Gigantene møtes

John Donne var en gigant. Ketil Bjørnstad er det. Når det legges sammen blir det et mesterverk ut av det.

Ketil Bjørnstad har tydeligvis en uendelighet å hente fra.

Ketil Bjørnstads omfattende karriere er så mye omtalt at vi lar være å repetere det her bortsatt fra å slå fast at han både som musikant og forfatter har noe helt spesielt å fare med. Når han i tillegg til å være usedvanlig produktiv også gjennom mange tiår har levert kvalitet på aller øverste hylle, så sier det alt om at han kanskje er vår viktigste samtidskunstner. Nå kommer det nok et verk med Bjørnstads bumerke på seg og igjen snakker vi om et storverk som vil stående lenge.

Håkon Kornstad er et multitalent av de sjeldne.

Bjørnstads nære forhold til den engelske poeten John Donne (1572-1631) har tidligere ført til musikken på platene “Shadow”, “Grace” og “The Light”. I over 20 år har Bjørnstad jobba med de tidløse tekstene til Donne og han finner stadig noe nytt i språket, i rytmen og i stillheten mellom setningene.

Det har denne gangen ført til “A passion for John Donne” skrevet for Oslo Internasjonale Kirkefestival i 2011/12. Heldigvis var lydmaestro Jan Erik Kongshaug på plass i Sofienberg kirke under urframføringa og nå får resten av verden være med på den vidunderlige reisa også.

Bjørnstad har skrevet så vakker musikk som bare han kan til disse tidløse tekstene som er å finne i coverheftet. Egentlig skriver Bjørnstad den samme melodien hver gang, men sjølsagt så gjør han ikke det – han er bare en mester til å “finne” den rette melodien – hver gang. Her har det blitt en herlig blanding av kormusikk, improvisert musikk og gudene vet hva.

Oslo Chamber Choir passer utmerket til dette mesterverket.

Når han så har invitert med seg den intet mindre enn unike tenorsaksofonisten, fløytisten og operasangeren – den miksen finnes neppe hos noen andre – Håkon Kornstad, perkusjonisten Birger Mistereggen og Oslo Chamber Choir under ledelse av Håkon Daniel Nystedt, så skal det ikke stor fantasi til for å skjønne at dette har blitt ei høytidsstund av de sjeldne. Bjørnstad spiller sjøl Bjørnstad-piano som bare han kan det – i de fleste grenseland.

Det har kommet mye monumentalt fra Ketil Bjørnstad opp gjennom åra. Det spørs likevel om ikke “A passion for John Donne” er hans aller største mesterverk – hittil.

PS Tidligere har brødrene Audun og Iver Kleive bidratt på flere ECM-utgivelser. Med storebror Torfinn og hans datter Julie som medlemmer av Oslo Chamber Choir har nå fire blad Kleive ECM-plater på samvittigheten. Jeg tviler på om noen familier er bedre representert på det tyske storselskapet.

Ketil Bjørnstad

A passion for John Donne

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

I ny drakt

Eldbjørg Raknes synger vakre sanger og Oscar Grönberg spiller like flott piano. Bedre lys i høstmørket får du knapt.

En ny superduo er unnfanga – Eldbjørg Raknes og Oscar Grönberg.

Foto: Endre Forbord

Eldbjørg Raknes (44) har i et par tiår allerede vist å være en av de mest spennende, uredde og kreative stemmekunstnerne her til lands – og langt utenfor våre grenser også. Raknes har tatt alle mulige slags sjanser og skryten og prisene, som Buddy-pris, Radka Toneffs minnepris, Rolf Gamleng-prisen og NOPAs Kardemommepris, har stått i kø.

Har det vært nye dører å åpne, så har Raknes gått dit og de seinere åra har hun i stadig større grad bevegd seg i retning fri improvisasjon, der hun har utfordra både seg sjøl og oss, ofte med live sampling og med et “språk” som ikke har vært mulig å forstå på et tradisjonelt vis. Med “You Make Me Feel” tar hun en ny og overraskende u-sving.

Eldbjørg Raknes skuer bakover – og fremover.

Foto: Per Finne

Sammen med den svenske, men Trondheim-bosatte pianisten Oscar Grönberg (27), har Raknes satt seg fore å skue tilbake – og framover.

