Det er ikke hver dag vi møter et norsk jazzband med norske tekster i fokus. Den unge kvartetten Papirfly gjør det – med bravur!

Papirfly gjør det på sitt eget vis og gjør det bra.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det er ikke alt man får med seg i en travel musikkhverdag. Papirflys debutalbum med samme navn for to år siden hører med i den kategorien. Godorda som blei både bandet, plata og musikken til del gikk meg likevel ikke hus forbi, og derfor har forventingene til denne oppfølgeren vært rimelig store. Et godt utgangspunkt? Både og vil jeg mene.

Kvartetten, som består av Philip Birkenes på piano, Jakop Janssøn på trommer, Hanne Kalleberg på vokal og Knut Olav Buverud Sandvik på bass hører, såvidt jeg har skjønt, hjemme i den meget velskolerte generasjonen som befinner seg i slutten av 20-åra. Og er de ikke skolerte så hører det definitivt slik ut – og det er ment som en kompliment.

Kalleberg skriver alle tekstene og alle låtene bortsett fra en som Janssøn har ansvaret for. De fører oss alle inn i en morsom, spennende, unik og ofte litt naiv verden der tekstene til Kalleberg nesten er som små noveller å regne. Kalleberg, med sin sjarmerende Flekkefjord-dialekt, framstår som en annerledes og svært personlig historieforteller og de tre følgesvennene er akkurat det: følgesvenner som med brede palletter er med på å fargelegge bildene på et inderlig vis.

Hanne Kalleberg har en måte å formidle tekst å som gjør at du blir sittende ytterst på stolkanten for å få med deg alle nyansene. Slik er det med hele pakka Papirfly forresten – nyanserikt, vakkert og inderlig.

Papirfly

Ta meg med deg når du drar

NORCD/Musikkoperatørene

Saksofonisten James Brandon Lewis er et helt nytt navn for meg. Noe forteller meg at det bare er å merke seg navnet med en gang.

James Brandon Lewis i farta.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Det kommer mye jazz ut fra Sambandsstatene. Mye av den er sjølsagt bra – tildels veldig bra. Noe annet skule forsåvidt tatt seg ut. Likevel er det slik at mye av den amerikanske jazzen er både medioker, forutsigbar, uspennende og ofte kjedelig.

Den 32 år unge saksofonisten, komponisten, arrangøren og produsenten James Brandon Lewis har ikke tenkt å falle i den sistnevnte gryta.

“Days of FreeMan” er Lewis´ andre cd under eget navn, men den første som har nådd våre strender med bra distribusjon. Her tar sjefen oss med tilbake sin røtter på alle slags vis i Freeman Street i Buffalo, New York. Det betyr impulser fra gospel, jazz, soul og ikke minst hip hop – barnebarnet til be bop som han kaller det.

Lewis deler det hele inn i fire kapitler med forskjellige påvirkningskilder som fundament. I tillegg er Pearl Lewis, bestemora til sjefen, et verbalt bindeledd mellom kapitlene og forteller om hvordan Freeman Street og Buffalo var. Innovativt og annerledes for å si det forsiktig.

Med seg har Lewis en av de beste, mest allsidige og mest etterspurte trommeslagerne over there om dagen, Rudy Royston, og den urhippe elbassisten som blant andre Ornette Coleman brukte i “funkbandet” sitt, Jamaaladeen Tacuma. I tillegg er lyddesigneren HPrizm og rapperen Supernatural med på noen av spora.

Det har ført til at “Days of FreeMan” har blitt et annerledes både tilbakeskuende og framtidsretta visittkort fra ei nye spennede stemme med en tøff, rå og personlig saksofonstemme også – James Brandon Lewis.

James Brandon Lewis

Days of FreeMan

OKeh Records/Sony Music

Bassisten Trygve Waldemar Fiske fikk anledning til å sette sammen sitt drømmeband. Nå kommer han med sin drømmemusikk også.

Waldemar 4 – i selfie mood.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Under Moldejazz i 2013 blei den nå 28 år unge bassisten Trygve Waldemar Fiske fra Frei på Nordmøre tildelt talentprisen. Fiske, med utdannelse fra jazzlinja i Trondheim og med fartstid fra blant annet bandene til Hanna Paulsberg og Heidi Skjerve, fikk dermed anledning til å sette sammen sitt drømmeband for å fremføre ny musikk under festivalen i 2014. Det blei intet mindre enn suksess og med det sjøltitulerte albumet “Waldemar 4” får nå også alle andre muligheten til å sjekke ut musikken.

