Truls Horvei er på ingen måte noen nykommer til tross for at jeg ikke har blitt innlemma i hans univers. Han debuterte som lyriker allerede i 1988 og han har gitt ut en rekke diktsamlinger og ungdomsbøker siden den gang. Dessuten har han gitt ut fem cder med poesi og musikk, men “Søvnløs” på Karl Seglems NORCD er altså første gang våre veier krysses.
Det er neppe tilfeldig heller at NORCD har blitt havna for Horvei. Seglem, som sjøl er lyriker, har gitt ut plater med egen lyrikk og ikke minst samarbeida mye med giganten Jon Fosse.
Horvei har i lengre tid jobba tett med komponisten, bassisten og tangentmannen Roy Ole Førland og han har også skrevet all musikken her. Med seg har de et fint lag med trommeslageren Ivar Loe Bjørnstad, som vi har møtt ofte med Hedvig Mollestad Trio, og gitaristene, og diverse annet, Roald Kaldestad og Jørgen Sandvik – sistnevte med fartstid fra Real Ones.
Den musikalske innpakninga befinner seg hovedsakelig i et slags indierock-landskap, men hele tida er det tekstene til Horvei som står i sentrum. På sett og vis følger han en tradisjon unnfanga av Odd Børretzen og Jan Erik Vold, men Horvei leser på sin helt egen måte.
Tekstene, som finnes i et eget hefte, handler blant annet om å se livet som en sjøreise, om ymse forsøk på å få sove og om høstens melankoli – og gjerne med Bergen og Vestlandet som bakteppe: Vi snakker om nykokt pale her og hvor ellers gjør man det!
På sin uforfalska bergensdialekt tar endelig 58 år unge Horvei seg ut av landet der vest og lar oss andre også få ta turen inn i hans verden. Det var på høy tid.
Håkon Kornstad (38) har helt siden slutten av det forrige årtusenet vist oss at han er i besittelse av et unikt talent. Først møtte han opp med det elektro-akustiske prosjektet Wibutee, seinere med åpnere Kornstad Trio, duosamarbeid med Sidsel Endresen og Håvard Wiik, herlige bidrag i bandene til Anja Garbarek og Jens Christian Bugge Wesseltoft, han har spilt med Pat Metheny og Joshua Redman og gitt oss spennende og unike visittkort i soloformat både på skive og live. I musikerkretser har Kornstad lenge nytt voldsom anerkjennelse – også i utlandet der omtalene i blant annet The Guardian og New York Times har vært av det panegyriske slaget. Med hans ferske bekreftelse på hvem og hvor han er vil bare lovordene bli flere og flere og mer og mer panegyriske – “Tenor Battle” er nemlig så flott og så oppsiktsvekkende som vel tenkelig.
Under et opphold i New York i 2009 blei Kornstad “lurt med” på ei oppsetning av “Cavalleria Rusticana” på The Metropolitan Opera. Et frø blei umiddelbart sådd: Kornstad blei bitt av operabasillen og ville finne ut om han kunne egne seg som operasanger. Et par uker seinere stod han på døra til en pensjonert sopran på Upper West Side i The Big Apple og hun hørte raskt at det kunne være ei stemme langt der inne. Siden den gang har Kornstad tatt en master ved Operahøgskolen i Oslo og sunget i flere større roller. Samtidig har han sakte, men sikkert utvikla en unik fusjon mellom jazzmusikeren og operasangeren Kornstad der tenorsaksofonisten møter operatenoren og med et empatisk band i ryggen har dette blitt noe helt for seg sjøl.
Med et repertoar skrevet av storheter i faget som Jules Massenet, Richard Strauss, Claudio Monteverdi, Georges Bizet og Nicolai Rimsky Korsakov, synger Kornstad på fransk, italiensk og tysk og for et utrenet øre så låter det helt fantastisk. Det som gjør det enda mer imponerende er den sømløse overgangen mellom operatolkningene og jazztolkningene.
