En av de nye store

Tenorsaksofonisten Mark Turner har egentlig vært her lenge, men har ikke fått det store gjennombruddet. Kanskje kommer det nå?

Joe Martin, Mark Turner, Marcus Gilmore og Avishai Cohen – en glitrende kvartett.

Knapt 50 år unge Mark Turner har fortalt oss gjennom samarbeid med Billy Hart, Enrico Rava og Stefano Bollani og ikke minst med den kollektive trioen Fly, med Jeff Ballard og Larry Grenadier, at han er en saksofonist med noe helt unikt på hjertet.

Ofte dukker Turner opp i akkordløse settinger og med røtter i tankegodset til John Coltrane og Warne Marsh, med lange og logiske linjer i måten å improvisere på, så passer det utmerket.

Mark Turner en tankefull og uttrykksfull tenorist.

Turner, forresten gift med norske Helena Bjerring Hansen og bosatt i New York, debuterer under eget navn på ECM med “Lathe of Heaven”. Tidligere har han gitt oss fire skiver på Warner Brothers uten at det store gjennombruddet kom.

Sammen med den israelske trompeteren Avishai Cohen, den meget allsidige og dyktige trommeslageren Marcus Gilmore – barnebarnet til trommelegenden Roy Haynes forresten – og bassisten Joe Martin, gir Turner oss en liten time med kun originalskrevet materiale.

De fire sjelsfrendene serverer oss melodisk utfordrende musikk der linjer veves inn og ut av hverandre. Det at piano og/eller gitar mangler, sørger for større ansvar for de fire. Det er de i voldsom grad i stand til å ta på seg – dette er på ingen måte noe band kunne ha vært samla på kort varsel. Dette er musikk og et band som har vokst fram over tid og som har mange bånd til Turners nære bånd til litteratur – tittelen er blant annet henta fra en science fiction-roman av Ursula K. Le Guin fra 1971.

Møtene med Mark Turner er altfor sjeldne. Det er bare å håpe at “Lathe of Heaven” kan åpne nye dører og at veien hit til Norge blir kort. Det hadde vært utrolig spennende å møte han på ei norsk scene igjen.

Mark Turner Quartet

Lathe of Heaven

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Sammen om oss

Ole Reinlund er en sanger, pianist og komponist som endelig har passert av den riktige sida av radaren min. Han gir oss sval visejazz med sjel og substans.

Ole Reinlund har noe å melde.

Ole Reinlund er en 48-åring fra Karmøy som har vært “der” mer eller mindre helt siden årtusenskiftet i nasjonal sammenheng. “Oss” er hans fjerde cd-visittkort og tidligere har han blant annet oppnådd Spellemannpris-nominasjon i viseklassen.

I tillegg til å drive på med musikk så har Reinlund også jobba som lærer, rektor og journalist, men han er åpenbart typen som aldri kan legge bort musikken – og bra er det.

Ole Reinlund spiller piano som egner seg til vokalen – og vice versa.

Med base på Valderøya og straightjobb i Ålesund, så fortsetter Reinlund å skape god stemning med 10 nye låter som han enten har skrevet sjøl eller fått “hjelp” av poeter som Birger Røksund, Kolbein Falkeid, Torgeir Rebolledo Pedersen, Reidar Munkejord og Dag Solstad. Låtene har han skrevet sjøl fra start til mål.

På sin uforfalska Karmøy-dialekt foredrar han tekster det er noe å hente i hele veien og han gir tekstene luft og tid til å leve. Det kan så abolutt være grunn til å få assosiasjoner til både Sigvart Dagsland og Bjørn Eidsvåg – aller mest den første fra tid til annen – men Ole Reinlund har så absolutt egne bein å stå på.

Når Reinlund nok en gang får strålende assistanse fra topp jazzfolk som Håkon Mjåset Johansen på trommer, Kåre Nymark jr. på trompet og flygelhorn, Gjermund Silset på bass og Kirsti Huke på koring, så er det nesten overflødig å bruke mye spalteplass på at den musikalske kvaliteten er på øverste hylle.

Ole Reinlund har så absolutt noe inderlig og ekte å melde – lån gjerne øre både ofte til han og “Oss”.

Ole Reinlund

Oss

Øra Fonogram/Musikkoperatørene

Et helt spesielt eventyr

Den unike kvartetetten SPUNK går stadig veier ingen har gått før – heller ikke de sjøl.

