To av verdens beste gitarister – sammen!

Carlos Santana og John McLaughlin sammen høres ut som en våt drøm for gitarfantaster. Her møter vi dem til fullt øs på Montreux-festivalen i 2011.

Carlos Santana og John McLaughlin i Montreux 2011. Noe sier meg at Santana er i førersetet akkurat her.

Det er jo ikke nødvendigvis slik at hvis man setter sammen et band med to giganter i front, så blir det hele dobbelt så bra. Veldig ofte går stjerner, i alle fall de med egoer et godt stykke større enn de burde være, i veien for hverandre i frykt for ikke å få nok av rampelyset.

Slik er det heldigvis ikke med Carlos Santana og John McLaughlin – her snakker vi om to personligheter som ikke har behov for å overskygge den andre. De var derimot på plass i Montreux i Sveits den 1. juli 2011 for å kaste lys over musikken de elsker, festivalen de elsker, gitarkollegaen de elsker og festivalsjefen som fikk de hele i stand, den nå avdøde Claude Nobs.

“Love Devotion Surrender” var gitarheltenes første møte.

De to gitarheltene hadde satt inn på ei låt eller to fra tid til annen opp gjennom årene, men et skikkelig samarbeid hadde ikke sett dagens lys siden legendariske “Love Devotion Surrender” blei lansert i 1972 med påfølgende turné året etter. Det betyr at det tok bortimot 40 år før de virkelig satte hverandre stevne igjen og hvilken fest det blei denne sommerdagen i vakre Montreux.

Vi får være med på en langt over to timer lang konsert der “alle” kildene til både Santana og McLaughlin blir hylla. Det betyr sjølsagt både John Coltrane, Miles Davis og Tony Williams, men også Bob Dylan, Led Zeppelin, Sonny Sharrock, Pharaoh Sanders og Lightnin´ Hopkins.

Med stort sett Santanas backingband med fru Cindy Blackman Santana på trommer, pluss ingen ringere enn Dennis Chambers som ekstra trommeslager, og McLaughlins bassist Etienne M´Bappé som bunnsolid fundament gjennom hele festen, blei dette en festaften av de virkelig sjeldne. Nobs blei faktisk invitert med på munnspill også på ekstranummeret.

Santana og McLaughlin viser oss en kjærlighet for både hverandre og for musikken her som man sjelden får oppleve. Jovisst er det gitarmesterskap av aller ypperste merke hele veien, men det er likevel ikke slik at de føler behov for å imponere for å imponere. De gjør det bare helt naturlig og de løfter hverandre til høyder bare de aller største er i stand til.

Ingenting kan sjølsagt erstatte det å ha vært tilstede i Auditorium Stravinski den 1. juli 2011. Jeg kan likevel love at det å ha Carlos Santana og John McLaughlin på besøk mørke høstkvelder er en ganske så fin erstatning. Heftigere gitarmøte blir nemlig neppe arrangert på ei god stund.

Santana & McLaughlin

Invitation to Illumination – Live at Montreux 2011

Eagle Records/Playground

De e for tia sånn live e

Bjørn Eidsvåg er en modig mann. Etter fjorårets store Spektrum-konsert, tok han rennafart og satsa på en “reprisetime”. Det blei det heldigvis ikke – det blei derimot nok en minneverdig hyrdestund, men helt annerledes.

Langt der framme og mye mer fokusert enn jeg greide å fange opp: Bjørn Eidsvåg og Lisa Nilsson.

Foto: Tor Hammerø

Det er vel knapt noen artist som nyter den statusen og respekten her hjemme som Bjørn Eidsvåg gjør. Årsaken er åpenbar: gjennom mange tiår har han levert kvalitet, tanker, musikk og konserter så hinsides bra og uten å miste kontakten med seg sjøl og sitt publikum. Et publikum som består av Folket – stadig nye generasjoner, fra de hippeste hippe til det motsatte: Bjørn Eidsvåg er en av de virkelig få som er i stand til å snakke til alle og som treffer en kjerne der inne. Nok en gang var Folket på plass i et fullsatt Oslo Spektrum og de fikk alt de kunne ønske seg og litt til.

Hvilken finale: Kurt Nilsen, Elvira Nikolaisen, Lisa Nilsson, Gabrielle og sjefen sjøl i “Alt du vil ha”.

