Jazzlegenden Charles Lloyd og rootsstorheten Lucinda Williams høres kanskje ut som en merkelig konstellasjon, men du verden som det stemmer på alle måter.

Charles Lloyd, Lucinda Williams og The Marvels i et nydelig og tverrfaglig samarbeid.

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

Lloyd og Williams, som begge kommer fra sørstatene, møttes for første gang i april i fjor til en konsert i Los Angeles. Jubelen var påtakelig både på scena og i salen og turen gikk rett i studio. Seinere blei to septemberdager plussa på og her er resultatet.

Med sitt superband The Marvels, bestående av gitarist i egen klasse Bill Frisell, trommeslager Eric Harland, steelgitarist og dobroist i ultraklassen Greg Leisz og bassist Reuben Rogers, møter Lloyd, som har rundet 80 nå og som har vært en del av jazzeliten siden midten av 60-tallet med unntak av noen år i indre eksil der han trakk seg fullstendig bort fra alt som hadde med musikk å gjøre, Williams på et sted der de tydelig stortrives alle sammen.

Jeg bryter sammen og innrømmer at min kjenneskap til Williams ikke er av det inngående slaget. Etter gjennombruddet med «Car Wheels on a Gravel Road» i 1998 har Williams (65) inntatt ei lederrolle innenfor rootsfamilien i et landskap der både folk, rock og country er sentrale ingredienser.

Frisell og Leisz har spilt på Williams skive fra 2016, «The Ghosts of Highway 20», så forbindelsene her var altså åpenbare. Vi visste at de to er musikanter som ikke bryr seg nevneverdig om sjangergrenser og her befinner de seg i et vidåpent landskap de – og alle de andre – stortrives i.

Repertoaret består av både Lloyd- og Williams-låter, «Ballad of the Sad Young Men» som blant andre Radka Toneff gjorde en fantastisk versjon av, «Monk´s Mood» på duo med Lloyd og Frisell og så avsluttes den godt og vel 70 minutter lange festen med en nydelig og original versjon av Jimi Hendrix´ klassikeren «Angel».

De seks involverte har skapt så sjangersprengde og inderlig musikk som vel tenkelig og alle med åpne ører og andre åpne sanser vil finne mye å glede seg over her.

PS Dessuten håper jeg Trump avsettes så snart som mulig.

Carles Lloyd & The Marvels + Lucinda Williams

Vanished Gardens

Blue Note/Universal Music

Elephant9 har vært, er og jeg kan ikke skjønne hva som skal forhindre trioen å forbli et av mine favorittband så lenge det eksisterer.

Torstein Lofthus, Nikolai Hængsle og Ståle Storløkken har all grunn til å smile.

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

Med «Greatest Show on Earth» gir Nikolai Hængsle på elbass, Torstein Lofthus på trommer og perkusjon og Ståle Storløkken på allehånde tangentinstrumenter oss sin femte studiopresang. De to forrige har vært med den svenske gitaristen Reine Fiske som gjest – nå er de tilbake til kjernen og det holder mer enn lenge det.

Hænsgle fra Skotselv, Lofthus fra Øystese og Storløkken fra Dombås – ikke akkurat jazzmetropoler – har vært i gang siden 2006, vant Spellemannprisen i 2010 og har snakka like mye og godt til både rockepublikum som til jazzfolk med åpne og nysgjerrige ører.

Slik er det fortsatt og dette lille universet fortsetter også å utvikle seg. Her finner vi trioen i sin kanskje mest strukturerte form med låter som ikke varer noe mer enn seks minutter – tidligere har festen pågått i godt over 22 minutter også.

Alle låtene er skrevet av Dombås´ store sønn og arrangert i fellesskap. Der viser de evnen til en dynamikkbruk i ultraklassen – de er nedpå når de er det og tar av når det passer i landskap som henter både fra Yes, King Crimson, Tony Williams Lifteime og Weather Report, men aller mest fra seg sjøl.