Det er altså så vakkert, så originalt og så personlig at jeg tør påstå at dette har ikke noen her på Tellus i alle fall fått oppleve tidligere. Sammen med et lag som i stor grad har vært med Kornstad siden 2011, så har denne fusjonen fått utvikle seg og leve sitt eget liv fram til denne innspillinga hos maestro Jan Erik Kongshaug. Med en usvikelig ro og varme i tenorsaksofonen som fundament, blir han fulgt, utfordra og omfavna av Sigbjørn Apeland på trøorgel, nykommeren i bandet Lars Henrik Johansen på cembalo og cimbalon, Øyvind Skarbø på perkusjon og Per Zanussi på bass og sag. Original musikk og original instrumentering der musikerne er langt framskredne både innen klassisk musikk, folkemusikk og jazz gjør at “Tenor Battle” blir akkurat så oppegående, inderlig, unik og vakker som konserten vi fikk oppleve i Molde i 2012 mer enn antyda at den framtidige plata ville bli.
Med sin originalitet, sine kvaliteter både som jazzmusiker og som operasanger, så bør Håkon Kornstad ha alle muligheter til å legge store deler av musikkverdenen for sine føtter. Så bra er nemlig både han, musikken hans og bandet hans.
Marcus Miller (56) har spilt på rundt 500 skiver innenfor de fleste sjangre. Grunnen er ganske åpenbar: vi har med en av klodens aller beste og mest allsidige bassister, arrangører, komponister og produsenter å gjøre. Han har spilt med alt og alle fra Aretha Franklin via Luther Vandross til Miles Davis og i løpet av vel 40 år i bransjen har han gjennom sin enorme kompetanse på alle områder skapt seg en posisjon som er bortimot enestående.
De seineste 25 åra har Miller i stadig større grad stått bak egne prosjekter og egne band. Mot slutten av 90-tallet møtte vi han blant annet i Molde med superbandet Legends med Eric Clapton, Steve Gadd, Joe Sample og David Sanborn – mer supergruppe blir det vel neppe – og nå er det UNESCO-talsmannen Miller vi møter på ei helt spesiell rundreise.
Miller er talsmann for et prosjekt som kalles “Slave Route Project”. Det oppdraget har ført den meget oppegående og taleføre Miller bortimot kloden rundt og slik har også dette musikalske prosjektet blitt unnfanga. Slavene som kom til USA har vært viktige for det som etterhvert har vokst fram som spirituals, blues, jazz og r’n’b og det er i alle disse grenselandene Miller befinner seg.
Her samarbeider han med musikanter fra Vest-Afrika, Sør-Amerika, Karibia, de amerikanske sørstatene og de store byene lenger nord i Sambandsstatene. Slik har han ønska å hylle sine afrikanske røtter som etterhvert blei afroamerikanere. Melodiene og rytmene de tok med seg fra Afrika har eksplodert og utvikla seg til en rekke sjangre og uttrykk og Miller greier å bringe mye av dette til oss gjennom “Afrodeezia”.
Med sitt eget band som fundament har Miller inkorporert musikanter og musikk fra en rekke verdenshjørner til en musikalsk fusjon ingen andre kunne ha skapt. Og i bånn: det mest groovy elbass-spillet verden har opplevd siden Jaco Pastorius regjerte.
Bassist og vokalist Ellen Andrea Wang imponerer voldsomt uansett hvilken setting hun dukker opp i. Kvartetten Pixel har fått stor internasjonal oppmerksomhet. Det er ikke til å undres over.
Jeg skal ikke skryte på meg at jeg skjønte at vi hadde med ei framtidig stjerne å gjøre da jeg jeg hørte den da 21 årige Ellen Andrea Wang på ett spor på cden “Blå hymne” med sin fars band, Pastor Wang Quintet. Nå er det sikkert slik at den “hemmelige” skiva snart blir et samleobjekt – Ellen Andrea Wang er nemlig på full fart mot de internasjonale stjernene. Kvartetten Pixels tredje utgivelse er nok en bekreftelse på det.