Foto: Tor Hammerø

Nok en gang slo Eidsvåg på den største tromma. I tillegg til sitt eget superband med Anders Engen (trommer), Bjørn Holm (bass), Kjetil Steensnæs (gitar) og David Wallumrød (tangenter), så hadde Eidsvåg også denne gangen invitert med seg Kringkastingsorkesteret under ledelse av Torodd Wigum – intet mindre enn makalaust.

I løpet av knappe to timer blei vi tatt med på ei rundreise i Eidsvågs verden fra “Barnemenneske” til vi blei vakkert og inderlig sunget inn i natta med “I en natt” som det er umulig ikke å la seg bli imponert av.

Med sjølironi, humor og en evne til å gjøre schwære Spektrum til ei lita intimscene, skapte Eidsvåg i storform ei stemning og en varme rundt seg og oss som kun han er i stand til. Han mente at han – og vi – skulle fråtsa i kvalitet denne kvelden og det skulle vi gjøre med hjelp av gjester som kunne synge bedre enn han sjøl. På sett og vis hadde han rett i det – Elvira Nikolaisen, Lisa Nilsson, Gabrielle og Kurt Nilsen løfta i alle fall de låtene og møtene de var med på.

“På leit”, “Parkert” – en av mine nye favoritter fra Eidsvågs flotte penn, “Skyfri himmel”, “Floden” med Elvira Nikolaisen sjølsagt, “Mysteriet deg” minst like sjølsagt med Lisa Nilsson, som heldigvis også fikk synge sin vakre “Himlen runt hörnet” og “Eg vil ikkje dø” – hvilken fantastisk livsbetraktning og samtidg strålende allsang, var blant de første høydepunktene.

Så serverte den fryktløse voksne mannen, med mor og resten av familien på første rad, sin nye sang om sin fortid som onanist – fantatisk morsomt og ikke minst modig!!!!

Gabrielle soloversjon av “Kyrie” var en så sterk og inderlig overlevering at sjøl troende ateister kunne bli tvilende. Fantastisk vakkert!

Eidsvåg ga oss også en ny sang om å finne den rette – han er enkelt og greit en historieforteller av sjeldent format. “Eg ser” med Lisa Nilsson – det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor “alle” vil jobbe med Eidsvåg – og en av min tids aller største sanger blei løfta til nok et nytt sted. “Til alle tider” med Gabrielle – kanskje kveldens største overraskelse -, “På rett kjøl” med Kurt Nilsen og så alle sammen til slutt med “Alt du vil ha” – det var ikke så mye mer å be om da.

Det var en stor opplevelse i fjor og det var en stor opplevelse i år. Om det vare bedre? Det vet jeg ikke, men det var annerledes og Bjørn Eidsvåg viste oss nok en gang hvilken en enorm artist og hvilket stort menneske han er.

Jeg gleder meg allerede til slutten av november 2016 – sammen med Folket.

En hyggelig overraskelse

Filmen “Høst Autumn Fall” hadde premiere for noen uker siden. Soundtracket er intet mindre enn en jazzikalsk skatt med Nils Petter Molvær i spissen.

Nils Petter Molvær i en overraskende setting.

Vi har etter hvert fått en rekke eksempler på at trompeter extraordinaire Nils Petter Molvær, Sulas store sønn i konkurranse med veldig mange velkvalifiserte, er en visjonær musikant i verdensklasse. Helt siden han slo gjennom på egen hånd med “Khmer” på begynnelsen av 90-tallet, har han tatt stadig nye steg og utvikla sin egen stemme kontinuerlig. Fra tid til annen har han også bidradd på andres produksjoner også og på “Høst Autumn Fall” dukker han opp i en ganske så overraskende setting – for meg i alle fall.

Jan Vardøen har nemlig skrevet 10 temaer til sin egen film og på denne innspillinga framstår de som fullverdige låter som står noe så veldig på egne bein uten at filmen/bildene er med. Vardøen har skrevet nydelige små melodier, inkludert en tango, og han har tydeligvis sett dem for seg i en jazzsetting. Bedre trompetsolist i dette søkende, lengtende lydlandskapet enn Nils Petter Molvær kunne han ikke ha ønska seg og Molvær bekrefter at også i en slik setting og med en slik type melodikk egner han seg utmerket.