Spennende nye eventyr med SPUNK.

SPUNK har eksistert siden 1995 og har hele tida bestått av Kristin Andersen på trompet og fløyter, Lene Grenager på cello, Maja S. K. Ratkje på/med stemme og Hild Sofie Tafjord på horn. Denne unike kvartetten har ustoppelig fra dag en gått sine egne veier og befunnet seg i et landskap som har henta impulser fra samtidsmusikk, fri improvisasjon, støy og hva det enn måtte være. Helt siden starten har lydlandskapene vært ehelt unike og slik fortsetter også på “Adventura Botanica”.

SPUNK utfordrer både seg sjøl og oss.

Under Ultimafestivalen i fjor hadde verket “Adventura Botanica”, som er nok et samarbeidsprosjekt med danseren og koreografen Odd Johan Fritzøe, premiere. De “to” var ikke ukjente med hverandre siden dette var den tredje gangen de “møttes”. SPUNK spilte til dansen – de var “kompet” – og gjorde det spontant til det som skjedde på scena.

Her får vi oppleve musikken uten dans. SPUNK tok med seg musikken i studio like etter premieren og dette funker utmerket også på egne bein. Gjennom tre “låter” tar de fire oss med på nydelige, søkende, frie, åpne, annerledes og totalt unike fabuleringer.

SPUNK har helt siden unnfangelsen for nesten 20 år siden framstått som noe helt spesielt. Det er de så avgjort fremdeles. Unn deg en tur inn i denne spennende verdenen.

SPUNK

Adventura Botanica

Rune Grammofon/Musikkoperatørene

Hip jazz av hip pop

Tobias Christl – aldri hørt om han? Da er vi i alle fall to. Med “Wildern” forteller han oss kjapt at han er en mannlig vokalist som fortjener mye oppmerksomhet – nå!

Tobias Christl er en meget lovende tysk vokalist.

Tobias Christl er en 36 år gammel tysk vokalist som helt siden starten på 2000-tallet har markert seg i hjemlandet. Han er en velstudert herre som både på hjemmebane og i New York har utvida horisonten sin. Han har flere skiver på samvittigheten og nyter stor anseelse blant sine landsmenn. Nå er det så avgjort på høy tid vi andre også får stifte nærmere bekjentskap med denne spennende vokalisten som gir oss et svært så annerledes repertoar.

Tobias Christl med fullt band – for anleninga også med Eivind Aarset på gitar.

Det Christl gir oss på mitt første med han er et dusin pop- og rockelåter – definitivt gjort med en jazztilnærmingsmåte og med dyktige unge tyske jazzmusikanter på laget. Det vi får er Paul Simons “Sound of Silence”, Tom Waits´ “Anywhere I Lay My Head”, a-has “Take On Me”, Lana del Rays “Video Games”, Leonard Cohens “Avalanche”, Joy Divisions “Love Will Tear Us Apart”, den tyske storhiten “König von Deutschland” av Rio Reiser, Britney Spears “Toxic” der Christl får utmerka vokalhjelp av Simin Tander, Kinks-klassikeren “Dead End Street”, Radioheads “I Will”, New Orders “Blue Monday” og ballet blir avslutta med Beach Boys-låta “Don´t Talk (Put Your Head On My Shoulder)”.

Jeg nevner like godt alle låtene her siden det forteller så mye om Christls utrolige breie tilnærming til å skape sin egen verden. Christl er så avgjort en improviserende musikant sjøl om han har et nært forhold til all både pop og rock og han forteller oss her at svært mye av dette egner seg utmerka i en moderne jazzsetting.

Med Peter Ehwald på tenorsaksofon og klarinett, Matthias Akeo Nowak på bass, Etienne Nillesen på trommer og Sebastian Müller på gitar – alle fra den samme generasjonen og med den samme innfallsvinkelen til musikk som Christl – blir “Wildern” et tildels strålende og overraskende visittkort. Han synger tøft, originalt og med dybde – kan noen sørge for å få han på ei norsk scene snarest mulig?

Tobias Christl

Wildern

ACT/Musikkoperatørene

Stjernemøtet

Therese Ulvan har et gen i seg som tydeligvis ikke kjenner ordet begrensinger. Nå har hun fått oppfyllt drømmen sin med et stjernelag av det utrolige slaget.