Her har vi med tre superinstrumentalister å gjøre, men ingen av dem har behov for å framheve seg sjøl på bekostning av de andre eller kollektivet. Her er det Elephant9 som er viktigst og du verden som det låter – nok en gang!!! Tøft – drittøft er det!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Elephant9

Greatest Show on Earth

Rune Grammofon/Musikkoperatørene

Gitaristen Håvard Volden går ikke akkurat de enkleste veiene. Her kommer to eksempler på hvor han vil og hvordan han kommer dit.

Håvard Volden og Carlo Costa – sakte og spennende.

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Foto: Thor Egil Leirtrø

Også musikalsk finnes det mange veier til målet. Håvard Volden (37) har, etter studier på Berklee i Boston, valgt ei løype de fleste neppe forbinder med den velrennomerte utdanningsinstitusjonen. Han møter oss med improvisert musikk som er utfordrende både for han sjøl og for oss på den andre sida.

Her hjemme kjenner vi Volden kanskje best gjennom samarbeidet hans med Jenny Hval. Denne duoen med den New York-bosatte italienske perkusjonisten Carlo Costa har derimot sine røtter helt tilbake til 2005 da de to møttes på Berklee. De turnerte sammen i Europa to år seinere før kontakten blei vanskelig å holde vedlike siden de etter hvert bosatte seg på hvert sitt kontinent.

Rundt 2015 begynte Volden å jobbe en del i New York med Hval og kontakten med Costa blei reetablert. De skjønte raskt at de hadde utvikla seg i samme musikalske retning og konkluderte med at de ville sette av litt tid til å "forske" sammen og spille inn ei skive.

Som sagt så gjort og i mai 2016 blei skiveinnspillinga en realitet. De fire "låtene", som til sammen varer vel en halvtime, er ei minimalistisk musikalsk reise der stemninga og musikken får lov å utvikle seg sakte, men samtidig dramatisk.

Musikken befinner seg et godt stykke unna et tradisjonelt melodisk og rytmisk univers – her møter vi mønstre som gjentas og som får lov å utvikle seg i sitt eget og de to herrenes eget tempo. Her dreier det seg om å lytte og la ting skje når og hvis musikken vil. Det er modig og spennende gjort – det krever sine utøvere og det krever sine lyttere.

Volden har flere jern i ilden enn denne duoen og samarbeidet med Jenny Hval også. Trioen Muddersten blei etablert for tre år siden og ga oss debutskiva si, "Karpatklokke", i fjor. Muddersten består av svenske Henrik Olsson på ting, friksjon og piezo (google anbefales), Martin Taxt på mikrotonal tuba og elektronikk og Volden på gitar og tape-loop.

Musikken her er absolutt i slekt med duoen med Costa – trioen har tatt for seg "låta" "Privat Pleasure" og spilt den fire ganger. Sakte, men sikkert har den utvikla seg i helt forskjellige retninger uten at noe som helst er avtalt på forhånd vil jeg tro.

Muddersten er sjølsagt et lydunivers forskjellig fra alt som har vederfaret sinnet. Det er spennende, det er sakteflytende, det er krevende og det er innholdsrikt. Og sjølsagt fullstendig kompromissløst.

Disse utgivelsene er to flotte eksempler på at Håvard Volden har noe eget å by på.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Muddersten – ulikt det aller, aller meste.

Håvard Volden – Carlo Costa

In the Wake

Neither/Nor Records/[email protected]

Muddersten

Playmates

SOFA Music/Musikkoperatørene

Jeg bryter sammen og tilstår – og skjemmes overhodet ikke – at jeg er Gurls-fan. Denne trioen har det som trengs av musikalitet, humor og mye, mye mer.

Hanna Paulsberg, Rohey Taalah og Ellen Andrea Wang – Gurls – har all grunn til å smile!

