Blant de tinga på jord jeg aldri kommer til å bli ferdig med er Miles Davis og hans musikk. Saksofonist og storbandleder Charles Pillow har det nok slik også.
Charles Pillow Large Ensemble – storband av ypperlig kvalitet med tøff musikk.
Postmenn både på den ene og den andre sida av Atlanterhavet sørger for at jeg får stadig påfyll av musikk jeg ikke ante fantes. Charles Pillow og hans Large Ensemble hører hjemme i den kategorien. Derfor er det ekstra hyggelig å kunne melde at det første møtet, som er basert på Miles-musikk fra perioden 1969-72, har blitt av det særdeles hyggelige slaget.
Charles Pillow er nytt bekjentskap for meg. Når det kan meldes at han har jobba med artister som Frank Sinatra, Mariah Carey, Jay Z, Luther Vandross, Paul Simon, Michael Brecker, Bruce Springsteen, John Scofield, Tom Harrell, Dave Liebman og David Sanborn og bidratt på over 100 skiveinnspillinger, så ligger det vel i korta at det ikke er noen hvem som helst vi har med å gjøre. Likevel har han fått få overskrifter som sjef – muligens trives han aller best i støtteroller. Her tar han uansett ledelsen og gjør det på et flott vis.
De åtte låtene Pillow har arrangert for storband med ganske så tradisjonell besetning, er henta fra albumene "Bitches Brew", "On the Corner" og "Jack Johnson" – altså fra en epoke der jazzens elektrifisering for alvor blei etablert – av Miles Davis.
Her er det den akustiske storbandutgava av Miles sin musikk vi får hilse på. Hovedsolister er trompeteren Tim Hagans og Pillow sjøl på altsaksofon og fløyte og spesiell gjest er Dave Liebman, som spilte med Miles i deler av denne perioden, på sopransaksofon.
Arrangementene til Pillow forteller oss at musikken til Miles fra for 50 år siden, er like gyldig, viktig og tøff den dag i dag. Jeg har aldri hørt Miles´ musikk spilt i et slikt format tidligere, med unntak av "Aura" som blei skrevet av Palle Mikkelborg og framført av Danish Radio Big Band med Miles som solist. Disse arrangementene, dette bandet og disse solistene bekrefter at musikken er tidløs og sjølsagt superheftig.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Det skjer mye spennende i Bergen om dagen og bassisten, komponisten og bandlederen Ole Marius Sanberg er definitivt ikke noe unntak.
Ole Marius Sandberg har samla gode venner og laga flott musikk.
Sjøl om Sandberg (42) har vært i full aksjon siden han forlot jazzlinja i Trondheim i 1999, så har den Bergensbosatte nordlendingen på ingen måte fått den anerkjennelsen han fortjener. Her kommer nok et eksempel på hvor flott musikk han har innabords.
I byen der de tror at gullet skal hem også i år, har Sandberg jobba med mangt og mange. Han har bidratt til at pop/vise-folk som Nathalie Nordnes og Helene Bøksle kan skinne, han har jobba mye på teater og ikke minst har han vært en viktig del av Dag Arnesen Trio de seineste åra.
For fem år siden satt han også sammen sitt eget band bestående av Stein Inge Brækhus på trommer, Eirik Hegdal på saksofoner og klarinett og Erlend Slettevoll på piano. Det resulterte i albumet "Or Better Still" i 2013 som blei fulgt opp av liveskiva "Clouds" året etter. De har begge gått meg hus forbi og med "Ensemble" i ørene er det ikke vanskelig å innrømme at det er leit – for meg i alle fall.
Med den samme kvartetten pluss gitaristen Thomas T. Dahl på fire av de sju spora og Steinar Krokstad som visper på et kutt, serverer Sandberg oss en statusrapport med nydelige låter som forteller oss om en melodiker av meget høy klasse.