Her gir de oss 14 stort sett veldig kjente låter som Raknes lærte seg for 20-25 år siden – låter som alle har tidløshetens stempel på seg, men som de to likevel gir noe helt nytt og dermed forteller oss at både låtene og de to har noe unikt ved seg.

Det er låter fra både jazzens standardskatt som “I Will Wait for You”, “Blame It on My Youth” og “Tea for Two” pluss “pop”-låter som Joni Mitchells “River”, “Takes Two to Tango” og “Black Coffee” som står på repertoaret og alt evner Raknes og Grönberg å gi noe helt eget.

Det som i utgangspunktet var en øvelse i Stamsund kirke i Lofoten blei heldigvis tatt opp og om det var de fantastiske omgivelsene der nord som var utslagsgivende vet jeg ikke, men den drøye timen vi får være med på er uansett veldig flott, spennende og annerledes.

Duoinnspillinger med piano og vokal har en flott og sterk tradisjon her hjemme med blant andre Radka Toneff og Steve Dorbrogosz, Sidsel Endresen og Bugge Wesseltoft og Karin Krog og Morten Gunnar Larsen. Det Raknes og Grönberg føyer seg flott inn i denne tradisjonen.

Her får låtene og tekstene masse rom og luft og Raknes tør å stå nakent fram med budskapet sitt. Hennes engelsk er ikke skoleperfekt, men i mine ører gjør det formidlinga enda mer personlig. Av og til synger hun også på kanten av surt – det gjør det også enda mer inderlig og ekte. Når så samarbeidet med Grönberg er av det ekte og nære slaget – vi snakker her om en uhyre moden ung mann – så har “You Make Me Feel” blitt en tilvekst til både duokatalogen og til Raknes´ diskografi som vil bli stående i mange, mange år.

Eldbjørg Raknes – Oscar Grönberg

You Make Me Feel

MYrecordings/Musikkoperatørene

Masekela nesten i 100

Bedre måte å starte Oslo World Music Festival på enn å slippe fri Hugh Masekela, finnes knapt.

Hugh Masekela omringa av Ole Edvard Antonsen og Mathias Eick.

Den 21. utgava av Oslo World Music Festival ser ut til å ha et svært spennende og ikke minst omfattende program. Når ledelsen valgte å sjøsette årets utgave med den sør-afrikanske flügelhornisten, vokalisten, komponisten og ikke minst ikonet Hugh Masekela, med norske supergjester, så har de lagt lista høyt for det som skal komme resten av festivalen.

Masekela (75) har vært og er en viktig personlighet for den sør-afrikanske frigjøringskampen. Han har brukt og bruker sin musikk, sine sanger og sin utstråling til både å opplyse og bevisstgjøre sin landsmenn og alle oss andre. Det makter han fortsatt på en overbevisende måte.

Sammen med et empatisk og helt ok band ga Masekela oss rundt to timer med ei blanding av gamle hits, som den afrikanske delen av publikum mer enn gjerne sang med på, og mer ukjente saker. Hans utstråling og showmanship gjør at han fortsatt går hjem fra første stund med sin jazzmusikk med klare afrikanske overtoner.

Vår egne trompethelter, Ole Edvard Antonsen, som også spilte flügelhorn, og Mathias Eick, blei i stor grad programhelter. Bortsett fra at Antonsen spilte åpningsfanfaren “Svalbard”, så blei ikke de to “invitert” inn før helt på slutten. De to greip imidlertid sjansen begjærlig og sammen med Masekela ga de oss en trompetfest, med afrikansk krydder, som egna seg perfekt til å gå ut i høstkvelden og møte resten av Oslo World Music Festival med.

Den nye stjerna

Antonio Sanchez er i mine ører den hippeste trommeslageren på kloden nå. Her får vi tre forskjellige bevis på det.

Antonio Sanchez – en mester i alle situasjoner.

De fleste i den jazzintresserte delen av verden har fått med seg de helt spesielle og enorme kvalitetene til den meksikanske trommeslageren Antonio Sanchez (42). Sien 2002 har han nemlig bekledd kanskje den mest attraktive trommestolen i jazzverdenen, nemlig i Pat Metheny Group og hele verden har vært hans scene. En rekke andre giganter har også etterspurt Sanchez sine kvaliteter og han har også jobba med egne band og sin egen musikk. Han er av typen som kan alt uansett sjanger og her treffer vi han sammen med tre forskjellige trioer og stort sett med hans egen musikk.

Sammen med John Scofield og Christian McBride overbeviser Sanchez nok en gang.