Jeg skal ikke påberope meg at jeg har full oversikt over bassister som skriver både tekst og musikk og leder egne band. Esperanza Spalding er sjølsagt en foregangsperson i denne øvelsen og i mine ører befinner Ellen Andrea Wang seg minst i samme klasse.
I fjor kom Wang med soloskiva si, “Diving”. Med en trio i ultraklassen bestående av Erland Dahlen og Andreas Ulvo viste hun fram nok ei spennende side av seg sjøl både som komponist, tekstforfatter, bandleder, bassist og vokalist. Som om ikke timeplanen er full nok, så har Wang også blitt “oppdaga” av en av verdens beste trommeslagere, Manu Katché, og blitt med i bandet hans.
Pixel, utgitt på det meget oppegående og spennende amerikanske selskapet Cuneiform Records, har nå tatt en litt ny sving. Tidligere har Wang skrevet det meste av stoffet, men nå er alle fire tungt involvert også på det området. Det betyr at trommeslager Jon Audun Baar, saksofonist og bongoist Harald Lassen og trompeter Jonas Kilmork Vemøy – alle fire synger også – er med på å sette et enda sterkere personlig preg på hva og hvem Pixel er.
Kollektivet Pixel har hatt et ønske om – og har makta på alle slags vis – å skape musikk de fire er “enige” om. Det betyr igjen at de har tatt med seg impulser fra de fleste sjangre og stilretninger og skapt usedvanlig vakker, melodiøs og personlig musikk ut av det. Sjøl om kanskje improvisasjon er mer framtredende enn noen gang, så er musikken minst like tilgjengelig som den har vært tidligere.
“Golden Years” er på mange vis jazzmusikk for både jazzmenigheta, men også for et publikum som ikke ante at de hadde et forhold til jazzmusikk. Vi snakker absolutt gylne tider her og sjøl om Ellen Andrea Wang er et naturlig midtpunkt, så er de tre andre minst like viktige brikker både kollektivt og ikke minst solistisk. Pixel er klar for den store verden og de store scenene – slik er det med den saken.
Rosenborg har har vært suverene her hjemme i år. Ute i Europa derimot har det gått langt tråere. Ikke langt unna Lerkendals porter befinner det seg et annet lag som kan gjøre det stort både hjemme og ute – Wako. Alle fire, med fartstid fra jazzlinja i Trondheim, har både individuelt og kollektivt – sjøl om de vel ikke har runda 30 noen av dem – potensiale til å nå langt.
Med Simon Olderskog Albertsen på trommer, Kjetil André Mulelid på piano, Martin Myhre Olsen på saksofoner og Bárður Reinert Poulsen – fra Færøyene – på bass, så utgjør Wako et samspilt, men søkende lag av musikanter jeg, med unntak av Mulelid, kjenner fra flere andre konstellasjoner. På to av spora er også Kari Eskild Havenstrøm med på ordløs vokal.
Her har de staka ut en kurs basert på en egen klangverden. De 11 låtene er skrevet av Mulelid og Myhre Olsen, hver for seg, men med en djup felles forståelse for hvor de vil hen. De sier sjøl at de presenterer 60-tallets jazz i en ny nordisk drakt og det er mye rett i den beskrivelsen. De melodiske utfluktene blir behandla med struktur, men samtidig med stor frihet og dynamikk og ikke minst en høyst tilstedeværende interaksjon – de fire stortrives i dette meget oppegående laboratoriet.
Det blir fortalt mange svært gode historier underveis her. Det blir ofte det når det er gode historiefortellere samla og noe forteller meg at Wako kommer til å etablere seg i Europatoppen lenge før Rosenborg.
Boney James er en av de flinkeste saksofonistene i det som ofte kalles smooth jazz. Likevel er det ei pregløs og kjedelig reise vi blir invitert med på.