Trygve Waldemar Fiske med noe eget på hjertet.

Sammen med trommeslager Erik Nylander, saksofonist og bassklarinettist André Roligheten og den Berlin-baserte pianisten Håvard Wiik, også han fra Frei, har Fiske skapt musikk som er høyst personlig og som har henta inspirasjon fra store deler av jazzhistoria. Her er det både elementer av frijazz og usedvanlig vakre melodiske ekskursjoner i både ballade- og uptempo. Waldemar 4 skjemmes på ingen måte over å møte oss med straight og heftig swingbasert musikk heller. Roligheten og Wiik har skrevet ei låt hver, mens Fiske har ansvaret for de seks andre.

Ensembleuttrykket er viktig og usedvanlig tett her, men med solister som Roligheten og Wiik – du verden for en kapasitet vi har med å gjøre etterhvert – så er det sjølsagt godt med individuelle rom også.

Det er stort dynamisk spenn i Waldemar 4s musikk. Det er også en solid bekreftelse på at i Trygve Waldemar Fiske har kongeriket fått nok en bassist og potensiell bandleder av meget solid kaliber.

Waldemar 4

Waldemar 4

Gigafon Records/Musikkoperatørene

Har du hørt om popmusikeren Ola Kvernberg? Jo da, vi snakker fortsatt om Frænas aller største musikant, men som vel “alle” forbinder med jazz. Det er det all grunn til fortsette med, men her har han tatt en elegant liten popsving sammen med noen av sine beste venner.

Ola Kvernberg, Kirsti Huke og Erik Nylander – musikk fra hjertet.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det er liksom ikke alt en ser komme, men etter at jeg nylig har fått oppleve fiolinmaestro Ola Kvernberg som solist på kjøkkenmaskin (!!!!!) på John Coltranes svennestykke “Giant Steps”, så er det vel ingen grunn til å bli overraska over noe som helst lenger når det gjelder dette musikalske unikumet.

Gode venner

Sammen med to av sine aller beste musikalske venner, vokalisten Kirsti Huke og trommeslageren Erik Nylander, har Kvernberg funnet ut at de ville lage et coverband, men som alltid med slike framifrå musikanter involvert så har det blitt gjort på et usedvanlig personlig og tøft vis.

De sju låtene, ABBAs “The Day Before You Came”, Beach Boys´ “God Only Knows”, Tom Waits´ “Lonely”, Nick Drakes “Riverman”, Nick Caves “Into My Arms”, Massive Attacks “Teardrop” og Lou Reeds “All Tomorrows Parties”, forteller en hel del om den allsidige musikalske smaken de tre deler. Måten de har “angrepet” musikken på er jeg overbevist om at opphavsmennene vil eller ville ha jubla over – dette er nemlig så vakkert, så inderlig og så annerledes enn originalene, men samtidig gjort med så stor respekt og storhet at det er “umulig” ikke å like det. Sjølsagt er det mulig å dra opp diskusjonen om hva som er best av originalen eller nytolkningen, men jeg synes den stort sett er uinteressant – i alle fall i dette tilfellet. De tre har nemlig laga helt nye låter av disse strålende utgangspunktene – de har gitt dem helt nytt liv faktisk.

Endelig gjennombrudd?

Ola Kvernberg er av typen vi tar for gitt etter hvert. Han er en fiolinist og musikant i verdensklasse – slik er det med den saken. Her utvider han paletten sin ytterligere og spiller en bråte instrumenter i tillegg til fela og samarbeidet med svensk-norske Nylander fungerer like godt som det gjør i Ola Kvernberg Trio der Otrøyas store sønn Steinar Raknes også er med.

Kirsti Huke, fra Melhus ikke langt fra Trondheim, vant Spellemannpris i 2014 for beste barneplate og har vist oss i en rekke jazzsammenhenger de seineste åra hvilket enormt potensiale hun har. I mine ører har hun lenge vært en av våre ledende og mest spennende vokalister, blant i bandet Scent of Soil sammen med Tore Brunborg, men det store gjennombruddet har likevel latt vente på seg. Finnes det noen rettferdighet der ute bør dette være anledninga til at Kirsti Huke får et stort publikum både her hjemme og langt utenfor Harald og Sonjas grenser – hennes klokkeklare, vakre og distinkte stemme, med perfekt engelskuttale og diksjon, og inderlige måte å tolke tekst på hører nemlig hjemme langt der oppe og fremme.