På denne dobbelt cden viser han seg først frem sammen med Matt Brewer på bass og Brad Mehldau på piano. To av de tre låtene er skrevet av Sanchez, som også spiller piano, men ikke her, og den tredje er en liten omskriving av Miles Davis-klassikeren “Nardis”. Sjølsagt passer Sanchez også utmerka inn i en “tradisjonell” pianotrio og bedre og mer særegen pianist enn Mehldau finnes knapt.

Neste trio ut er Christian McBride på bass og John Scofield på gitar. To Sanchez-låter her også pluss Wayne Shorters “Fall”. Tre giganter sammen kan gjerne gå feil med for store ego, men det er overhodet ikke noe problem her.

Siste trio ut er Joe Lovano på tenorsaksofon og John Patitucci på bass. Samme oppskrift her: to Sanchez-låter spesialskrevet for akkurat denne trioen pluss Thelonious Monks klassiker “I Mean You”. Her lukter det svidd fra første start og man skulle ikke tro verken denne trioen, eller de to andre, hadde gjort noe annet enn å spille sammen – noe de altså ikke har gjort.

Dette er moderne jazz skapt av noen av de aller største og Antonio Sanchez bare bekrefter at han er den eneren og unike trommeslageren vi har visst han har vært lenge. Her beviser han det med tre nye band og tre nye uttrykk – like hipt alt sammen.

Antonio Sanchez

Three Times Three

CamJazz/MusikkLosen

Inderlig og annerledes

Pianisten og komponisten Lars Jakob Rudjord evner å ta oss med inn i en unik verden.

Lars Jakob Rudjord Ensemble skaper unike landskap.

“Clockwork”, debutskiva til Lars Jakob Rudjord, har vært blant noen av oss ei stund allerede. For den store hop, inkludert undertegnede, har den dessverre passert kraftig under radaren helt til nå. Det er forsåvidt både synd og skam, men nå har den dukka opp og tidløs musikk som dette går heldigvis ikke ut på dato. Med en spennende trio bestående av bassisten Adrian Fiskum Myhr og cellisten Katrine Schiøtt – piano, bass og cello er ikke akkurat dagligdags, kan man vel trygt si – tar Rudjord oss med på ei musikalsk reise som få, om noen har opplevd tidligere.

Lars Jakob Rudjord åpne nye dører.

Rudjord er så avgjort en improvisernede musikant med jazzen i ryggmargen, men musikken han har komponert og har skapt sammen med de to andre har definitivt spor av både samtidsmusikk, folkemusikk og kammermusikk.

Her får vi servert 10 usedvanlige melodiske småstykker og låter som de tre ikler nydelige innpakninger. Dette er musikk det er lett å forsvinne inn i og som har lett for å få tankene til å fly. Etter noen runder sammen med “Clockwork” er den eneste viktige innsigelsen at musikken kan bli litt for enstonig. Det aller flotteste med musikken er at den er egna til å skape tanker og ideer som er nye og unike. Samtidig gir den oss påfyll av noe vakkert – noe vi trenger spesielt nå når høsten, mørket og vinteren omgir oss.

Lars Jakob Rudjord Ensemble

Clockwork

Fyrlyd Records/Indigoboom/Phonofile

En herlig bastard

Bak navnet Mongrel – som betyr noe sånt som bastard eller blandingsrase – skjuler fire av landets mest lovende jazzmusikere seg.

Mongrel – fra venstre Stian Andersen, Tore Flatjord, Johan Lindvall og Thomas Litleskare – har noe helt eget på gang.

Foto: Magnus S. Nergaard

Bassisten Stian Andersen, trommeslageren Tore Flatjord, pianisten Johan Lindvall og trompeteren Thomas Litleskare møttes og har sin formelle bakgrunn fra Norges Musikkhøgskole i Oslo. I løpet av sin relativt korte karriere har de allerede markert seg kraftig i band som KAROKH, Dr. Kay & His Interstellar Tone Scientists, Kamala og Baker Hansen. De som har lånt øre til flere av disse gruppene vil raskt skjønne at vi har med fire herrer å gjøre som er usedvanlig allsidige i sin musikkanskuelse og Mongrel blir nok et bevis på det.