Boney James er en 54 år gammel saksofonist som har blitt Grammy-nominert fire ganger, men aldri i kategorien jazz. Mr. James, som egentlig heter James Oppenheim, har derimot oppnådd den anerkjennelsen tre ganger i kategorien instrumental pop og en gang i tradisjonell rhythm and blues. Og slik låter det fortsatt.
Mitt første møte med James var med skiva “Contact” i 2011 og møtet blei ikke spesielt varmt. Jeg syntes både musikken, innpakninga og saksofonspillet var så søtladen og motstandsløs at den raskt fikk plass i hylla og der har den blitt stående gitt.
Fire år seinere forsøker James og jeg oss igjen, men resultatet blir beklageligvis like dårlig. Denne musikken, skapt og spilt inn i solfylte California – og slik låter den også, er altså så pregløs og glatt at den glir motstandsløst inn den ene øregangen og like fort ut den andre.
Ingen av låtene, som James har en komponistfinger med i alle sammen, er minneverdige og saksofontonen og uttrykket til James gir meg altså ingenting. Det eneste gløttet underveis her er den meget lovende trompeteren Marquis Hill som gjester på et spor.
Noe forteller meg at Boney James og undertegnede aldri blir noen god match. De som digger såkalt smooth jazz og Boney James får nok uansett akkurat det de ønsker seg så får jeg leite andre steder.
Band of Gold er bassist Nikolai Hængsle Eilertsen og vokalist Nina Elisabeth Mortvedt. Sammen med gode venner har de laga et popalbum som vil bli huska – lenge.
Nina Elisabeth Mortvedt og Nikolai Hængsle Eilertsen på full fart til spennende steder.
Elbassist extraordinaire, og veldig mye annet, Nikolai Hængsle Eilertsen, ser ikke ut til å ha noen grenser overhodet når det gjelder musikk. Den eneste er vel at det han skal bruke tida si på må være kvalitet. Derfor var det nok ikke vanskelig for han å bli trigga da han hørte demotapene til vokalisten Nina Elisabeth Mortvedt. Her lå det gull og venta og den foredlingsprosessen musikken har vært med på har ført til at Band of Gold framstår som et stykke tidløs popmusikk av aller høyeste kvalitet.
De to har brukt mye studiotid og Hængsle Eilertsen har inkorporert elementer fra hele sitt fundament fra jazz via country til rock. Mortvedts lyse og transparente stemme og evne til å formidle tekster som handler om alt fra hvordan man kommer seg videre etter en tragedie, om forandring når alt er på vei utfor kanten og om å ta seg sammen og se framover, løfter dette til noe langt forbi en a4-pop-produksjon.
Når så Hængsle Eilertsen har henta inn venner som Kenneth Kapstad (Motorpsycho) og Olaf Olsen (Bigbang) på trommer, Dungen-gitarist Reine Fiske og tangentheltene Morten Qvenild og David Wallumrød, så mer enn antyder det hvilket nivå musikken til Band of Gold befinner seg på.
Nina Elisabeth Mortvedt er et helt nytt navn for meg. Hun har overbevist meg om at her har vi med ei stemme, bokstavelig talt, som har alt i seg til å skape seg og musikken sin ei glitrende framtid. Fullt så overraskende er det ikke Nikolai Hængsle Eilertsen, med fartstid fra Bigbang, National Bank og Elephant9, omgir seg med godlyd og kvalitetsmusikk uansett sjanger.
Band of Gold, både bandet og musikken, er sofistikert popmusikk også for musikkelskere langt utenfor popmenigheta.
Trommeslager Thomas Strønen har vært der i mange år. Med “Time Is a Blind Guide” kan han endelig få sitt store gjennomrudd også som komponist og bandleder. Og ikke nok med det – også med bandet Food er Strønen både trommeslager og komponist.
Thomas Strønen er blant våre aller mest interessante og spennende instrumentalister.