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

Hanna Paulsberg, Rohey Taalah og Ellen Andrea Wang – vi snakker tre av musikk-Norges aller mest ettertrakta, talentfulle og interessante musikanter. De har funnet sammen i dette universet som er så annerledes enn det vi har forbundet med dem i andre sammenhenger at det er egna til å overraske de fleste som trodde de visste hvem de var reint musikalsk. Både her og live med Gurls forteller de oss at de er i besittelse av en allsidighet, livsbejaenhet og enorme mengder humor som kan gjøre dette friminutt-prosjektet til en internasjonal sukess.

En festivalsesong er over og Gurls har lagt publikum, det vil si alt fra den unge hippe jazzvinen til rockefolket og mange fra andre leire, for sine føtter. Saksofonist, gründer, låtskriver og tekstforfatter Paulsberg og vokalist Taalah har begge sin formelle utdannelse fra jazzlinja i Trondheim, mens bassist Wang – som er den eneste som har spilt med både Sting og Østre Toten Storband i løpet av ei uke – kommer fra Bjørn Kjellemyrs univers på Musikkhøgskolen i Oslo. Spesielt Paulsberg, med utgangspunkt i et tradisjonelt Stan Getz-, Dexter Gordon- og Hank Mobley-univers, og Wang i band som Pixel og sin egen trio og sammen med Manu Katché, har fortalt oss om solide jazzrøtter, mens stjerneskuddet Taalah gjennom soulfunkbandet Rohey i stor grad har vist fram sine talenter innenfor disse sjangrene.

Så fant heldigvis Paulsberg ut at det hun holdt på med på "jenterommet", nemlig å skrive tekster om kjærlighet, gutter, kjønnsroller, seksualitet, sjenanse og andre tilliggende herligheter med musikk i et tilnærma poplandskap, kanskje kunne egne seg utendørs også. Det skal vi alle være glade for!

Etter at Emilie Nicolas var med i den opprinnelige utgava av trioen, hun synger også på ei av låtene her, kom altså Taalah inn og i løpet av det siste året har det virkelig tatt av. Det overrasker på ingen som helst måte.

Dette er nemlig så bra, så humoristisk, så sjølironisk, så intelligent og så på plass både instrumentelt og vokalt – stort sett på engelsk, men med min favoritt – en av dem i alle fall – «Syngedame» på norsk. Der rapper også Paulsberg – tøft av oldelsjenta (tror jeg) fra Østfold.

De tre jentene så på Gurls som et slags friminutt i forhold til det «seriøse» de også holder på med. Det synes jeg de skal slutte med: Gurls har nemlig alt i seg til å bli en internasjonal kjempesuksess. Paulsberg og Wang er så himmelstormende bra samtidig som Taalah bekrefter at hun er en vokalist som kan nå absolutt hvor som helst med sin ekthet, inderlighet, perfekte engelskuttale og utstråling. Med en slik godtepose i spilleren kan høsten bare komme – den er sjanseløs uansett.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Gurls

Run Boy, Run

Grappa/Musikkoperatørene

Den svenske kvartetten Flocken har skapt seg et godt navn mange steder. Endelig har de tatt turen over Svinesund også.

Flocken i heftig aksjon.

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Trekkspilleren Fredrik Brändström, sopransaksofonisten Ida Gillner, trommeslageren Anna Lund og bassisten Donovan von Martens møttes til musikkstudier i Göteborg rundt 2010. To av dem kom fra et jazzmiljø mens de to andre hadde en mer folkemusikalsk tilnærming til musikken. De fant hverandre raskt og skjønte fort at de hadde mye å tilføre hverandre. Etter masse turnering både innen- og utenlands kom debutskiva «Altona» for to år siden og nå har den endelig funnet veien over Svinesundsbrua også.

Med røtter i både klezmer, svensk og balkansk folkemusikk og med solide doser improvisasjon som en viktig ingrediens, har Flocken skapt et lite univers de sikkert er ganske så aleine om. Sett med norske briller eller hørt med norske ører kan det nok minne om måten Farmers Market har skapt sine landskap, men til tross for at det er slektskap så er det også store forskjeller i Gillners komposisjoner – Brändström står for den eneste Gillner ikke er mor til. I tillegg får vi også et dikt skrevet og lest av Olivia Bergdahl som handler om å krysse grenser – som musikken her gjør.