“Rags & Silks” er pop for jazzfolket og jazz for popfolket. Eller for å si det på en annen måte: Dette er musikk for folk som liker god musikk tolka og framført av noen av våre aller beste menn og kvinne: Kirsti, Ola & Erik.

Kirsti, Ola & Erik

Rags & Silks

Propeller Recordings/Name Music/Musikkoperatørene

Den amerikanske gitaristen Scott DuBois tar oss gjennom et spennende døgn med den originale musikken sin.

Scott DuBois – ny gitarstemme for meg.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

37 år gamle Scott DuBois fra Chicago, men med New York som base, er på ingen måte noen nykommer. Likevel er han det for meg og etter å ha tilbragt flere timer sammen med “Winter Light” så skjønner jeg at jeg har gått glipp av en musikant med noe eget på hjertet. Dette bandet, med landsmannen Thomas Morgan på bass, som vi blant annet kjenner fra samarbeid med Jon Christensen i danske Jakob Bros trio, den musikalsk virile dansken Kresten Osgood på trommer og tyske Gebhard Ullmann på tenorsaksofon og bassklarinett, har faktisk eksistert siden 2008 og gitt ut tre skiver sammen før denne. Det høres kan man trygt si.

Scott DuBois sammen med Gebhard Ullmann, Thomas Morgan og Kresten Osgood.

Hayden Powells ferske trioskive, “Circadian Rhythm & Blues”, har som utgansgpunkt at musikken beskriver et døgn slik Powell har opplevd det. Det samme utgansgpunktet har DuBois også for musikken her. Vi er med han gjennom et vinterdøgn med lys, mørke, snø, storm, stille og en rekke andre stemninger og de fire har makta å beskrive døgnet på et inderlig vakkert, stygt, meditativt og ekspressivt vis. DuBois, som er i besittelse av en lys og transparent tone i hornet sitt, er på ingen måte ute etter å stjele showet aleine – dette er en kollektiv utflukt med fire sterke stemmer sammen.

Musikken er åpen, søkende, melodisk, meditativ og til tider melankolsk. Den kunne med andre ord vært utgitt på ECM også. Det står i alle fall ikke på kvaliteten.

Scott DuBois

White Light

ACT/Musikkoperatørene

Med “Kemedu” får vi være med på et møte mellom norske og franske musikanter som er unikt og spennende.

LIV ute i naturen som musikken har sitt utgangspunkt i.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Musikk dreier seg i stor grad om møter – møter som ikke har vært planlagte har også ofte ført til de beste resultatene. For et par år siden satte den franske tangentmannen og storbandlederen Thierry Girault kursen for Tromsø der han blant annet leda Tromsø Big Band. Der møtte han også trombonisten Øystein Blix og vokalisten Liv Hanne Haugen. Etter det første møtet der musikk begynte å oppstå, satte de tre kursen for Frankrike et år seinere og gitaristen Alain Kawczak blei det fjerde hjulet på vogna. Musikk med impulser fra en rekke sjangre og himmelretninger blei resultatet og LIV skjønte raskt at dette måtte følges opp.

I juni i år møttes de igjen i studio i Tromsø og resultatet har blitt vel 34 minutter med original musikk der Haugens stemme er sentral. Hun joiker, synger på samisk, norsk og engelsk og sjøl om det ikke er alle hennes vokale uttrykk som går umiddelbart hjem hos meg, så har hun så absolutt mye spennende å komme med.

Alle bidrar med låter og gir “Kemedu” noe egenarta, melodisk og til tider forførende som har et originalt stempel på seg hele veien. LIV er nok et godt eksempel på at møter, nesten ut i fra intet, ofte fører til flott musikk som ingen visste fantes – heller ikke de involverte.

LIV

Kemedu

Losen Records/MusikkLosen

Jeg har sagt det før og gjentar det mer enn gjerne: Espen Berg har potensiale til å nå langt – svært langt. Her kommer det nok en bekreftelse.