De 10 låtene er alle skrevet av enten Andersen (2), Lindvall (2) eller Litleskare (6). Både gjennom komposisjonene og gjennom den kollektive og individuelle tilnærminga til musikken så forteller de oss at de til tross for relativt få år på Tellus, så har de et solid grep om hele den moderne jazzhistoria – alt fra det grooveorienterte og sterkt melodiøse til det mer fri. Mongrel framstår med sin debut både som et sterkt kollektiv og samtidig med meget sterke solister.

Som sine forgjengere i det norske jazzlivet, så setter også Mongrel og dens innbyggere sin stolthet inn på at de skal ha noe eget å fare med. Det har de makta allerede med sin debut og det skal bli uhyre interessant å følge dem både som Mongrel og som individuelle utøvere. Dette er en type “Taskenspill” det er svært lett å like.

Mongrel

Taskenspill

Losen Records/MusikkLosen

Ti på dusinet

Richard Elliot kan spille saksofon. Det er bare så synd at han gjør det så dørgende kjedelig.

Richard Elliot spiller instrumentalpop der sola skinner hele tida.

Richard Elliot er en 54 år gammel skotte som gjorde Los Angeles til sin nye hjemby for flere tiår siden. Det er ikke til å undres over – det er nemlig på den amerikanske vestkysten smoothjazzen eller instrumentalpopen Elliot sverger til egentlig stammer fra og trives best. I fem år på 80-tallet var Elliot med i blåserekka i rhythm and blues/soul/funk-gruppa Tower of Power, men siden den gang har han stått på egne bein og med sin radiovennlige musikk som passer utmerka til høye drinker og åpne biler med vind i håret, så har det gått mer enn greit.

Richard Elliot blir nok tiljubla nok en gang av sine mange fans.

På “Lip Service”, som er hans solo-cd cirka nummer 23 i rekka, får vi mer av det samme og er du ikke devota fan av smoothjazz eller instrumentalpop, så er det musikk egna til å kjede seg – intet mindre. Når det kan nevnes at Elliot slo gjennom med sin versjon av Percy Sledge-klassikeren “When a Man Loves a Woman”, så skjønner man vel lett hvilken vei vi er inne på.

Her er det 10 nye låter som går inn i akkurat det samme sporet og arrangementene og medspillerne er alle søte og flinke, men de byr ikke på det minste motstand eller utfordring. Når flere av låtene er av typen som må fades, så er det ganske beskrivende for hvor vi befinner oss.

Dette er altså ikke musikk som snakker særlig til meg. Richard Elliot kan som sagt spille, men han gir meg altså ikke noe som helst. Se ikke bort fra at dette er musikk som dukker opp i ei heis nær deg når som helst.

Richard Elliot

Lip Service

Heads Up/Naxos Norway

Nok ei ny stemme

Calvert er nok ei ny norsk jente med noe spennende på hjertet.

Calvert vet hvor hun vil.

Sarah Christin Calvert er ei 24 år gammel jente oppvokst på Stovner i Oslo, men med røtter både på Sunnmøre og i Sør-Afrika. Musikk har åpenbart vært en ingrediens i Calverts oppvekst og med sin debut-cd viser hun oss at vi bokstavelig talt har fått ei ny, lovende stemme.

De 10 låtene er spilt i naturskjønne omgivelser i Hardanger og et svært empatisk band under ledelse av gitarist og produsent Gisle Torvik, sørger for at det skinner gjennom i musikken.

Calvert omtaler sjøl musikken sin som eksperimentell kunstpop med et nordisk og kjølig lydbilde som står i kontrast til Calverts varme og innbydende vokal. I tillegg har hun også henta inspirasjon fra diverse jazzuttrykk. Det aller meste av dette er det ikke vanskelig å være enig i.

Calvert har rett fokus.

Calvert har skrevet all tekt og musikk sjøl og det er ei engasjert og svært bevisst unge jente vi har med å gjøre. Av og til låter det på grensa til litt småsurt, men det gjør det egentlig bare litt mer spennende og uperfekt. De ni første låtene er på engelsk, mens debuten blir avslutta med den sterke “De andre” på morsmålet kun sammen med Torvik, som også gir seg sjøl plass til å strekke ut noen steder – noe som absolutt ikke gjør noe.

De står etter hvert nesten i kø nå de mange norske vokalistene som kommer i kjølvannet til ledestjerner som Sidsel Endresen, Hanne Hukkelberg og Torun Eriksen. Med sitt vare, letende og personlige uttrykk melder Calvert seg på og det er en glede å ønske henne velkommen.