Med særdeles empatiske medsammensvorne, leder Sandberg oss inn et varmt, insisterende og lettflytende, men ikke lettvint, landskap der melodien spiller ei særdeles viktig rolle. Sjølsagt er det solister av høy byrd involvert her og Sandberg sjøl har en varm og personlig tone i den store fela. Til sammen blir det en beskjed om at Ole Marius Sandberg har mye å melde og fortjener mye mer oppmerksomhet enn han har fått til nå.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Man trenger ikke være troende for å få mye godt ut av danske Janne Marks nye salmer. Også takket være sjølvaste Arve Henriksen.
Janne Mark har noe helt eget på hjertet.
Overraskelsene står heldigvis i kø for en privilegert musikkanmelder som er så heldig å være mottaker av masse musikk jeg ikke ante fantes. Den danske vokalisten, komponisten og tekstforfatteren Janne Mark (45) befinner seg i den kategorien, men hun har allerede bekrefta at hun har gjort sitt for at bekjentskapet skal bli både godt og varig.
Janne Mark, som har sunget i Brorsons kirke i sentrale København siden 2000, har flere av sin store inspirasjonskilder like ved. Både Søren Kierkegaard og Hans Christian Andersen er begravet der og det er tydelig at Mark slekter på tankegodset og fortellerkvalitetene til begge. Den store danske salmedikter N.F. S. Grundtvig er heller ikke langt unna – det finnes en stor og sterk tradisjon for akkurat dette i Danmark.
Med ett unntak har Mark skrevet all tekster og all musikk. Hun synger på dansk, men tekstene er gjengitt både på morsmålet og på engelsk i omslagsheftet.
Mark henter hemningsløst fra både hymnetradisjonen, singer/songwriter-verdenen, folkemusikk og fra jazz og setter det sammen til noe som hører hjemme veldig i 2018. Det er hele tida gjort på et varmt, nedpå og inderlig vis – hun får oss til å lytte uten å tvinge oss til det.
Når Mark så har fått sin mangeårige drøm oppfylt og fått innlemma den unike trompetstemma til Stryns store sønn Arve Henriksen, så har "Pilgrim" det meste i seg til å bli et album som vil sette spor etter seg både nå og i mange år fremover. Hun har ellers med seg et ytterst empatisk band bestående av bassisten Esben Eyermann, trommeslageren Jesper Uno Kofoed, lap steelisten Gustaf Ljunggren og pianisten Henrik Gunde Pedersen.
På den eneste hymnen Mark ikke har skrevet her, "Gå stille og tyst", formidler hun det jeg håper ikke skal skje med musikken sin. Jeg håper nemlig at hun skal bli hørt av mange – både troende og alle oss andre. Janne Mark har nemlig noe viktig å melde.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Her om dagen sto Arild Andersen (72) på scena i Sanremo i Italia sammen med sin trio og den japanske stjernepianisten Makoto Ozone. Det gikk sikkert helt strålende. Den ustoppelige Andersen kom seg heldigvis raskt hjem og på honnørbillett fant han frem til Sentralen kun iført nesten bare sin kjære bass.
En times solobass-konsert kan kanskje høres noe enstonig ut, men med Andersen som reiseleder så blir det på ingen måte det. Med medspilleren, som han benevnte sine musikalske maskiner, som aldri er forhåndsprogrammert, men som blir trigga av sjefen der det passer, skaper han settinger og landskap som kun han kunne ha skapt.
Det er vi som skal takke Andersen.
Foto: Torild Bakke/Oslo Jazzfestival
Han ga oss egne låter som «Dreamhorse» og «Mira» og miksa det elegant med musikk som har vært viktig for han fra andre deler av litteraturen som Ornette Colemans «Lonely Woman», Olle Adolphsons «Trubbel», som også Andersens gode venn Niels-Henning Ørsted Pedersen gjorde fantastiske solo-versjoner av, Billie Holidays «Strange Fruit», Bachs cello-suite, Keith Jarretts vidunderlige «My Song» og Paul Simons «Jonah».
Hvil deg nuh!