Thomas Strønen har bidratt på rundt 65 innspillinger med artister som Tore Brunborg, Sidsel Endresen, Maria Kannegård, Nils Petter Molvær, Bobo Stenson og John Taylor. Han har lenge vært en svært ettertrakta sidemann, men han har også i stadig større grad vist oss at han har hatt mye å fare med som leder. Med “Time Is a Blind Guide” framstår han som nok en visjonær med helt egne ideer og vyer.
Det “annerledes” laget bak “Time Is a Blind Guide”.
I forbindelse med konsertserien Conexion, der nye samarbeid mellom engelske og norske musikere fikk fødselshjelp, fikk Strønen mulighet til å komponere en hel konsert til et “ufødt” ensemble. Premieren fant sted i 2013 i Oslo, året etter stod festivalen i Cheltenham på programmet og det blei en konsert som BBC-lytterne mente var årets konsert!
Strønen benytta anledninga til å skape et musikalsk kinderegg. Ensemblet består nemlig av tre deler: en strykeseksjon, en slagverkstrio og en pianotrio. Strykeseksjonen består av cellisten Lucy Railton, bassisten Ole Morten Vågan og fiolinisten Håkon Aase, slagsverkstrioen av Siv Øyunn Kjenstad, datter av Tore Brunborg forøvrig, Steinar Mossige og Strønen og pianotrioen av pianisten Kit Downes, Strønen og Vågan.
Strønen har skrevet usedvanlig vakker og melodisk musikk for alle ensemblene, som vi treffer hver for seg og sammen, og han benytter seg fritt fra sjangre som jazz, samtids- og folkemusikk og setter det sammen til noe som er hans eget. Visjonen Thomas Strønen har hatt for “Time Is a Blind Guide”, og måten det har blitt realisert på, er nesten magisk. Japan, India og England står på turnéplanen for dette ensemblet denne høsten og neste vår – verden har veldig mye å glede seg til. Vi er heldige som kan nyte av musikken allerede nå.
Food med Christian Fennesz – noe for seg sjøl.
Strønen (42) er, i tillegg til å være en glitrende og ræregen perkusjonist, komponist og bandleder, også svært produktiv. Bandet Food, som har eksistert i ymse utgaver helt siden 1998, er også klar med sin tredje ECM-utgivelse og denne gangen står Strønen for alle komposisjonene. Mats Eilertsen og Arve Henriksen forlot bandet i 2004 og siden den gang har Food bestaått av den engelske saksofonisten og elektronikeren Iain Ballamy og Strønen som har invitert med seg gjester til forskjellige prosjekter, blant andre Nils Petter Molvær og den østerrikske gitaristen og elektronikeren Christian Fennesz. Sistnevnte er også mer enn hjertelig tilstede denne gangen.
Food framstår denne gangen på et ganske så nytt vis. I Ulf Holands studio i Oslo utforska de i løpet av tre dager fram nye arbeidsmetoder, skisser og ideer og spilte inn flere timer med materiale.
Deretter tok Strønen med seg stoffet og jobba videre med det i fire måneder. Groovene blei beholdt ellers blei de melodiske fragmentene kutta opp, loopet og flytta på. Det har igjen ført til at det som var skisser har blitt til ferdige melodier.
Musikken til Food anno 2015 er fortsatt atmosfærisk, men den er mye mer melodisk og retningsbestemt enn tidligere. Det kommer ikke som noen bombe akkurat at Ballamy og Strønen snakker godt sammen, og det overrasker heller ikke at Fennesz´ høyst personlige stemme passer utmerket sammen med duoen.
Høsten 2015 kan vise seg å bli det store gjennombruddet for Thomas Strønen. Gjennom begge disse utgivelsene framstår han som unik perkusjonist, bandleder og komponist – en visjonær rett og slett. Det er ikke mange som kan plusse på den siste betegnelsen på cv-en sin. Thomas Strønen kan det nå.