Mapping Oceans er en strålende trio i ryggen på Molvær.

Foto: Freddy Wike

Mye og velfortjent ære til Molvær altså, men trioen Mapping Oceans med bassist Audun Ellingsen, trommeslager Tore Sandbakken og den allestedsnærværende – av svært gode grunner – pianisten Jørn Øien, er helt avgjørende for det flotte resultatet. Dette er en trio det har gått heftige rykter om ei stund nå og det er det abslott gode grunner til basert på det vi blir servert her. Det er ei stemning og varme i uttrykket til Øien & Co som er av den sjeldne typen og de tre kler Molvær og musikken til Vardøen på et inderlig vis.

Multikunstneren Jan Vardøen har skrevet flotte låter for Molvær og Mapping Oceans.

Jan Vardøen er av typen altmuligmann som får til det meste han setter seg fore. Nå har altså forfatteren, kokken, musikeren, gründeren og regissøren laga sin andre spillefilm med storheter som Helge Jordal, Sverre Anker Ousdal og Hege Schøyen i sentrale roller.

Filmen har jeg ikke sett, men holder den samme kvalitet som musikken så er den definitivt verdt et besøk.

Lydsporet til “Høst Autmn Fall” er nemlig en av de store musikalske overraskelsene i 2015.

Nils Petter Molvær og Mapping Oceans

Høst Autumn Fall

Grappa/Musikkoperatørene

Fjellstøtt langt nedi Bakken

Med sitt debutalbum forteller unge Magnus Bakken oss at vi har fått ei ny, meget lovende saksofonstemme blant oss.

Magnus Bakken kan skue ut over store, vakre landskap.

Til tross for at Magnus Bakken fra Lillehammer ikke har rukket å bli mer enn 24 år, så har han likevel tatt seg godt rundt i verden, fått med seg solid med ballast – både teoretisk og praktisk – og dermed tilegna seg en musikalsk modenhet som burde tilsi at vi hadde med en mye eldre herre å gjøre.

Etter at han fikk den første inspirasjonen via hjembyens festival Dølajazz, har ferden gått via flere år ved Berklee i Boston, med lærere som Terri Lyne Carrington og George Garzone, til Oslo, Musikkhøgskolen og masterstudier.

Veteranen Garzone er en musikernes musiker og da han var på Europa-turné tidligere i høst, dukket tre av hans studenter opp på Herr Nilsen i Oslo: Tommy Smith fra 80-tallet, Petter Wettre fra 90-tallet og Bakken fra den nære fortid. Alle satt inn med sjefen mot slutten av jobben på noe som skal ha vært en forrykende utblåsning.

Det er med andre litt av en begivenhet når Bakken nå debuterer at selveste sjefen, George Garzone, er med hele veien som et likeverdig medlem. Ellers er de to omgitt av en meget viril trio – musikalsk sett altså – med Jon Audun Baar på trommer, Christian Meaas Svendsen på bass og Jørn Øien på piano.

Bakken har komponert og arrangert all musikken. Den befinner seg i et grenseland som henter mye fra den amerikanske hardbopskolen samtidig som Bakken, som spiller både sopran- og tenorsaksofon, også er inspirert av det nordiske idealet der det ikke vil forundre meg at saksofonister som Tore Brunborg, Knut Riisnæs og Petter Wettre har spilt viktige roller.

“Cycles” er en melodisk utflukt med stort dynamisk spenn der alle fem får godt med rom til å strekke ut. Det er sjølsagt modig gjort av unge Bakken og stille opp i debuten sammen med giganten Garzone, men la det være klart først som sist: han kommer meget godt ut av det og står på ingen måte med lua i hånda. I Magnus Bakken har vi nemlig fått et nytt stort saksofontalent.

Magnus Bakken Quartet Featuring George Garzone

Cycles

AMP Music & Records/Musikkoperatørene

Det swinger fortsatt

Kvartetten Echoes Of Swing tar seg av en tradisjon som ikke mange gjør.

Echoes Of Swing – viktige tradisjonsbærere.