Det er en kraft, et trøkk, et temperament og en dynamisk tilnærming til musikken her som bare musikanter utstyrt med masse empati kan makte å bringe til torgs. "Altona" har blitt et forsinka møte med Flockens univers for min del. Egentlig gjør det ingenting – dette er nemlig tidløs musikk som fungerer som herlig påfyll hvor som helst og når som helst.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Flocken

Altona

Kakofoni Records/Naxos Norway

Susanna, som også vedkjenner seg etternavnet Wallumrød, har laga et unikt visittkort med overraskende coverlåter og minst like overraskende band.

Susanna slutter heldigvis aldri å overraske.

Egentlig har det blitt slik etter at Susanna nå har gitt oss et dusin album at vi ikke blir overraska over at vi blir overraska. Det skjer nemlig hver eneste gang og det er det som gjør det så spennende å åpne enhver ny pakke fra henne.

Susanna (39), med brødrene Christian og Fredrik og søskenbarnet David, må nesten tilhøre en av kongerikets aller mest musikalske familier. I tillegg til å være usedvanlig dyktige alle sammen så har de det til felles at de også har noe helt unikt å by på. At den ene har inspirert den andre og så videre er sjølsagt ikke utenkelig – resultatene er uansett av helt spesiell karakter hele tida.

Her inviterer Susanna, med den vakre, insisterende og djupt personlige stemma, oss til et møte med ti "coverlåter" henta både fra den store amerikanske sangskatten og fra engelske folkemelodier. Når det hele blir bundet sammen og avslutta med Lou Reeds klassiker "Perfect Day" så forteller det oss om et spenn i tilnærmingsmåten som er sjelden og som faktisk kun Susanna kunne ha unnfanga.

Det er et alvor og en inderlighet i foredraget til Susanna som fører til at man blir sittende ytterst på stolen med ørene svært godt skjerpa for ikke å gå glipp av en eneste detalj. Her er alt nemlig like viktig og uunnværlig.

Susanna har garantert brukt mye tid på å finne fram til de riktige sangene for å løfte fram de store eksistensielle spørsmåla og samtidig gi budskapet den varmen og den skjønnheten det fortjener.

Med sin stemme, som kan minne litt om Joni Mitchell i sin ekthet og sin evne til å fortelle historier, og med det perfekte, originale og empatiske tonefølget fra Ida Løvli Hidle på akkordeon, sveitsiske Giovanna Pessi på barokkharpe og Tuva Livsdatter Syvertsen på fele, hardingfele og vokal, blir dette et musikalsk visittkort av det usedvanlig sjeldne slaget. Susannas kalimbaspill skal heller ikke glemmes på noen som helst måte. Sterkt, nydelig, og igjen, overraskende, men samtidig ikke.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Giovanna Pessi, Tuva Livsdatter Syvertsen, Susanna og Ida Løvli Hidle – en helt spesiell kvartett.

Foto: Anne Valeur

Susanna

Go Dig My Grave

SusannaSonata/Musikkoperatørene

Den amerikanske trompeteren Joshua Trinidad har tatt turen til kongeriket og møtt Ståle Liavik Solberg og Jacob Young. Det skal vi være glade for.

Joshua Trinidad omgitt av Jacob Young og Ståle Liavik Solberg – et overraskende møte.

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

Musikk dreier seg jo i stor grad om møter og dette er av det overraskende slaget. Trinidad, bosatt og stort sett arbeidende i området rundt Denver i Colorado, hadde møtt Young på festival i Sør-Korea i 2007. Dessuten hadde han vært fan av Liavik Solbergs trommespill minst like lenge. Det var litt av årsaken til at de møttes på Ocean Sound Recordings Studios på Giske på Sunnmøre ei lita novemberuke i 2015.