Therese Ulvan – jente som får til det hun vil.

Therese Ulvan er ei 35 år gammel fra Hitra på Sør-Trøndelagskysten som nå er bosatt i Trondheim. Dette er hennes tredje utgivelse, men jeg må bryte sammen å tilstå at de to første har passert under radaren min.

På veien dit hun er i dag har Ulvan studert jazz i Leeds og siden fortsatt å ta til seg kunnskap og erfaring med videre studier i Los Angeles.

Noe forteller meg at vokalisten, komponisten og tekstforfatteren Ulvan ikke bryr seg nevneverdig om ordet nei – “Love True” må være et uutslettelig bevis på det. Mange artister har sjølsagt drømmer, mange gjør noe med dem også, men veldig få i den grad som Ulvan har gjort her.

Jimmy Haslip og Jeff Lorber er to av ledestjernene som er med både på skiva og på turné.

Hun sier at hun forhørte seg litt rundt og fikk vite at Jimmy Haslip og Jeff Lorber var tilgjengelige. Etter hvert falt også andre giganter som trommeslagerne Gary Novak og Vinnie Colaiuta og gitaristene Paul Jackson Jr. og Michael Landau på plass og da var det jo bare å kaste seg på flyet til LA! Noe forteller meg at fullt så enkelt var det ikke, men Ulvan gjorde det i alle fall og der venta enda flere – Brenda Russell – ingen andre – synger bakgrunnsvokal!!!!

Med et knippe egne låter, noen gjort sammen med Haslip og Lorber, en coverversjon av Michael Franks’ “Monkey See Monkey Do”, får vi cirka 40 minutter med med sofistikert vestkystpop ispedd soul, funk og litt jazz.

Ulvan har utvikla ei fin og luftig stemme med mye inderlighet i seg og det musikalske håndverket er sjølsagt på øverste hylle. Dette er imponerende på mange vis – ikke minst viser det at alt går an hvis man vil det nok og har talent – også til ikke å godta ordet nei.

Ikke nok med at Ulvan har fått med seg denne kremgjengen i studio. I disse dager drar hun på turné til blant annet Misvær og Tingvoll med både Haslip og Lorber og trommeslageren Lionel Cordew – med lang fartstid fra blant andre Mike Stern, Angelique Kidjo og Bill Evans. Der har de garantert aldri vært før. Tøft – kjempetøft er det!

Therese Ulvan

Love True

Ulvan Records/Tess Agenturer

Vakkert, sterkt og sårt

Benedicte Torget og Øystein Sevåg har møtt Karin Boyes lyrikk og verden som kanskje ingen andre har gjort før.

Øystein Sevåg og Benedicte Torget har all grunn til å være fornøyd.

Den svenske lyrikeren Karin Boye (1900-41) bli av mange regna som den aller største i vår del av verden og heldigvis blir stadig nye generasjoner oppmerksom på henens lyrikk og livsvisdom. Etter et kortvarig ekteskap, stod hun fram relativt åpent som lesbisk – noe som var forbudt i Sverige på den tida – og i 1941 blei livet for tungt å bære henne og hun valgte å forlate tida.

Karin Boye – et tragisk liv og et stort forfatterskap.

Benedicte Torget er en av dem som oppdaga Boyes lyrikk allerede i tenårene. Hun kjente igjen lengselen hos henne og gleden over naturen. Etter ei 20 års pause fant Torget tilbake til dette unike og tidløse universet – til hennes evne til å se livet i et frø, som hun sier.

Benedicte Torget synger vakkert og har skrevet nydelig musikk.

Her har hun gjennom mange år jobba med å komponere musikk til 13 av Boyes udødelige dikt og måten hun tolker dem på som en usedvanlig uttrykksfull vokalist er med på å gi dem nytt liv. Mange av oss kjenner “Ja visst gör det ont”, og det såre, sterke og vakre diktet er med, men de 12 andre holder også samme standard og viser bredden i Boyes livsanskuelse og Torgets måte å gi tekst liv på.

Øystein Sevåg spiller vakkert og har skrevet flott musikk.

Pianist, komponist og arrangør Øystein Sevåg er den perfekte makker for Torget her med sin inderlige og vâre måte å kle lyrikken, stillheten og budskapet på. Han vet akkurat når han skal være der og ikke minst vet han når det er riktig å holde seg borte.