Mitt første møte med Echoes Of Swing var for to år siden da bandets første cd på ACT, “Blue Pepper”, så dagens lys. De fire har holdt sammen mye lenger enn som så – faktisk så bandet dagens lys allerede i 1997. Musikken de tar utgangspunkt i er faktisk mye eldre enn som så – de tar med seg røttene fra swingepoken fra slutten av 20-tallet og begynnelsen av 30-tallet og forteller oss at dette uttrykket faktisk har noe å si oss også nå, bortimot hundre år etter fødselen.

Echoes Of Swing består av engelskmannen Colin T. Dawson på trompet og vokal, amerikaneren Chris Hopkins på altsaksofon og tyskerne Bernd Lhotzky på piano og celesta og Oliver Mewes på trommer. Alle er bosatt og har sitt store marked i Tyskland der de nyter en solid popularitet.

Besetninga er altså aldri så lite spesiell – det er ikke hver dag vi opplever et bassløst samfunn, men både Lhotzky og Mewes tar elegant på seg oppgava med å fylle inn for den manglende bassen.

De 16 låtene er ei herlig blanding av originalskrevet materiale, låter skrevet av storheter som James P. Johnson, Cole Porter, Scott Joplin og Rodgers og Hart samt overraskelser som Johann Sebastian Bachs “Gavotte I, English Suite No. 6”.

De fire har swingtradisjonen solid innabords, men flytter musikken, som jo opprinnelig var dansemusikk, elegant inn i vårt eget årtusen og forteller oss på den måten at swing, slik Echoes Of Swing tar seg av den, er tidløs musikk.

Echoes Of Swing

Dancing

ACT/Musikkoperatørene

Det handler om livet – intet mindre

For meg er hver ny bok av Lars Saabye Christensen en begivenhet. “Magnet” er intet unntak. Den er stor, tung, innholdsrik og viktig. Den handler om livet så det skulle vel bare mangle.

Både Lars Saabye Christensen og Jokum Jokumsen bruker hatt – av og til.

Lars Saabye Christensen (62) har helt siden slutten av 70-tallet vært en av kongerikets aller fremste og meste spennende forfattere. “Beatles”, “Herman”, “Bly” og “Halvbroren” er sentrale verker i hans forfatterskap og dit kommer også “Magnet” til å bli innlemma. Denne mursteinen på knapt 800 sider er nemlig nok et mesterverk fra Saabye Christensen.

Nok en gang benytter Saabye Christensen seg av sitt nære og kjente oppvekstmiljø i Oslo som utgangspunkt for hvor han vil ta oss med. Skillebekk og studentbyen på Sogn på 70-tallet er der hvor Jokum Jokumsen – hvor finner han disse navnene? – og Synne Sager møtes og etter hvert utvikler et forhold.

Det lå ikke akkurat i korta for å si det slik at det skulle bli de to, men måten denne kjærlighetshistoria blir fortalt på er uansett en av de inderligste jeg har opplevd i min litteraturvandring. De to kommer fra forskjellige verdener, men den “hjelpeløse”, men likevel talentfulle fotografen Jokum får all den hjelp han trenger fra det som skal bli hans kone og kurator.

Vi blir med på parets farvel med Norge og grunnen til at de bosetter seg i San Francisco og hvordan Jokum får suksess med Synnes helt avgjørende hjelp. Vi blir tatt med på oppturer og nedturer – et helt liv og Saabye Christensens mange fortellergrep gjør at vi blir tatt med til det aller innerste i de tos liv.

“Magnet” er ingen enkel reise eller fortelling. Det er heller ikke et liv eller to og måten Lars Saabye Christensen nok en gang drar oss inn i en sfære med ekthet og dybde som han er helt unik når det gjelder å skape, gjør at hans posisjon som en av våre aller største forfattere både i nåtid og framtid får nok en bekreftelse.

Lars Saabye Christensen

Magnet

Cappellen Damm

Folk for folk

Bassisten Håkon Thelin tar oss med på en solo bassekskursjon av høyst personlig karakter.

Håkon Thelin har noe helt eget å melde.

Håkon Thelin (39) er en usedvanlig musikant. Han har tatt med den store fela til steder den aldri har vært før og med “Folk” tar han nok et stor nytt steg.

“Folk” er ei videreføring av “Light” som han vant Spellemannprisen for i 2012. Det er et ambisiøst prosjekt der han reflekterer rundt et musikalsk språk som han kaller for kontrabassens folkemusikk.