Foto: Torild Bakke/Oslo Jazzfestival
Andersen har den særegne evnen at han tar rommet fra første sekund og gir det ikke fra seg før han legger ned babyen sin. Han og løvehodebassen hadde fortjent gratisbillett på trikken hjem – og definitivt masse honnør.
Harald og Sonja har sendt trommeslageren Dag Erik Knedal Andersen, bassisten Ola Høyer og tenorsaksofonisten og klarinettisten Kjetil Møster mens Carl XVI Gustav og Silvia har bidratt med alt- og sopraninosaksofonisten og fløytisten Martin Küchen og trombonisten Mats Äleklint. Tilsammen har det blitt et urheftig frijazzkollektiv med ubegrensede mengder energi og ditto evner til kommunikasjon.
Initiativtaker til dette bandet, som har eksistert i 6-7 år, er Ola Høyer, men reint bortsett fra det så framstår det som en uhyre kollektiv affære.
Her møter vi de fem på den intime Stockholmsklubben Glenn Miller Café, og sjelden har jeg vel opplevd improvisert musikk som befinner seg så langt unna idealene til opphavsmannen til klubbnavnet.
Når dette er innspilt går ikke fram av coveret, men faktum er at denne frijazzfesten med fem av de to lands mest uttrykksfulle, frisinnede og åpenhjertige improvisatorer, består av tre CD-er på godt og vel en time hver seg.
Det betyr at det er en kraftprøve for alle involverte – både de fem og vi som skal ta i mot alt dette som blir servert. Her er det tre «låter» per cd eller per sett og her tviler jeg på om det er gjort en eneste avtale på forhånd.
Det som også er åpenbart er at det er uante mengder med personlig og musikalsk empati ute og går og de teknisk langt framskredne individualistene er alle utstyrt med lytteapparater langt over gjennomsnittet.
Her skjer det noe nesten uten stans og musikken krever mye av både de involverte og av oss som sitter, står eller ligger på mottakersida. De som er villig til å ofre det blir behørig belønna – jeg lover!
PS Dessutren synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Den danske gitaristen, komponisten og bandlederen Jakob Bro har skapt både musikk og et band på tvers av veldig mye.
Jakob Bro med sin utmerkede kvartett.
Alle foto: Matija Pužar
Jakob Bro (40) har vært med på relativt mye i si karriere. Samarbeidet med Paul Motian i hans Electric Bebop Band og seinere med salige Tomasz Stanko har garantert vært viktige stasjoner i hans vei mot seg sjøl.
Jakob Bro har noe spesielt å fare med.
Møtet med vår egen trommelegende Jon Christensen, det danske trompetikonet Palle Mikkelborg og den allestedsnærværende amerikanske bassisten Thomas Morgan (37), er nok en milepæl for Bro og mitt første livemøte med de fire blei akkurat så inderlig som jeg kunne se for meg etter å ha hørt bandets to plater.
Palle Mikkelborg og Jon Christensen fører meningsfull samtale.
Det er kanskje en lettvint metafor dette med brobyggeren, men det stemmer jo. Her møtes to generasjoner – ungkalvene Bro og Morgan og veteranene Christensen og Mikkelborg – og her møtes to erfaringsunivers. Det har Bro sett for seg kunne bli til noe vesentlig og det har det også blitt.
Først var bandet en trio, men inkluderinga av en de mest personlige musikantene i denne delen av verden i alle fall, posøren – og han har lov til å være det – Palle Mikkelborg, har gitt musikken nok en dimensjon.
For det intenst lyttende publikummet på Victoria fikk vi servert musikk i all hovedsak skrevet av Bro, men med Mikkelborgs «Youth» som ekstranummer.