Sevåg og Torget sammen med en glitrende strykekvartett har gått inn i Boyes verden.

Sammen med en flott norsk strykevartett på mange av spora og Macedonian Radio Symphonic Orchestra på noen, blir “Karin Boye sånger” et storverk bortenfor sjangre som kommer til å leve i mange tiår framover. Denne musikken og denne lyrikken har nemlig tidløshetens stempel på seg og Benedicte Torget og Øystein Sevåg har skrevet seg inn i historiebøkene. Vakkert, sterkt, sårt og mye, mye mer.

Benedicte Torget – Øystein Sevåg

Karin Boye sånger

Present Recordings/Musikkoperatørene

Tre flotte jenter

Norah Jones goes country? Ingen bombe akkurat og hun gjør det på et elegant vis med to gode venninner.

Puss n Boots in action.

Etter at Norah Jones, som er datter av den indiske mestermusikanten Ravi Shankar, slo gjennom med et brak som jazz – light – artist for noen år siden, så har hun støtt og stadig kryssa musikalske grenser. Samarbeidet med Willie Nelson fortalte oss også at hun hadde et stort hjerte for countrymusikk og med trioen Puss n Boots står hun virkelig fram som fullblods countrymusikant.

Puss n Boots, som sannsynligvis er et lite ordspill på tegneseriefiguren Puss in Boots, er en vennegjeng som består av Sasha Dobson, på vokal, gitar, bass og trommer, Catherine Popper på vokal, bass og gitar samt Jones på vokal, gitar og fele. Dobson har også solide jazzrøtter og har jobba i bandet til Jones, mens Popper er mer direkte tilknytta countrysjangeren.

Tre jenter som trives i hverandres selskap.

Nå er det slik at country ikke er sjangeren jeg kan mest om, men det de tre gir oss her er 12 låter, tre av dem live fra en konsert i Brooklyn, som delvis er skrevet av Dobson og Popper mens resten er kjente låter fra blant andre Tom Paxton – “Leaving London”, Robbie Robertson – “Twilight” og Neil Young – “Down by the River”.

Dette er moderne country – et godt stykke fra Jim Reeves for å si det sånn. Urban country for å si det sånn og det er nok ikke tilfeldig at liveopptaka er gjort i tjukkeste New York og at skiva kommer ut på “jazz-selskapet” Blue Note. Det sier også en hel del om hvor den relativt nye sjefen for Blue Note, Don Was, ønsker å ta selskapet.

Jentene synger tøft, stemmene klinger fint sammen, de stortrives sammen – med andre ord: Yeehaw!

Puss n Boots

No Fools, No Fun

Blue Note Records/Universal

I tankeland

Skyggespill – det vil si Kjetil Husebø – skaper stemninger med sine allehånde elektroniske instrumenter og duppeditter som det er godt å oppholde seg i.

Skyggespill alias Kjetil Husebø skaper flotte stemninger.

Foto: Francesco Saggio

Knapt 40 år unge Kjetil Husebø er en musikant, komponist og produsent som har passert under de fleste radarer. Det til tross for at han to soloalbum, “Sources” og “Contradictions” og to samarbeidsprosjekt under paraplyen Optical Substance mellom 2005 og 2013. Mitt eneste møte med Husebø er “Contradictons” fra 2012 der hans spilte solopiano i tillegg til live elektronikk og sampling.

Under navnet Skyggespill tar det hele ei ny retning – her fokuseres det utelukkende på elektroniske lydlandskap.

Kjetil Husebø er også en spennende pianist.

Foto: Fridtjof Wesseltoft

Husebø og Skyggespills inspirasjonsliste inneholder navn som Biosphere, Deathprod, Christian Fennesz, Chris Watson, Richard Devine og György Ligeti. Det forteller oss en hel del om hvor Skyggespills landskap befinner seg. De fire “låtene” varer cirka en halvtime og skaper stemninger som er både spennende og unike. Skyggespill bruker sjøl betegnelser som maksimalistisk, minimalistisk, flytende, kaotisk og mørk om musikken sin og det er ikke vanskelig å slutte seg til det. Dette er musikk uten en melodisk eller rytmisk kjerne, men som det likevel er lett å følge og ta del i.

Skyggespill skaper en lydverden han er alene om og skal ha mye kreditt for både mot og kreativitet.