Espen Berg, Bárður Reinert Poulsen og Simon Olderskog Albertsen – trio på vei til topps.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Med “Mønster” gir 32 år unge Espen Berg fra Hamar, men bosatt i Trondheim der han nå underviser på jazzlinja etter å ha studert der, oss sitt foreløpig ypperste prov på sine voldsomme kvaliteter. Jeg har vært så heldig å støte på Berg både i solosammenheng og sammen med Marius Neset og hans bestillingsverk til Moldejazz med Trondheim Jazzorkester, samt denne trioen, og jeg har ingen problemer med å utrope Berg til et talent i ultraklassen. Det eneste som egentlig forundrer meg er at “verden” ikke har oppdaga han for fullt allerede, men “Mønster” både bør og kan åpne nye dører. I forbindelse med plateslippet skal trioen nemlig på tur både i Norge, resten av Europa og i Asia. Dette er musikk så tidløs og “stedløs” at alle, uansett hvor på Tellus, kan få mye glede av den.

Espen Berg Trio i aksjon under Jazzfest i Trondheim tidligere i år.

Foto: Arne Hauge

Sammen med Simon Olderskog Albertsen fra Stjørdal på trommer og Bárður Reinert Poulsen fra Torshavn på Færøyene på bass, begge med bakgrunn fra den “berykta” jazzlinja i bartebyen, har Berg jobba mye med denne besetninga siden i fjor. All musikken står Berg for og han henter inspirasjon fra både amerikansk og jazz med nordiske røtter. Han setter det sammen til noe som han er aleine om og Espen Berg låter ikke som noen annen pianist vi kjenner til her hjemme – eller noen andre steder heller for den sakens skyld. Berg er så tohendig som jeg vel knapt har hørt noen pianist siden McCoy Tyner og jeg ser vel kanskje ikke bort fra at Berg har lytta et kvarter eller to til akkurat han. Dessuten er han en melodiker og dynamiker av rang og blir fulgt så empatisk som vel mulig av Olderskog Albertsen og Poulsen.

“Mønster” er tøff, spennende, melodisk, søkende og hardtswingende triojazz av beste merke. Kom ikke om noen år å si at du ikke blei advart mot Espen Berg – han kan være på vei mot stjernene. I alle fall har han kvaliteter som bør ta han dit.

Espen Berg Trio

Mønster

Atterklang/Musikkoperatørene

Sammy Figueroa er en av klodens mest groovy perkusjonister. Her viser han seg fram som sjef også.

Sammy Figueroa spiller på det meste.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Miles Davis, Sonny Rollins, The Brecker Brothers, Mariah Carey, David Bowie og Ashford & Simpson har en ting – eller rettere sagt en musikant – til felles: perkusjonisten Sammy Figueroa. Grunnen er usedvanlig enkel og grei. Figueroa er nemlig usedvanlig dyktig og tilpasningsdyktig.

I tillegg til å ha spilt på skivene og i bandene til “alle”, så har han også rukket å spille inn tre skiver under eget navn og blitt nominert til Grammy to ganger. Kvaliteten er det altså ikke så mye tvil om. Når han så bestemt påstår at “Imaginary World” er hans beste skive noensinne så er det det verdt å låne øre.

Figueroa ønska ikke at “Imaginary World” skulle bli typen latinjazzskive der alle spilte fortest og høyest. Han snakka med sine nærmeste samarbeidspartnere, pianisten Silvano Monasterios og bassisten Gabriel Vivas som har skrevet fire låter hver seg, og de var veldig med på tankegangen til Figueroa. Sammen med trommeslageren David Chiverton, trompeteren Alex Pope Norris og saksofonisten Troy Roberts, har de laga ei heidundrende vakker og varm reise som tydeligvis er fundamentert på tonnevis med empati. På noen av spora er også synthmannen Hal Batt, trompeteren Cisco Dimas og gitaristen Chico Pinheiro hjertelig tilstede – alle ukjente navn for meg, men du verden for en kvalitet vi snakker om hele veien.

Sammy Figueroa og vennene hans gir oss latinjazz som det swinger og groover noe vederstyggelig av. Jovisst imponerer solistene også, men de er absolutt ikke ute for å vise hvor vanvittig flinke de er. De er sammen med Figueroa for å lage heftig og varm musikk og det har de greid.

Sammy Figueroa

Imaginary World

Savant/MusikkLosen

Sju av de største talentene fra jazzlinja i Trondheim har funnet sammen i Megalodon Collective. Det har det blitt saker av.

