteren Josh Evans, tenorsaksofonisten og bassklarinettisten Marcus Strickland  og trommeslageren Nasheet Waits – en kvartett uten akkordinstrument med andre ord i tradisjonen etter Coleman – tar New Jawn oss gjennom et repertoar bestående av komposisjoner der alle fire har bidratt med to låter hver og avslutter festen med Wayne Shorters «Sightseeing».

Som alltid inviterer McBride med seg folk fra øverste hylle og i dette «demokratiske» bandet får alle like vilkår til å skinne og det gjør de da også i dette liveopptaket fra klubben Jazz St. Louis i – tror det eller ei – St. Louis, Missouri.

McBride trenger på ingen måte å være sjef for å trives musikalsk. Allerede i begynnelsen av karriera si møtte han Mike LeDonne (63) på et jazzcruise der de blant andre kompa Phil Woods sammen med trommeslageren Lewis Nash. Woods mente at det var noe av den beste «turneen» hadde vært på og kompet har siden bevart og utvikla vennskapet.

LeDonne er nok mest kjent som framifrå organist. Han er regna for å være en av New Yorks fremste på B-3-orgelet og sjøl om han ikke har fått det enorme navnet på verdensbasis, så er det ingen tvil om at han hører hjemme helt der oppe.

Når anledninga bød seg til å få spille inn ei triopiano-skive på det legendariske Steinway B-flygelet i like legendariske Van Gelder Recording Studio tidligere i år, så stod McBride og Nash øverst på lista til LeDonne.

De har ikke spilt mye sammen siden 90-tallet, men vennskapet har de åpenbart pleid på best mulig vis og trioen låter som den ikke har gjort annet å hygge seg uten stans.

Med et låtutvalg med standardlåter som «My Funny Valentine», «Lament» og «Here´s that Rainy Day» – i flotte og originale LeDonne-arrangement, fine melodier av Ray Brown, på den scatter også Nash, og Cedar Walton og tre egne LeDonne-komposjoner, tar de tre oss med på ei herlig hardbopreise som både forteller oss at vi har med et solid a-lag å gjøre samtidig som de bekrefter at dette er totalt tidløs musikk. Her swinger det gitt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.