Skyggespill

Morphing Between Spaces and Phases

Optical Substance Productions/Musikkoperatørene

Fantastiske epler

Kollektivet Eple Trio feirer 10 års jubileum med et visittkort som forteller oss at bandet aldri har vært bedre.

Sigurd Hole, Andreas Ulvo og Jonas Howden Sjøvaag er klar for hva og hvor det skulle være.

Eple Trio har siden de tre møtte hverandre på Norges Musikkhøgskole for 10 år siden gitt oss stadige drypp gjennom flotte konserter og, med “Universal Cycle”, fire cder der de har fortalt oss at de har nekta å stå stille. Eple Trio har vært i stadig utvikling og det har vært herlig å møte opp på stasjonen hver gang for å høre hvor de til enhver tid har vært og hva de har hatt å melde. Der de er nå anbefales det å stikke innom og la seg forføre – det er nemlig så fantastisk personlig og vakkert at det bare er å gi seg ende over.

Som på de tidligere utgivelsene så er det egenkomponert materiale trioen presenterer for oss. Det er trommeslager Jonas Howden Sjøvaag og pianist Andreas Ulvo som står for låtene – bassist Sigurd Hole bidrar absolutt også, men ikke som komponist denne gangen.

Howden Sjøvaag er forresten en fantastisk multikunstner som både fotograferer, skriver godt og lager utmerka cover design.

Stilige karer – stilig musikk.

De ni låtene, seks av Howden Sjøvaag og resten av Ulvo, er alle usedvanlig melodiske og vakre. De som vil få en anelse om at dette kan bli klissete, kan ta det helt med ro – musikken er kontemplativ, ekte, personlig og usedvanlig sterk. Trioen har utvikla et eget språk og en empati og en spilleforståelse, som det heter i fotballen, som gjør at Eple Trio sitt bumerke er lett gjenkjennbart hvor de enn måtte dukke opp.

Når så trompetgigant Mathias Eick nok en gang dukker opp som gjest på tre av spora og gitarist Ivar Grydeland, mest kjent fra frijazzverdenen, gjør det samme på to spor, så blir “Universal Cycle” noe som likner på en klassiker fra en av jazzverdenens hippeste utvida “pianotrioer”.

Gjør deg sjøl og noen du bryr deg om en tjeneste denne høsten: gå til anskaffelse av “Universal Cycle”. Verden kan absolutt bli et bedre sted å være etterpå.

Eple Trio

Universal Cycle

Shipwreckords/Musikkoperatørene

Funky så det holder

Et av klodens tøffeste jazzband – Medeski Martin & Wood – møter en av de hippeste gitaristene på Tellus, John Scofield. Slikt blir det saker av!

Stjernelag med ryggen mot veggen.

Helt siden begynnelsen av 90-tallet har Medeski Martin & Wood innehatt en av pallplassene innen den hippe fusiongata der det glatte fusionuttrykket har vært langt borte. Tangentmann John Medeski, trommeslager og perkusjonist Billy Martin og bassist Chris Wood har laga sitt eget uttrykk som har snakka både til jazzfolket og til rockemennesker og ikke minst på jambandscena etablerte raskt MMW seg som et av de ledende banda.

På sett og vis var forbindelsen til en av supergitaristene over there, John Scofield, ganske åpenbar – han har røtter i omtrent de samme uttrykka og sjangrene som MMW. I 1998 møttes de på skive for første gang da MMW var “backingbandet” til Scofield på ” A Go Go”.

Scofield og Medeski Martin & Wood in action.

Siden den gang har de “to” holdt kontakten både i studio og på turné med ujevne mellomrom – til stor glede for både for dem og for et stort publikum kloden rundt. Med “Juice” tar de nok et nytt steg og sjøl om de ikke sprenger noen grenser med dette prosjektet, så skaper de nok en gang en hyggestund på tvers av sjangergrensene.

Her får originalmateriale skrevet av alle de fire involverte, samt coverversjoner av Eddie Harris´”Sham Time”, Doors-klassikeren “Light My Fire”, Creams “Sunshine of Your Love” og Dylans udødelige “The Times They Are a-Changin´”. Alt er gjort med hjerte og sjel – dette er amerikansk musikk gjort av fire herrer som er blant de aller hippeste uansett sjanger. Tøft og tildels urfunky er det.

Medeski Scofield Martin Wood

Juice

OKeh Records/Indirecto Records//Sony Music