Europas svar på Bill Frisell, Jakob Bro, og forlengeren til Charlie Haden, Thomas Morgan ser og hører Christensen og Mikkelborg på et fremragende vis og maleren Christensen – Manfred Eicher mener han skaper musikk sjøl om han ikke treffer trommene eller cymbalene, noe han viste oss på et humoristisk vis mot slutten av konserten – er med Bros ord som en Mozart for han. Mikkelborg spiller med og hos de de tre andre på et nært og inderlig vis med sin varme og flotte tone
Bro er alt fra en søker i den åpne og løse verden til en altrocker som med sin stille støy åpner opp helt nye landskap og melodikeren Mikkelborg binder ofte det hele sammen gjennom sine melodiske og fysiske vandringer.
Jon Christensen er som en Mozart for Jakob Bro.
Jakob Bro har skapt et band og musikk som kler 75 års jubilanten Jon Christensen perfekt. Og Christensen kler musikken like perfekt – som alltid.
Oslo Jazzfestival, Victoria Nasjonal Jazzscene, 17. august 2018.
Med ujevne mellomrom får vi høre hvor bra kvalitet det er på jazzmusikken som kommer ut av vårt naboland i øst. Likevel er det dessverre slik at vi ikke har den samme tilgangen som for eksempel til dansk og svensk jazz – uvisst av hvilken grunn. Med Kari Ikonen Trio, et helt nytt bekjentskap for meg til tross for at dette er trioens tredje utgivelse, får vi igjen vite at det skjer spennende ting i de tusen sjøers land.
45 år unge Ikonen har bidratt på rundt 40 plater og spilt med folk som Lee Konitz, Louis Sclavis og Mathias Eick. Likevel har han altså greid å holde seg under radaren min. Det er sjølsagt dumt, i alle fall basert på det som blir servert her. Sammen med trommeslageren Markku Ounaskari, som vi kjenner fra samarbeid med blant andre Trygve Seim, og bassisten Olli Rantala, tar Ikonen oss med på ei akustisk, melodisk og rytmisk spennende reise basert på hans egne komposisjoner samt ei herlig tolkning av Aram Khachaturians «Waltz» fra «The Masquerade Suite».
Tittelen skulle kanskje tyde på at dette er mørkt, kaldt og dystert – slik vi så for oss finsk tv-teater for noen tiår siden, men det er det i liten grad. Musikken er søkende, varm og ettertenksom sjøl om den også har det kalde i seg. Den speiler på mange vis den finske sjela med de kontrastene som finnes også der. På ett av sporene gjør også vokalisten Mia Simanainen et fint innhopp.
Trioen har eksistert i fem år og er usedvanlig samspilt. Kari Ikonen kommer ikke til å passere under noen radar i åra som kommer.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Solveig Slettahjell (47) har vokst opp med gospel, Ten Sing, jazz, funk, soul og helt sikkert veldig mye Aretha Franklin. Derfor føltes det godt å plukke frem livealbumet hun spilte inn for et knapt år siden på Victoria Nasjonal Jazzscene i Oslo. Det er så i ånden til den store Aretha at det gjør godt på en trist dag.
Jeg har vært veldig begeistra for trøkket, inderligheten og ærligheten i uttrykket til Slettahjell helt siden jeg hørte henne for første gang for godt over 20 år siden. Slik har det vært hele veien siden gjennom en rekke forskjellige konstellasjoner som Slow Motion Orchestra, Kvitretten og Trail of Souls.
Med «Live at Victoria» kommer vi helt inn til kjernen i hva og hvem Solveig Slettahjell er. Det er nemlig kun hun og et flygel det handler om i stor grad. Jovisst får hun kvalitetshjelp fra trommeslager (og vokalist) Pål Hausken og gospelkoret Safari ved enkelte anledninger, men i bunn og grunn er dette Slettahjell så nært og nakent som vel tenkelig.
Gospel er en viktig ingrediens i denne historia til Slettahjell, men som alltid mikser hun det med jazz og soul og andre herligheter. Med et repertoar henta fra giganter som brødrene Gershwin, Tom Waits og Leonard Cohen samt Slettahjell-låter til dikt av Emily Dickinson og en helt egen: «Be Steady», gir hun oss en liten og helt uforglemmelig time.