Thelin har skrevet tre nye verk som gir innblikk i flamencomusikken som klang, struktur og teknikk. De andre verkene her er skrevet av Luciano Berio, Lars-Petter Haugen og Stefano Scodanibbio – alle storheter i samtidsmusikkens verden. Dessuten er alle verkene satt sammen med tekster skrevet og lest av Ottar Kåsa, Ingfrid Breie Nyhus, Unni Løvlid, Sarah Ludwig-Simkin og Torgeir Rebolledo Pedersen, som også har skrevet et flott dikt til Thelin i omslagsheftet. Tekstene reflekterer blant annet over musikernes og instrumentets identitet, dens tradisjon og framtid.

Håkon Thelin er åpenbart en virtuos bassist og hans utflukt her i grenseland mellom folkemusikk og samtidsmusikk er ustoppelig spennende og annerledes. For musikkelskere som gjerne vil utvide sin horisont og oppleve noe annet er “Folk” og Håkon Thelins unike verden absolutt noe å avlegge et besøk.

Håkon Thelin

Folk

Atterklang/Musikkoperatørene

Jazzens fremtidshåp?

Sjelden har en jazzmusiker fått så mye hype som saksofonisten, komponisten og bandlederen Kamasi Washington. Om det er fortjent? Mjaaa, nei….

Kamasi Washington med turnébandet sitt.

Ut i fra bortimot nowhere har 34 år gamle Kamasi Washington inntatt en helt spesiell posisjon i jazzverdenen. Han har nylig debutert på cd-fronten under eget navn med “The Epic” – for sikkerhets skyld en trippel-cd. Mottakelsen har vært intet mindre enn voldsom og konserten i Oslo har vært utsolgt i månedsvis. Et kjapt sveip over det forventningsfulle jazzmenighetshuset i hovedstaden fortalte meg at her var det et publikum som i stor grad kom fra helt andre steder enn menigheta – jazzmenigheta.

Kamasi Washington på Victoria Nasjonal jazzscene.

Foto: Francesco Saggio

Hva er så grunnen til denne voldsomme hypen som svært sjelden rammer jazzfolket? Jeg har en mistanke om at Washingtons tette samarbeid i hjembyen Los Angeles med hip hop-storheter som Flying Lotus, Thundercat og Kendrick Lamar har betydd mye og at han har dradd med seg et publikum derfra. Det er sjølsagt både hyggelig og interessant og Washingtons første Europa-besøk skulle fortelle oss om denne oppmerksomheten og hypen var på sin plass også hørt med jazzører.

Med et band bestående av barndomsvennene Tony Austin og Ronald Bruner Jr. på trommer, Brandon Coleman på tangenter, Miles Mosley på bass, Ryan Porter på trombone og Patrice Quinn på vokal – pluss pappa Rickey Washington på fløyte og sopransaksofon på deler av konserten – ga kraftsaksofonist Washington oss flere prov på at han har mye å fare med.

Han kaller bandet og kanskje også musikken for The Next Step, men der har jeg definitivt mine betenkeligheter: Det var ingenting verken i musikken eller i de solide solistiske prestasjonene som skulle tilsi at dette var det neste, revolusjonerende steget for jazzen som mange har ment det skulle være.

Washington, som bortsett fra et par låter skrevet av Terence Blanchard og Oscar Pettiford, har skrevet all musikken sjøl og har henta mye fra både John Coltrane og fra funkverdenen.

Jovisst er det tøft, heftig og groovy og jeg skjønner at Washingtons jazzuttrykk tiltaler folk utenfor menigheta og det er veldig bra. Likevel er det ikke mye nytt å finne i det han bringer til torgs og skrur vi klokka tilbake til hva Coltrane gjorde da han “oppfant” sine uttrykk, så er ikke Kamasi Washington i nærheten av å ta jazzen til et slikt nytt område.

Uansett skal det bli spennende å følge Washington i åra som kommer. Vil han være i stand til å åpne nye dører eller vil han bli en av mange meget dyktige saksofonister og bandledere? Tida og kun den vil vise det.