Ei flott samling av store talenter – Megalodon Collective.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Skal det ingen ta dette her? Heldigvis virker det som om svaret er nei. Vi snakker om strømmen av talentfulle norske jazzmusikanter og med Megalodon Collective kommer nok en bekreftelse på at vi har med en “ny” gjeng av fryktløse og heftige musikanter som allerede befinner seg på et skyhøyt nivå. Jeg tror ikke det er plagsomt mange der ute som er gjennomsnittlig jazzinteressert som kan rekke opp hånda når følgende navn blir lest opp: Karl Bjorå (gitar), Petter Kraft (tenorsaksofon), Henrik Lødøen (trommer og sag), Aaron Mandelmann (bass), Karl Hjalmar Nyberg (altsaksofon og bassklarinett), Martin Myhre Olsen (alt- og sopransaksofon) og Anders Skår Winther (trommer). Personlig kan jeg nikke gjenkjennende til tre av dem, men her er det altså sju unge herrer som har dratt ut på leiting etter noe helt eget – og det har de funnet.

De sier sjøl at de har latt seg inspirere av filmmusikk, det ytre rom (!!!!!), frijazz, impro, støy, klassisk – og middelaldermusikk og da er det slik at sluttresultatet må bli noe helt for seg sjøl. Fem av de sju har skrevet musikken og det betyr igjen at det blir en voldsom allsidighet i uttrykket. Samtidig er det en enhet og homogenitet i musikken – de er samstemte om hvor de vil og det er spennende å være med kollektivet på veien.

Betyr disse referansene at det ikke swinger av musikken? Det gjør det absolutt ikke. Noen ganger swinger det faktisk ganske så tradisjonelt, mens andre ganger tar de sju den ganske langt ut. Det betyr igjen at Megalodon Collective, med en rekke solister vi kommer til å høre mye fra i åra som kommer, gir oss noe som de er helt aleine om og som gjør at vi sitter helt ytterst på poolkanten for å få med alle detaljene. Både bandet og ikke minst enkeltmedlemmene kan lett være med på å sette sitt solide preg på norsk jazz i tiråra som kommer.

Megalodon Collective

Megalodon

Gigafon/Musikkoperatørene

Gildas Le Pape har ei fortid som blytung gitarist i black metalbandet Satyricon. Nå er det noe helt annet som gjelder – stringswing med kameraten Stian Vågen Nilsen.

Stian Vågen Nilsen og Gildas Le Pape i aksjon.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Herrens veier er visstnok uransakelige og Gildas Le Papes vei fram til denne smakfulle stringswing-ekskursjonen sammen med Stian Vågen Nilsen, som noen sikkert har hilst på i bandet Jazzbanditt – et band med et liknende uttrykk som denne duoen, er ikke akkurat av de vanligste.

Etter at favorittbandet hans innen black metal, norske Satyricon, lette etter ny gitarist rundt 2007, sendte han enkelt og greit inn søknad og blei kallt inn på audition. Le Pape satt seg på flyet, vil jeg tro, og landa i Oslo og like etter var jobben hans. Helt fram til 2013 var det Satyricon for alle penga, men samtidig bar også Le Pape på en “hemmelighet”: han digga og spilte også en annen form for musikk! Han var nemlig en improvisernede musikant også med et stort hjerte stringswing-tradisjonen som Django Reinhardt “oppfant” på 30-tallet.

Sammen med Stian Vågen Nilsen har han skapt en usedvanlig stilsikker duo som tar for seg åtte låter sterkt forbundet med “far”. “Them There Eyes”, “What Is This Thing Called Love”, “Django´s Tiger” og Reinhardts udødelige arrangement av Griegs “Norsk dans” – “Danse Norvégienne”, står på repertoaret og sammen med den franske bassisten Ghali Hadefi – plata er spilt inn i Frankrike i februar i år – gir de to oss mange bevis på at dette er udødelig og tidløs musikk i de rette hender.

Stian Vågen Nilsen og Gildas Le Pape, han har heldigvis blitt boende i Norge, veksler på å være solist og kompgitarist og stortrives tydeligvis i hverandres selskap. Det er også veldig lett å trives sammen med dem. Her swinger det!!!

Stian Vågen Nilsen & Gildas Le Pape

Crossing the Line

Hot Club Records/Musikkoperatørene