En annen viktig ingrediens for dette møtet var Trinidads fascinasjon for norsk musikk, ikke minst trompeterne Mathias Eick og Nils Petter Molvær. Det åpne og søkende uttrykket tiltalte Trinidad og det er også i den verdenen han sjøl befinner seg.

Trinidad (35), med røtter i Mexico, har ikke nådd fram til meg tidligere til tross for at han har sju plater under eget navn på samvittigheten. Mye av årsaken er nok at han stort sett har jobba og oppholdt seg i Denver-området der han nå har ei professor-stilling på Colorado State University. Med Ron Miles, som vi kjenner fra bandene til både Bill Frisell og Joshua Redman, som trompetmentor i Denver, har ikke Trinidad sett noen grunn til å flytte nevneverdig på seg.

Heldigvis tok han initiativet til dette samarbeidet og denne turen til Norge. Konstellasjonen er overraskende på mange vis. Jeg må innrømme at jeg ikke så for meg frijazzeren Liavik Solberg og melodikeren Young sammen, men det gjorde altså Trinidad og det gjorde han rett i.

Med et repertoar bestående av ti låter, som alle er kollektivt unnfanga, tar de oss med inn i landskap som har ingredienser fra både Liavik Solbergs og Youngs verden – og sjølsagt Trinidads. Jovisst er det åpent og løst, men samtidig er den flotte melodien, ofte løfta fram av Young på både akustisk og elektrisk gitar, hele tida til stede – gjerne med rocka overtoner. Liavik Solberg viser oss også at han i tillegg til å være en ekspressiv frijazzer også vet hvor eneren er – herlig. Dette kombinert med Trinidads vakre og varme trompettone og melodiske sikkerhet, har ført til at dette møtet på Sunnmøre har blitt svært så vellykka. En nydelig overraskelse – intet mindre.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Joshua Trinidad Trio

In November

RareNoise Records/MusikkLosen

Hvis smaken går i retning reinhekla jazzmusikk med røtter i swing og bebop – uten det minste effektbruk – så anbefales «Social Call» på det varmeste.

Erik Thormod Halvorsen, nummer to fra venstre, sammen med sin svært så empatiske sekstett.

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Foto: Harald Opheim

Jeg hadde gleden av å stifte bekjentskap med veteranen Erik Thormod Halvorsen (67) først da han debuterte under eget navn i moden alder – for tre år siden. «Uppercase» vekka så absolutt både begeistring og ønske om påfyll og med «Social Call» så blir det mer av alt.

Halvorsen har ikke akkurat gått den slagne landevei fram til ei jazzkarriere. Handelshøyskolen og straightjobb i bank er liksom ikke den vanlige ruta, men Halvorsen har hele tida hatt jazzen, trompeten og flygelhornet som en kjær hobby. Han har blant annet mange tiårs fartstid i Sandvika Storband – et av landets absolutt ledende innen faget.

Lysta til å ta et steg videre har nok ligget latent i mange år og «Uppercase» viste både Halvorsen og oss at han hadde mye å fare med. Derfor var heldigvis ikke veien så lang fram til oppfølgeren «Social Call» heller.

Oppskrifta er på mange vis den samme som forrige gang. Et knippe standardlåter har blitt miksa med litt eget materiale og vi befinner oss fortsatt i et varmt, melodisk og hardtswingende landskap som henter hemningsløst fra både swing- og ikke minst bebopepoken.

Sekstetten består av bassisten Agnar Aspaas, mer kjent som rettspsykiater vil jeg anta, tenorsaksofonisten og fløytisten Dave Edge, gitaristen Frode Kjekstad, pianisten Freddy Hoel Nilsen og trommeslageren Lars Erik Norum og på to av låtene har Øivind Westby skrevet flotte arr for messingkvintett i tillegg.

Her får vi alt fra de vareste ballader som «Body and Soul» til flotte tempolåter, krydra med litt latintoneganger og herlige tolkninger av kjent materiale som «Watch What Happens», «Ruby, My Dear» og «I Should Care».