Calvert

Could Have Been Me

Incicon

Den nye stemmen

Gjetordene har stått i kø når det gjelder Emilie Nicolas. Det er det all grunn til.

Emilie Nicolas har noe helt eget å fare med.

26 år unge Emilie Nicolas, som sikkert også reagerer hvis etternavnet Kongshavn blir nevnt, er et uomtvistelig talent av de helt sjeldne. Med oppvekst i Bærum og formell utdannelse fra jazzlinja i Trondheim, mer enn bekrefter hun hypen med sin debutskive “Like I´m a Warrior”. La det være klart med en gang at dette ikke er jazzmusikk, men den unike utdanningsinstitusjonen i bartebyen under Erling Aksdals ledelse har gjennom flere tiår vist at de har utdanna musikanter til seg sjøl. De har fått impulser og kunnskap til å gå i dybden og om de heter Frode Alnæs, Nils Petter Molvær, Tord Gustavsen, Stian Carstensen, Ola Kvernberg eller Inger Helene Håvik i Highasakite, så har de fått inspirasjon til å forfølge sin egen retning og drøm. Der finner vi også Emilie Nicolas og sjøl om vi mener å høre litt herfra og litt derfra, så er dette noe så voldsomt unikt og personlig.

Emilie Nicolas befinner seg seg bortimot i sin egen sjanger.

Sammen med en trio bestående av trommeslageren Eivind Helgerød, bassisten Anders Opdahl og tangentmannen Nicolay Tangen Svennæs, alle med tilsvarende bakgrunn som sjefen fra enten Kristiansand, Stavanger eller Trondheim, så har Emilie Nicolas skapt et lydbilde av en annen verden. Alle har bidratt på produsentsida også. Bortsett fra Dum Dum Boys-klassikeren “Pstereo”, i en versjon som gjør låta helt ny, så har Emilie Nicolas skrevet alt av musikk og tekst.

Dette er så elegant, personlig og urhip popmusikk som vel tenkelig. Når så Emilie Nicolas er utstyrt med ei stemme som er så inderlig og fascinerende som hun er, så blir dette en debut av de helt sjeldne. Det er mye melankoli i det hun gir oss, men det er så avgjort melankoli det er lett å leve med. Kan dette gå hele veien til verdensherredømme? Veldig vanskelig å si, må vite, men at Emilie Nicolas har noe helt spesielt hersker det i alle fall ingen tvil om. “Nobody knows where I´m hiding” synger Emilie Nicolas på åpningssporet. Nå vet vi det heldigvis og det unner vi resten av verden å få greie på også.

Emilie Nicolas

Like I´m a Warrior

Columbia/Mouchiouse Music/Sony Music

D e for tia sånn live e

Bjørn Eidsvåg med gode venner, strålende band, Kringkastingsorkesteret, sine beste låter samt en praktfull ny sang. Kan man ønske seg mer? Svaret er enkelt: nei.

Bjørn Eidsvåg er en historieforteller av de sjeldne.

Bjørn Eidsvåg er en låtskriver, tekstforfatter, observatør, formidler og bandleder som befinner seg i en helt spesiell kategori – sin egen. I tiår etter tiår har han makta å fornye seg og beholde sitt sylskarpe blikk på både de nære, viktige, morsomme og almenngyldige temaene som omgir både han og oss. Med denne flotte innpakninga der topparrangører som Helge Sunde, Håkon Berge og Johannes Leonard Rusten får mange av hans, jeg tør faktisk si udødelige, låter nytt liv.

Lisa Nilsson er en av de som mer enn gjerne synger sammen med vår riksskald.

Med sitt glitrende band med Anders Engen på trommer, Bjørn Holm på bass, Kjetil Steensnæs på gitar og David Wallumrød på tangenter, det utmerkede Kringkastingsorkesteret og med assistanse av Lisa Nilsson på “Mysteriet deg”, Elvira Nikolaisen på “Floden” og Kurt Nilsen på “På rett kjøl”, så er dette tidløs Eidsvåg på sitt aller beste.

Når han så gir han oss ei nydelig ny låt – “Parkert” – som er ei morsom “novelle” med en solid porsjon sjølironi, så stiller ikke jeg så mange flere krav. Ingen for å være eksakt.

Det er herlig at livet er sånn akkurat nå.

Bjørn Eidsvåg med Kringkastingsorkesteret

Klassisk

Relis/Sony Music