Stephen Sondheim er en av de største og viktigste komponistene i moderne amerikansk musikk. Nå blir han hylla av 36 av sine samtidige fra ulike sjangre og ikke minst pianisten Anthony de Mare.
Stephen Sondheim har rukket mer i løpet av sine 85 år enn noen med musikalske visjoner kan drømme om. Helt siden 1954 har mannen som har stått for musikken til musicaler som “Sweeny Todd””, “Sunday in the Park” og “Anyone Can Whistle” og med låter som “Send in the Clowns” og dusinvis av andre hits, mer eller mindre lagt lista for alt som finnes av musikk for teater og film. Nå har konsertpianisten Anthony de Mare virkelig satt seg fore å hylle Sondheim og de Mare er tydeligvis av den grundige typen.
Anthony De Mare har tatt initiativet til denne unike hyllesten.
de Mare har invitert 36 av sine “beste” venner til å arrangere en Sondheim-melodi hver seg for solo-piano eller for de Mare rettere sagt. Disse “vennene” kommer fra jazz, klassisk musikk og filmmusikk og vi snakker om så forskjellige komponister-arrangører-musikanter som Steve Reich, Wynton Marsalis, Mark-Anthony Turnage, Fred Hersch, Ethan Iverson, Frederic Rzewski og Thomas Newman. Sju land er representert og Sondheim uttalte etter at han fikk høre musikken at “To hear composers take my work and take it seriously…..it´s a thrill!”
Denne omtalen er basert på en promokopi der 12 av tolkningene er med – hele pakka består av en trippel cd med 36 låter. de Mare skal ha all mulig slags ære for både ideen og for evnen til å gå inn i musikken på de forskjelligste måter: som jazzmusiker, samtidstolker og som en lettere underholdnings-filmpianist. Det er faktisk lett å bli lurt her og dermed tro at det både er Fred Hersch og Ethan Iverson som spiller faktisk.
Musikken til Stephen Sondheim inneholder så mye og består av så mange lag. De 36 arrangørene og Anthony de Mare har makta på et fabelaktig vis – i alle fall 12 av dem som jeg har fått tilgang til – og vise oss alle at det er tilfelle – nok en gang!
Pianist Rune Klakegg og bassist Jan Olav Renvåg fikk en forespørsel fra Ælvespeilet kulturhus i Porsgrunn om de kunne tenke seg å spille “Jazz på svenska” for dem. De takka høflig ja, men underveis kom tanken snikende om at de burde gjøre en vri og det endte med “Jazz på svorsk” med ei blanding av norske og svenske melodier som utgangspunkt. Det ene tok det andre og lysten til å lage ei innspilling med bare det norske materialet vokste fram. Som sagt og tenkt så gjort og her er “Jazz på norsk” – en modig tittel på ei spennende musikalsk utfordring som de to har kommet utmerket ut av.
De 11 melodiene er henta fra forskjellige kilder. Noen er kjente for de fleste av oss som “Eg ser deg utfor gluggjen” og “Springdans fra Bergen”, noen kjenner vi også uten at tittelen hjelper oss på vei og noe er helt nytt for meg i alle fall.
Alt er behandla med den største pietet, men samtidig tar de to seg herlige friheter og skaper sitt eget lille univers av den tidløse skatten. Sjølsagt så glir tankene uvilkårlig til Jan Johansson og Georg Riedel og deres “Jazz på svenska”, men Klakegg og Renvåg står fjellstøtt på egne bein. Som Klakegg også sier så har det skjedd litt på de cirka 50 åra som har gått siden “Jazz på svenska” så dagens lys både når det gjelder måte å tenke frasering, harmonikk og rytme på.
Flere har vært på besøk hos deler av denne melodiskatten, blant andre Dag Arnesen i trioformat, men som duo tror jeg Klakegg og Renvåg er aleine. Vi har med to meget dyktige instrumentalister å gjøre som tydeligvis stortrives sammen og som har satt sitt flotte bumerke på denne evige musikken.