Alle holder meget bra solistisk nivå og ikke minst låter bandet som akkurat det – et band! Her blir det ikke flytta på en eneste merkestein, men derimot så blir det servert masse herlig og tidløs musikk. Det holder herfra til evigheten det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Erik Thormod Halvorsen Sextet

Social Call

Losen Records/MusikkLosen

Opp med hendene dere som kjenner godt til gitaristen Marc Sinan og klarinettisten Oğuz Büyükberber? Ikke det nei. Her kommer muligheten til å gjøre noe med det.

Marc Sinan og Oğuz Büyükberber har skapt sitt helt unike uttrykk.

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

ECM-ideolog Manfred Eicher skal ha skryt for så mye. Blant annet for å ha åpne ører og dører for nye musikanter og nye uttrykk. Denne originale duoen er nok et utmerka eksempel på det.

Tyske Sinan, med tyrkiske og armenske røtter, og tyrkiske Büyükberber har kjent hverandre noen år og har jobba sammen siden 2009 i mange forskjellige settinger, blant annet på "Hasretim: Journey to Anatolia" fra 2013.

De to kommer fra forskjellige musikalske "oppdragelser": Sinan har en tradisjonell klassisk og vestlig bakgrunn mens Büyükberber er oppvokst med tyrkisk tradisjonell musikk og var stort sett sjøllært før han fikk sin formelle utdannelse ved konservatoriet i Amsterdam og der blei "lurt" inn i både et komponist- og improvisasjonsunivers.

For knappe to år siden tok de turen til Oslo og Rainbow Studio og med et repertoar bestående av komposisjoner fra begge to, har de med "White" gitt oss noe ganske så unikt. Sinans bidrag har et fundament i opptakt av armenske fanger som blei deportert til Tyskland under første verdenskrig. Disse historiske opptaka er vevd in i Sinans sanger der også forsiktig bruk av elektronikk – av begge – er en del av de søkende landskapene.

Büyükberbers musikk er enten fullstendig utskrevet eller har elementer av improvisasjon eller fullstendig fritt improvisert.

Instrumentene de to trakterer på mesterlig og originalt vis, er jo ikke akkurat de vi hører i samspill annen hver dag for å si det slik. Også derfor er "White" et høyst originalt visittkort fra to musikanter det har vært svært hyggelig å stifte nærmere bekjentskap med.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Marc Sinan – Oğuz Büyükberber

White

ECM/Naxos Norway

Det norske plateselskapet SOFA kjenner få om noen grenser. Her kommer det et høyst originalt visittkort med musikk til en dokumentarfilm.

Rutger Zuydervelt sammen med Ilia Belorukov og René Aquarius – ikke akkurat a4.

Den nederlandske filmregissøren Jessica Gorter har laga en rekke dokumentarfilmer – uten musikk. Da hun satte i gang å lage film om Stalins Russland ville hun gjerne ha lyd og musikk til. Hun tok da kontakt med sin landsmann, komponisten og lydskulptøren Rutger Zuydervelt og de to blei raskt enige om veien videre.

Med fundament som opptak av Stalins taler og sovjetisk korsang fra anno dazumal, har dette blitt et helt spesielt lydspor. Dette og mye mer har blitt sampla, omforma og bearbeida og sammen med bidrag fra den russiske altsaksofonisten Ilia Belorukov og den nederlandske perkusjonisten René Aquarius, har det blitt et lydspor som frister til å se filmen, men som samtidig står veldig på egne bein også.

Musikken er ikke låtsbasert, men stemninger og kollasjer som hensetter oss til ei spesiell tid og til en del av historia som er et bekmørkt kapittel som vi har godt av å bli minna om igjen og igjen – kanskje spesielt akkurat nå mens vi opplever krefter rundt oss vi mer enn gjerne skulle ha unnvært.

Uten filmen som reisefølge, så anbefales det å lukke øynene og lage sin egen film – eller fortest mulig å oppsøke Jessica Gorters dokumentar.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Rutger Zuydervelt with Ilia Belorukov and René Aquarius

The Red Soul

SOFA Music/Musikkoperatørene