Det er ikke vanskelig å høre og føle at Solveig Slettahjell stortrives i dette intime formatet. Hun forteller oss i enda større grad enn tidligere hvilken strålende historieforteller hun er og på en dag som denne blir det også som en stor hyllest til arva etter Aretha Franklin.
Takk for meg, hvisker Slettahjell helt til slutt. Det er på alle vis vi som skal takke.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Terje Nilsen (66) har oppnådd noe som likner mistenkelig på ikonstatus. Årsaken til det tror jeg er minst todelt. For det første fordi han har laga og fortsetter å lage unik musikk og formidler det med en ekthet og ujålethet som er sjelden. Han er enkelt og greit en historieforteller av sjeldent kaliber. Dessuten er det slik at Nilsen gjennom å være usedvanlig sparsom med sine liveopptredener – han synes ikke noe særlig om å forlate sitt kjære Bodø – frivillig eller ufrivillig har blitt så ettertrakta at han lett fyller de største salene i kongeriket når han først tar seg ut.
Det er bare én Terje Nilsen – det holder lenge det.
Foto: Egil Austrheim/Oslo Jazzfestival
Denne kvelden, i sjølvaste Oslo Konserthus omgitt av ingen ringere enn KORK, og et stjerneband under ledelse av pianisten og arrangøren Rob Mounsey, så var det nok en gang slik at Nilsen kom til sine egne og du verden så vel de tok i mot han.
Iført bøttehatten som han vel har vært eier av siden en gang langt inn i det forrige årtusenet, trona Nilsen som en konge i lenestolen som sjølsagt var plassert så sentralt som den skulle. Med sin underfundige humor, sin sjølironi – æ har jo slutta å drekk å det har jo hjulpe -, sin observasjons- og fortellerevne og sin ekthet og nok en gang ujålethet, så eide Nilsen salen fra første til siste stund.
To voksne herrer – Åge A og Terje N. Respekt!
Foto: Tor Hammerø
Han er ofte sjølbiografisk, men samtidig er det i et univers som de fleste av oss i større eller mindre grad kjenner oss igjen i. Der ligger sjølsagt også mye av hemmeligheten til Nilsens status. Han ga oss et tverrsnitt av sanger fra mye av si karriere og mye av det ferskeste. Egentlig var det bare høydepunkter underveis, men hans oversettelse av Cole Porter-klassikeren «Let´s Fall in Love», «Nåla i veggen», «Han Prins», «Den helvetes kjærligheta» og duetten med Åge Aleksandersen, «To mann i en båt», blir ikke glemt på ei stund. Når så festen blei avslutta med en av de fineste og klokeste visene i den norske sangskatten, «Mjelle», så var det ikke så mye mer å ønske seg.
KORK, Rob Mounsey, strengeherrene Terje Nohr og Gunnar Pedersen, trommeslager og elbassist (!) Steinar Krokstad, bassist Kjetil Sandnes og ikke minst lydmaestro Asle Karstad skal alle ha all mulig slags ære for at dette blei en stor aften i Terje Nilsens ånd og kommer ikke han dit jeg er i framtida, så reiser jeg dit han er. Herved er han advart!
Daniel Herskedal er strålende både som tubaist, komponist og arrangør.
Foto: Egil Austrheim/Oslo Jazzfestival
Den andre herren som satte sitt klare preg på denne festivaldagen var av den «unge» typen: Daniel Herskedal er jo bare bare ungkalven med sine 36 år. Tubaisten, basstrompeteren, bandlederen, komponisten og arrangøren har i løpet sin relativt korte karriere vist både på plate og live at hans fascinasjon for reiser med påfølgende utfordringer, smaker, lukter og nye kulturer, har skapt spennende, annerledes og personlig musikk. De seineste åra har vi blant fått oppleve det på platene «Slow Eastbound Train» og «The Roc».