Kamasi Washington

Victoria Nasjonal jazzscene, Oslo

24. november 2015

Nytt stjerneskudd

Karen Musæus – det er bare å merke seg navnet med en gang. Vi snakker vakker popmusikk med ingredienser av både soul, viser og jazz.

Karen Musæus kan godt bli ei ny stor popstjerne.

Hvor kommer de fra alle sammen? Ikke godt å si, men 29 år unge Karen Musæus er i alle fall fra Oslo. Ett år har hun tilbragt i Liverpool på Paul McCartney-skolen og “The House” er et strålende bevis på at hun allerede har lært seg singer-songwriter-faget.

Det er en varme og inderlighet både i låtene hennes, tekstene og måten Andreas Mjøs, kjent fra Jaga Jazzist, har produsert herligheten på. Det er kvaliteter som vanligvis tar tid å vokse fram, men Musæus og hennes medhjelpere har altså makta det på første forsøk.

Vokalen er heldigvis miksa ganske langt fram i lydbildet og med Musæus´ perfekte engelskuttale og ditto diksjon så får hun fram budskapet på et flott vis. Når hun så har fått med seg utmerka musikalsk assistanse fra blant andre Jørun Bøgeberg, Marte Eberson, Olaf Olsen og Ellen Andrea Wang, og ikke minst Mjøs, så er det mer enn en indikasjon på at Musæus er omringa av spennende vellyd underveis.

Regnet har pøst ned og kuldegradene har stabla seg opp de siste dagene. Da har “The House”, som handler om både savn og spenning, sommervarm asfalt og, akkurat, novemberregn, og Karen Musæus vært perfekt motvekt og sørga for varme uansett.

Det er mange flinke og spennende artister som henter hemningsløst fra mange kilder om dagen. Derfor er det nok vanskelig å nå gjennom lydmuren. Karen Musæus har så absolutt det som skal til for å greie det og “The House” er en utmerket søknad om å nå fram til det ypperste selskap. Hun er hjertelig velkommen med varmen og ektheten sin.

Karen Musæus

The House

Musæus Music/Musikkoperatørene

Offpiste på Himmelbjerget

Kvaliteten på offpisteutøvere på ski fra Danmark vet jeg lite om. Kvaliteten på disse offpistemusikantene og musikken deres er det derimot absolutt ikke noe galt med.

Fredrik Lundin og Trinelise Væring har funnet sammen på alle slags vis.

Offpiste betyr i skisammenheng at man velger å finne ei løype som går utenfor den som de fleste har valgt – man går sin egen vei med andre ord. Jeg vet ingenting om skiferdighetene til ekteparet Fredrik Lundin, som er en av Skandinavias aller mest uttrykksfulle saksofonister, og Trinelise Væring, som er en vokalist i toppklassen, men som musikanter snakker vi om et par som både hver for seg og sammen tilhører tetsjiktet her i Norden – uansett hvilken sjanger. Og slik er det med bandet Offpiste Gurus også – det befinner seg i et musikalsk landskap som henter hemningsløst fra jazz, rock og indieuttrykk og setter det sammen til noe som er deres eget.

Lundin og Væring har skrevet all musikken og alle tekstene sammen bortsett fra tre låter som Væring har ansvaret for på egen hånd. Sammen med den groovy trommeslageren Jeppe Gram og elbassisten Thomas Vang utgjør Lundin og Væring kjernetroppene og dette er et kollektiv som er herlig å tilbringe kvalitetstid sammen med. Værings unike og varme stemme er heldigvis miksa langt fram i lydbildet og Lundin får godt med plass til å fortelle oss hvilken emninent solist han er. Litt ekstra blås er også elegant med i arrene på noen av låtene.

Som vi har blitt vant til her hjemme de seineste åra så viskes sjangergrensene mer og mer ut. Jazz, rock, indie, pop – samma det vel!!! Slik er det også med det utmerkede bandet Offpiste Gurus og deres andre cd, debuten “Offpiste Gurus” kom i 2010, og “In Case of Fire” forteller oss at vi har med noe av det hippeste av sjangerutslettende musikk å gjøre som har kommet ut på lang tid. Inntil noen sørger for å få Offpiste Gurus på ei norsk scene, så er “In Case of Fire” ei strålende og varmende erstatning i høstkulda.

Offpiste Gurus

In Case of Fire

Yellowbird/enja/MusikkLosen