Herskedal er opprinnelig fra Molde, men har hatt København som base de seineste åra. Den metropolen har han benytta til å skape flere bestillingsverk og denne gangen var det Marinemusikken under myndig og inspirerende ledelse av Lars Erik Gudim som blei invitert med på reisa.
Denne gangen var det Herskedals fascinasjon for sjø og hav som var utgangspunktet for «Old Salt Legends». To dagers prøvetid hadde ført Marinemusikken og Herskedals trio med Eyolf Dale på piano og Helge Andreas Norbakken på perkusjon sammen til en større enhet og det var lett å merke empatien på scena.
Herskedal, Helge Andreas Norbakken og deler av Marinemusikken under ledelse av Lars Erik Gudim.
Foto: Egil Austrheim/Oslo Jazzfestival
Herskedal skriver stort og bruker alle de dynamiske virkemidlene han har til disposisjon – noe Gudim & Co er med på å forsterke. Når så klangmester Dale og det rytmiske oppkommet Norbakken, på alt fra bilfelg til gudene vet hva – i perfekt samspill med perkkollega Knut Aalefjær, og Herskedal som tar oss med til mørke og tuuuunge steder på slutten, vet vi at vi har vært med på nok en høytidsstund sammen med Daniel Herskedal. Måtte dette verket bli spilt igjen og igjen og….
Daniel Herskedal & Co i historiske omgivelser.
Foto: Egil Austrheim/Oslo Jazzfestival
Terje Nilsen og Daniel Herskedal sørga for en nydelig onsdag under Oslo Jazzfestival.
Narvesen (35) er en av mange som har søkt til Berlin for å utvide sin horisont og for å møte nye utfordringer. Etter studier blant annet på jazzlinja i Trondheim, viser han oss her på disse to innspillingene at han har mye originalt å melde.
Mia Dyberg omgitt av Asger Thomsen og Dag Magnus Narvesen – fri flyt!
Om årsaken til at Narvesen føler seg tiltrukket av frijazzens åpenhet og, akkurat, frihet, skyldes de stavangerske foregangsherrene i faget, Frode Gjerstad og Paal Nilssen-Love, vet jeg ikke. Sannsynligheten er nok ganske stor, men uansett så Narvesen funnet sin egen retning og er åpenbart på vei noe han er helt aleine om.
Sammen med den svenske, men også Berlin-bosatte, altsaksofonisten Mia Dyberg og den danske bassisten Asger Thomsen – begge helt nye bekjentskaper for meg – gir han oss 14 "låter" som enten er skrevet av Dyberg og Thomsen eller fritt unnfanga i studio.
Alt befinner seg innenfor en søkende, løs rytmisk og melodisk ramme i tradisjonen etter den europeiske frijazztradisjonen med sterke røtter både i England og kanskje spesielt Tyskland.
Vi har med tre lyttende og empatiske musikanter å gjøre som spiller hverandre gode, gjennom akkurat å lytte og ikke sette seg sjøl, men kollektivet, i sentrum.
Narvesen har tydeligvis funnet seg vel til rette i den kulturelle smeltedigelen Berlin. Bedre eksempel på det enn møtet med den legendariske tyske avantgarde-pianisten Alexander von Slippenbach (80) er nesten ikke mulig å oppdrive.
På sett og vis er von Slippenbach en av grunnsteinene i denne frijazztradisjonen og han har på et kompromissløst vis holdt fana høyt helt siden 60-tallet. Det gjør han så avgjort fortsatt – han har neppe noe valg.
På dette møtet den 21. juli for vel to år siden i Berlin, som er å finne kun på vinyl, er alt fritt og uavtalt bortsett fra avslutningssporet, som er Thelonious Monks "Evidence".
Her er det ikke mye generasjonsmotsetninger å snakke om – de stiller fullstendig på lik linje. De tar med seg det de har lært og den de er inn i møtet og nok et unikt treffpunkt blir unnfanga.
Dag Magnus Narvesen forteller oss at han er ei stemme det skal bli svært spennende å følge i åra som kommer.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
